“Resilience, once a property of the environment, has become a property of people. And those most vulnerable to the environmental shocks associated with modern capitalism are also responsible for becoming more resilient against them.” (p. 153) is how John Patrick Leary concludes this keyword.
In this weblog post resilience will be looked at with respect to its use in art and aesthetics, while remembering the 1952 dictate of Barnett Newman (1905 – 1970): “Aesthetics is for the artist as Ornithology is for the birds.”
Postmodernism
Jean-François Lyotard (1924 – 1998) was sceptical of modern cultural thought. In The Postmodern Condition: A Report on Knowledge (1979) he writes: “Simplifying to the extreme, I define postmodern as incredulity toward metanarratives. … The narrative function is losing its functors, its great hero, its great dangers, its great voyages, its great goal. It is being dispersed in clouds of narrative language … Where, after the metanarratives, can legitimacy reside?” (p. xxiv – xxv) Nobody said Lyotard was easy to understand. His writing is dense, and each word has to be contemplated before moving on.
While I have had a tendency to dismiss Lyotard, and other postmodern theorists, after the election of Donald Trump (1946 – ) and non-election of Boris Johnson (1964 – ), I am becoming more receptive to the idea that little narratives (frequently in the form of tweets) are inappropriately being used to explain and exploit social transformations and political problems. I remain less convinced that this is the driving force behind postmodern science, despite the existence of so many (so-called) well-educated anti-vaxers. However, even in this sphere, science has suffered, if not a loss of faith in its search for truth, but an increasing loss of legitimacy. Lyotard’s book The Inhuman: Reflections on Time (1988), illustrates a world dominated by “techno-scientific apparatus” (p.69)/ essentially, information machines/ computers, where all useful knowledge is formatted in a “logically and mathematically consistent vocabulary and syntax” (p. 70)/ essentially, computerized data.
My understanding of Lyotard, is that he viewed postmodernism as an attitude that extended and will extend over great reaches of time, rather than a period with a fixed beginning and end. The number of postmodernists, swells and recedes like the followers of any other fashion.
The Art Resilience Movement
Starting with the ancient Greeks, most notably Plato (428/427 or 424/423 – 348/347 BC), Aristotle (384–322 BC) and Plotinus (c. 204/5 – 270), theories of beauty have been based on mathematical ideals. In the twentieth century, art became something more subjective with random, unsightly and provocative productions, typified by Marcel Duchamp’s urinal. Resilience in art appears as a response to the gradual setting aside of aesthetics, resulting today in an inability to define works of art. Thus, in art, resilience is the capacity of the work of art to preserve through aesthetics its particularity, allowing it to be distinguished from any other object, despite the increasing subjectivization in the production of artworks.
The Art Resilience Movement seeks to redefine the notion of art. Some see it as a means of excluding works by Duchamp, Andy Warhol and others who produce or discover similar postmodern objects. Its manifesto states. We believe: The definition of art to be possible. Beauty to be objective and the natural foundation of art. The formal expression must be free, but based on aesthetics that ensures quality. Artists must be aware and responsible for their actions. Art is the key to community and individual development.
Against Creativity
Oli Mould, lecturer in Human Geography at Royal Holloway, University of London, focuses on issues of urban activism, social theory and creative resistance. He is the author of Urban Subversion and the Creative City (2015), Against Creativity (2018) as well as a weblog at tacity.co.uk .
According to Mould, the creativity sector was created in Great Britain in 1997 under Tony Blair’s New Labour government. Blair argued that “our aim must be to create a nation where the creative talents of all the people are used to build a true enterprise economy for the twenty first century — where we compete on brains, not brawn.”
Thus, anyone displaying even the most minimal and peripheral of creativity in their work, is a productive member of the creative class. Since production has to balance consumption, even the act of watching a television commercial, makes a contribution to the creative industries.
The chapter titles of Against Creativity, reveal much of Mould’s thinking: 1. Work: Relentless Creativity; 2. People: Marginal Creativity; 3. Politics: Austere Creativity; 4. Technology: Algorithmic Creativity; 5. The City: Concrete Creativity; Conclusion: Impossible Creativity.
Lakehead University professor Max Haiven’s research focuses on the power of the imagination as a cultural, political, economic and sociological force. One dimension of his work is dedicated to understanding the role of the imagination in the reproduction of global capitalism, in particular the realm of finance and fictitious capital. He is also looking at how critical and radical artists approach money. A second dimension of his work focuses on social movements and, in particular, the radical imagination that animates the struggle for a better world. Haiven notes that financialisation is hard-wired into contemporary cultural practices.
It is no longer practical to engage in art for art’s sake, for artists are judged on how much private investment they can secure. Accounting, especially budgeting, finance and economics are legitimate courses for students in creative fields to pursue. Providing music, design and art activities to children is a legitimate investment in their future careers, not something for them to enjoy in the present moment.
Values, including those related to nurturing, motivating or improving well-being, have lost their legitimacy. Cultural, artistic and/ or creative integrity has become subservient to profitability.
David Chandler, writing in the Guardian claims that freelancers in the UK lose over £ 5 000 each annually by working for free. He states that he never offers to work on a commercial project for free beyond sending over a short sample video so potential clients can see if his style of work will fit their brand. Other studies I have seen indicate that students working for free as interns, typically end up in lower paying jobs, in contrast to those who undertake paid internships.
The formation of a vast creativity sector has not improved the collective bargaining power of its workers. Indeed, creative works have to learn a new language bizspeak (business speak) with all the familiar concepts related to economics, growth, innovation and professionalism.
With cultural and artistic work commoditized, only the very fortunate few reap significant rewards for their creative labour. The rest are survivors, pressed to sell their artistic works and their souls to the highest bidders, at the lowest price. Yet, they also have the capacity to transform society, not just the economy. Until that happens, creative workers have no option but to show resilience in their work.
Nøkkelord 043 Motstandskraft
“Motstandskraft/ -dyktighet, en gang en miljøegenskap, har blitt en menneskelig egenskap. De som er mest utsatt for miljøsjokkene forbundet med moderne kapitalisme er også ansvarlige for å bli mer motstandsdyktige mot dem.” (s. 153) er hvordan John Patrick Leary avslutter dette nøkkelordet.
I dette weblogginnlegget vil motstandsdyktighet bli sett på med hensyn til bruk i kunst og estetikk, mens man husker Barnett Newmans diktat fra 1952 (1905 – 1970): “Estetikk er for kunstneren som ornitologi er for fuglene.”
Postmodernisme
Jean-François Lyotard (1924 – 1998) var skeptisk til moderne kulturell tankegang. I The Postmodern Condition: A Report on Knowledge (1979) skriver han: “Forenkling til det ekstreme, jeg definerer postmoderne som utrulighet mot metanarrativer. … Den narrative funksjonen mister funktorene, sin store helt, dens store farer, store reiser, store mål. Det spres i skyer av narrativt språk … Hvor, etter metanarrativene, kan legitimitet være bosatt? ” (s. xxiv – xxv) Ingen sa at Lyotard var lett å forstå. Han skriver tett, og man må tenke på betydning av hvert ord før man går videre.
Mens jeg har hatt en tendens til å overse Lyotard og andre postmoderne teoretikere, etter valget av Donald Trump (1946 -) og ikke-valg av Boris Johnson (1964 -), blir jeg mer mottakelig for ideen om at små narrativer (ofte i form av tweets) brukes ikke for å forklare og gjennomføre sosiale transformasjoner og gi innsikt til politiske problemer. Jeg er fortsatt mindre overbevist om at dette er drivkraften bak postmoderne vitenskap, til tross for at det eksisterer så mange (såkalte) velutdannede som er imot vaksinering av sine barn. Selv på dette området har vitenskapen, om ikke tap av tro, søkt etter sannheten, men et økende tap av legitimitet. Lyotards bok The Inhuman: Reflections on Time (1988), illustrerer en verden dominert av “teknisk-vitenskapelig apparat” (s.69) / i hovedsak informasjonsmaskiner / datamaskiner, der all nyttig kunnskap er formatert i et “logisk og matematisk konsistent ordforråd og syntaks” (s. 70) / i hovedsak maskinleselig data.
Min forståelse av Lyotard er at han så på postmodernismen som en holdning som utvidet seg og vil strekke seg over store tidsrom, i stedet for en periode med en fast begynnelse og slutt. Antallet postmodernister, svulmer og avtar som med alle andre moter.
Resiliens i Kunst Bevegelse
Fra de gamle grekere, særlig Platon (428/427 eller 424/423 – 348/347 f.Kr.), Aristoteles (384–322 f.Kr.) og Plotinus (ca. 204/5 – 270), har teorier om skjønnhet vært basert på matematiske idealer. På det tjuende århundre ble kunsten noe mer subjektiv med tilfeldige, skjemmende og provoserende produksjoner, karakterisert ved Marcel Duchamp urinal. Motstandsdyktighet i kunsten fremstår som et svar på den gradvise avsettingen av estetikk, noe som i dag resulterer i en manglende evne til å definere kunstverk. I kunst er således resiliens kunstverkets evne til å bevare gjennom estetikken sin egenart, slik at det kan skilles fra ethvert annet objekt, til tross for den økende subjektiviseringen i produksjonen av kunstverk.
Resiliens i Kunst Bevegelsen søker å omdefinere forestillingen om kunst. Noen ser det som et middel til å ekskludere verk av Duchamp, Andy Warhol og andre som produserer eller oppdager lignende postmoderne gjenstander. Dets manifest heter. Vi tror: Definisjonen av kunst skal være mulig. Skjønnhet for å være objektiv og det naturlige grunnlaget for kunsten. Det formelle uttrykket må være fritt, men basert på estetikk som sikrer kvalitet. Kunstnere må være bevisste og ansvarlige for sine handlinger. Kunst er nøkkelen til samfunns- og individuell utvikling.
Mot kreativitet
Oli Mould, foreleser i samfunnsgeografi ved Royal Holloway, London Universitet, fokuserer på spørsmål om urban aktivisme, sosial teori og kreativ motstand. Han er forfatteren av Urban Subversion and the Creative City (2015), Mot kreativitet = Against Creativity (2018) samt en weblogg på tacity.co.uk.
I følge Mould ble kreativitetssektoren opprettet i Storbritannia i 1997 under Tony Blairs New Labour-regjering. Blair hevdet at “vårt mål må være å skape en nasjon der de kreative talentene til alle menneskene brukes til å bygge en ekte samfunnsøkonomi i det tjueførste århundre – der vi konkurrerer om hjerner, ikke muskler.”
Dermed er den som viser til og med den mest minimale og perifere kreativiteten i sitt arbeid, et produktivt medlem av den kreative klassen. Siden produksjonen må balansere forbruket, gir til og med handlingen med å se en TV-reklame et bidrag til de kreative næringene.
Kapitteltitlene til Mot kreativitet, avslører mye av Moulds tenkning: 1. Arbeid: Nådeløs kreativitet; 2. Mennesker: Marginal kreativitet; 3. Politikk: Austere kreativitet; 4. Teknologi: algoritmisk kreativitet; 5. Byen: Betongkreativitet; Konklusjon: Umulig kreativitet.
Lakehead Universitet-professor Max Haivens forskning fokuserer på fantasiens kraft som en kulturell, politisk, økonomisk og sosiologisk styrke. En dimensjon av arbeidet hans er dedikert til å forstå fantasiens rolle i reproduksjonen av global kapitalisme, særlig finansområdet og den fiktive kapitalen. Han ser også på hvordan kritiske og radikale artister tilegner seg penger. En andre dimensjon av sitt arbeidet fokuserer på sosiale bevegelser og spesielt den radikale fantasien som animerer kampen for en bedre verden. Haiven bemerker at finansiering er fast koblet inn i moderne kulturelle praksiser.
Det er ikke lenger praktisk å drive kunst for kunstens skyld, for kunstnere blir bedømt på hvor mye private investeringer de kan sikre seg. Regnskap, spesielt budsjettering, bedrifts- og samfunnsøkonomi er legitime fag for studenter i kreative felt. Å engasjere barn i musikk, design og kunst er legitime investering i deres fremtidige karrierer, ikke noe de kan glede seg over i øyeblikket.
Verdier, inkludert de som er knyttet til å pleie, motivere eller forbedre trivsel, har mistet sin legitimitet. Kulturell, kunstnerisk og / eller kreativ integritet har blitt underordnet lønnsomheten.
David Chandler, hevder i Guardian at frilansere i Storbritannia taper over 5 000 pund hver årlig ved å jobbe gratis. Han uttaler at han aldri tilbyr seg å jobbe med et kommersielt prosjekt gratis utover å sende over en kort prøvevideo, slik at potensielle kunder kan se om hans arbeidsstil vil passe til deres merkevare. Andre studier jeg har sett tyder på at studenter som jobber gratis som praktikanter, typisk havner i lavere betalende jobber, i motsetning til de som tar seg betalte praksisplasser.
Dannelsen av en enorm kreativitetssektor har ikke forbedret arbeidstakernes kollektive forhandlingsstyrke. Kreative arbeider må faktisk lære et nytt språk bizspeak (foretningsspråk) med alle de kjente konseptene knyttet til økonomi, vekst, innovasjon og profesjonalitet.
Med kulturelt og kunstnerisk arbeid betraket som en handelsvare, høster bare de heldige få betydelige belønninger for deres kreative arbeid. Resten er overlevende, presset til å selge sine kunstneriske verk og sjeler til de høyeste budgiverne, til den laveste prisen. Likevel har de også kapasitet til å transformere samfunnet, ikke bare økonomien. Inntil det skjer, har kreative arbeidere ikke noe annet valg enn å vise motstandskraft i arbeidet sitt.