in John Patrick Leary

Keywords 045 Sharing

John Patrick Leary, writing about sharing, begins with: “When we learn how to do it in kindergarten, sharing has a straightforwardly positive meaning. When it is used as a modifier of the word economy, however, its meaning becomes muddied and controversial, even for the most enthusiastic intellectual defenders of what is also called crowd-based, peer-to-peer, or platform capitalism.”

Leary ends his keyword with a warning about financialization, quoting cultural critic Alison Shonkwiler: “Finance is the domain in which value is less likely to be produced than captured and/or extracted, typically by managing a degree of risk.” Financialization distinguishes twenty-first century from past incarnations. NYU economist Michael Spence contends that the sharing economy exploits under-utilized resources. Its essence is to strip undervalued assets of their value.

In this weblog post, some forms of sharing will be examined. Some of the terms mentioned include: the commons, the anti-commons, patent pooling, patent thickets and submarine patents.

The Commons

The tragedy of the commons is a situation in a shared-resource system where individual users, acting independently but in their own self-interest, behave contrary to the common good by depleting or spoiling the shared resource. The theory originated in an essay written in 1833 by the British economist William Forster Lloyd (1794 – 1852), It was popularized in an article written by, Garrett James Hardin (1915 – 2003) in 1968.

In the next two paragraphs, content from Wikipedia will attempt to explain Hardin’s position, and reactions to it.

Hardin blamed the welfare state for allowing the tragedy of the commons; where the state provides for children and supports over-breeding as a fundamental human right, Malthusian catastrophe is inevitable. Hardin stated in his analysis of the tragedy of the commons that “Freedom in a commons brings ruin to all.” Environmental historians Joachim Radkau (1943 – ), Alfred Thomas Grove (1924 – ) and Oliver Rackham (1939 – 2015) criticized Hardin “as an American with no notion at all how Commons actually work”.

In addition, Hardin’s pessimistic outlook was subsequently contradicted by Elinor Ostrom’s (1933 – 2012) work on the success of co-operative structures for the management of common land, for which she shared the 2009 Nobel Memorial Prize in Economic Sciences with Oliver Eaton Williamson (1932 – ). In contrast to Hardin, they stated neither commons or “Allmende” in the generic nor classical meaning are bound to fail; to the contrary “the wealth of the commons” has gained renewed interest in the scientific community. Hardin’s work was also criticized as historically inaccurate in failing to account for the demographic transition, and for failing to distinguish between common property and open access resources.

Challenges facing these types of resources sometimes 2result in wicked problems, that are difficult to resolve. Further insights into this tragedy can be found in Fabien Locher’s Cold War Pastures: Garrett Hardin and the ‘Tragedy of the Commons (2013).

The tragedy of the anticommons is a type of coordination breakdown, in which a single resource has numerous rights holders who prevent others from using it, frustrating what would be a socially desirable outcome.

While the name comes from Michael Heller’s 1997 working paper on real-estate developments in the former Soviet Union. It refers to vendors having to use primitive open air kiosks while suitable stores remain empty because it was impossible to negotiate the use of that space because of conflicting ownership interests.

Heller and Rebecca Elsenberg’s 1998 article in Science Can Patents Deter Innovation? The Anticommons in Biomedical Research discusses the role of patents in biomedical research. Here, it is shown that competing patent rights could actually prevent useful and affordable products from reaching consumers. This is because emerging technological ideas often results in the formation of a dense web of overlapping intellectual property rights, often referred to as a patent thicket. To use these rights commercially, a company may have to reach licensing deals for multiple patents from multiple sources. The company must hack its way through the patent thicket before it will be safe to commercialize new technology.

Heller’s 2008 book, The Gridlock Economy: How Too Much Ownership Wrecks Markets, Stops Innovation, and Costs Lives expands on these concepts.

Patent Pools

The Sewing Machine Combination, was a patent pool formed in 1856, by four sewing machine manufacturers Elias Howe, Grover & Baker, Singer and Wheeler & Wilson. Each company had accused the others of patent infringement. Orlando Brunson Potter (1823 – 1894) a lawyer and president of the Grover and Baker Company, proposed that, rather than sue and reduce profits, that they pool their patents. Altogether nine patents were pooled, of which three were considered essential. The combination lasted until the last patent expired in 1877.

Another classic example emerged in 1917, when the two major patent holders for airplanes, the Wright Company and the Curtiss Company, had effectively blocked the building of new airplanes. Curtiss held patents on ailerons which was an advance on the Wrights’ system, but antipathy between the patent holders prevented their use. The U.S. government pressured the industry to form a patent pool, the Manufacturer’s Aircraft Association, a private corporation which had an agreement with the airplane manufacturers to cross-license patents without substantial royalties. It lasted until 1975.

Submarine Patents

A submarine patent is one whose issuance is intentionally delayed by the applicant for up to 40 years after the date of filing. During this period, the patent claims are typically modified to more closely match whatever technology or products had become the industry standard. This strategy requires a patent system where patent applications are secret, or at least not published, and the patent term is measured from grant date, not from priority or filing date. In the United States, patent applications filed before November 2000 were not published and remained secret until they were granted. Submarine patents could remain submerged until they surfaced to the surprise of the relevant market. One of the most famous submarine patents was that held by George Baldwin Selden.

George Brayton (1830 – 1892) invented and patented a large internal combustion engine in 1872. This inspired George Baldwin Selden (1846 – 1922) to develop a smaller, lighter engine, that was completed in 1878. Selden applied for a patent in 1879, that included not only the engine but its use in a 4-wheel car. He then filed a series of application amendments that stretched out the legal process, delaying the issuance of the patent until 1895.

In 1899 Selden sold his patent rights to William C. Whitney (1841 – 1904), who proposed manufacturing electric-powered taxicabs as the Electric Vehicle Company (EVC), for a royalty of US$ 15 per car with a minimum annual payment of US$ 5 000. Whitney and Selden then worked together to collect royalties from other car manufacturers. Initially successful, they negotiated a 0.75% royalty on all cars sold by the Association of Licensed Automobile Manufacturers.

Henry Ford (1863 – 1947) and four other car makers refused, and contested the patent infringement suit filed by Selden and EVC in 1903. The legal dispute lasted eight years but initially ended in Selden winning his case. Ford appealed, and in 1911 won his case based on an argument that the engine used in automobiles was not based on the Brayton engine, that Selden had improved, but on engines designed by Nikolaus August Otto (1832 – 1891) between 1861 and 1876.

Nøkkelord 045 Deling

John Patrick Leary, som skriver om deling, begynner med: “Når vi lærer hvordan vi gjør det i barnehagen, har deling en direkte positiv betydning. Når det brukes som en modifiserer av ordet økonomi, blir imidlertid betydningen gjørmete og kontroversiell, selv for de mest entusiastiske intellektuelle forsvarere av det som også kalles publikumsbasert, peer-to-peer eller plattformkapitalisme. “

Leary avslutter nøkkelordet sitt med en advarsel om finansiering, og siterer kulturkritikeren Alison Shonkwiler: “Finans er domenet der det er mindre sannsynlig at verdi blir produsert enn fanget og / eller hentet ut, vanligvis ved å styre en grad av risiko.” Finansisering skiller det første århundre fra tidligere inkarnasjoner. NYU-økonom Michael Spence hevder at delingsøkonomien utnytter underutnyttede ressurser. Essensen er å strippe undervurderte eiendeler av verdien.

I dette weblogginnlegget vil noen former for deling bli undersøkt. Noen av begrepene som er nevnt inkluderer: allmenningene og dens motsatte, og ulike former for håndterring av patenter.


Tragedien til allmenningen er en situasjon i et system med delt ressurs der individuelle brukere, som handler uavhengig av egen egeninteresse, oppfører seg i strid med all brukerens felles beste ved å uttømme eller ødelegge den delte ressursen gjennom deres kollektive handling. Teorien har sin opprinnelse i en skrevet i 1833 av den britiske økonomen William Forster Lloyd (1794 – 1852). Den ble popularisert i en artikkel skrevet av, Garrett James Hardin (1915 – 2003) i 1968.

I de neste to avsnittene vil innhold fra den engelske Wikipedia brukes i et forsøk til å forklare Hardins stilling og reaksjoner på den.

Hardin beskyldte velferdsstaten for å tillate tragedien til allmenningene; der staten sørger for barn og støtter overavl som en grunnleggende menneskerettighet, er malthusiansk katastrofe uunngåelig. Hardin uttalte i sin analyse av tragedien til allmenningene at “Frihet i et allmenning bringer ødeleggelse for alle.” Miljøhistorikere Joachim Radkau (1943 -), Alfred Thomas Grove (1924 -) og Oliver Rackham (1939 – 2015) kritiserte Hardin “som en amerikaner uten ide om hvordan Commons faktisk fungerer”.

I tillegg ble Hardins pessimistiske syn etterpå motsagt av Elinor Ostroms (1933 – 2012) arbeid der samarbeidsstrukturer lykkes i forvaltning av fellesarealer. For arbeidet fikk hun Nobelminneprisen 2009 i økonomiske vitenskaper sammen med Oliver Eaton Williamson ( 1932 -). I motsetning til Hardin, fant de at verken allmenninger eller “Allmende” i den generiske eller klassiske betydningen er bundet til å mislykkes; tvert imot har allmenningene fått fornyet interesse for det vitenskapelige samfunnet. Hardins arbeid ble også kritisert som historisk unøyaktig for å ikke redegjøre for den demografiske overgangen, og for å ikke skille mellom felleseie og ressurser med åpen tilgang.

Utfordringer som disse ressursene står overfor resulterer noen ganger i onde problemer som er vanskelige å løse. Ytterligere innsikt i denne tragedien kan du finne i Fabien Lochers Cold War Pastures: Garrett Hardin and the ‘Tragedy of the Commons (2013).

Tragedien til antikommunene er en type samordning, der en enkelt ressurs har mange rettighetshavere som forhindrer andre i å bruke den, og frustrerer det som ville være et samfunnsønskelig resultat.

Mens navnet kommer fra Michael Hellers 1997 working papir om utvikling av eiendommer i det tidligere Sovjetunionen. Den viser til at leverandører måtte bruke primitive friluftkiosker mens egnede butikker forblir tomme fordi det var umulig å forhandle om bruken av dette rommet på grunn av motstridende eierinteresser.

Heller og Rebecca Elsenbergs artikkel fra 1998 i Science Can Patents Deter Innovation? The Anticommons in Biomedical Research diskuterer rollen til patenter i biomedisinsk forskning. Her vises det at konkurrerende patentrettigheter faktisk kan hindre nyttige og rimelige produkter i å nå forbrukere. Dette er fordi nye teknologiske ideer ofte resulterer i dannelsen av et tett nett av overlappende immaterielle rettigheter, ofte referert til som en patentkratt. For å bruke disse rettighetene kommersielt, kan et selskap måtte nå lisensavtaler for flere patenter fra flere kilder. Selskapet må hacke seg gjennom patentkremen før det vil være trygt å kommersialisere ny teknologi.

Hellers 2008-bok, The Gridlock Economy: How Too Much Ownership Wrecks Markets, Stops Innovation, and Costs Lives utvider disse konseptene.


Symaskinkombinasjonen, var et patentsamling som ble dannet i 1856 av fire symaskinprodusenter Elias Howe, Grover & Baker, Singer og Wheeler & Wilson. Hvert selskap hadde anklaget de andre for patentovertredelse. Orlando Brunson Potter (1823 – 1894), advokat og president i Grover and Baker Company, foreslo at de, i stedet for å saksøke og redusere fortjenesten, ville slå sine patenter sammen. Til sammen ble ni patenter samlet, hvorav tre ble ansett som essensielle. Kombinasjonen varte til den siste patent utløp i 1877.

Et annet klassisk eksempel dukket opp i 1917, da de to store patentinnehaverne for fly, Wright Company og Curtiss Company, effektivt hadde blokkert byggingen av nye fly. Curtiss hadde patenter på ailerons som var et fremskritt på Wrights ‘system, men antipati mellom patenthaverne forhindret bruken av dem. Den amerikanske regjeringen presset industrien til å danne et patentbasseng, Manufacturer’s Aircraft Association, et privat selskap som hadde en avtale med flyprodusentene om å lisensiere patenter uten vesentlige royalty. Det varte til 1975.


Et ubåtpatent er en forsettlig forsinket utstedelse av patentsøknaden i opptil 40 år etter innleveringsdatoen. I løpet av denne perioden er patentkravene typisk modifisert for å samsvare med teknologi og produkter som er blitt industristandarden. Denne strategien krever et patentsystem der patentsøknader er hemmelige, eller i det minste ikke publiseres, og patenteringsperioden måles fra tildelingsdato, ikke fra innleveringsdato. I USA ble patentsøknader inngitt før november 2000 ikke publisert og forble hemmelige før de ble innvilget. Ubåtpatenter kunne forbli nedsenket til de dukket opp til det relevante markedets overraskelse. Et av de mest kjente ubåtpatentene var det som ble holdt av George Baldwin Selden.

George Brayton (1830 – 1892) oppfant og patenterte en stor forbrenningsmotor i 1872. Dette inspirerte George Baldwin Selden (1846 – 1922) til å utvikle en mindre, lettere motor, som ble ferdigstilt i 1878. Selden søkte patent i 1879, som inkludert ikke bare motoren, men dens bruk i en bil. Deretter sendte han inn en serie søknadsendringer som strakk ut den juridiske prosessen, og forsinket utstedelsen av patentet til 1895.

I 1899 solgte Selden sine patentrettigheter til William C. Whitney (1841 – 1904), som foreslo å produsere elektrisk drevne taxibiler som Electric Vehicle Company (EVC), for en royalty på USD 15 per bil med et minimum årlig betaling på 5 000 dollar. Whitney og Selden jobbet deretter sammen for å samle inn royalty fra andre bilprodusenter. Opprinnelig vellykket forhandlet de om en 0,75% royalty på alle biler som ble solgt av Association of Licensed Automobile Manufacturers.

Henry Ford (1863 – 1947) og fire andre bilprodusenter nektet å betale, og bestred patentbruddssaken anlagt av Selden og EVC i 1903. Den juridiske tvisten varte i åtte år, men endte først med at Selden vant saken. Ford anket, og i 1911 vant han ankesaken basert på et argument om at motoren som ble brukt i biler ikke var basert på Brayton-motoren som Seldens patent var basert på, men på motorer designet av Nikolaus August Otto (1832 – 1891) mellom 1861 og 1876.

Write a Comment