Keywords 052 Wellness

John Patrick Leary’s last keyword is wellness. He tells us, “Halbert Dunn [1896–1975], a physician at the US Office for Vital Statistics, coined the new term. In his 1959 article “High-Level Wellness for Man and Society, ” Dunn argued that the medical profession’s emphasis on the prevention of illness had ignored ‘a fascinating and ever-changing panorama of life itself, inviting exploration of its every dimension’ (p. 173). The text goes on to describe how employee wellness programs can be worth their investment by firms, because healthy employees cost less.

In order to ensure wellness, or well being as many prefer, there is a need to establish a poverty line, below which no-one is allow to fall. At some point, there is an expectation that the state, charitable organizations or other aid agencies will intervene to offer assistance – at least in rich, democratic countries.

In political theory, democratic limitarianism demands/ requests that governments protect citizens from risks and fears of death or injury from: Domestic threats; foreign threats; social insecurity and environmental hazards, including ecological overshot. In many ways this is analogous to Kate Raworth’s (1970 – ) Doughnut Economics: Seven Ways to Think Like a 21st Century Economist (2017) discussed in Keywords 035 Market.

In ethical limitarianism the state has an obligation to intervene when an individual reaches some point of excessive wealth. The ethical theory related to this, and its principle of distributive justice, was advanced by Ingrid A.M. Robeyns (1972 – ).

Another response to wellness is the Capability Approach first developed by Amartya Sen (1933 – ) as an economic theory in the 1980s as an alternative approach to welfare economics. He focused on five areas that individuals are capable of doing. It was later expanded by Martha Nussbaum (1947 – ) to include ten focus areas.

Sen argued for these five components in assessing capability:

  1. The importance of real freedoms in the assessment of a person’s advantage
  2. Individual differences in the ability to transform resources into valuable activities
  3. The multi-variate nature of activities giving rise to happiness
  4. A balance of materialistic and non-materialistic factors in evaluating human welfare
  5. Concern for the distribution of opportunities within society

Many people find Sen difficult to understand. Thus, the topic is often easier to approach by examining Nussbaum’s expanded list of core capabilities. She argues that these should be supported by all democracies:

  1. Life. Being able to live to the end of a human life of normal length; not dying prematurely, or before one’s life is so reduced as to be not worth living.
  2. Bodily Health. Being able to have good health, including reproductive health; to be adequately nourished; to have adequate shelter.
  3. Bodily Integrity. Being able to move freely from place to place; to be secure against violent assault, including sexual assault and domestic violence; having opportunities for sexual satisfaction and for choice in matters of reproduction.
  4. Senses, Imagination, and Thought. Being able to use the senses, to imagine, think, and reason—and to do these things in a “truly human” way, a way informed and cultivated by an adequate education, including, but by no means limited to, literacy and basic mathematical and scientific training. Being able to use imagination and thought in connection with experiencing and producing works and events of one’s own choice, religious, literary, musical, and so forth. Being able to use one’s mind in ways protected by guarantees of freedom of expression with respect to both political and artistic speech, and freedom of religious exercise. Being able to have pleasurable experiences and to avoid non-beneficial pain.
  5. Emotions. Being able to have attachments to things and people outside ourselves; to love those who love and care for us, to grieve at their absence; in general, to love, to grieve, to experience longing, gratitude, and justified anger. Not having one’s emotional development blighted by fear and anxiety. (Supporting this capability means supporting forms of human association that can be shown to be crucial in their development.)
  6. Practical Reason. Being able to form a conception of the good and to engage in critical reflection about the planning of one’s life. (This entails protection for the liberty of conscience and religious observance.)
  7. Affiliation.
    1. Being able to live with and toward others, to recognize and show concern for other humans, to engage in various forms of social interaction; to be able to imagine the situation of another. (Protecting this capability means protecting institutions that constitute and nourish such forms of affiliation, and also protecting the freedom of assembly and political speech.)
    2. Having the social bases of self-respect and non-humiliation; being able to be treated as a dignified being whose worth is equal to that of others. This entails provisions of non-discrimination on the basis of race, sex, sexual orientation, ethnicity, caste, religion, national origin and species.
  8. Other Species. Being able to live with concern for and in relation to animals, plants, and the world of nature.
  9. Play. Being able to laugh, to play, to enjoy recreational activities.
  10. Control over one’s Environment.
    1. Political. Being able to participate effectively in political choices that govern one’s life; having the right of political participation, protections of free speech and association.
    2. Material. Being able to hold property (both land and movable goods), and having property rights on an equal basis with others; having the right to seek employment on an equal basis with others; having the freedom from unwarranted search and seizure. In work, being able to work as a human, exercising practical reason and entering into meaningful relationships of mutual recognition with other workers.

Information about capability theory is available on Wikipedia. However, another accessable source is Martha Nussbaum 2011 Creating Capabilities: The Human Development Approach. Cambridge, MA: Harvard University Press. pp. 33–34.

Activity

Form a discussion group to read, and understand Nussbaum’s Creating Capabilities. Discuss which of the 10 principles your community should focus on, and decide how you and your group are going to focus on it or them, using your combined creative and practical skills.

Nøkkelord 052 Velvære

John Patrick Learys siste nøkkelord er velvære. Han forteller oss, “Halbert Dunn [1896–1975], lege ved US Office for Vital Statistics = statistisk sentralbyrå, myntet det nye begrepet. I sin artikkel fra 1959 High-Level Wellness for Man and Society = Velvære på høytnivå for mennesker og samfunn, argumenterte Dunn for at legefagets vektlegging om forebygging av sykdom hadde ignorert ‘et fascinerende og stadig skiftende panorama av livet selv, og inviterte til utforskning av dets hver dimensjon.’ fordi sunne ansatte koster mindre.

For å sikre velvære, eller trivsel som mange foretrekker, er det behov for å etablere en fattigdomsgrense, som ingen tillates å falle under. På et tidspunkt er det en forventning om at staten, veldedige organisasjoner eller andre hjelpeorganisasjoner vil gripe inn for å tilby bistand – i alle fall i rike, demokratiske land.

I politisk teori krever / ber demokratisk limitarisme at regjeringene beskytter innbyggerne mot risiko og frykt for død eller skade fra: innenlandske trusler; utenlandske trusler; sosial usikkerhet og miljøfarer, inkludert økologisk overskytting. På mange måter er dette analogt med Kate Raworths (1970 -) Donut Economics: Seven Ways to Think Like a 21st Century Economist (2017) omtalt i Nøkkelord 035 Market .

I etisk limitarisme har staten en plikt til å gripe inn når et individ når et punkt med overdreven rikdom. Den etiske teorien knyttet til dette, og dens prinsipp om fordelende rettferdighet, ble fremmet av Ingrid A.M. Robeyns (1972 -).

En annen reaksjon på velvære er Capability Approach som først ble utviklet av Amartya Sen (1933 -) som en økonomisk teori på 1980-tallet som en alternativ tilnærming til velferdsøkonomi. Han fokuserte på fem områder som enkeltpersoner er i stand til å gjøre. Det ble senere utvidet av Martha Nussbaum (1947 -) til å omfatte ti fokusområder.

Sen argumenterte for disse fem komponenter i vurderingen av evnen:

  1. Viktigheten av reelle friheter i vurderingen av en persons fordel
  2. Individuelle forskjeller i evnen til å transformere ressurser til verdifulle aktiviteter
  3. Aktivitetenes mangesvarige natur gi opphav til lykke
  4. En balanse mellom materialistiske og ikke-materialistiske faktorer ved evaluering av menneskers velferd
  5. Bekymring for fordelingen av muligheter i samfunnet

Mange synes Sen er vanskelig å forstå. Dermed er emnet ofte lettere å nærme seg hans grunnleggende tanker ved å undersøke Nussbaums utvidede liste over kjernefunksjoner. Hun argumenterer for at disse bør støttes av alle demokratier:

  1. Livet . Å kunne leve til slutten av et menneskeliv med normal lengde; ikke dø for tidlig, eller før ens liv er så redusert at det ikke er verdt å leve.
  2. Bodly Health . Å kunne ha god helse, inkludert reproduktiv helse; å få tilstrekkelig næring; å ha tilstrekkelig ly.
  3. Kroppslig integritet . Å kunne bevege seg fritt fra sted til sted; å være sikker mot voldelige overgrep, inkludert seksuelle overgrep og vold i hjemmet; å ha muligheter for seksuell tilfredshet og for valg i reproduksjonsspørsmål.
  4. Sanser, fantasi og tanker . Å kunne bruke sansene, å forestille seg, tenke og resonnere – og å gjøre disse tingene på en “virkelig menneskelig” måte, en måte informert og dyrket av en adekvat utdanning, inkludert, men på ingen måte begrenset til leseferdighet og grunnleggende matematisk og vitenskapelig trening. Å kunne bruke fantasi og tanke i forbindelse med å oppleve og produsere verk og hendelser etter eget valg, religiøst, litterært, musikalsk, og så videre. Å kunne bruke sinnet på måter beskyttet av garantier for ytringsfrihet med hensyn til både politisk og kunstnerisk ytring, og religionsfrihet. Å kunne ha behagelige opplevelser og unngå ikke-gunstig smerte.
  5. Følelser. Å kunne ha tilknytning til ting og mennesker utenfor oss selv; å elske de som elsker og bryr oss, å sørge ved fraværet; generelt å elske, sørge, oppleve lengsel, takknemlighet og berettiget sinne. Å ikke ha ens følelsesmessige utvikling ødelagt av frykt og angst. (Å støtte denne evnen betyr å støtte former for menneskelig assosiasjon som kan vises til å være avgjørende i deres utvikling.)
  6. Praktisk grunn. Å kunne danne en forestilling om det gode og til delta i kritisk refleksjon rundt planleggingen av ens liv. (Dette innebærer beskyttelse for samvittighetsfrihet og religiøs overholdelse.)
  7. Tilknytning.
    1. Å kunne leve med og mot andre, å anerkjenne og vise bekymring for andre mennesker, å delta i ulike former for sosial interaksjon; å kunne forestille seg situasjonen til en annen. (Å beskytte denne evnen betyr å beskytte institusjoner som utgjør og nærer slike former for tilknytning, og også beskytte forsamlingsfriheten og politiske ytringer.)
    2. Å ha de sosiale basene for selvrespekt og ikke-ydmykelse; å kunne bli behandlet som et verdig vesen hvis verdi er lik andres. Dette innebærer bestemmelser om ikke-diskriminering på bakgrunn av rase, kjønn, seksuell legning, etnisitet, kaste, religion, nasjonal opprinnelse og arter.
  8. Andre arter. Å kunne leve med bekymring for og i forhold til dyr, planter og naturens verden.
  9. Lek. Å kunne le, å leke, og å nytte fritidsaktiviteter.
  10. Kontroll over ens miljø.
    1. Politisk. Å kunne delta effektivt i politiske valg som styrer ens liv; ha rett til politisk deltakelse, beskyttelse av ytringsfrihet og forening.
    2. Materiell. Å kunne eie eiendom (både land og løsøre), og ha eiendomsrett på lik linje basis med andre; ha rett til å søke arbeid på lik linje med andre; ha frihet fra uberettiget søk og beslag. I arbeid, å kunne jobbe som menneske, utøve praktisk fornuft og inngå meningsfulle forhold av gjensidig anerkjennelse med andre arbeidere.

Informasjon om kapasitetsteori er tilgjengelig på Wikipedia . En annen tilgjengelig kilde er imidlertid Martha Nussbaum 2011 Creating Capabilities: The Human Development Approach . Cambridge, MA: Harvard University Press. pp. 33-34.

Aktivitet

Dann en diskusjonsgruppe for å lese og forstå Nussbaums Creating Capabilities = skapende evner. Diskuter hvilke av de 10 prinsippene din gruppe skal fokusere på, og bestem deg for hvordan du og din gruppe skal fokusere på det eller dem, ved å bruke dine kombinerte kreative og praktiske ferdigheter.

Keywords 051 Thought Leader

In his concluding paragraph on the keyword Thought Leader, John Patrick Leary quotes an anonymous business author: “A thought leader is someone who looks at the future and sets a course for it that others will follow.” It is not a particularly inspiring definition, but seems to apply to many leaders who allow racism and other perversities to cloud their judgment. Xi Jinping (1953 – ), is one of these many leaders, who personifies this week’s keyword.

Norwegians experienced the wrath of Xi Jinping’s predecessor, Hu Jintao (1942 – ), when the Norwegian Nobel Committee awarded the 2010 Nobel Peace Prize to Liu Xiaobo (1955 – 2017) “for his long and non-violent struggle for fundamental human rights in China.”

In November 2019, the Swedish government experienced this same wrath, when Swedish PEN awarded Gui Minhai, aka Michael Gui (1964 – ), the 2019 Tucholsky Prize. As in Oslo in 2010, an empty chair symbolically represented the recipient at the ceremony. The event was attended by the Swedish Minister for Culture and Democracy, Amanda Lind (1980 – ), who was threatened by the Chinese ambassador to Sweden with a ban on entering China if she attended the ceremony.

Gui, a Chinese-born Swedish citizen, was abducted in Thailand in 2015 and is currently detained in China. He was released in October 2017, but re-arrested three months later.

Canadian farmers have also suffered from China when it halted all imports of canola following the arrest of Huawei’s deputy chairperson/ chief financial officer (CFO) Meng Wanzhou (1972 – ) in Vancouver on a US arrest warrant.

While I dislike China’s intrusion into the domestic affairs of Canada and two Scandinavian countries, there are three areas of concern that are of greater importance. Intrusion is far worse in Hong Kong, Taiwan and Xinjiang.

The words in this weblog post will undoubtedly have no positive impact on Xi Jinping, or any other xenophobic leader. Thus, my only thought is to encourage people to use their democratic power to elect representatives focused on advancing a multicultural society combined with redressing the economic imbalance, and their economic power, to purchase locally made products and services. This is not always easy. Online companies are reticent to mention where the products they sell are made. People who have the economic means, are also encouraged to make and give, rather than to buy and keep.

Local is not easy to define. In their place, I am attempting to purchase goods manufactured in Europe, and the most democratic of Asian countries, South Korea and Taiwan, especially.

In much the same way that China is refusing to buy Canadian canola, I will be refusing to buy Chinese products. China is not the first country I have tried to boycott, nor will it be the last. From the mid 1980s, there were efforts in Norway to boycott Royal Dutch-Shell Group, because of their involvement in South Africa. To this day, and despite Apartheid ending in South Africa, it is extremely difficult for me to remember to buy Shell products. What irritated the most, at the time, was the purported use of slave labour, as The Los Angeles Times reported.

Times have changed, and there are an increasing number of products, companies and countries that I actively avoid, and encourage others to avoid.

Activities

  1. Choose one of the three areas hardest hit by China: Hong Kong, Taiwan and Xinjiang. Study what is happening in that specific area.
  2. If you can afford to do so, purchase products that boost your own city/ state/ country/ continent. Remember that “Made in X” can actually mean that the final assembly was undertaken in X, while sub-assemblies and components can be made elsewhere, including China.

Nøkkelord 051 Meningsleder

I sitt avsluttende avsnitt om nøkkelordet Thought Leader = omtrent meningsleder eller tankeleder, siterer John Patrick Leary en anonym virksomhetsforfatter: “En tankeleder er noen som ser på fremtiden og setter et kurs for det som andre vil følge.” Det er ikke en spesielt inspirerende definisjon, men ser ut til å gjelde for mange ledere som lar rasisme og andre perversiteter skjule sin dom. Xi Jinping (1953 -), er en av disse mange lederne, som personifiserer denne ukens nøkkelord.

Nordmenn opplevde vreden til Xi Jinpings forgjenger, Hu Jintao (1942 -), da den norske Nobelkomiteen tildelte Nobels fredspris 2010 til Liu Xiaobo (1955 – 2017) “for hans lange og ikke-voldelige kamp for grunnleggende menneskelige rettigheter i Kina. “

I november 2019 opplevde den svenske regjeringen denne samme vrede, da den svenske PEN tildelte Gui Minhai, alias Michael Gui (1964 -), Tucholsky-prisen i 2019. Som i Oslo i 2010 representerte en tom stol symbolsk mottakeren ved seremonien. Arrangementet ble deltatt av den svenske kultur- og demokratiministeren, Amanda Lind (1980 -), som ble truet av den kinesiske ambassadøren i Sverige med forbud mot innreise i Kina hvis hun deltok på seremonien.

Gui, en kinesiskfødt svensk statsborger, ble bortført i Thailand i 2015 og er for tiden varetektsfengslet i Kina. Han ble løslatt i oktober 2017, men arrestert tre måneder senere.

Kanadiske bønder har også lidd av Kina da det stanset all import av raps etter arrestasjonen av Huawis nestleder / finansdirektør Meng Wanzhou (1972 -) i Vancouver på en amerikansk arrestordre.

Selv om jeg ikke liker Kinas inntreden i innenrikssaken i Canada og de to skandinaviske land, er det tre bekymringsområder som er av større betydning. Inntrenging er langt verre i Hong Kong, Taiwan og Xinjiang.

Ordene i dette blogginnlegget vil utvilsomt ikke ha noen positiv innvirkning på Xi Jinping eller noen annen fremmedfiendtlig leder. Dermed er min eneste tanke å oppmuntre folk til å bruke sin demokratiske makt for å velge representanter med fokus på å fremme et flerkulturelt samfunn kombinert med å rette opp den økonomiske ubalansen, og deres økonomiske makt, til å kjøpe lokalt produserte produkter og tjenester. Dette er ikke alltid like lett. Internett-selskaper er tilbakeholdne med å nevne hvor produktene de selger er laget. Mennesker som har økonomiske midler, blir også oppfordret til å lage og gi, i stedet for å kjøpe og beholde.

Lokal er ikke lett å definere. Personlig, prøver jeg å kjøpe varer produsert i Europa, og de mest demokratiske av asiatiske land, Sør-Korea og Taiwan, spesielt.

På omtrent samme måte som Kina nekter å kjøpe kanadisk kanola, vil jeg nekte å kjøpe kinesiske produkter. Kina er ikke det første landet jeg har prøvd å boikotte, og vil heller ikke være det siste. Fra midten av 1980-tallet var det innsats i Norge for å boikotte Royal Dutch-Shell Group, på grunn av deres engasjement i Sør-Afrika. Frem til i dag, og til tross for at Apartheid er for lengst asluttet i Sør-Afrika, er det ekstremt vanskelig for meg å huske å kjøpe Shell-produkter. Det som irriterte mest den gangen, var den påståtte bruken av slavearbeid, som The Los Angeles Times rapporterte .

Tidene har endret seg, og det er et økende antall produkter, selskaper og land som jeg aktivt unngår, og oppfordrer andre til å unngå.

Aktiviteter

  1. Velg et av de tre områdene som er hardest rammet av Kina: Hong Kong, Taiwan og Xinjiang. Studer hva som skjer der.
  2. Hvis du har råd til det, kan du kjøpe produkter som øker velstand i din egen by / stat / land / kontinent. Husk at “Laget i X” faktisk kan bety at kun den endelige sammensetting ble utført i X, mens underenheter og komponenter lages andre steder i verdenen, inkludert Kina.

Keywords 050 Synergy

Electric vehicles will be part of our future, but we need synergetic thinking to transform the past into the present./ Elektriske kjøretøy vil bli en del av fremtiden, men man trenger en syneergetisk tankesett til å forvandle fortiden inn i nåtiden. Photo: Por7o.

John Patrick Leary regards synergy, in a business sense, as an obsolete word (p. 167). At its most basic level it is an interaction/ cooperation between two or more organizations/ substances/ agents that produces a combined effect greater than the sum of their separate efforts/ effects.

An example: Electric vehicles are important in reducing humankind’s carbon footprint, through their displacement of fossil-fueled equivalents. Any one who has experienced a Tesla S, knows that they have more than adequate torque. In fact, it is difficult to know where Tesla hasn’t exceeded expectations, compared to similarly priced ICE (internal combustion engine) vehicles.

Electric propulsion technology is almost 200 years old. The Hungarian inventor, engineer, physicist, and Benedictine priest Ányos Jedlik (1800 – 1895) invented an early type of electric motor, and created a small model electric car in 1828. The first known electric locomotive was built in 1837, in Scotland by chemist Robert Davidson (1804 – 1894), as a model. A full scale product had to wait until 1841. Electric boats have existed at least since 1839 when German inventor Moritz von Jacobi (1801 – 1874) developed a 7.3 m long boat which carried 14 passengers at about 5 km/h, in St Petersburg, Russia. Electric aircraft have had a more difficult development. but Gaston Tissandier (1843 – 1899) flew the first electrically-powered airship in 1883.

The challenge of developing an electric car/ train/ ship/ aircraft is not producing a product that functions, it has to do with making a product that is optimized for low cost production and operation, something that people will buy and use. Until the end of the 20th century, this has favoured vehicles using fossil fuels. For decades, people have known that pollution from ICE vehicles kills people, and that bunker fuel used on RORO (roll on, roll off) ships as well as cruise ships, pollutes the oceans significantly and killing life in the seas. Yet, they keep on using them. With a climate catastrophe imminent, it is no longer enough to offer a product with low costs. At a minimum, all products will have to be carbon neutral, and some countries will be making other requirements mandatory, that prevent these vehicles from killing innocent citizens. This may include such measures as autonomous driving, which would effectively take control away from potentially drunken/ speeding/ texting/ video watching drivers.

The electric propulsion challenge is that many components are currently sub-optimal. These will have to be tweaked. Most people are aware that Li-ion battery technology will have to increase operating life as well as energy density and improve safety. Engineers see these challenges slightly differently. There are several stages that contribute to the value chain of transportation systems based on batteries. It begins with: 1. raw material sourcing and refinement; 2. component production, such as cell, module, and battery pack production; 3. electronic control circuitry, including braking and regeneration; 4. battery thermal cooling systems; 5. vehicle operations, including charging; 6. maintenance issues arising during the vehicle life; 7. reuse and recycling, at the end of the operational life. Note: Other value chains will be required to support other energy systems.

Yet, an electric vehicle is not simply in the hands of vehicle manufacturers. They have to coordinate their desires with those of government. In Sweden, for example, experimental charging systems built into highways are being tested. My hope/ suspicion is that there will be contactless vehicle charging and road pricing, so that vehicles will not have to include large batteries inside them, but only use them for “last mile” situations.

Synergy involves a synergetic mindset, in which one acknowledges that systems can be improved optimally, only if they are examined from several different perspectives.

Nøkkelord 050 Synergi

John Patrick Leary anser synergi, i forretningsmessig forstand, som et foreldet ord (s. 167). På sitt mest grunnleggende nivå er det et samspill / samarbeid mellom to eller flere organisasjoner / stoffer / midler som gir en kombinert effekt større enn summen av deres separate innsats / effekter.

Et eksempel: Elektriske kjøretøyer er viktige for å redusere menneskets karbonavtrykk, gjennom deres forskyvning av kjøretøy som bruker olje. Enhver som har opplevd en Tesla S, vet at de har mer enn tilstrekkelig dreiemoment. Det er faktisk vanskelig å vite hvor Tesla ikke overgår tilsvarende prisede kjøretøy med forbrenningsmotor.

Elektrisk fremdriftsteknologi er nesten 200 år gammel. Den ungarske oppfinneren, ingeniøren, fysikeren og Benediktinerpresten Ányos Jedlik (1800 – 1895) oppfant en tidlig type elmotor, og opprettet en liten modell elbil i 1828. Den første kjente elektriske lokomotivet ble bygget i 1837, også som modell i Skottland av kjemiker Robert Davidson (1804 – 1894). Den virkelig ellok måtte vente til 1841. Elektriske båter har eksistert minst siden 1839 da den tyske oppfinneren Moritz von Jacobi (1801 – 1874) utviklet en 7,3 m lang båt som fraktet 14 passasjerer på omtrent 5 km / t, i St. Petersburg, Russland. Elektriske fly har hatt en vanskeligere utvikling. men Gaston Tissandier (1843 – 1899) fløy det første elektrisk drevne luftskipet i 1883.

Utfordringen med å utvikle en elbil / tog / skip / fly er ikke å produsere et produkt som fungerer, det har å gjøre med å lage et produkt som er optimalisert for lavpris-produksjon og drift, noe som folk vil kjøpe og bruke. Fram til ca. 2000, har befolkningen i verdenen foretrukket biler som bruker fossilt brensel. I flere tiår har folk visst at forurensning fra ICE-kjøretøy dreper mennesker, og at bunkersdrivstoff som brukes på RORO-skip (roll on, roll-off) så vel som cruiseskip, forurenser havene betydelig og dreper livet i havene. Likevel fortsetter mennesker å bruke dem. Med en nært forestående klimakatastrofe er det ikke lenger nok å tilby et produkt til lave kostnader. På et minimum må alle produktene være karbonnøytrale, og noen land vil stille høyere krav, som forhindrer at disse kjøretøyene dreper uskyldige borgere. Dette kan omfatte tiltak som autonom kjøring, som effektivt vil ta kontrollen bort fra potensielt beruset / fartsovertredende / tekstende / videotittende sjåfører.

Den elektriske fremdriftsutfordringen er at mange komponenter i dag er underoptimale. Disse må finjusteres. De fleste er klar over at Li-ion-batteriteknologi må øke levetiden så vel som energitettheten og forbedre sikkerheten. Ingeniører ser disse utfordringene litt annerledes. Det er flere stadier som bidrar til verdikjeden for transportsystemer basert på batterier. Det begynner med: 1. råstoffinnhenting og raffinering; 2. komponentproduksjon, for eksempel celle-, modul- og batteripakkeproduksjon; 3. elektroniske kontrollkretser, inkludert bremsing og regenerering; 4. termisk kjølesystemer; 5. kjøretøyoperasjoner, inkludert lading; 6. vedlikeholdsproblemer som oppstår i løpet av kjøretøyets levetid; 7. gjenbruk og resirkulering, etter endt levetid. Merk: Andre verdikjeder vil være nødvendige for å støtte andre energisystemer.

En elektrisk bil er imidlertid ikke bare i hendene på kjøretøyprodusenter. De må koordinere sine ønsker med myndighetene. I Sverige for eksempel testes eksperimentelle ladesystemer innebygd i motorveier. Mitt håp / mistanke er at det vil være kontaktløs kjøretøyladning og veiprising, slik at kjøretøyer ikke trenger å ta med store batterier inni seg, men bare bruke dem i “siste mil” -situasjoner.

Synergi innebærer et synergetisk tankesett, der man erkjenner at systemer kan forbedres optimalt, bare hvis de blir undersøkt fra flere forskjellige perspektiver.

Keywords 049 Sustainability

This Weblog post is dedicated to my newest great-nephew, Anderson Sultana MacDonald, born 2019-12-05 at 16:42 at Beaumont Hospital in Royal Oak, Michigan. He will have to work co-operatively with the rest of humanity to transform this much abused world into a sustainable home for coming generations of humans, and members of the other kingdoms of life./ Dette blogginnlegget er dedikert til den nyeste barne-nevøen min, Anderson Sultana MacDonald, født 2019-12-05 kl. 16:42 på Beaumont Hospital i Royal Oak, Michigan. Han vil måtte samarbeide med resten av menneskeheten for å forvandle denne mye misbrukte verden til et bærekraftig hjem for kommende generasjoner av mennesker, og medlemmer av de andre av livets riker.

John Patrick Leary tells us that “[t]he United Nations has helped define and popularize sustainable development in various summits and proclamations: the 1987 Brundtland Report defined it as “development that meets the needs of the present without compromising the ability of future generations to meet their own needs.” (p. 165). The focus here will be on the fact that development is compromising the options of future generations, and has done so increasingly since the start of the anthropocene, a proposed geological epoch dating from the start of significant human impact on Earth’s geology and ecosystems. Much of this weblog’s content was inspired by the film Anthropocene – The Human Epoch (2018), by Jennifer Baichwal (1965 – ), Nicholas de Pencier (? – ) and Edward Burtynsky (1955 – ).

The Anthropocene Working Group of the Subcommission on Quaternary Stratigraphy of the International Commission on Stratigraphy voted in 2016-04 to proceed towards a formal proposal to define the Anthropocene epoch, and presented the recommendation to the International Geological Congress in 2016-08. Currently, the term is not yet a recognised subdivision of geologic time, although it looks certain that it will be approved soon.

Start dates for the Anthropocene have been proposed that range from the beginning of the Agricultural Revolution 12 000 – 15 000 years ago, to as recently as the 1960s. The Trinity test, the first detonation of a nuclear device, conducted by the United States Army on 1945-07-16 at 05:29, has been a more favoured date than others.

In 1992, Henry Way Kendall (1926 – 1999), in his role as chair of the Union of Concerned Scientists board of directors, wrote the first World Scientists’ Warning to Humanity.

Twenty-five years later, in 2017, William Ripple (1952 – ) wrote a second warning.

On 2019-10-19 David Attenborough (1926 – ) launched a new series, Seven Worlds, One Planet (2019), where he stated: “We [referring to people] are now universal, our influence is everywhere. We have it in our hands, and we made a tragic, desperate mess of it so far. But, at last, nations are coming together and recognising that we all live on the same planet … and we are dependent on it for every mouthful of food we eat and every breath of air we take.” When asked what people could do to save the planet, he replied: “The best motto … is not to waste things. Don’t waste electricity, don’t waste paper, don’t waste food – live the way you want to live, but just don’t waste. Look after the natural world, the animals in it and the plants in it too. This is their planet as well as ours. Don’t waste.”

On the fortieth anniversary of the first world climate conference, held in Geneva in 1979. The statement was endorsed by11 000 scientists from 153 nations, with William Ripple once again the lead author. The statement concludes with:

Mitigating and adapting to climate change while honoring the diversity of humans entails major transformations in the ways our global society functions and interacts with natural ecosystems. We are encouraged by a recent surge of concern. Governmental bodies are making climate emergency declarations. Schoolchildren are striking. Ecocide lawsuits are proceeding in the courts. Grassroots citizen movements are demanding change, and many countries, states and provinces, cities, and businesses are responding.

As the Alliance of World Scientists, we stand ready to assist decision-makers in a just transition to a sustainable and equitable future. We urge widespread use of vital signs, which will better allow policymakers, the private sector, and the public to understand the magnitude of this crisis, track progress, and realign priorities for alleviating climate change. The good news is that such transformative change, with social and economic justice for all, promises far greater human well-being than does business as usual. We believe that the prospects will be greatest if decision-makers and all of humanity promptly respond to this warning and declaration of a climate emergency and act to sustain life on planet Earth, our only home.

Nøkkelord 049 Bærekraft

John Patrick Leary forteller oss at “De forente nasjoner har bidratt til å definere og popularisere bærekraftig utvikling i forskjellige toppmøter og proklamasjoner: Brundtland-rapporten fra 1987 definerte den som” utvikling som imøtekommer dagens behov uten å kompromittere kommende generasjoners evne til å oppfylle deres egne behov.” (s. 165). Fokuset her vil være på at utvikling går på bekostning av fremtidige generasjoners alternativer, og har gjort det i økende grad siden antropocenets start, en foreslått geologisk epoke som stammer fra starten av betydelig menneskelig innvirkning på jordas geologi og økosystemer. Mye av dette webloggens innhold ble inspirert av filmen Anthropocene – The Human Epoch (2018), av Jennifer Baichwal (1965 -), Nicholas de Pencier (? -) og Edward Burtynsky (1955 – ).

Den Anthropocene arbeidsgruppe of underkommisjon om Kvartærtidens Stratigrafi of the Internasjonal kommisjon om stratigrafi stemte i 2016-04 for å gå videre mot et formelt forslag om å definere Anthropocene-epoken, og presenterte anbefalingen til Den internasjonale geologiske kongressen i 2016-08. Foreløpig er begrepet Antropocene ennå ikke en anerkjent underavdeling av geologisk tid, selv om det ser ut til at det snart vil bli godkjent

Startdatoer for antropocenet ble foreslått som spenner fra begynnelsen av landbruksrevolusjonen for 12 000 – 15 000 år siden, til så sent som på 1960-tallet. Trinity-testen, den første detonasjonen av et kjernefysisk apparat, utført av den amerikanske hæren 1945-07-16 klokka 05:29, har vært en mer favorisert dato enn andre.

I 1992 skrev Henry Way Kendall (1926 – 1999), i sin rolle som styreleder for Union of Concerned Scientists styreleder, den første verdensforskerens Advarsel til menneskeheten.

Tjuefem år senere, i 2017, skrev William Ripple (1952 -) en andre advarsel.

2019-10-19 lanserte David Attenborough (1926 -) en ny serie, Seven Worlds, One Planet = sju verdener, en planet (2019), der han uttalte: “Vi [med henvisning til mennesker] er nå universelle, vår innflytelse er overalt. Vi har det i hendene, og vi har gjort et tragisk, desperat rot av det så langt. Men til slutt kommer nasjoner sammen og erkjenner at vi alle bor på den samme planeten … og vi er avhengige av det for hver munnfull mat vi spiser og hvert luftpust vi tar. ”På spørsmål om hva folk kunne gjøre for å redde planeten, svarte han: “Det beste mottoet … er ikke å kaste bort ting. Ikke kast strøm, ikke kast bort papir, ikke kast mat – lev slik du vil leve, men ikke kast bort. Se etter den naturlige verdenen, dyrene i den og plantene i den også. Dette er deres planet så vel som vår. Ikke kast bort. “

På førtiårsdagen for den første klimakonferansen som ble arrangert i Genève i 1979. Uttalelsen ble godkjent av 11 000 forskere fra 153 nasjoner, med William Ripple nok en gang som hovedforfatter. Uttalelsen avsluttes med:

“Begrensning og tilpasning til klimaendringer mens vi respekterer mangfoldet av mennesker innebærer store transformasjoner i måtene vårt globale samfunn fungerer og samhandler med naturlige økosystemer. Vi blir oppmuntret av en nylig økning av bekymring. Regjeringsorganer avgir klimaendringer. Skolebarn slår an. Søksmål om økosidbehandling fortsetter for domstolene. Grassroots innbyggerbevegelser krever endring, og mange land, stater og provinser, byer og bedrifter reagerer.

“Som alliansen av verdensforskere er vi klare til å hjelpe beslutningstakere i en rettferdig overgang til en bærekraftig og rettferdig fremtid. Vi oppfordrer til utbredt bruk av vitale tegn, som bedre vil tillate politiske beslutningstakere, privat sektor og publikum å forstå omfanget av denne krisen, spore fremgang og justere prioriteringer for å lindre klimaendringer. Den gode nyheten er at en slik transformativ endring, med sosial og økonomisk rettferdighet for alle, lover langt større menneskelig velvære enn forretninger som vanlig. Vi tror at utsiktene vil være størst hvis beslutningstakere og hele menneskeheten omgående reagerer på denne advarselen og erklæringen om en klimakriminalitet og handler for å opprettholde livet på planeten Jorden, vårt eneste hjem.”

Keywords 048 Stakeholder

Women of Steel is a bronze sculpture made by Martin Jennings (1957 – ) that commemorates the women of Sheffield who worked in the city’s steel industry during the First and Second World Wars. During the unveiling on 2016-06-17 one hundred women who worked in the steelworks were given medallions along with family members of 400 deceased women steelworkers. These women were conscripted to work in factories and steel mills, taking on roles that were often dangerous and physically demanding. Women are, unfortunately, a class of stakeholder that is often ignored and undervalued by corporations and mainstream society./ Women of Steel er en bronseskulptur laget av Martin Jennings (1957 -) som minnes kvinnene fra Sheffield som arbeidet i byens stålindustri under første og andre verdenskrig. Under avdukingen 2016-06-17 fikk 100 kvinner som jobbet i stålverket medaljer sammen med familiemedlemmer til 400 avdøde kvinnelig stålarbeidere. Disse kvinnene ble vernepliktige til å jobbe i fabrikker og stålfabrikker og tok på seg roller som ofte var farlige og fysisk krevende. Kvinner er dessverre en klasse interessenter som ofte blir ignorert og undervurdert av selskaper og samfunnet. Photo: Artaxerxies100

John Patrick Leary attributes modern usage of stakeholder to E. Merrick Dodd, in a 1932 Harvard Law Review article. Here Dodd argued for greater corporate responsibility, beyond the narrow interests of shareholders.

All living people are stakeholders with a vested interest in the survival of Planet Earth. Everyone has a responsibility for the well-being of this planet, beyond their own personal narrow interests, and especially not the financial interests of a billionaire class. This keyword will look at at the British Academy and especially its report – The Future of the Corporation: Principles for Purposeful Business.

The British Academy is the United Kingdom’s national academy for the humanities and the social sciences, established in 1902. The 1 000 + fellows span the humanities and social sciences. It is a major funding body for research projects.

Principles for Purposeful Business proposes eight guiding business principles:

  1. Corporate law should place purpose at the heart of the corporation.
  2. Regulation should expect engagement, loyalty and care on the part of directors of companies with respect to public interests.
  3. Ownership should recognise shareholder obligations as well as rights.
  4. Corporate governance should promote accountability to a wide range of stakeholders.
  5. Measurement should recognise impacts and investment by companies in their workers, societies and natural assets both within and outside the firm.
  6. Performance should be measured against fulfilment of corporate purposes and profits measured net of the costs of achieving them.
  7. Corporate financing should allow companies to fund more engaged and long-term investment in their purposes.
  8. Corporate investment should be made in partnership with private, public and not-for-profit organisations. (p. 8 – 9)

The report is not arguing for an end to profit, but it wants to prevent businesses profiting from harm. Corporate purpose should be the reason for a corporation’s existence and its starting point. Profit should then be a product of a corporation’s purpose, but not the purpose of the corporation.

This document should not be taken for more than it is: An attempt by members of the British establishment to make capitalism relevant in the 21st century.

Activity

Promote corporate purposefulness in your community, and protest companies and other organizations that exist simply for the profit of shareholders. This latter group includes cyber-currency miners, who waste electricity for their own selfish purposes.

Nøkkelord 048 Interessent

John Patrick Leary tilskriver den moderne bruk av stakeholder = interessenter til E. Merrick Dodd, i en artikkel fra Harvard Law Review fra 1932. Her argumenterte Dodd for større samfunnsansvar, utover de trange aksjonærene.

Alle levende mennesker er interessenter med en interesse for at planeten vårt – Jorden – overlever. Alle har et ansvar for denne planetens velvære, utover sine egne personlige smale interesser, og spesielt ikke de økonomiske interessene til en milliardærklasse. Dette nøkkelordet vil se på British Academy og spesielt rapporten The Future of the Corporation Principles for Purposeful Business = Fremtiden til selskapet: Prinsipper for målrettet virksomhet.

British Academy er Storbritannias nasjonale akademi for humaniora og samfunnsvitenskap, etablert i 1902. De 1 000 + stipendiatene spenner over de fleste fagområder innen humaniora og samfunnsvitenskap. Det er et stort finansieringsorgan for forskningsprosjekter.

Prinsipper for målrettet virksomhet foreslår åtte veiledende forretningsprinsipper:

  1. Foretaksrett bør ha et formål i hjertet av selskapet.
  2. Forordning bør forvente engasjement, lojalitet og omsorg fra selskapets styremedlemmer med hensyn til allmenne interesser.
  3. Eierskap bør anerkjenne aksjonærforpliktelser så vel som rettigheter.
  4. Eierstyring og selskapsledelse skal fremme ansvarlighet overfor et bredt spekter av interessenter.
  5. Måling bør anerkjenne virkninger og investeringer fra selskaper i deres arbeidere, samfunn og naturressurser både i og utenfor firmaet.
  6. Resultatene måles mot oppfyllelse av bedriftens formål og fortjeneste målt netto etter kostnadene for å oppnå dem.
  7. Finansiering av selskaper skal tillate selskaper for å finansiere mer engasjerte og langsiktige investeringer i sine formål.
  8. Bedriftsinvesteringer bør gjøres i samarbeid med private, offentlige og ikke-for-profit-organisasjoner. (s. 8 – 9)

Rapporten argumenterer ikke for å få slutt på fortjeneste, men den ønsker å forhindre at bedrifter tjener på skade. Bedriftsformål bør være årsaken til et selskaps eksistens og utgangspunkt. Fortjeneste skal da være et produkt av et selskaps formål, men ikke formålet med selskapet. (s.)

Dette dokumentet bør ikke tas på mer enn det er: Et forsøk fra medlemmer av det britiske etablissementet til å gjøre kapitalismen relevant i det 21. århundre.

Aktivitet

Fremme målrettet virksomhet i samfunnet ditt, og protestere over selskaper og andre organisasjoner som bare eksisterer for aksjonærenes fortjeneste. Denne sistnevnte gruppen inkluderer miners = “gruvearbeidere” i cybervaluta, som sløser bort strøm til sine egne egoistiske formål.

Keywords 047 Solution

Karol Adamiecki (1866 – 1933) (Photo: National Digital Archive of Poland)

John Patrick Leary tells us, “Solutions are here to fix whatever needs fixing; a solution, by definition, requires a problem.” It is hard to disagree with him when he writes that a corporate solution provider “… invents new problems and sometimes exacerbates old ones, whether through the automation that technology facilitates, which exacerbates the problem of unemployment, or the surveillance that its data-generation procedures perform, which creates new crises of privacy rights and freedom of speech.”

Rather that finding examples of corporations to disparage, a more positive approach is to honour a person who did in fact find solutions to real problems. Karol Adamiecki (1866 – 1933) was a Polish economist, engineer and management researcher. He studied at the Institute of Technology in St. Petersburg, Russia (1884–90), and graduated as an engineer in 1891. He then returned to Poland where he managed a steel rolling mill. It was while he worked in the steel industry that he developed his ideas on management.

In 1896 Adamiecki invented a means of displaying interdependent processes, to help people understand by visualizing production schedules. He published his first papers in management in 1898. Based on graphical analysis, his “work harmonization” charts become known as “Harmonograms”. These pre-date Gantt charts by more than ten years. Some components of these charts suggest those found in the Critical Path Method, which it pre-dates by 60 years. Activities and their durations were represented by the position and length of paper strips. A header listed the name of preceding activities.

Adamiecki emphasised the importance of creating and maintaining harmonious teams, implementing practical methods of scheduling, and developing compatible, measurable means of production. Some websites claim, but do not document, that the implementation of his methods could result in productivity increases of up to 400%.

He is the author of the law of harmony in management: harmony should comprise three parts:

  • harmony of choice (all production tools should be mutually compatible, with special regard to their output production speed).
  • harmony of doing (the importance of time coordination — schedules and timetables).
  • harmony of spirit (the importance of creating a good team).

In 1903 his theory caused a stir in Russian technical circles. He also published some articles on it in the Polish magazine Przegląd Techniczny = Technical Review, nos. 17, 18, 19 and 20 (1909).

In 1919 he joined the Warsaw Polytechnic as a lecturer, becoming a professor in 1922. He was the founder and first director (1925–1933) of the Instytut Naukowej Organizacji = Institute of Scientific Organization in Warsaw. He served as vice president of the European Association of Scientific Management.

In 1925 Adamiecki founded the Polish Institute of Scientific Management.

In 1931 he published a more widely known article describing the harmonogram/ harmonograf. Adamiecki had, however, published his works in Polish and Russian, languages little known in the English-speaking world. By this time, a similar method had been popularized in the West by Henry Gantt (who had published articles on it in 1910 and 1915).

In 1972 the State College of Economic Administration in Katowice was named after him, and in 1974 it became the Akademia Ekonomiczna im. Karola Adamieckiego w Katowicach = Karol Adamiecki University of Economics.

Adamiecki’s nemesis, was the ten year older Frederick Winslow Taylor (1856 – 1915), who had a similar career. Taylor became an apprentice patternmaker and machinist completing his four-year apprenticeship in 1878, then became a machine-shop laborer at Midvale Steel Works at Nicetown, Philadelphia, Pennsylvania. He was promoted quickly, becoming chief engineer.

At Stevens Institute of Technology, Taylor studied by correspondence and obtained a degree in mechanical engineering in 1883. From 1890 until 1893 Taylor worked as a general manager and a consulting engineer to management for the Manufacturing Investment Company of Philadelphia, a company that operated large paper mills in Maine and Wisconsin.

In 1893, Taylor opened an independent consulting practice in Philadelphia. He then wrote a paper, A Piece Rate System, that was presented to the American Society of Mechanical Engineers in June 1895. In 1898 he worked for Bethlehem Steel, at first, to solve a machine-shop capacity problem. Afterwards while still at Bethlehem, he invented/ discovered a number of steel mill processes that he patented.

Forced to leave Bethlehem Steel in 1901, he then focused on management and machining methods through lecturing, writing and consulting. Taylor summed up his efficiency techniques in his 1911 book, The Principles of Scientific Management.

In a Harmonygraph, the predecessors of each activity are listed at the top and the activities timing and duration are represented by horizontal markings. These markings continuously update production processes.

Activity

Use a Harmonygraph, Gantt Chart or Critical Path based methodology to help you plan, execute and update your next project.

Nøkkelord 047 Løsninger

John Patrick Leary forteller oss, “Løsninger er her for å fikse alt som trenger å fikses; en løsning, per definisjon, krever et problem.” Det er vanskelig å være uenig med ham når han skriver at en leverandør av bedriftsløsninger “… oppfinner nye problemer og noen ganger forverrer gamle, enten det er gjennom automatisering som teknologien letter, noe som forverrer problemet med arbeidsledighet, eller overvåkningen av at dens data- generasjonsprosedyrer utfører, noe som skaper nye kriser med hensyn til personvern og ytringsfrihet. “

Snarere at å finne eksempler på selskaper som er mindreverdige, en mer positiv tilnærming er å ære en person som faktisk fant løsninger på reelle problemer. Karol Adamiecki (1866 – 1933) var en polsk økonom, ingeniør og ledelsesforsker. Han studerte ved Institute of Technology i St. Petersburg, Russland (1884–90), og utdannet seg til ingeniør i 1891. Han returnerte deretter til Polen hvor han ledet et stålvalsemølle. Det var mens han jobbet i stålindustrien at han utviklet ideene sine om ledelse.

I 1896 oppfant Adamiecki et middel til å vise gjensidige avhengige prosesser, for å hjelpe mennesker til å forstå ved å visualisere produksjonsplaner. Han publiserte sine første artikler i ledelsen i 1898. Basert på grafisk analyse blir “arbeidsharmonisering” -kartene kjent som “Harmonograms”. Disse forhåndsdato Gantt-diagrammer med mer enn ti år. Noen komponenter i disse kartene foreslår de som finnes i metoden Critical Path, som den er før 60 år. Aktivitetene og varighetene deres ble representert av plasseringen og lengden på papirstrimler. En overskrift oppførte navnet på foregående aktiviteter.

Adamiecki understreket viktigheten av å opprette og vedlikeholde harmoniske team, implementere praktiske metoder for planlegging og utvikle kompatible, målbare produksjonsmidler. Noen nettsteder hevder, men dokumenterer ikke, at implementeringen av metodene hans kan føre til produktivitetsøkning på opptil 400%. Han er forfatteren av loven om harmoni i ledelse: harmoni skal bestå av tre deler:

  • valg av harmoni (alle produksjonsverktøyene skal være gjensidig kompatible, spesielt med hensyn til deres produksjonshastighet).
  • harmoni med å gjøre (viktigheten av tidskoordinering – tidsplaner og rutetider).
  • harmoni av ånd (viktigheten av å skape et godt team).

I 1903 forårsaket hans teori en oppsving i russiske tekniske kretser. Han publiserte også noen artikler om det i det polske magasinet Przegląd Techniczny = Technical Review, nos. 17, 18, 19 og 20 (1909).

I 1919 begynte han i Warszawa Polytechnic som foreleser og ble professor i 1922. Han var grunnlegger og første direktør (1925–1933) av Instytut Naukowej Organizacji = Institute of Scientific Organization i Warszawa. Han fungerte som visepresident i European Association of Scientific Management.

I 1925 grunnla Adamiecki det polske instituttet for vitenskapelig ledelse.

I 1931 publiserte han en mer kjent artikkel som beskrev
harmonogram / harmonograf. Adamiecki hadde imidlertid publisert verkene sine på polsk og russisk, språk lite kjent i den engelsktalende verden. På dette tidspunktet hadde en lignende metode blitt popularisert i Vesten av Henry Gantt (som hadde publisert artikler om den i 1910 og 1915).

I 1972 ble State College of Economic Administration i Katowice oppkalt etter ham, og i 1974 ble det Akademia Ekonomiczna im. Karola Adamieckiego w Katowicach = Karol Adamiecki University of Economics.

Adamieckis nemesis var den ti år eldre Frederick Winslow Taylor (1856 – 1915), som hadde en lignende karriere. Taylor ble lærling mønstermaker og maskinist som fullførte sitt fireårige læretid i 1878, og ble deretter maskinforhandler ved Midvale Steel Works i Nicetown, Philadelphia, Pennsylvania. Han ble raskt forfremmet og ble sjefingeniør.

Ved Stevens Institute of Technology studerte Taylor ved korrespondanse
og oppnådde en grad i maskinteknikk i 1883. Fra 1890 til 1893 jobbet Taylor som daglig leder og konsulentingeniør for ledelse for Manufacturing Investment Company i Philadelphia, et selskap som drev store papirfabrikker i Maine og Wisconsin. ‘

I 1893 åpnet Taylor en uavhengig konsulentpraksis i Philadelphia. Deretter skrev han et papir, A Piece Rate System som ble presentert for American Society of Mechanical Engineers i juni 1895. I 1898 jobbet han for første gang for Bethlehem Steel for å løse en maskin-butikk kapasitetsproblem. Etterpå mens han fortsatt var på Betlehem, han oppfant / oppdaget en rekke stålfabrikkprosesser som han patenterte.

Tvunget til å forlate Bethlehem Steel i 1901, og fokuserte deretter på styrings- og maskineringsmetoder gjennom forelesninger, skriving og rådgivning. Taylor oppsummerte effektivitetsteknikkene hans i sin bok fra 1911, The Principles of Scientific Management .

Aktivitet

Bruk en Harmonigraf, Gantt-diagram eller den kritiske sti-metodikk for å hjelpe deg med å planlegge, utføre og oppdatere ditt neste prosjekt.

Keywords 046 Smart

Rawkkim comments: “Look at the things in this bookcase! Old television, comic books, and even tired music tapes! Only 20 years ago, we were living in the analog era. I sometimes miss those days.” Photo: Rawkkim, South Korea on Unsplash.

John Patrick Leary begins his keyword, Smart, with: “Smart, used as an adjective modifying a technology, connotes an efficient, clean, orderly pragmatism.” and ends it with, “Besides offering a benign veneer for advanced forms of value extraction, smart technologies also facilitate what its users and designers were already doing by making something faster, cheaper, more deadly, or more profitable instead of transforming our sense of what is possible, or wise.”

Many of this weblog’s readers are mature, in age if not development. Thus, this post is a comment on a smart approach to information technology.

If one looks at a living room anno 1980, it was filled with clutter. In one corner there is a television, with a turntable along one wall, next to a cassette player, an amplifier/ receiver and speakers. The television didn’t use any of this audio equipment, but duplicated efforts with its own inferior variants. If one wanted to use a telephone, there was a high probability that it was permanently fixed to a wall. Of course, there was also room for books, and photo albums. Sometimes, one could even find a map in a drawer.

Forty years later, and millennials are displaying a vastly different living room. It is not filled with books, vinyl records, cassettes, CDs and DVDs. There may be speakers discretely hidden away, and a large and flat screen visually dominating one wall of the room, but these can be used for multiple tasks.

Storage of books, videos, music and much more can be accomplished using a NAS (Network Attached Storage) server. Our first NAS was an Asustor AS1004T, which was an inexpensive unit designed for households. This has been updated to version 2. This server holds up to four 3.5″ HDDs, with up to 48 TB. Since these units need to function even after one or two disk failures, the real capacity would only be about 16 TB. It is 165 (H) x 164 (W) x 218 (D) mm, or about 6.5 x 6.5 x 8.6 inches. Loaded with 4 HDDs, the unit weighs about 5 kg/ 12 lbs. The electrical consumption is 12 W in hibernation, 25 W when operating. Noise is 19 dB in standby, 32 dB when operating. There are many other NAS units made by Asustor and competing brands, including Qnap, Synology and Zyxel.

Most people will not need a NAS of this size for their own purposes. Here are some metrics to help people estimate storage requirements. Novels are typically less than 1 MB in size, meaning 1 000 novels occupies 1 GB, and 1 000 000 (yes one million) fit into 1 TB. Non-fiction books may occupy several times that size, and some richly illustrated volumes are over 100 MB. Audio in MP3 format, occupies about 1 MB per minute. 1 GB will provide 16.7 hours of music, and 1 TB will provide almost 700 continuous days of music. Audio books can be compressed still further, and use much less space. Flac and other forms of lossless music, will use up to 40 times the space. A film on video typically occupies 2 GB of space, so 500 films can be held in 1 TB of file space. Photographs produced on a smart phone can occupy 4 MB of data, so 1 GB can will only hold 250 pictures. Fortunately, these pictures can be compressed to about 250 kB, which translates to 4 000 photos per GB, and 4 000 000 (yes, 4 million) photos per TB.

Older people, sorry I meant to say more mature people, need to keep up to date with technological innovations for as long as possible. If they don’t they may quickly fall by the wayside. In Norway, everybody has a copy of their driving licence on their telephones. 25% of the population downloaded it during the first 24 hours it was available. They can also make payments using an app called Vipps, other countries may have equivalent technology packaged using a different name.

Phones or personal devices, as I prefer to refer to them, are also useful inside the house, to turn on and off lights and heating, to play music and videos using the living room screen and speakers, and to communicate with people – including friends, health personnel and thieves – arriving at the front door, to provide a calendar notifying upcoming events.

The main challenge with smart technology, is that people freely give large corporations access to their data, which can be sold onwards.

Activity

If you don’t do something about it, your private life will become public knowledge. Make certain that you are comfortable with Amazon, Facebook, Google and others knowing everything about you. If not take steps to protect your privacy.

Nøkkelord 046 Intelligent

John Patrick Leary begynner nøkkelordet sitt, Smart = Intelligent, med: “Smart, brukt som adjektiv som endrer en teknologi, betyr en effektiv, ren og ryddig pragmatisme.” og avslutter det med, “I tillegg til å tilby en godartet finér for avanserte former for verdiutvinning, letter smarte teknologier også det brukerne og designerne allerede gjorde ved å gjøre noe raskere, billigere, mer dødelig eller mer lønnsomt i stedet for å transformere vår følelse av hva er mulig, eller lurt. “

Mange av leserne til denne bloggen er modne, i alder om ikke utvikling. Dermed er dette innlegget en kommentar til en smart tilnærming til informasjonsteknologi.

Om man ser på en stue anno 1980, var den fylt med rot. I det ene hjørnet er det en TV, med en platespiller langs den ene veggen, ved siden av en kassettspiller, en forsterker / mottaker og høyttalere. Fjernsynet brukte ikke noe av dette lydutstyret, men dupliserte innsats med sine egne underordnede varianter. Hvis man ønsket å bruke en telefon, var det stor sannsynlighet for at den var permanent festet til en vegg. Selvfølgelig var det også plass til bøker, og fotoalbum. Noen ganger kan man til og med finne et kart i en skuff.

Førti år senere, og en ny årtusen, viser en veldig annerledes stue. Den er ikke fylt med bøker, vinylplater, kassetter, CDer og DVDer. Det kan være høyttalere som er diskret gjemt bort, og en stor og flatt skjerm som visuelt dominerer den ene veggen i rommet, men disse kan brukes til flere oppgaver.

Lagring av bøker, videoer, musikk og mye mer kan oppnås ved hjelp av en NAS (Network Attached Storage) server. Vår første NAS var en Asustor AS1004T, som var en billig enhet designet for husholdninger. Denne er oppdatert til versjon 2. Denne serveren har plass til inntil fire 3,5 “HDD-er, med opptil 48 TB. Siden disse enhetene trenger å fungere selv etter en eller to diskfeil, vil den virkelige kapasiteten bare være rundt 16 TB. Det er 165 (H) x 164 (W) x 218 (D) mm. Belastet med 4 HDD-er, veier enheten omtrent 5 kg. Det elektriske forbruket er 12 W i dvalemodus, 25 W når den er i bruk. Den støyer med 19 dB i ventemodus, 32 dB under drift. Det er mange andre NAS-enheter laget av Asustor og konkurrerende merker, inkludert Qnap, Synology og Zyxel.

De fleste vil ikke trenge en NAS av denne størrelsen til sine egne formål. Her er noen beregninger som hjelper folk med å estimere lagringskrav. Romaner er vanligvis mindre enn 1 MB i størrelse, noe som betyr at 1 000 romaner har 1 GB og 1 000 000 (ja en million bøker) opptar 1 TB. Faglitterære bøker kan oppta flere ganger så stor plass, og noen rikt illustrerte bind er over 100 MB. Lyd i MP3-format, har ca. 1 MB per minutt. 1 GB vil gi 16,7 timer med musikk, og 1 TB vil gi nesten 700 sammenhengende dager med musikk. Lydbøker kan komprimeres enda lenger, og bruker mye mindre plass. Flac og andre former for tapsfri musikk, vil bruke opptil 40 ganger plassen. En film på video tar vanligvis 2 GB plass, så 500 filmer kan holdes i 1 TB filplass. Fotografier produsert på en smarttelefon kan ta 4 MB data, så 1 GB kan bare inneholde 250 bilder. Heldigvis kan disse bildene komprimeres til omtrent 250 kB, som tilsvarer 4 000 bilder per GB, og 4 000 000 (ja, 4 millioner) bilder per TB.

Eldre mennesker, beklager – jeg mente å si mer modne mennesker, trenger å holde seg oppdatert med teknologiske nyvinninger så lenge som mulig. Hvis de ikke gjør det, kan de raskt falle av samfunnsutviklingen. I Norge har alle en kopi av førerkortet på telefonene sine. 25% av befolkningen lastet ned den i løpet av de første 24 timene den var tilgjengelig. De kan også foreta betalinger ved hjelp av en app som heter Vipps. Andre land kan ha tilsvarende teknologi pakket med et annet navn.

Telefoner eller personlige enheter, som jeg foretrekker å referere til dem, er også nyttige inne i huset, for å slå av og på lys og varme, for å spille musikk og videoer ved å bruke skjermen og høyttalerne i stuen og til å kommunisere med mennesker – inkludert venner, helsepersonell og tyver – som ankommer inngangsdøren. Enheten også inneholder en kalender som melder om kommende hendelser.

Hovedutfordringen med smart teknologi er at folk fritt gir store selskaper tilgang til dataene sine, som kan selges videre.

Aktivitet

Hvis du ikke gjør noe med det, vil privatlivet ditt bli offentlig kunnskap. Forsikre deg om at du er komfortabel med at Amazon, Facebook, Google og andre vet alt om deg. Hvis ikke ta skritt for å beskytte ditt privatliv.

Keywords 045 Sharing

John Patrick Leary, writing about sharing, begins with: “When we learn how to do it in kindergarten, sharing has a straightforwardly positive meaning. When it is used as a modifier of the word economy, however, its meaning becomes muddied and controversial, even for the most enthusiastic intellectual defenders of what is also called crowd-based, peer-to-peer, or platform capitalism.”

Leary ends his keyword with a warning about financialization, quoting cultural critic Alison Shonkwiler: “Finance is the domain in which value is less likely to be produced than captured and/or extracted, typically by managing a degree of risk.” Financialization distinguishes twenty-first century from past incarnations. NYU economist Michael Spence contends that the sharing economy exploits under-utilized resources. Its essence is to strip undervalued assets of their value.

In this weblog post, some forms of sharing will be examined. Some of the terms mentioned include: the commons, the anti-commons, patent pooling, patent thickets and submarine patents.

The Commons

The tragedy of the commons is a situation in a shared-resource system where individual users, acting independently but in their own self-interest, behave contrary to the common good by depleting or spoiling the shared resource. The theory originated in an essay written in 1833 by the British economist William Forster Lloyd (1794 – 1852), It was popularized in an article written by, Garrett James Hardin (1915 – 2003) in 1968.

In the next two paragraphs, content from Wikipedia will attempt to explain Hardin’s position, and reactions to it.

Hardin blamed the welfare state for allowing the tragedy of the commons; where the state provides for children and supports over-breeding as a fundamental human right, Malthusian catastrophe is inevitable. Hardin stated in his analysis of the tragedy of the commons that “Freedom in a commons brings ruin to all.” Environmental historians Joachim Radkau (1943 – ), Alfred Thomas Grove (1924 – ) and Oliver Rackham (1939 – 2015) criticized Hardin “as an American with no notion at all how Commons actually work”.

In addition, Hardin’s pessimistic outlook was subsequently contradicted by Elinor Ostrom’s (1933 – 2012) work on the success of co-operative structures for the management of common land, for which she shared the 2009 Nobel Memorial Prize in Economic Sciences with Oliver Eaton Williamson (1932 – ). In contrast to Hardin, they stated neither commons or “Allmende” in the generic nor classical meaning are bound to fail; to the contrary “the wealth of the commons” has gained renewed interest in the scientific community. Hardin’s work was also criticized as historically inaccurate in failing to account for the demographic transition, and for failing to distinguish between common property and open access resources.

Challenges facing these types of resources sometimes 2result in wicked problems, that are difficult to resolve. Further insights into this tragedy can be found in Fabien Locher’s Cold War Pastures: Garrett Hardin and the ‘Tragedy of the Commons (2013).

The tragedy of the anticommons is a type of coordination breakdown, in which a single resource has numerous rights holders who prevent others from using it, frustrating what would be a socially desirable outcome.

While the name comes from Michael Heller’s 1997 working paper on real-estate developments in the former Soviet Union. It refers to vendors having to use primitive open air kiosks while suitable stores remain empty because it was impossible to negotiate the use of that space because of conflicting ownership interests.

Heller and Rebecca Elsenberg’s 1998 article in Science Can Patents Deter Innovation? The Anticommons in Biomedical Research discusses the role of patents in biomedical research. Here, it is shown that competing patent rights could actually prevent useful and affordable products from reaching consumers. This is because emerging technological ideas often results in the formation of a dense web of overlapping intellectual property rights, often referred to as a patent thicket. To use these rights commercially, a company may have to reach licensing deals for multiple patents from multiple sources. The company must hack its way through the patent thicket before it will be safe to commercialize new technology.

Heller’s 2008 book, The Gridlock Economy: How Too Much Ownership Wrecks Markets, Stops Innovation, and Costs Lives expands on these concepts.

Patent Pools

The Sewing Machine Combination, was a patent pool formed in 1856, by four sewing machine manufacturers Elias Howe, Grover & Baker, Singer and Wheeler & Wilson. Each company had accused the others of patent infringement. Orlando Brunson Potter (1823 – 1894) a lawyer and president of the Grover and Baker Company, proposed that, rather than sue and reduce profits, that they pool their patents. Altogether nine patents were pooled, of which three were considered essential. The combination lasted until the last patent expired in 1877.

Another classic example emerged in 1917, when the two major patent holders for airplanes, the Wright Company and the Curtiss Company, had effectively blocked the building of new airplanes. Curtiss held patents on ailerons which was an advance on the Wrights’ system, but antipathy between the patent holders prevented their use. The U.S. government pressured the industry to form a patent pool, the Manufacturer’s Aircraft Association, a private corporation which had an agreement with the airplane manufacturers to cross-license patents without substantial royalties. It lasted until 1975.

Submarine Patents

A submarine patent is one whose issuance is intentionally delayed by the applicant for up to 40 years after the date of filing. During this period, the patent claims are typically modified to more closely match whatever technology or products had become the industry standard. This strategy requires a patent system where patent applications are secret, or at least not published, and the patent term is measured from grant date, not from priority or filing date. In the United States, patent applications filed before November 2000 were not published and remained secret until they were granted. Submarine patents could remain submerged until they surfaced to the surprise of the relevant market. One of the most famous submarine patents was that held by George Baldwin Selden.

George Brayton (1830 – 1892) invented and patented a large internal combustion engine in 1872. This inspired George Baldwin Selden (1846 – 1922) to develop a smaller, lighter engine, that was completed in 1878. Selden applied for a patent in 1879, that included not only the engine but its use in a 4-wheel car. He then filed a series of application amendments that stretched out the legal process, delaying the issuance of the patent until 1895.

In 1899 Selden sold his patent rights to William C. Whitney (1841 – 1904), who proposed manufacturing electric-powered taxicabs as the Electric Vehicle Company (EVC), for a royalty of US$ 15 per car with a minimum annual payment of US$ 5 000. Whitney and Selden then worked together to collect royalties from other car manufacturers. Initially successful, they negotiated a 0.75% royalty on all cars sold by the Association of Licensed Automobile Manufacturers.

Henry Ford (1863 – 1947) and four other car makers refused, and contested the patent infringement suit filed by Selden and EVC in 1903. The legal dispute lasted eight years but initially ended in Selden winning his case. Ford appealed, and in 1911 won his case based on an argument that the engine used in automobiles was not based on the Brayton engine, that Selden had improved, but on engines designed by Nikolaus August Otto (1832 – 1891) between 1861 and 1876.

Nøkkelord 045 Deling

John Patrick Leary, som skriver om deling, begynner med: “Når vi lærer hvordan vi gjør det i barnehagen, har deling en direkte positiv betydning. Når det brukes som en modifiserer av ordet økonomi, blir imidlertid betydningen gjørmete og kontroversiell, selv for de mest entusiastiske intellektuelle forsvarere av det som også kalles publikumsbasert, peer-to-peer eller plattformkapitalisme. “

Leary avslutter nøkkelordet sitt med en advarsel om finansiering, og siterer kulturkritikeren Alison Shonkwiler: “Finans er domenet der det er mindre sannsynlig at verdi blir produsert enn fanget og / eller hentet ut, vanligvis ved å styre en grad av risiko.” Finansisering skiller det første århundre fra tidligere inkarnasjoner. NYU-økonom Michael Spence hevder at delingsøkonomien utnytter underutnyttede ressurser. Essensen er å strippe undervurderte eiendeler av verdien.

I dette weblogginnlegget vil noen former for deling bli undersøkt. Noen av begrepene som er nevnt inkluderer: allmenningene og dens motsatte, og ulike former for håndterring av patenter.

Allmenningene

Tragedien til allmenningen er en situasjon i et system med delt ressurs der individuelle brukere, som handler uavhengig av egen egeninteresse, oppfører seg i strid med all brukerens felles beste ved å uttømme eller ødelegge den delte ressursen gjennom deres kollektive handling. Teorien har sin opprinnelse i en skrevet i 1833 av den britiske økonomen William Forster Lloyd (1794 – 1852). Den ble popularisert i en artikkel skrevet av, Garrett James Hardin (1915 – 2003) i 1968.

I de neste to avsnittene vil innhold fra den engelske Wikipedia brukes i et forsøk til å forklare Hardins stilling og reaksjoner på den.

Hardin beskyldte velferdsstaten for å tillate tragedien til allmenningene; der staten sørger for barn og støtter overavl som en grunnleggende menneskerettighet, er malthusiansk katastrofe uunngåelig. Hardin uttalte i sin analyse av tragedien til allmenningene at “Frihet i et allmenning bringer ødeleggelse for alle.” Miljøhistorikere Joachim Radkau (1943 -), Alfred Thomas Grove (1924 -) og Oliver Rackham (1939 – 2015) kritiserte Hardin “som en amerikaner uten ide om hvordan Commons faktisk fungerer”.

I tillegg ble Hardins pessimistiske syn etterpå motsagt av Elinor Ostroms (1933 – 2012) arbeid der samarbeidsstrukturer lykkes i forvaltning av fellesarealer. For arbeidet fikk hun Nobelminneprisen 2009 i økonomiske vitenskaper sammen med Oliver Eaton Williamson ( 1932 -). I motsetning til Hardin, fant de at verken allmenninger eller “Allmende” i den generiske eller klassiske betydningen er bundet til å mislykkes; tvert imot har allmenningene fått fornyet interesse for det vitenskapelige samfunnet. Hardins arbeid ble også kritisert som historisk unøyaktig for å ikke redegjøre for den demografiske overgangen, og for å ikke skille mellom felleseie og ressurser med åpen tilgang.

Utfordringer som disse ressursene står overfor resulterer noen ganger i onde problemer som er vanskelige å løse. Ytterligere innsikt i denne tragedien kan du finne i Fabien Lochers Cold War Pastures: Garrett Hardin and the ‘Tragedy of the Commons (2013).

Tragedien til antikommunene er en type samordning, der en enkelt ressurs har mange rettighetshavere som forhindrer andre i å bruke den, og frustrerer det som ville være et samfunnsønskelig resultat.

Mens navnet kommer fra Michael Hellers 1997 working papir om utvikling av eiendommer i det tidligere Sovjetunionen. Den viser til at leverandører måtte bruke primitive friluftkiosker mens egnede butikker forblir tomme fordi det var umulig å forhandle om bruken av dette rommet på grunn av motstridende eierinteresser.

Heller og Rebecca Elsenbergs artikkel fra 1998 i Science Can Patents Deter Innovation? The Anticommons in Biomedical Research diskuterer rollen til patenter i biomedisinsk forskning. Her vises det at konkurrerende patentrettigheter faktisk kan hindre nyttige og rimelige produkter i å nå forbrukere. Dette er fordi nye teknologiske ideer ofte resulterer i dannelsen av et tett nett av overlappende immaterielle rettigheter, ofte referert til som en patentkratt. For å bruke disse rettighetene kommersielt, kan et selskap måtte nå lisensavtaler for flere patenter fra flere kilder. Selskapet må hacke seg gjennom patentkremen før det vil være trygt å kommersialisere ny teknologi.

Hellers 2008-bok, The Gridlock Economy: How Too Much Ownership Wrecks Markets, Stops Innovation, and Costs Lives utvider disse konseptene.

Patentsamlinger

Symaskinkombinasjonen, var et patentsamling som ble dannet i 1856 av fire symaskinprodusenter Elias Howe, Grover & Baker, Singer og Wheeler & Wilson. Hvert selskap hadde anklaget de andre for patentovertredelse. Orlando Brunson Potter (1823 – 1894), advokat og president i Grover and Baker Company, foreslo at de, i stedet for å saksøke og redusere fortjenesten, ville slå sine patenter sammen. Til sammen ble ni patenter samlet, hvorav tre ble ansett som essensielle. Kombinasjonen varte til den siste patent utløp i 1877.

Et annet klassisk eksempel dukket opp i 1917, da de to store patentinnehaverne for fly, Wright Company og Curtiss Company, effektivt hadde blokkert byggingen av nye fly. Curtiss hadde patenter på ailerons som var et fremskritt på Wrights ‘system, men antipati mellom patenthaverne forhindret bruken av dem. Den amerikanske regjeringen presset industrien til å danne et patentbasseng, Manufacturer’s Aircraft Association, et privat selskap som hadde en avtale med flyprodusentene om å lisensiere patenter uten vesentlige royalty. Det varte til 1975.

Ubåtpatenter

Et ubåtpatent er en forsettlig forsinket utstedelse av patentsøknaden i opptil 40 år etter innleveringsdatoen. I løpet av denne perioden er patentkravene typisk modifisert for å samsvare med teknologi og produkter som er blitt industristandarden. Denne strategien krever et patentsystem der patentsøknader er hemmelige, eller i det minste ikke publiseres, og patenteringsperioden måles fra tildelingsdato, ikke fra innleveringsdato. I USA ble patentsøknader inngitt før november 2000 ikke publisert og forble hemmelige før de ble innvilget. Ubåtpatenter kunne forbli nedsenket til de dukket opp til det relevante markedets overraskelse. Et av de mest kjente ubåtpatentene var det som ble holdt av George Baldwin Selden.

George Brayton (1830 – 1892) oppfant og patenterte en stor forbrenningsmotor i 1872. Dette inspirerte George Baldwin Selden (1846 – 1922) til å utvikle en mindre, lettere motor, som ble ferdigstilt i 1878. Selden søkte patent i 1879, som inkludert ikke bare motoren, men dens bruk i en bil. Deretter sendte han inn en serie søknadsendringer som strakk ut den juridiske prosessen, og forsinket utstedelsen av patentet til 1895.

I 1899 solgte Selden sine patentrettigheter til William C. Whitney (1841 – 1904), som foreslo å produsere elektrisk drevne taxibiler som Electric Vehicle Company (EVC), for en royalty på USD 15 per bil med et minimum årlig betaling på 5 000 dollar. Whitney og Selden jobbet deretter sammen for å samle inn royalty fra andre bilprodusenter. Opprinnelig vellykket forhandlet de om en 0,75% royalty på alle biler som ble solgt av Association of Licensed Automobile Manufacturers.

Henry Ford (1863 – 1947) og fire andre bilprodusenter nektet å betale, og bestred patentbruddssaken anlagt av Selden og EVC i 1903. Den juridiske tvisten varte i åtte år, men endte først med at Selden vant saken. Ford anket, og i 1911 vant han ankesaken basert på et argument om at motoren som ble brukt i biler ikke var basert på Brayton-motoren som Seldens patent var basert på, men på motorer designet av Nikolaus August Otto (1832 – 1891) mellom 1861 og 1876.

Keywords 044 Robust

Brønnøysund Register Centre where most of the ca. 550 employees work. Other offices are in Narvik and Oslo/ Registerenhet i Brønnøysund der de fleste av ca 550 medarbeidere jobber. Brønnøysundregistrene har også kontor i Narvik og Oslo. Photo/ foto: Brønnøysund Register Centre/ Registerenhet i Brønnøysund, 2008-08-07.

While John Patrick Leary has robust as one of his keywords (pp 153-4), this reflection on the term is a comment on population registers, and why they have to be robust, in the sense of strong and resilient, if they are to be fit for purpose.

Why didn’t Jews in Nazi Germany simply say they were Christian, and avoid persecution? Undoubtedly many tried that, and failed. The fact is that German authorities had documentation proving that people were, in fact, Jews. Edwin Black in IBM and the Holocaust (2008) documents IBM’s involvement to help synthesize census data, so that lists of Jews and their addresses could be compiled. Data was used to condemn people to death, and no amount of lies could avert it.

Today, we have Cambridge Analytics doing much the same sort of thing for Facebook that IBM did, but working with a much broader set of criteria, and a larger set of potential victims. Google, Amazon and many other big data companies also have accumulated massive amounts of data about everyone, allowing their use for political as well as economic purposes.

Since just the very existence of data can compromise and cost the lives of people, there must be strict controls placed on organizations, companies and individuals regarding the acquisition, storage and use of data. Everyone has a need to access data, everyone produces data and everyone’s data will be in the hands of numerous government agencies, organizations and companies, as well as private individuals.

One way to deal with personal information, is to require everyone who wants to store data to seek approval for what they want to store. If the reason isn’t compelling, then the request should be denied. A very nice approach, except one hasn’t determined who is going to do the authorizing. Documents released by Edward Snowdon indicate that we should be sceptical and make certain that there is a divide between those authorizing data acquisition, and those wanting to use that acquired data. The difficulty with this approach is that it requires a large bureaucracy, and different bureaucrats with respond in different ways to the same situation.

A alternative approach is to establish standards, setting out what individuals and companies are allowed to store, and content thresholds which will require implementing control measures that will increase oversight when they are met or exceeded. The advantage of this approach is that everyone is treated the same. However, it does not ensure full compliance. There will always be different interpretations.

In Norway, there is a population register that contains some information about residents. It is administered by the Norwegian tax authorities. However, it contains no information about religious membership.

Brønnøysund Register Centre, the Norwegian government agency that is responsible for the management of numerous public registers and digital information exchange systems in Norway. Its name is from its location, the town of Brønnøysund in Nordland county.

The government pays religious and equivalent organizations (including the largely agnostic/ atheist/ secular Norwegian Humanist Association) grants based on membership size. This means that each year religious organizations send the identity of their members on secure media to the Brønnøysund Register Centre. Over a period of two days, the lists of all religious organizations are compared to eliminate duplicates, deceased members and people who have officially moved outside the country. Then the official number of members of each organization is determined. After this, the media are destroyed, and no records of organizational membership are kept at the centre.

Governments love to keep records. Without the holocaust, the government of Norway might have been inclined to keep religious information as well. However, because of the holocaust, they have found a work-around that actually works.

A Unique Identity Number

Imagine a situation where every member of Homo sapiens born in the universe (yes, including those born on the moon, Mars or Proxima Centauri b) is issued with a Unique identification number, using a generator that picks a random number without replacement. A 12 digit number should be sufficient, as it allows up to one trillion people to be registered. Currently, there are less than 10 billion people living on earth, with about 130 million born each year, and decreasing. At the current birth rate, this means that the register could be used for about 7 700 years. If the birth rate falls considerably below this to an average of 100 million annually, then this register would last for 10 000 years.

It is also estimated, that somewhere slightly over 100 billion people have ever lived, All of those could be given their own unique number as well, and the numbering system would last for 6 500 years, at the current rate of production, or for 10 000 years, if the birth rate was reduced still further to 90 million people annually.

This unique number is designed to work with an extention of a proposed, but not yet implemented, European Autonomous Data Network (EADN). This would be a decentralised, anonymous, and encrypted network of devices that protects personal data and prevents surveillance. All public services would be based on the EADN. All citizens would use their unique number as a Citizen Digital Identity that allows them to access government websites and participate in public forums. Each individual would be verified but anonymous.

This unique number can be used for any number of purposes, but it is important that this number not have in itself characteristics that can be associated with a person’s age, gender, sexual orientation, place of birth, citizenship or any other attribute that invites discrimination. The number must be totally random.

Imagine further a job applicant. She arranges to send an anonymous application to that potential employer using her unique identity number, and the job she wants to apply for. When this potential employer cross references this number in the education and work experience database, they will receive a coded reply indicating the type of education and work experience undertaken, but no dates or other pieces of discriminatory information, such as the name of the school or its location.

There are situations where information about age can be important. For example, municipalities will want to ensure that all school age children are attending school. Pensions may be dependent on recipients reaching a particular age. Gender may be important, with respect to some medical records. Citizenship may be relevant for voting rights. This means that it is important for information to be released if, and only if, it is relevant (read: necessary).

Nøkkelord 044 Robust

Mens John Patrick Leary har robust som et av sine nøkkelord (s. 153-4), er denne refleksjonen om begrepet en kommentar om folkeregistre, og hvorfor de må være robuste, i betydningen sterk og spenstig, hvis de skal være egnet til formål.

Hvorfor sa ikke jøder i Nazi-Tyskland bare at de var kristne og unngikk forfølgelse? Utvilsomt mange prøvde det, og mislyktes. Fakta er at tyske myndigheter hadde dokumentasjon som beviste at folk faktisk var jøder. Edwin Black i IBM og Holocaust (2008) dokumenterer IBMs engasjement for å hjelpe med å syntetisere folketellingsdata, slik at lister over jøder og deres adresser kunne bli samlet. Data ble brukt for å dømme mennesker til døden, og ingen løgner kunne avverge det.

I dag har vi Cambridge Analytics som gjør stort sett den samme type ting for Facebook som IBM gjorde, men jobber med et mye bredere sett med kriterier, og et større sett med ofre. Google, Amazon og mange andre store data-selskaper har også samlet enorme mengder data om alle, noe som tillater bruk for politiske så vel som økonomiske formål.

Siden nettopp eksistensen av data kan kompromittere og koste menneskers liv, må det være strenge kontroller for organisasjoner, selskaper og enkeltpersoner når det gjelder innsamling, lagring og bruk av data. Alle har behov for å få tilgang til data, alle produserer data og alles data vil være i hendene på mange offentlige etater, organisasjoner og selskaper, så vel som privatpersoner.

En måte å håndtere personlig informasjon på er å kreve at alle som ønsker å lagre data, skal søke godkjenning for det de vil lagre. Om årsaken er ikke overbevisende, bør forespørselen avslås. En veldig fin tilnærming, bortsett fra at man ikke har kontroll over hvem som skal autorisere insamlingen. Dokumenter utgitt av Edward Snowdon indikerer at vi bør være skeptiske og sørge for at det er et skille mellom de som autoriserer datainnsamling, og de som ønsker å bruke den innsamlede data. Vanskeligheten med denne tilnærmingen er at den krever et stort byråkrati, og forskjellige byråkrater vil ha forskjellige måter å håndtere den samme situasjonen.

En alternativ tilnærming er å etablere standarder, fastsette hvilke enkeltpersoner og selskaper som har lov til å lagre, og innholdsterskler som vil kreve implementering av kontrolltiltak som vil øke tilsynet når de blir oppfylt eller overskredet.

I Norge er det et folkeregister som inneholder informasjon om hver innbygger. Det administreres av norske skattemyndigheter. Den inneholder imidlertid ingen informasjon om medlemskap i livsynsorganisasjoner.

Brønnøysundregister er det norske myndighetsorganet som er ansvarlig for styringen av en rekke offentlige registre og digitale informasjonsutvekslingssystemer i Norge. Navnet kommer fra byen Brønnøysund i Nordland fylke.

Regjeringen betaler religiøse og tilsvarende organisasjoner (inkludert de stort sett agnostiske / ateistene / sekulære norsk human etisk forbund) tilskudd basert på medlemsstørrelse. Dette betyr at religiøse organisasjoner hvert år sender identiteten til medlemmene sine på sikre medier til Brønnøysundregistrene. Over en periode på to dager blir lister over alle religiøse organisasjoner sammenlignet for å eliminere duplikater. Deretter bestemmes det offisielle antall medlemmer i hver organisasjon. Etter dette blir den innsendte media ødelagt, og det blir ikke ført register over organisasjonsmedlemskap i registeret.

Regjeringer elsker å samle data. Uten holocaust kunne regjeringen i Norge ha vært tilbøyelig til å beholde religiøs informasjon også. På grunn av holocaust har de imidlertid funnet en måte å betale tilskudd uten å samle data, som faktisk fungerer.

Et unikt identitetsnummer

Se for deg en situasjon der hvert medlem av Homo sapiens født i universet (ja, inkludert de som er født på månen, Mars eller Proxima Centauri b) får et unikt identifikasjonsnummer ved hjelp av en generator som velger et tilfeldig tall uten erstatning. Et tolvsifret tall bør være tilstrekkelig, da det gjør det mulig for opptil en billion mennesker å bli registrert. For øyeblikket bor det under 10 milliarder mennesker på jorden, med rundt 130 millioner født hvert år, og tallet er avtagende. Ved dagens fødselsrate betyr dette at registeret kan brukes i omtrent 7 700 år. Hvis fødselsraten faller betydelig under dette til et gjennomsnitt på 100 millioner årlig, vil dette registeret vare i 10 000 år.

Det anslås også at et sted over 100 milliarder mennesker noensinne har bodd på kloden vår, alle disse også kunne få sitt eget unike nummer, og nummereringssystemet ville vare i 6 500 år, med dagens produksjons-hastighet, eller i 10 000 år, om fødselsraten ble redusert ytterligere til 90 millioner mennesker årlig.

Dette unike nummeret er designet for å jobbe med en utvidelse av et foreslått, men ennå ikke implementert, europeisk autonomt datanettverk (EADN). Dette vil være et desentralisert, anonymt og kryptert nettverk av enheter som beskytter personopplysninger og forhindrer overvåking. Alle offentlige tjenester vil være basert på EADN. Alle innbyggere vil bruke sitt unike nummer som en Borger Digitalidentitet som lar dem få tilgang til myndigheters nettsteder og delta i offentlige fora. Hver enkelt person vil bli bekreftet, men anonym.

Dette unike nummeret kan brukes til et hvilket som helst antall formål, men det er viktig at dette tallet ikke i seg selv har egenskaper som kan assosieres med en persons alder, kjønn, seksuell legning, fødested, statsborgerskap eller noe annet attributt som innbyr til diskriminering. Tallet må være helt tilfeldig.

Tenk deg en jobbsøker. Hun vil sende en anonym søknad til den potensielle arbeidsgiveren ved å bruke sitt unike identitetsnummer, og jobben hun ønsker å søke på. Når denne potensielle arbeidsgiveren krysser referanser til dette nummeret i utdannings- og arbeidserfaringsdatabasen, vil de motta et kodet svar som angir hvilken type utdanning og arbeidserfaring som er utført, men ingen datoer eller andre deler av diskriminerende informasjon, for eksempel navnet på skolen eller beliggenheten.

Det er situasjoner der informasjon om alder kan være viktig. For eksempel vil kommuner ønske at alle barn i skolealderen går på skole. Pensjoner kan være avhengig av at mottakere når en bestemt alder. Kjønn kan være viktig, med hensyn til noen medisinske poster. Statsborgerskap kan være relevant for stemmerett. Dette betyr at det er viktig at informasjon frigis hvis, og bare hvis den er relevant (les: nødvendig).


Keywords 043 Resilience

“Resilience, once a property of the environment, has become a property of people. And those most vulnerable to the environmental shocks associated with modern capitalism are also responsible for becoming more resilient against them.” (p. 153) is how John Patrick Leary concludes this keyword.

In this weblog post resilience will be looked at with respect to its use in art and aesthetics, while remembering the 1952 dictate of Barnett Newman (1905 – 1970): “Aesthetics is for the artist as Ornithology is for the birds.”

Postmodernism

Jean-François Lyotard (1924 – 1998) was sceptical of modern cultural thought. In The Postmodern Condition: A Report on Knowledge (1979) he writes: “Simplifying to the extreme, I define postmodern as incredulity toward metanarratives. … The narrative function is losing its functors, its great hero, its great dangers, its great voyages, its great goal. It is being dispersed in clouds of narrative language … Where, after the metanarratives, can legitimacy reside?” (p. xxiv – xxv) Nobody said Lyotard was easy to understand. His writing is dense, and each word has to be contemplated before moving on.

While I have had a tendency to dismiss Lyotard, and other postmodern theorists, after the election of Donald Trump (1946 – ) and non-election of Boris Johnson (1964 – ), I am becoming more receptive to the idea that little narratives (frequently in the form of tweets) are inappropriately being used to explain and exploit social transformations and political problems. I remain less convinced that this is the driving force behind postmodern science, despite the existence of so many (so-called) well-educated anti-vaxers. However, even in this sphere, science has suffered, if not a loss of faith in its search for truth, but an increasing loss of legitimacy. Lyotard’s book The Inhuman: Reflections on Time (1988), illustrates a world dominated by “techno-scientific apparatus” (p.69)/ essentially, information machines/ computers, where all useful knowledge is formatted in a “logically and mathematically consistent vocabulary and syntax” (p. 70)/ essentially, computerized data.

My understanding of Lyotard, is that he viewed postmodernism as an attitude that extended and will extend over great reaches of time, rather than a period with a fixed beginning and end. The number of postmodernists, swells and recedes like the followers of any other fashion.

The Art Resilience Movement

Starting with the ancient Greeks, most notably Plato (428/427 or 424/423 – 348/347 BC), Aristotle (384–322 BC) and Plotinus (c. 204/5 – 270), theories of beauty have been based on mathematical ideals. In the twentieth century, art became something more subjective with random, unsightly and provocative productions, typified by Marcel Duchamp’s urinal. Resilience in art appears as a response to the gradual setting aside of aesthetics, resulting today in an inability to define works of art. Thus, in art, resilience is the capacity of the work of art to preserve through aesthetics its particularity, allowing it to be distinguished from any other object, despite the increasing subjectivization in the production of artworks.

The Art Resilience Movement seeks to redefine the notion of art. Some see it as a means of excluding works by Duchamp, Andy Warhol and others who produce or discover similar postmodern objects. Its manifesto states. We believe: The definition of art to be possible. Beauty to be objective and the natural foundation of art. The formal expression must be free, but based on aesthetics that ensures quality. Artists must be aware and responsible for their actions. Art is the key to community and individual development.

Against Creativity

Oli Mould, lecturer in Human Geography at Royal Holloway, University of London, focuses on issues of urban activism, social theory and creative resistance. He is the author of Urban Subversion and the Creative City (2015), Against Creativity (2018) as well as a weblog at tacity.co.uk .

According to Mould, the creativity sector was created in Great Britain in 1997 under Tony Blair’s New Labour government. Blair argued that “our aim must be to create a nation where the creative talents of all the people are used to build a true enterprise economy for the twenty first century — where we compete on brains, not brawn.”

Thus, anyone displaying even the most minimal and peripheral of creativity in their work, is a productive member of the creative class. Since production has to balance consumption, even the act of watching a television commercial, makes a contribution to the creative industries.

The chapter titles of Against Creativity, reveal much of Mould’s thinking: 1. Work: Relentless Creativity; 2. People: Marginal Creativity; 3. Politics: Austere Creativity; 4. Technology: Algorithmic Creativity; 5. The City: Concrete Creativity; Conclusion: Impossible Creativity.

Lakehead University professor Max Haiven’s research focuses on the power of the imagination as a cultural, political, economic and sociological force. One dimension of his work is dedicated to understanding the role of the imagination in the reproduction of global capitalism, in particular the realm of finance and fictitious capital. He is also looking at how critical and radical artists approach money. A second dimension of his work focuses on social movements and, in particular, the radical imagination that animates the struggle for a better world. Haiven notes that financialisation is hard-wired into contemporary cultural practices.

It is no longer practical to engage in art for art’s sake, for artists are judged on how much private investment they can secure. Accounting, especially budgeting, finance and economics are legitimate courses for students in creative fields to pursue. Providing music, design and art activities to children is a legitimate investment in their future careers, not something for them to enjoy in the present moment.

Values, including those related to nurturing, motivating or improving well-being, have lost their legitimacy. Cultural, artistic and/ or creative integrity has become subservient to profitability.

David Chandler, writing in the Guardian claims that freelancers in the UK lose over £ 5 000 each annually by working for free. He states that he never offers to work on a commercial project for free beyond sending over a short sample video so potential clients can see if his style of work will fit their brand. Other studies I have seen indicate that students working for free as interns, typically end up in lower paying jobs, in contrast to those who undertake paid internships.

The formation of a vast creativity sector has not improved the collective bargaining power of its workers. Indeed, creative works have to learn a new language bizspeak (business speak) with all the familiar concepts related to economics, growth, innovation and professionalism.

With cultural and artistic work commoditized, only the very fortunate few reap significant rewards for their creative labour. The rest are survivors, pressed to sell their artistic works and their souls to the highest bidders, at the lowest price. Yet, they also have the capacity to transform society, not just the economy. Until that happens, creative workers have no option but to show resilience in their work.

Nøkkelord 043 Motstandskraft

“Motstandskraft/ -dyktighet, en gang en miljøegenskap, har blitt en menneskelig egenskap. De som er mest utsatt for miljøsjokkene forbundet med moderne kapitalisme er også ansvarlige for å bli mer motstandsdyktige mot dem.” (s. 153) er hvordan John Patrick Leary avslutter dette nøkkelordet.

I dette weblogginnlegget vil motstandsdyktighet bli sett på med hensyn til bruk i kunst og estetikk, mens man husker Barnett Newmans diktat fra 1952 (1905 – 1970): “Estetikk er for kunstneren som ornitologi er for fuglene.”

Postmodernisme

Jean-François Lyotard (1924 – 1998) var skeptisk til moderne kulturell tankegang. I The Postmodern Condition: A Report on Knowledge (1979) skriver han: “Forenkling til det ekstreme, jeg definerer postmoderne som utrulighet mot metanarrativer. … Den narrative funksjonen mister funktorene, sin store helt, dens store farer, store reiser, store mål. Det spres i skyer av narrativt språk … Hvor, etter metanarrativene, kan legitimitet være bosatt? ” (s. xxiv – xxv) Ingen sa at Lyotard var lett å forstå. Han skriver tett, og man må tenke på betydning av hvert ord før man går videre.

Mens jeg har hatt en tendens til å overse Lyotard og andre postmoderne teoretikere, etter valget av Donald Trump (1946 -) og ikke-valg av Boris Johnson (1964 -), blir jeg mer mottakelig for ideen om at små narrativer (ofte i form av tweets) brukes ikke for å forklare og gjennomføre sosiale transformasjoner og gi innsikt til politiske problemer. Jeg er fortsatt mindre overbevist om at dette er drivkraften bak postmoderne vitenskap, til tross for at det eksisterer så mange (såkalte) velutdannede som er imot vaksinering av sine barn. Selv på dette området har vitenskapen, om ikke tap av tro, søkt etter sannheten, men et økende tap av legitimitet. Lyotards bok The Inhuman: Reflections on Time (1988), illustrerer en verden dominert av “teknisk-vitenskapelig apparat” (s.69) / i hovedsak informasjonsmaskiner / datamaskiner, der all nyttig kunnskap er formatert i et “logisk og matematisk konsistent ordforråd og syntaks” (s. 70) / i hovedsak maskinleselig data.

Min forståelse av Lyotard er at han så på postmodernismen som en holdning som utvidet seg og vil strekke seg over store tidsrom, i stedet for en periode med en fast begynnelse og slutt. Antallet postmodernister, svulmer og avtar som med alle andre moter.

Resiliens i Kunst Bevegelse

Fra de gamle grekere, særlig Platon (428/427 eller 424/423 – 348/347 f.Kr.), Aristoteles (384–322 f.Kr.) og Plotinus (ca. 204/5 – 270), har teorier om skjønnhet vært basert på matematiske idealer. På det tjuende århundre ble kunsten noe mer subjektiv med tilfeldige, skjemmende og provoserende produksjoner, karakterisert ved Marcel Duchamp urinal. Motstandsdyktighet i kunsten fremstår som et svar på den gradvise avsettingen av estetikk, noe som i dag resulterer i en manglende evne til å definere kunstverk. I kunst er således resiliens kunstverkets evne til å bevare gjennom estetikken sin egenart, slik at det kan skilles fra ethvert annet objekt, til tross for den økende subjektiviseringen i produksjonen av kunstverk.

Resiliens i Kunst Bevegelsen søker å omdefinere forestillingen om kunst. Noen ser det som et middel til å ekskludere verk av Duchamp, Andy Warhol og andre som produserer eller oppdager lignende postmoderne gjenstander. Dets manifest heter. Vi tror: Definisjonen av kunst skal være mulig. Skjønnhet for å være objektiv og det naturlige grunnlaget for kunsten. Det formelle uttrykket må være fritt, men basert på estetikk som sikrer kvalitet. Kunstnere må være bevisste og ansvarlige for sine handlinger. Kunst er nøkkelen til samfunns- og individuell utvikling.

Mot kreativitet

Oli Mould, foreleser i samfunnsgeografi ved Royal Holloway, London Universitet, fokuserer på spørsmål om urban aktivisme, sosial teori og kreativ motstand. Han er forfatteren av Urban Subversion and the Creative City (2015), Mot kreativitet = Against Creativity (2018) samt en weblogg på tacity.co.uk.

I følge Mould ble kreativitetssektoren opprettet i Storbritannia i 1997 under Tony Blairs New Labour-regjering. Blair hevdet at “vårt mål må være å skape en nasjon der de kreative talentene til alle menneskene brukes til å bygge en ekte samfunnsøkonomi i det tjueførste århundre – der vi konkurrerer om hjerner, ikke muskler.”

Dermed er den som viser til og med den mest minimale og perifere kreativiteten i sitt arbeid, et produktivt medlem av den kreative klassen. Siden produksjonen må balansere forbruket, gir til og med handlingen med å se en TV-reklame et bidrag til de kreative næringene.

Kapitteltitlene til Mot kreativitet, avslører mye av Moulds tenkning: 1. Arbeid: Nådeløs kreativitet; 2. Mennesker: Marginal kreativitet; 3. Politikk: Austere kreativitet; 4. Teknologi: algoritmisk kreativitet; 5. Byen: Betongkreativitet; Konklusjon: Umulig kreativitet.

Lakehead Universitet-professor Max Haivens forskning fokuserer på fantasiens kraft som en kulturell, politisk, økonomisk og sosiologisk styrke. En dimensjon av arbeidet hans er dedikert til å forstå fantasiens rolle i reproduksjonen av global kapitalisme, særlig finansområdet og den fiktive kapitalen. Han ser også på hvordan kritiske og radikale artister tilegner seg penger. En andre dimensjon av sitt arbeidet fokuserer på sosiale bevegelser og spesielt den radikale fantasien som animerer kampen for en bedre verden. Haiven bemerker at finansiering er fast koblet inn i moderne kulturelle praksiser.

Det er ikke lenger praktisk å drive kunst for kunstens skyld, for kunstnere blir bedømt på hvor mye private investeringer de kan sikre seg. Regnskap, spesielt budsjettering, bedrifts- og samfunnsøkonomi er legitime fag for studenter i kreative felt. Å engasjere barn i musikk, design og kunst er legitime investering i deres fremtidige karrierer, ikke noe de kan glede seg over i øyeblikket.

Verdier, inkludert de som er knyttet til å pleie, motivere eller forbedre trivsel, har mistet sin legitimitet. Kulturell, kunstnerisk og / eller kreativ integritet har blitt underordnet lønnsomheten.

David Chandler, hevder i Guardian at frilansere i Storbritannia taper over 5 000 pund hver årlig ved å jobbe gratis. Han uttaler at han aldri tilbyr seg å jobbe med et kommersielt prosjekt gratis utover å sende over en kort prøvevideo, slik at potensielle kunder kan se om hans arbeidsstil vil passe til deres merkevare. Andre studier jeg har sett tyder på at studenter som jobber gratis som praktikanter, typisk havner i lavere betalende jobber, i motsetning til de som tar seg betalte praksisplasser.

Dannelsen av en enorm kreativitetssektor har ikke forbedret arbeidstakernes kollektive forhandlingsstyrke. Kreative arbeider må faktisk lære et nytt språk bizspeak (foretningsspråk) med alle de kjente konseptene knyttet til økonomi, vekst, innovasjon og profesjonalitet.

Med kulturelt og kunstnerisk arbeid betraket som en handelsvare, høster bare de heldige få betydelige belønninger for deres kreative arbeid. Resten er overlevende, presset til å selge sine kunstneriske verk og sjeler til de høyeste budgiverne, til den laveste prisen. Likevel har de også kapasitet til å transformere samfunnet, ikke bare økonomien. Inntil det skjer, har kreative arbeidere ikke noe annet valg enn å vise motstandskraft i arbeidet sitt.