Keywords 030 Impunity

One of many organizations promoting the end of the cycle of impunity is, The Southeast Asian Press Alliance, a regional network of organizations working together to defend and promote genuine press freedom and freedom of expression in Southeast Asia. It was established in 1998, has 13 members in 7 Southeast Asia countries, with Bangkok as its operational headquarters. Illustration: / En av mange organisasjoner som fremmer slutten av en syklus av straffrihet er The Southeast Asian Press Alliance, et regionalt nettverk av organisasjoner som arbeider sammen for å forsvare og fremme ekte pressefrihet og ytringsfrihet i Sørøst-Asia. Det ble etablert i 1998, har 13 medlemmer i 7 Sørøst-Asia-land, med Bangkok som operasjonell hovedkvarter. Illustrasjon:

David Miliband, in his 2019 Fulbright lecture, The new arrogance of power: Global politics in the age of impunity, states, “Contrary, therefore, to the generalized trends towards peace and prosperity documented by Professor Steven Pinker and popularized by the late Hans Rosling, the life chances of civilians caught up in conflict and fragile states around the world have declined in the last decade. While extreme poverty (less than $1.90 a day) is declining worldwide, it is growing in fragile and conflict states; education enrollment is growing globally, but it is falling among those affected by conflict; across the UN’s Sustainable Development Goals (SDG) there is a growing gap between stable but poor states, where progress in reducing poverty is being achieved, compared to war-torn countries and populations, where the figures are going in the wrong direction.”

For the information contained in that paragraph, Miliband references Emma Samman, et al., “SDG Progress: Fragility, crisis and leaving no one behind,” Overseas Development Institute & International Rescue Committee, September 2018, p. 18.

Miliband further notes, “The NGO Freedom House has documented that since 2006 more than 100 countries have suffered declines in political freedom. Constitutions are rewritten, dissidents imprisoned, journalists silenced, the media kept at bay. Some countries even have potential Prime Ministers debating the suspension of Parliament itself… This is a democratic recession – successive years in which the number of countries suffering a reduction in political freedom outnumbers those enjoying a growth.”

Larry Diamond, author of the forthcoming, Ill Winds: Saving Democracy from Russian Rage, Chinese Ambition and American Complacency has summarized what this means: “Every type of regime is getting worse. Liberal democracies are becoming more intolerant. Illiberal democracies are electing authoritarian personalities. Authoritarian regimes that once co-existed with pockets of opposition no longer see the need to bother.”


Continue last week’s activity, towards making your own favourite sustainable development goal a success

Nøkkelord 030 Straffrihet

David Miliband, i sin 2019 Fulbright forelesning, Den ny maktarrogansen: Global politikk i straffefrihetens tidsalder , sier “I motsetning til de generaliserte trender mot fred og velstand dokumentert av professor Steven Pinker og popularisert av Hans Rosling, sjansene for et lykkelig liv som sivile i stater som er i konflikt eller skrøbelige, rundt om i verden, har gått ned i det siste tiåret. Mens ekstrem fattigdom (mindre enn 1,90 dollar per dag) faller over hele verden, vokser den i skjøre og konfliktsfulle stater, mens utdannelsesopptak vokser globalt, faller det blant de som er rammet av konflikt. I FNs bærekraftige utviklingsmål = sustainable developent goals (SDG) er det et voksende gap mellom stabile, men fattige stater hvor fremgang i å redusere fattigdom oppnås, sammenlignet med krigsherjerte land og befolkninger hvor tallene går i feil retning. ”

For informasjonen i det avsnittet refererer Miliband til Emma Samman et al., “ Bærekraftighets utvikling: Fragilitet, krise og etterlatt ingen bak , “Overseas Development Institute & amp; Internasjonal redningskomité, september 2018, s. 18.

Miliband videre notater, “NGO Freedom House har dokumentert som siden 2006 mer enn 100 landene har lidd nedgang i politisk frihet. Konstitusjoner omskrives, dissidenter fengsles, journalister tavles, media holder seg selv i sjakk. I noen land [Storbrittania] har til og med potensielle statsministre diskuteret å suspendere parlamentet … Dette er en demokratisk lavkonjunktur – påfølgende år hvor tallet av land som har en reduksjon i politisk frihet, utgjør de som nyter vekst. ”

Larry Diamond, forfatter av den kommende, Ille Vinder: Bevaring av demokrati fra russisk raseri, kinesisk ambisjoner og amerikansk likegyldighet; har oppsummert hva dette betyr: “Alle typer regimer blir verre. Liberale demokratier blir mer intolerante. Illiberal demokratier velger ut autoritære personligheter. Autoritære regimer som en gang eksisterte sammen med opposjonslommer, ser ikke lenger å behov for å plage seg med det.


Fortsett forrige ukes aktivitet, for å gjøre ditt eget favoritt bærekraftig utviklingsmål til en suksess

Keywords 029 Human Capital

John Patrick Leary approaches human capital as an euphemism for labo(u)r. He looks at the term’s origins in 1961, with University of Chicago economist, Theodore Schultz (1902 – 1998), writing an article, Investment in Human Capital. This was followed by a book in the subject in 1975, Human Capital: A Theoretical and Empirical Analysis with Special Reference to Education, written by yet another University of Chicago economist, Gary Becker (1930 – 2014).

Perhaps Leary’s most revealing statement is, “The ideology of human capital asks one to think of nearly every form of social existence in terms of an actuarial calculation.” He also notes that there was an initial reluctance to use the term, because of a fear that it would be associated with slavery. Long before the 21st century, this was no longer feared.

The World Economic Forum, Global Human Capital Index, has existed since2012. It publishes an annual Global Human Capital Report, which includes the Global Human Capital Index (GHCI). In the 2017 edition, it ranks 130 countries from 0 (worst) to 100 (best) according to the quality of their investments in human capital.

The World Bank’s Human Capital Index was first issued in October 2018. It claims to be a measurement tool created to encourage countries to invest more in health and education. This is an unusual position for the World Bank.

The index measures, or at least estimates, the relative amount of human capital that a child born in the index year can expect to attain by the end of secondary school, given prevailing health and education risks in that country of birth. This is reduced to three proxies: survival (the probability of survival to age 5), health (the fraction of kids not stunted and the adult survival rate) and school (accounting for both access through the expected years of school, and quality, through test scores).

The World Bank has, in the past, been notoriously indifferent to education. Indeed, the World Bank can be seen as part of the problem, rather than being in the vanguard of finding a solution. They have encouraged governments to prioritize infrastructure investment, such as roads and bridges that offer faster/higher returns on investments,than education. Their conditional loans have required developing countries to limit education spending and to reduce regulatory safeguards.

David Edwards, General Secretary of Education International (EI), the world’s largest sectoral union federation, consisting of 401 teachers’ trade unions in 172 countries/ territories with over 30 million education personnel from pre-school through university, sees the Human Capital Index as an ill-timed distraction from the hard work being done to ensure and monitor predictable, equitable and sustainable funding within the Sustainable Development Goal framework. He describes it as a new “Washington Nonsensus” initiative that potentially undermines the global education community’s efforts to achieve quality education for all. He states three key reasons for this:

  1. Individuals are reduced to human capital, education is reduced to a means for productivity.
  2. Educational data is increasingly fragmented, with more education datasets emerging. Since each has differing assumptions and calculations, this misleads countries and others using the data.
  3. Measurement in itself does not improve education. Quality education is achieved when public systems are strengthened through policies based on research, evidence and dialogue with the teaching profession. The HCI is ultimately only a measurement tool, and its impact depends on the action it inspires.

The Sustainable Development Goals (SDGs) are a collection of 17 global goals set by the United Nations General Assembly in 2015 for the year 2030. The SDGs are part of Resolution 70/1 of the United Nations General Assembly, the 2030 Agenda. The Sustainable Development Goals are:

  1. No Poverty
  2. Zero Hunger
  3. Good Health and Well-being
  4. Quality Education
  5. Gender Equality
  6. Clean Water and Sanitation
  7. Affordable and Clean Energy
  8. Decent Work and Economic Growth
  9. Industry, Innovation, and Infrastructure
  10. Reducing Inequality
  11. Sustainable Cities and Communities
  12. Responsible Consumption and Production
  13. Climate Action
  14. Life Below Water
  15. Life On Land
  16. Peace, Justice, and Strong Institutions
  17. Partnerships for the Goals.

The goals are broad based and interdependent. The 17 sustainable development goals each have a list of targets that are measured with indicators. Key to making the SDGs successful is to make the data on the 17 goals available and understandable. Various tools exist to track and visualize progress towards the goals.


Find your own favourite sustainable development goal, and work towards making it a success.

Nøkkelord 029 Menneskelige ressurser

John Patrick Leary tilnærmer seg menneskelig kapital som en eufemisme for arbeidskraft. Han ser på begrepet i 1961, med Theodore Schultz (1902 – 1998), som skrev en artikkel, Investing in Human Capital. = Investering i Menneskelig ressurser. Dette ble etterfulgt av en bok om emnet i 1975, Human Capital: A Theoretical and Empirical Analysis with Special Reference to Education = Menneskelig ressurser: En teoretisk og empirisk analyse med spesiell referanse til utdanning, skrevet av en annen University of Chicago-økonom, Gary Becker (1930 – 2014).

Kanskje Learys mest åpenbarende erklæring er: “Den menneskelige kapitalens ideologi ber folk til å tenke på nesten alle former for sosial eksistens som en aktuarmessig beregning.” Han bemerker også at det var en innledende motvilje mot å bruke begrepet på grunn av frykt for at det ville være knyttet til slaveri. Langt før det 21. århundre var dette ikke lenger fryktet.

Verdensøkonomiske forums, Global Human Capital Index, har eksistert siden 2012. Den publiserer en årlig global human capital report, som inkluderer Global Human Capital Index (GHCI). I 2017-utgaven rangerer 130 land fra 0 (verste) til 100 (best) i henhold til kvaliteten på sine investeringer i menneskelig kapital.

Verdensbankens Human Capital Index ble først utstedt i oktober 2018. Det hevder å være et måleverktøy laget for å oppmuntre land til å investere mer i helse og utdanning. Dette er en uvanlig posisjon for Verdensbanken.

Indeksen måler, eller i det minste estimater, den relative mengden av menneskelig kapital som et barn født i indeksåret kan forvente å oppnå ved slutten av videregående skole, gitt helsemessige helse- og utdanningsrisiko i fødselslandet. Dette reduseres til tre proxyer: Overlevelse (sannsynligheten for overlevelse til alder 5), helse (fraksjonen av unger som ikke er forstumpet i sin vekst og voksenoverlevelse) og skole (regnskap for både tilgang gjennom forventede antall år med skolegang og kvalitet målt gjennom testresultater).

Verdensbanken har tidligere vært notorisk likegyldig til utdanning. Faktisk kan Verdensbanken ses som en del av problemet, i stedet for å være i forkant av å finne en løsning. De har oppfordret myndighetene til å prioritere infrastrukturinvesteringer, som veier og broer som tilbyr raskere / høyere avkastning på investeringer enn utdanning. Deres betingede lån har krevd at utviklingsland begrenser sine utgifter til utdanning og å redusere lovgivningsmessige garantier.

David Edwards, generalsekretær for Education International = utdanning internasjonalt (EI), verdens største fagforeningsforbund, bestående av 401 læreres fagforeninger i 172 land / territorier med over 30 millioner utdanningspersonell fra førskolen gjennom universitetet, ser Human Kapitalindeks som en dårlig tidsforstyrrelse fra det harde arbeidet som gjøres for å sikre og overvåke forutsigbar, rettferdig og bærekraftig finansiering innenfor rammen for bærekraftig utvikling. Han beskriver det som et nytt “Washington Nonsensus” -initiativ som potensielt undergraver det globale utdanningssamfunnets innsats for å oppnå kvalitetsutdanning for alle. Han sier tre hovedårsaker til dette:

  1. Personer reduseres til menneskelig kapital, utdanningen er redusert til et middel for produktivitet.
  2. Opplæringsdata blir stadig mer fragmentert, med flere utdanningsdatasett som dukker opp. Siden hver har forskjellige antagelser og beregninger, vil dette vildlede land og andre ved hjelp av dataene.
  3. Måling i seg selv forbedrer ikke opplæringen. Kvalitetsutdanning oppnås når offentlige systemer styrkes gjennom politikk basert på forskning, bevis og dialog med læreryrket. HVI er til slutt bare et måleverktøy, og virkningen avhenger av handlingen det inspirere

De bærekraftige utviklingsmålene = Sustainable Development Goals (SDG) er en samling av 17 globale mål fastsatt av FNs generalforsamling 2015 for år 2030. SDG er en del av FNs Generalforsamlings resolusjon 70/1, Agenda 2030 . Bærekraftig utviklingsmål er:

  1. Utrydde all fattigdom
  2. Utrydde all sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk
  3. Sikre og fremme god helse for alle
  4. Sikre inkluderende og rettferdig kvalitetsutdanning for alle, og fremme livslang læring
  5. Oppnå full likestilling mellom kjønnene, og myndiggjøre kvinner og jenter
  6. Sikre bærekraftig forvaltning av, og tilgang til, rent vann og gode sanitærforhold for alle
  7. Sikre tilgang til bærekraftig energi som alle kan ha råd til
  8. Fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle
  9. Bygge robust infrastruktur, fremme innovasjon og bidra tiil inkluderende og bærekraftig industrialisering
  10. Redusere ulikhet i og mellom land
  11. Gjøre byer og samfunn inkluderende, trygge, robuste og bærekraftige
  12. Sikre bærekraftig forbruk og produksjon
  13. Handle umiddelbart for å stoppe klimaendringene og bekjempe konsekvensene
  14. Bevare og bruke hav- og marine ressurser på en bærekraftig måte
  15. Beskytte, gjenoppbygge og fremme bærekraftig bruk av jordas økosystemer, sikre bærekraftig forvaltning av skog, trygge artsmangfoldet, bekjempe ørkenspredning og stoppe og reversere erosjon
  16. Fremme fredelige og inkluderende samfunn med velfungerendre rettssystemer og ansvarlige institusjoner på alle nivå
  17. Styrke mekanismene for implementering av målene, og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling

Målene er brede og avhengige av hverandre. De 17 bærekraftige utviklingsmålene har hver en liste over mål som måles med indikatorer. Nøkkelen til å gjøre SDGene vellykkede er å gjøre dataene på de 17 målene tilgjengelige og forståelige. Det finnes ulike verktøy for å spore og visualisere fremdrift mot målene.


Finn ditt eget favoritt bærekraftig utviklingsmål, og arbeid for å gjøre det til en suksess.

Keywords 028 Hack

The word hack, commonly associated with disrupting technology, first appeared in the minutes of MIT’s Tech Model Railroad Club (TMRC) on 1955-04-05. The term has evolved for more than 500 years. Its earliest known usage in Middle English refers to randomly cutting with heavy blows, while the MIT version refers to secret/ misdirected mischief.

It first computer usage also occurred at MIT, on 1963-11-20, in an article Telephone Hackers Active, appearing in The Tech. As anyone my age can attest, this was two days before John F. Kennedy was assassinated in Dallas, Texas.

John Patrick Leary, while noting the efforts of TMRC, uses his writing skills to namedrop several contributors to the art of hacking. Geoffrey Goodfellow is celebrated for inventing the term, hacker, Danny O’Brien for lifehacker, Gina Trapani for writing its definitive book, Lifehacker: 88 Tech Tricks to Turbocharge Your Day, Ben Yagoda for distinguishing between white hat and black hat hackers. Several others hackers are also mentioned by name.

Note: The hack era is about 2 028 412 800 seconds, 33 806 880 minutes, 563 448 hours, 23 477 days, 3353 weeks and 6 days, 771 months and 10 days, or 64 years 3 months and 10 days old, between its start at MIT in 1955, and the publication of this weblog post, if one includes the end date in the calculations. Such calculations can be performed almost instantaneously, as can more important calculations, such as simulations about future environments.

The difficulty with hacking Anno 2019, is that misdirected mischief has little place in the world today, unfortunately. There is hardly enough time in the day to address serious issues, such as the dissolution of democracy, by narcissistic politicians, the misappropriation of wealth, by the notorious 1%, and the decision to stall efforts to mitigate the damage caused by global heating and a serious climate crisis, by greedy investors in fossil fuels.

Thus, in this keyword post, attention is drawn to the many Citizen Science projects, encouraging the participation of anyone with an interest for a particular subject. While the first use of the term “citizen scientist” appears in New Scientist in an article about ufology in October 1979, although some of the concepts about it emerged much earlier.

In September 2015, the European Citizen Science Association (ECSA) published its Ten Principles of Citizen Science:

  1. Citizen science projects actively involve citizens in scientific endeavour that generates new knowledge or understanding. Citizens may act as contributors, collaborators, or as project leader and have a meaningful role in the project.
  2. Citizen science projects have a genuine science outcome. For example, answering a research question or informing conservation action, management decisions or environmental policy.
  3. Both the professional scientists and the citizen scientists benefit from taking part. Benefits may include the publication of research outputs, learning opportunities, personal enjoyment, social benefits, satisfaction through contributing to scientific evidence e.g. to address local, national and international issues, and through that, the potential to influence policy.
  4. Citizen scientists may, if they wish, participate in multiple stages of the scientific process. This may include developing the research question, designing the method, gathering and analysing data, and communicating the results.
  5. Citizen scientists receive feedback from the project. For example, how their data are being used and what the research, policy or societal outcomes are.
  6. Citizen science is considered a research approach like any other, with limitations and biases that should be considered and controlled for. However unlike traditional research approaches, citizen science provides opportunity for greater public engagement and democratisation of science.
  7. Citizen science project data and meta-data are made publicly available and where possible, results are published in an open access format. Data sharing may occur during or after the project, unless there are security or privacy concerns that prevent this.
  8. Citizen scientists are acknowledged in project results and publications.
  9. Citizen science programmes are evaluated for their scientific output, data quality, participant experience and wider societal or policy impact.
  10. The leaders of citizen science projects take into consideration legal and ethical issues surrounding copyright, intellectual property, data sharing agreements, confidentiality, attribution, and the environmental impact of any activities.


People, as individuals, families or groups, are encouraged to visit Scistarter, to find interesting and enjoyable projects that will also benefit the world.

Nøkkelord 028 Hack

Ordet hack, som ofte er knyttet til forstyrrende teknologi, oppsto først i MITs Tech Model Railroad Club (TMRC) = modelljernbaneklubb referat, 1955-04-05. Begrepet har utviklet seg i mer enn 500 år. Den tidligste kjente bruken i middel engelsk refererer til tilfeldig kutting med tunge slag, mens MIT-versjonen refererer til hemmelig / feildrevet rampestreker.

Den første bruken av hack i forbindelse med datamaskiner skjedde også hos MIT, 1963-11-20, i en artikkel Telephone hackers active = Telefonhackere Active , som vises i The Tech. Som alle mine alder kan attestere, var dette to dager før John F. Kennedy ble drept i Dallas, Texas.

John Patrick Leary, mens han noterer seg TMRCs innsats, bruker sin skriveferdighet til å nevne flere bidragsytere til hackingskunst. Geoffrey Goodfellow er feiret for å oppfant begrepet, hacker, Danny O’Brien for Lifehacker = livhacker, Gina Trapani for å skrive boken, Lifehacker: 88 Tech Tricks to Turbocharge Your Day , Ben Yagoda for å skille mellom hvit hatt og svart hatt hackere. Flere andre hackere er også nevnt etter navn.

Merk: Hakktiden er ca. 2 028 412 800 sekunder, 33 806 880 minutter, 563 448 timer, 23 477 dager, 3353 uker og 6 dager, 771 måneder og 10 dager eller 64 år 3 måneder og 10 dager gammel , mellom starten på MIT i 1955, og publiseringen av denne blogginnlegget, hvis man inkluderer sluttdatoen i beregningene. Slike beregninger kan utføres nesten øyeblikkelig, og det kan også være viktige beregninger, for eksempel simuleringer om fremtidige miljøer

Problemet med hacking Anno 2019, er at rampestreker har lite plass i verden i dag, dessverre. Det er knapt nok tid på dagen til å løse alvorlige problemer, som oppløsning av demokrati, av narcissistiske politikere, misbruk av rikdom, av den beryktede 1%, og beslutningen om å stoppe innsatsen for å redusere skaden som følge av global oppvarming og en alvorlig klimakrise, av grådige investorer i fossil brensel

Oppmerksomheten rettes til de mange Citizen Science-prosjektene, og oppmuntre til deltakelse av alle med interesse for et bestemt emne. Mens den første bruken av begrepet “borgerforsker” vises i tidskriften New Scientist = Ny forsker i en artikkel om uidentifiserte flygende objekter i oktober 1979, selv om noen av konseptene om det dukket opp mye tidligere.

I september 2015 publiserte European Citizen Science Association (ECSA) sine ti prinsipper for borgervitenskap:

  1. Borgervitenskapelige-prosjekter involverer aktivt borgere i vitenskapelig innsats som genererer ny kunnskap eller forståelse. Borgere kan fungere som bidragsytere, samarbeidspartnere, eller som prosjektleder og har en meningsfylt rolle i prosjektet.
  2. Borgervitenskapelige-prosjekter har et ekte vitenskapsmessig utfall. For eksempel, besvarer et forskningsspørsmål eller informere om bevaringshandlinger, ledelsesbeslutninger eller miljøpolitikk.
  3. Både profesjonelle forskere og borgerforskere drar nytte av å delta. Fordeler kan inkludere publisering av forskningsresultater, læringsmuligheter, personlig nytelse, sosiale fordeler, tilfredshet gjennom å bidra til vitenskapelig bevis, f.eks. å ta opp lokale, nasjonale og internasjonale problemer, og dermed potensialet til å påvirke politikken.
  4. Borgerforskere kan, hvis de ønsker det, delta i flere stadier av den vitenskapelige prosessen. Dette kan omfatte å utvikle forskningsspørsmålet, utforme metoden, samle og analysere data og kommunisere resultatene.
  5. Borgerforskere mottar tilbakemelding fra prosjektet. For eksempel, hvordan dataene blir brukt og hva forsknings-, politikk- eller samfunnsmessige utfall er.
  6. Borgerforskning er ansett som en forskningsstrategi som alle andre, med begrensninger og forstyrrelser som bør vurderes og kontrolleres for. Men i motsetning til tradisjonelle forskningsmetoder gir borgervitenskap mulighet for større offentlig engasjement og demokratiseringen av vitenskapen.
  7. Borgervitenskaps prosjektdata og metadata blir gjort tilgjengelig for offentligheten og, hvis det er mulig, blir resultatene publisert i et åpent format tilgjengelig for alle. Datadeling kan oppstå under eller etter prosjektet, med mindre det er sikkerhet eller personvern som hindrer dette.
  8. Borgerforskere er anerkjent i prosjektresultater og publikasjoner.
  9. Borgervitenskapelig program evalueres for deres vitenskapelige produksjon, datakvalitet, deltakeropplevelse og bredere samfunns- eller politikkpåvirkning.
  10. Ledere av borgervitenskapsprosjekter tar hensyn til juridiske og etiske problemstillinger knyttet til opphavsrett, immaterielle rettigheter, datadelingavtaler, konfidensialitet, tillatelse , og miljøpåvirkningen av enhver aktivitet.


Folk, som enkeltpersoner, familier eller grupper, oppfordres til å besøke Scistarter , for å finne interessante og hyggelige prosjekter som også vil være til nytte for verden.

Keywords 027 Grit

Sorry, I won’t be wearing one of your Grit caps this summer … or next. (Photo: SB Marketing)

“The chains of habit are too light to be felt until they are too heavy to be broken.” The quote is attributed to many different people, in slightly different versions. However, it first appeared in Samuel Johnson’s, The Vision of Theodore (1747).

Reading three pages about grit in John Patrick Leary’s Keywords, is more than enough to encourage anyone to opt for the elimination of poverty, even if it is at the expense of personal prosperity. The term grit, like its 19th century predecessor, pluck, or the early 16th century variant, tenacity (from the Latin tenācitās), is dependent on people living in poverty. Poverty, in turn, is dependent on a dysfunctional society that permits some few haves yet does nothing to little to prevent the emergence of the many have-nots.

Leary relies on Angela Duckworth and her book, Grit: The Power of Passion and Perseverance (2017) for much of his content.

The world today is transforming rapidly, and not necessarily for the better. A climate crisis with unprecedented rates of global heating, and a need for fundamental changes in the way people in western society live, is just one obvious example. One could look at the non-recovery of the Great Recession, following the financial crisis of 2008 as something positive. That is, if one could ignore the fact that the infamous 1% have benefited enormously, while the remaining majority have largely faced austerity. Fixing (or at a minimum mitigating) these world systems – natural and economic – will require co-operation, which in turn will demand both trust and flexibility, in addition to insight, knowledge and a great variety of skills. As for grit, not so much.

My prejudiced view of the American labour market, is that it expects workers to show their grit, their diligence, by working excessive hours – at least 40, but preferably 60 hours in a week, if one can manage it. Experiments have shown that people can actually accomplish just as much work in a 30 hour workweek and sometimes even more work, often considerably more than they would putting in a 60 hour workweek.

In an experiment funded by the Swedish government to see if a shorter workday can increase productivity, nurses at the Svartedalen’s retirement home worked six-hour days but received the same pay as other nurses working a seven-hour day. Yes, the standard workweek, currently, is 35 hours in Sweden. The study found that the 68 nurses in the experimental group took half as much sick time as those in the control group. They were 2.8 times less likely to take any time off in a two-week period, they were 20 percent happier, and they had more energy at work and in their spare time. One of the research productivity metrics was the number of activities the nurses engaged in with elderly residents. These activities increased by 64 percent.

Grit, as perseverance, is nothing more – or better – than habitual repetition. It is worse than a dead end, as the quotation from Samuel Johnson shows. Grit is acceptance of an oppressive system. Yet, people vote against their best interest, and reinforce this oppression. Why? Drew Western, in The Political Brain (2007) explains this phenomenon.

Stories always trump numbers. The politician with the best stories wins, as Donald Trump demonstrated in 2016. It doesn’t matter that the facts in the story change from one day to the next, if it is still a good story, and great entertainment. Stories provide emotional engagement, and people vote for people who are emotionally engaging.

One of the difficulties faced by politicians on the Left is that they assume things like inequality and prejudice are obvious, when they are not. This means that the ills of the society remain unexposed – because they are not taught as stories, but as statistics. There is nothing, absolutely nothing, emotionally engaging about statistics.

The great recession of 2008, was never branded the Republican/ Bush Depression/ Recession, caused by the Bush administration’s ideology of unregulated greed. The result is that people now blame it on Obama, because it occurred on his watch.

If left-leaning politicians want to win future elections, they should forget grit. They will have to become better story tellers!


Take your greatest social/ political/ economic concern, and make it into a story. Refine your story as you tell it to five different people on five separate occasions.

Nøkkelord 027 Fasthet

“Vanenes kjeder er for lette til å føle til de er for tunge for å bli ødelagt.” Sitatet tilskrives mange forskjellige personer, i litt forskjellige versjoner. Det oppsto imidlertid først i Samuel Johnsons, Theodors Vision (1747).

Å lese tre sider om grit = fasthet i John Patrick Learys Nøkkelord , er mer enn nok til å oppfordre alle til å velge å eliminere fattigdom, selv om det er på bekostning av personlig velstand. Begrepet grit, som sin forgjenger fra 1900-tallet, plukk, eller den tidlige 16. århundrevarianten, tenacity = utholdenhet (fra latinsk tenācitās), er avhengig av mennesker som lever i fattigdom. Fattigdom er i sin tur er avhengig av et dysfunksjonelt samfunn som tillater noen få med rikdom, men gjør lite eller ikke noe for å forhindre fremveksten av de mange fattige.

Leary stoler på Angela Duckworth og hennes bok, Grit: The Power of Passion and Perseverance = Fasthet: Kraften til lidenskap og utholdenhet (2017) for mye av sin innhold.

Verden i dag forvandler seg raskt, og ikke nødvendigvis for det bedre. En klimakrise med enestående global oppheting, og et behov for grunnleggende endringer i måten mennesker i det vestlige samfunnet lever på, er bare et åpenbart eksempel. Man kan se på den ikke-gjenopprettelsen av den store resesjonen, etter finanskrisen i 2008 som noe positivt. Det vil si om man kunne ignorere det faktum at den beryktede 1% har hatt store fordeler, mens det resterende flertallet i stor grad står overfor stramhet. Å fikse (eller i det minste begrense) disse verdenssystemene – det naturlige og det økonomiske – krever samarbeid, som igjen vil kreve både tillit og fleksibilitet, i tillegg til innsikt, kunnskap og et stort utvalg av ferdigheter. Som for fasthet, ikke så mye.

Min fordomsfylle syn på det amerikanske arbeidsmarkedet, er at det forventer at arbeidstakere skal vise sin fasthet, sin flid, ved å jobbe for mange timer – minst 40, men helst 60 timer i uken, hvis man kan klare det. Eksperimenter har vist at folk faktisk kan oppnå like mye arbeid i en 30-timers arbeidsuke og noen ganger mer, ofte betydelig mer enn i en 60-timers arbeidsuke. I et forsøk finansiert av den svenske regjeringen for å se om en kortere arbeidsdag kan øke produktiviteten, jobbet sykepleiere på Svartedalens sykehjem seks timer om dagen, men fikk samme lønn som andre sykepleiere som jobbet en syv-timers dag. Ja, standard arbeidsuke er for tiden 35 timer i Sverige. Studien fant ut at de 68 sykepleiere i forsøksgruppen tok halvparten så mye sykedager som de i kontrollgruppen. De var 2,8 ganger mindre tilbøyelige til å ta seg fri fra arbeid på en to-ukers periode, de var 20 prosent lykkeligere, og de hadde mer energi på jobben og i fritiden. En av de forskningsmessige produktivitetsmålinger var antall aktiviteter sykepleierne engasjert seg i med eldre innbyggere. Disse aktivitetene økte med 64 prosent.

Fasthet, som utholdenhet, er ingenting mer – eller bedre – enn en vane. Det er verre enn en blindvei, som sitatet fra Samuel Johnson viser. Fasthet er aksept av et undertrykkende system. Likevel stemmer folk mot deres beste interesse, og styrker denne undertrykkelsen. Hvorfor? Drew Western, i The Political Brain = Den politiske hjernen (2007) forklarer dette fenomenet.

Fortellinger alltid vinner over tall. Politikeren med de beste fortellinger alltid vinner, som Donald Trump demonstrerte i 2016. Det spiller ingen rolle om faktene i fortellingen endrer seg fra en dag til den neste, hvis det fortsatt er en god fortelling og god underholdning. Historier gir følelsesmessig engasjement.

En av de vanskelighetene som politikerne på venstre side står overfor, er at de antar at fenomener som ulikhet og fordommer, er åpenbare for alle, når de ikke er det. Dette betyr at samfunnets svakheter forblir ueksponerte – fordi de ikke blir fortalt som fortellinger, men undervist som statistikk. Det er ingenting, absolutt ingenting, følelsesmessig engasjerende i statistikk.

Den store resesjonen i 2008 ble aldri “markedsført” som republikansk / Bush-depresjonen / Resesjonen, forårsaket av Bush-administrasjonens ideologi om uregulert grådighet. Resultatet er at folk nå skylder det på Obama, fordi det skjedde på hans vakt.

Hvis venstreorienterte politikere ønsker å vinne fremtidige valg, bør de glemme fasthet. De må bli bedre fortellere!


Ta din største sosiale / politiske / økonomiske bekymring, og gjør det om til en fortelling. Forbedre kvaliteten av fortellingen, ved å forteller det til fem forskjellige personer i fem adskilte anledninger.