John Patrick Leary tells us, Ecosystem is often used to describe a local network of businesses in a similar place, field or complex supply chain. It compels a certain zeal in its adherents, but it is not particularly original or consistent. It recycles other ideas in a new language of ecological balance.
The term was popularized by James Moore in “Predators and Prey: A New Ecology of Competition”, Harvard Business Review (1993). The point of the concept is to advise executives how to manage the system in order to thrive in it. The wiliest predators can game the system.
Whereas natural ecosystems are subject to dangerous unpredictability, business ecosystems can always navigate metaphorical seas, shoals or tempests.
In supporting works, cited by Leary, a number of analogies are presented. All rest on the unexamined assumption that innovation is the source of all value. Labour is invisible, if not disposable. Wages are subordinate to wealth maximization for the owners of capital.
Ecosystems are a way of modelling capitalist economies, so that they become all things to all people. They are complex but local, competitive yet serendipitous, a perennial gale and a resilient garden.
Fortunately, Harvard Business School does not have a monopoly on either neologisms or ecosystems.
Jules Régis Debray (1940 -) is known for his theorization of mediology, a critical theory of the long-term transmission of cultural meaning in human society. He advises that it is “Impossible to grasp the nature of conscious collective life in any epoch without an understanding of the material forms and processes through which its ideas were transmitted—the communication networks that enable thought to have a social existence. Indeed, the successive stages of development of these means and relations of transmission—whose ensemble we might term the mediasphere—suggest a new periodization for the history of ideas.”
The logosphere lasts from the invention of writing to that of the printing press, and is characterized as an age of theology. The graphosphere runs from 1448 to around 1968, an age of reason, books, newspapers and political parties, with poets and artists guarantists of truth, but where the image is subordinate to the text. Currently, we are living in the videosphere, the age of the image, where the visible triumphs over the great invisibles of the past – God, History and Progress.
This mediological periodization allows one to situate the life-cycle of socialism and to explore its ecosystem by approaching it as an ensemble composed of people, transmission tools and institutions.
Régis Debray concludes with, “Yet although these three regimes succeed each other in historical time, each asserting its own predominant forms and modes, it should go without saying that any one of us contains all the ages at once. Inside each of us there lies a calligraphic East, a printed Europe, a widescreen America; and the continents negotiate within us without losing their respective place. Each one of us is, simultaneously, God, Reason and Emotion; theocrat, ideocrat, videocrat; saint, hero and star. We dream of ourselves as standing outside time; we think about our century; we wonder what to do with our evening.”
One flaw with this essay is its failure to address the internet. The term appears in only one sentence, “The cellphone, internet, laptop and plane are good for internationalization, but they render solidarity less organic—lethal for internationalism.” According to Martin Hilbert and Priscila López in “The World’s Technological Capacity to Store, Communicate, and Compute Information”, Science (2011, 332(6025)), pp. 60–65, the Internet’s share of the global communication landscape was 1% of the information flow in 1993, 51% by 2000, and over 97% by 2007.
From the text it seems obvious that Jules Régis had only considered corporate or state-monopoly videographers, not citizen videographers capturing civil rights violations, or extremist videographers promoting hate, or terrorist videographers recording their assaults.
In 2019, people cannot afford to dismiss the internet, or the negative impact of firms such as Alphabet (Google & YouTube), Facebook and Amazon.
See: Jules Régis Debray, Socialism – A Life-Cycle, NRL 46, July – August 2007 is drawn from ‘Neuvième leçon: Vie et mort d’un écosystème: le socialisme’, Cours de médiologie générale, Paris 1991: https://newleftreview.org/issues/II46/articles/regis-debray-socialism-a-life-cycle
Activity
Not only is this weblog post grounded in the written word of the graphosphere, but it is also hypocritical. To be relevant in the videosphere, it should have been a video production.
Your assignment, should you choose to undertake it, is twofold. First, it is to explore how you can better make use of the tools of the videosphere to transmit positive cultural and political ideas you find important. Second, it is to explore how you can reduce the influence of negative content, optionally including the mitigation of hateful/ violent live-stream videos of deplorable events.
Nøkkelord 019 Økosystem
John Patrick Leary forteller oss at Ecosystem ofte brukes til å beskrive et lokalt nettverk av bedrifter i en lignende, sted, felt eller kompleks forsyningskjede. Det tvinger en viss iver i sine etterfølgere, men det er ikke særlig original eller konsekvent. Det resirkulerer andre ideer i et nytt språk med referanse til økologisk balanse.
Begrepet ble popularisert av James Moore i “Predators and Prey: A New Ecology of Competition”, Harvard Business Review (1993). Konceptet er å gi råd til ledere om hvordan man styrer et forretningssystem for å trives i det. Kun de vileste rovdyrene kan utnytte/ utbytte systemet.
Mens naturlige økosystemer er utsatt for farlig uforutsigbarhet, kan økosystemer i virksomheten alltid navigere i metaforiske hav, skyer eller forstyrrelser.
I støttende verk, citert av Leary, presenteres en rekke analogier. Alt hviler på en antakelse om at innovasjon er kilden til all verdi. Arbeid er usynlig, og kan offres. Lønn er underlagt rikdomsmaksimering for kapitalens eiere.
Økosystemer er en måte å modellere kapitalistiske økonomier på, slik at de blir alle ting for alle mennesker. De er komplekse, men lokale, konkurransedyktige men serendipitøse, en ustanselig storm og en robust hage.
Heldigvis har Harvard Business School ikke monopol på enten nye ord eller økosystemer.
Jules Régis Debray (1940 -) er kjent for sin teoretisering av mediologi, en kritisk teori om den langsiktige overføringen av kulturell betydning i det menneskelige samfunn. Han anbefaler at det er “umulig å forstå naturen av bevisst kollektivt liv i en hvilken som helst epoke uten forståelse av de materielle former og prosesser gjennom hvilke dens ideer ble overført-kommunikasjonsnettene som muliggjør tanke å ha en sosial eksistens. stadier av utvikling av disse midlene og overføringsforholdene – hvis ensemble vi kan betegne mediasfæren – foreslår en ny periodisering for idehistorikken. “
Logosfæren varer fra oppfinnelsen av å skrive til trykkpressen, og er karakterisert som en teologalder. Grafosfæren løper fra 1448 til rundt 1968, en alder der sinnet står øverst, og av bøker, aviser og politiske partier, med poeter og kunstnere som garanterer sannhet, men hvor bildet er underordnet teksten. Foreløpig lever vi i videosfæren, bildets alder, hvor den synlige triumferer over de store usynlige fortidene – Gud, Historie og Fremgang.
Denne mediologiske periodiseringen gjør at man kan plassere sosialismens livssyklus og utforske sitt økosystem ved å nærme seg det som et ensemble bestående av mennesker, overføringsverktøy og institusjoner.
Régis Debray konkluderer med, “Likevel, selv om disse tre regimene lykkes hverandre i historisk tid, hver som påstår sine egne overordnede former og moduser, bør det uten å si at noen av oss inneholder alle aldre samtidig. Inne i hver av oss ligger løgner et kalligrafisk øst, et trykt Europa, et widescreen-Amerika, og kontinentene forhandler i oss uten å miste sitt respektive sted. Hver og en av oss er samtidig Gud, grunn og følelse, teokraten, ideokraten, videocraten, helgen, helten og stjernen. Vi drømmer om oss selv som står utenfor tiden, vi tenker på vårt århundre, vi lurer på hva vi skal gjøre med kvelden vår. “
En feil med dette essayet er mangelen på å ta opp Internett. Begrepet vises i bare en setning: “Mobiltelefonen, Internett, laptop og fly er gode for internasjonalisering, men de gjør solidariteten mindre organisk- dødelig for internasjonalisme.” Ifølge Martin Hilbert og Priscila López i “Verdens teknologiske kapasitet til lagring, kommunikasjon og beregning av informasjon”, Science (2011, 332 (6025)), s. 60-65, er internettets andel av Det globale kommunikasjonslandskapet 1% av informasjonsflyten i 1993, 51% i 2000 og over 97% innen 2007.
Fra teksten ser det ut til å være åpenbart at Jules Régis bare hadde betraktet bedrifts- eller statsmonopolvideoer, ikke borgervideoere som tok opp brudd på sivile rettigheter, eller ekstremistiske videografer som fremmer hat eller terroristvideoer som registrerer sine overgrep.
I 2019 har folk ikke råd til å avvise Internett, eller den negative virkningen av firmaer som Alfabet (Google og YouTube), Facebook og Amazon.
Se: Jules Régis Debray, Socialism – A Life-Cycle, NRL 46, July – August 2007 is drawn from ‘Neuvième leçon: Vie et mort d’un écosystème: le socialisme’, Cours de médiologie générale, Paris 1991: https://newleftreview.org/issues/II46/articles/regis-debray-socialism-a-life-cycle
Aktivitet
Ikke bare er denne blogginnlegget jordet i grafosfærens skrevne ord, men det er også hyklerisk. For å være relevant i videosfæren, burde det ha vært en videoproduksjon.
Ditt oppdrag, hvis du velger å gjennomføre det, er todelt. For det første er det å utforske hvordan du bedre kan bruke verktøyene i videosfæren til å overføre positive kulturelle og politiske ideer du finner viktige. For det andre er det å utforske hvordan du kan redusere innflytelsen av negativt innhold, eventuelt inkludert reduksjon av hatefulle / voldelige live-stream-videoer av beklagelige hendelser.