Keywords 005 Brand

*** Start of a quotation from John Patrick Leary, Keywords: The new language of capitalism.

Brand (N., V.

Before the late nineteenth century, “brand” was a word most often encountered as a transitive verb, as in “to brand cattle.” It was (and still is) the direct, searing application of proof of ownership by the owner of land and chattel. The average consumer became the owner of branded objects between the late nineteenth century, when modern consumer branding makes its fitful start, and the middle of the twentieth. Then, brands were still a designation of uniqueness, but this designation had become less of a literal denotation of property and more of a symbolic connotation of quality. Hence the once popular and now quaint adjective “brand-name,” used to distinguish a product from the generic store variety. Branding in this sense was a metaphor that drew on the original mark of ownership, but the supermarket brand connected symbolic associations to everyday products—retaining the prestige of ownership while losing the material referent of its initial use as hot iron on living flesh.

The tense and aspect of the verb “to brand” as it is conventionally used are also important. A rebranding is continuous: either one “re-brands” or is in the act of “branding,” just as the Republicans … are “trying to change their brand.” The past tense of the verb is less often used, since to do so would presumably reveal either a failure to successfully rebrand or, if successful, the fraudulence of the enterprise. The verb thus manifests a curious combination of searing permanence and constant reinvention. This painful, paradoxical combination permeates the discourse of “personal branding.” The personal brand has an origin story and an author: the best-selling management consultant Tom Peters, whose 1997 Fast Company article “The Brand Called You” is something of a classic in the executive self-help genre. Peters’s conversational, exclamatory prose is the trademark—the brand, if you like—of a master stylist of executive pablum.

“Start right now: as of this moment you’re going to think of yourself differently! You’re not an “employee” of General Motors, you’re not a “staffer” at General Mills, you’re not a “worker” at General Electric or a “human resource” at General Dynamics (ooops, it’s gone!). Forget the Generals! You don’t “belong to” any company for life, and your chief affiliation isn’t to any particular “function.” You’re not defined by your job title and you’re not confined by your job description. Starting today you are a brand.”

Communication media, then, is treated as the cause of and solution to the unemployment crisis…. The “personal brand” is thus a concept that celebrates self-commodification, which Klein’s book [No Logo] had denounced as a new feature of corporate domination. For the personal branding consultants, it is empowerment, an “investment in yourself.” In politics and in managerial consulting, what is notable about many contemporary uses of “branding” is an indifference to, and even a seeming unawareness of, the charge of inauthenticity. Indeed, brand “gurus” are embarrassingly glib, their arguments superficial and easily refuted, and the packaging of their ideas often severely inept for people whose expertise purports to be in communication. But the incompetence of personal brand discourse has also been a major part of its appeal. To borrow a similar point Sarah Brouillette makes about the “creative class” slogan popularized by Richard Florida, the University of Toronto scholar and consultant, branded ideas like personal branding have an elegant, maddening coherence. All of their ideas about branding are brands themselves: digestible, imitable, applicable, and marketable. This takes us back to branding’s older meanings, as both a mark of typicality and a mark of distinction. Indeed, “personal branding” in our day is advertised as a way of living your authentic self—authenticity and its appearance are scarcely distinguishable. Even as it aspires to an unlikely sort of transcendence, though, the brand’s familiar origins in the marking of property reminds us of that laboring body whose flexibility has psychic and physical limits.

*** end quote

Zucked

Today, we will also look at the Facebook brand. The following is taken from /. (slashdot.org) with modifications.

Early Facebook investor Roger McNamee published a new book Zucked: Waking Up to the Facebook Catastrophe.

Facebook (along with Google and Twitter) has undercut the free press from two directions: it has eroded the economics of journalism and then overwhelmed it with disinformation. On Facebook, information and disinformation look the same; the only difference is that disinformation generates more revenue, so it gets better treatment…. At Facebook’s scale — or Google’s — there is no way to avoid influencing the lives of users and the future of nations. Recent history suggests that the threat to democracy is real. The efforts to date by Facebook, Google and Twitter to protect future elections may be sincere, but there is no reason to think they will do anything more than start a game of whack-a-mole with those who choose to interfere. Only fundamental changes to business models can reduce the risk to democracy.

Google and Facebook “are artificially profitable because they do not pay for the damage they cause,” McNamee argues, adding that some medical researchers “have raised alarms noting that we have allowed unsupervised psychological experiments on millions of people.” [This is not unique. Cars have been spewing out lead and other chemicals for years, many would say – with impunity, despite the damage that this does to human life. In economic terms this is referred to as externality. If it is a cost that affects a party who did not choose to incur it, it is a negative externality. If it is a benefit, it is a positive externality. Both occur.]

“I want to set limits on the markets in which monopoly-class players like Facebook, Google and Amazon can operate. The economy would benefit from breaking them up. A first step would be to prevent acquisitions, as well as cross subsidies and data sharing among products within each platform.”

“Another important regulatory opportunity is data portability, such that users can move everything of value from one platform to another. This would help enable startups to overcome an otherwise insurmountable barrier to adoption.”

“Given that social media is practically a public utility, I think it is worth considering more aggressive strategies, including government subsidies.”

“There need to be versions of Facebook News Feed and all search results that are free of manipulation.”

“I would like to address privacy with a new model of authentication for website access that permits websites to gather only the minimum amount of data required for each transaction…. it would store private data on the device, not in the cloud. Apple has embraced this model, offering its customers valuable privacy and security advantages over Android.”

“No one should be able to use a user’s data in any way without explicit, prior consent. Third-party audits of algorithms, comparable to what exists now for financial statements, would create the transparency necessary to limit undesirable consequences.”

“There should be limits on what kind of data can be collected, such that users can limit data collection or choose privacy. This needs to be done immediately, before new products like Alexa and Google Home reach mass adoption.”

Nøkkelord 005 Merke

*** oversatt sitat fra Nøkkelord: Kapitalismens nye språk

Merke (S., V.)/ Brand (N., V.)

Før slutten av det nittende århundre var “merke” et ord som oftest ble oppdaget som et transitive verb, som i “å merke storfe.” Det var (og fortsatt er) den direkte, bekreftelse av eierskap av land og eiendeler. Den gjennomsnittlige forbrukeren ble eier av merkede gjenstander mellom slutten av det nittende århundre, når moderne forbruker-merkevarebygging gjør sin fulle start, og midten av den tjuende. Deretter var merkene fortsatt en betegnelse av unikhet, men denne betegnelsen hadde blitt mindre av en bokstavelig betegnelse av eiendom og mer av en symbolsk konnotasjon av kvalitet. Derfor brukte den en gang populære og nå pittoreske adjektivet “merkenavn” for å skille et produkt fra det generiske butikk-variant. Merking i denne forstand var en metafor som trakk på det opprinnelige eierskapet, men supermarkedets merkevare forbinder symbolske foreninger med hverdags-produkter – beholder prestisje av eierskap mens man mister materialet referenten til sin opprinnelige bruk som varmt jern på levende kjøtt.

Spenningen og aspektet av verbet “å merke” som det er vanlig brukt, er også viktig. “Rebranding” (gjenmerking?) er kontinuerlig: enten en “re-brands” eller er i «merkevarebygging», akkurat som det Republikansk politiskparti “prøver å forandre merkevaren deres.” Preteritum brukes sjeldnere, siden å gjøre det ville antageligvis avsløre at det ikke var lykkes å rebrand eller, hvis det lykkes, bedriftenes bedrageri. Verbet manifesterer dermed en nysgjerrig kombinasjon av searing permanence og konstant gjenoppretting. Denne smertefulle, paradoksale kombinasjonen gjennomsyrer diskursen av “personlig merkevarebygging.” Det personlige merket har en opprinnelsens-historie og en forfatter: den bestselgende bedriftskonsulent Tom Peters, som skrev den 1997 Fast Company-artikkel “The Brand Called You” er noe av en klassiker i den utøvende selvhjelpgenre. Peters samtalelignende prosa med utropstegn er varemerket – merket (brand), hvis du vil – av en master stilist av toppledelsens barnemat.

“Start akkurat nå: Du skal ikke tenke på deg selv annerledes! Du er ikke en ‘ansatt’ hos General Motors, du er ikke en ‘medarbeider’ på General Mills, du er ikke en ‘arbeidstaker’ på General Electric eller en ‘menneskelig-ressurs’ på General Dynamics (ooops, det er borte!). Glem generalene! Du ’tilhører ikke’ noe selskap for livet, og hovedansvaret ditt er ikke til noen bestemt ‘funksjon’. Du er ikke definert av jobbtittelen din, og du er ikke begrenset av stillingsbeskrivelsen. I dag er du et merke.”

Kommunikasjonsmedia blir da behandlet som årsak til og løsning på arbeidsledighetskrisen …. Det personlige merket er således et konsept som feirer selv-kompodifisering, som Kleins bok [No Logo] hadde fordømt som en ny funksjon av bedriftens dominans. For de personlige merkevarekonsulentene er det egenmakt, en “investering i deg selv.” I politikk og i ledelses-rådgivning er det bemerkelsesverdig om mange samtidige bruksområder av “branding” en likegyldighet til og til og med en tilsynelatende ubevissthet om manglende autentisitet. Faktisk er merkevare “guruer” skremmende pratsalig, deres argumenter overfladisk og lett motbeviset, og emballeringen av ideene deres er ofte alvorlig udugelig for folk som tilsynelatende har kompetanse til å være i kommunikasjon. Men manglende kompetanse til personlig merkevare diskurs har også vært en stor del av sin appell. For å låne et tilsvarende poeng, gjør Sarah Brouillette om slagordet “kreativ klasse”, populærisert av Richard Florida, University of Toronto-lærer og konsulent, ideer omkring merker som personlig merkevarebygging har en elegant, rasende sammenheng. Alle deres ideer om merkevarebygging er selv merker: fordøyelig, imiterbar, anvendbar og markedsførbar. Dette tar oss tilbake til merkevarebyggingens eldre betydninger, som både er typisk samtidig som det er et skillemerke. Faktisk er “personlig merkevarebygging” i vår tid er annonsert som en måte å leve din autentiske selv på, og det skiller seg knapt fra vedkommendes transcendens, minner merkevarens kjente opprinnelse i merking av eiendom oss om den arbeidende kroppen hare en fleksibilitet med både psykiske og fysiske grenser.

*** slutt sitat

Zucked

I dag vil vi også se på Facebook-merkevaren. Følgende er tatt fra /. (slashdot.org) med modifikasjoner.

Tidlig Facebook-investor Roger McNamee publiserte en ny bok Zucked: Waking Up to the Facebook Catastrophe.

Facebook (sammen med Google og Twitter) har underskåret den frie pressen fra to retninger: den har ødelagt journalistikkens økonomi og overveldet det med disinformation. På Facebook ser informasjon og disinformasjon ut som det samme; Den eneste forskjellen er at disinformation genererer mer inntekter, så det blir bedre behandling …. På Facebooks skala – eller Googles – er det ingen måte å unngå å påvirke brukerens liv og nasjonens fremtid. Nyere historie tyder på at trusselen mot demokrati er ekte. Anstrengelsene til å gjøre det mulig for Facebook, Google og Twitter for å beskytte fremtidige valg, kan være oppriktige, men det er ingen grunn til å tro at de vil gjøre noe mer enn å starte et spill med whack-a-mole med de som velger å blande seg. Bare fundamentale endringer i forretningmodeller kan redusere risikoen for demokrati.

Google og Facebook “er kunstig lønnsomt fordi de ikke betaler for skaden de forårsaker, sier McNamee, og legger til at noen medisinske forskere” har hevet alarmer og merker at vi har tillatt ukontrollerte psykologiske eksperimenter på millioner av mennesker. ” [Dette er ikke unikt. Biler har spyttet ut bly og andre kjemikalier i årevis, mange ville si – med straffrihet, til tross for skaden som dette gjør for menneskelivet. I økonomisk henseende kalles dette eksternalitet. Hvis det er en kostnad som påvirker en fest som ikke velger å pådra seg det, er det en negativ eksternalitet. Hvis det er en fordel, er det en positiv eksternalitet. Begge forekommer.]

“Jeg vil sette grenser på markedene der monopolklasseaktører som Facebook, Google og Amazon kan operere. Økonomien vil ha nytte av å bryte dem opp. Et første skritt ville være å hindre oppkjøp, samt kryssbidrag og datadeling blant produkter innen hver plattform. “

“En annen viktig regulatorisk mulighet er dataportabilitet, slik at brukerne kan flytte alt fra verdi fra en plattform til et annet. Dette vil bidra til å muliggjøre oppstart for å overvinne en ellers uoverstigelig barriere for adopsjon.”

“Gitt at sosiale medier er praktisk talt et offentlig verktøy, tror jeg det er verdt å vurdere mer aggressive strategier, inkludert statlige tilskudd.”

“Det må være versjoner av Facebook News Feed og alle søkeresultater som er fri for manipulering.”

“Jeg vil gjerne takle privatlivet med en ny autentiseringsmodell for tilgang til nettstedet som tillater nettsteder å samle bare minimumsinformasjonen som kreves for hver transaksjon …. det ville lagre private data på enheten, ikke i skyen. Apple har omfavnet denne modellen, og tilbyr sine kunder verdifulle personvern- og sikkerhetsfordeler over Android.”

“Ingen bør kunne bruke en brukers data på noen måte uten eksplisitt, forhåndsgodkjenning. Tredjeparts revisjon av algoritmer, som kan sammenlignes med det som eksisterer nå for regnskap, ville skape den nødvendige transparens for å begrense uønskede konsekvenser.”

“Det bør være begrensninger på hva slags data som kan samles inn, slik at brukere kan begrense datainnsamling eller velge personvern. Dette må gjøres umiddelbart før nye produkter som Alexa og Google Home-rekkevidde vedtak.”

Keywords 004 Best Practices

Start of a quotation from John Patrick Leary, Keywords: The new language of capitalism

Best Practices (N. Pl.)

The term best practices was popularized by Robert Camp’s 1989 book Benchmarking: The Search for Industry Best Practices that Lead to Superior Performance, which used it to mean a broadly applicable standard for excellence in any field. From its origins in the business press, it has migrated into elementary to higher education, nonprofit fields, and politics, where it suggests solution-oriented practicality. Like most jargon, the meaning of best practices comes as much from its literal signification as from the belonging that its use indicates: by using the phrase, one signals one’s place in a professional class and one’s knowledge of its attendant ideas….

Despite its pragmatic positivity, the turn to best practices is motivated by anxiety about national decline. In the United States, because of what Camp correctly diagnoses as a widespread tendency toward jingoism, it is difficult to assimilate foreign competition and domestic job loss into the national narrative of progress. Part of the appeal of best practices lies in the antiseptic technicality with which it dispatches these fears. An organization pursuing best practices endeavors to follow what one encyclopedia calls “the most efficient or prudent course of action,” which makes it admittedly hard to argue with. What teacher, banker, crossing guard, or bus driver doesn’t want that? What alternative could there be — merely fine practices?

The problem, as Wendy Brown shows in her book Undoing the Demos, lies in the way that best practices separates “practices” from “products.” As she argues, value inheres in “practices,” which are thought to be portable (with some customization, of course) from one field or organization to the next. Just like solutions, best practices emphasizes problem-solving. But because the term derives from the business world, where market competitiveness is the value that separates “best” practices from deficient ones, the sense of quality that inheres in the concept is typically market-based. This is where its alleged neutrality begins to fray…. As Brown argues, the phrase best practices carries two complementary meanings. First, the term describes a basically market-based (i.e., profit-driven) standard of evaluation, which organizes how we think about public services like public higher education. Additionally, best practices imbues actual profit-driven organizations with the public accountability that the public sector is supposed to provide. Because best practices incorporates ethics and accountability into its logic, it implies a kind of self-regulation: why regulate a corporation when its best practices already require it to act ethically?

…[I]n 2016, news broke that the residents of Flint, MI had been exposed to lead-contaminated water for nearly two years. The city’s state-appointed emergency manager was charged with pursuing cost-efficiency in public services—including the municipal water supply. Public health, which costs money, predictably suffered. In response, Michigan’s Republican Governor Rick Snyder, a former executive whose love of business jargon is boundless, promised to fix it with a “best practices approach for individual locations with water lead levels greater than 15 ppb,” considered a baseline rate of toxicity. But it was the pursuit of a version of best practices—the privatization of a public utility, running government like a business—that got Flint into its deadly mess. And Snyder counseled a skeptical public that best practices would get it out.

*** end quote

Activity

Sometimes, the challenge offered with best practices is not so much other people following them, but the coercion used to force/ intimidate/ pressure others to follow someone else’s idea of what is a best practice. Diets and nutritional issues, immediately spring to mind.

This week, news sources in Norway, and throughout the world, have been promoting the launch of the EAT – Lancet Commission on Food, Planet, Health. This launch was in Oslo, 2019-01-17, and claimed to involve 30 scientists. See: https://eatforum.org/eat-lancet-commission/

From my perspective, this launch certainly gave the impression that best practices are/ were being applied to food, in all of its manifestations: production, processing, transport, preparation and consumption. There appears to be a consensus about what the world and people need, and perhaps more importantly, what has to be avoided. Fruits, vegetables and nuts are the winners; sugar, red meat, milk products and eggs are the losers.

The Guardian newspaper, for example, provides a list of meal ingredients for a week, but not the recipes to prepare them. See: https://www.theguardian.com/environment/2019/jan/17/seeds-kale-red-meat-once-a-month-diet-save-the-world

“The commissioners lay out important caveats. Their solution is contingent on global efforts to stabilise population growth, the achievement of the goals laid out in the Paris Agreement on climate change and stemming worldwide changes in land use, among other things. But they are clear that it depends on far more than just these basic requirements. The initial report presents a flexible daily diet for all food groups based on the best health science, which also limits the impact of food production on the planet.”

If one looks at the EAT Foundation, one discovers one of Norway’s richest families behind it, and especially the name of Gunhild Stordalen. I am not going to say anything disparaging about this person, who is undoubtedly sincere in her beliefs, and has been an animal rights advocate and environmentalist for many years. She is a physician, and has a Ph.D. with a specialization in osteology.

There is much positive to commend Gunhild. In her Wikipedia biography, it notes: “In 2012 Stordalen was named the youngest woman on Kapital’s annual list over the 100 most influential women of Norway.In 2014 WWF Sweden named Gunhild Stordalen as Environmental Hero of the Year and in 2016 she was recognized among the 150 most influential business communicators in Sweden. She is a Young Global Leader of the World Economic Food Forum and was one of 29 leaders selected by United Nations Secretary-General ban Ki-moon in 2016 to provide inspiration and direction for the Scaling Up Nutrition Movement and its mission in eradicating malnutrition In 2016, Gunhild Stordalen was also awarded with the Norwegian Fredrikkeprisen, the Norwegian Women’s Sanitation Association’s award.

In addition to being both the founder and president of EAT Foundation, Gunhild is also the founder and chair of the environmental organization GreeNudge and sits on several boards. These include Nordic Choice Hotel Group, Scaling Up Nutrition (SUN), Movement Lead Group, World Economic Forum’s Global Future Council (on the Future of Food Security and Agriculture), ECOHZ Renewable Energy Foundation, BT Group’s Committee for Sustainable and Responsible Business, the climate initiative DrawDown and the international advisory board of the Stockholm Resilience Center.”

She undoubtedly eats by the principles proposed by the EAT Foundation. Yet, one wonders if her opinions or personal agenda have had too much influence. Even the launch date becomes suspect, because it is two days after Gunhild’s fortieth birthday.

However, cracks are appearing in the proposed diet. There is increased skepticism to the advice given by EAT, according to this Norwegian news article: https://www.nrk.no/norge/eksperter-bekymret-over-stordalens-kostholdsrad-1.14386282

In summary, Anna Haug and Bjørg Egelandsdal, who are professors in nutritional physiology and chemistry at the Norwegian University of Life Sciences (NMBU), believe that access to a number of nutrients will be marginal if one follows the Eat diet. They are worried. “We think especially of young women of childbearing age, who need iron, calcium, B12, zinc and not least vitamin D,” the two say to NRK…. The professors believe that the report’s recommendations for meat, fish and milk are too small, and that in Norway we have a great deal of access to wild fish and good conditions for ruminants, which we should use. “The fish can give us, iodine, vitamin D, selenium and long omega-3 fatty acids, as there is little in the Eat diet. While meat and milk contain a type of iron that can be easily absorbed in the body, as well as protein, calcium, zinc, B12 and other B vitamins.”

Your mission, if you should choose to accept it, is to examine how nutritional practices have been manipulated in the past, in the name of science.

Read about Ancel Keys (1904-2004) and how he influenced opinions about obesity. Here is a wikipedia article about him: https://en.wikipedia.org/wiki/Ancel_Keys
Read about the Seven Countries Study, and the debate that has followed it. See: https://en.wikipedia.org/wiki/Seven_Countries_Study
Find a nutritional “baby-step” that you could undertake, that would improve your nutrition, and reduce ecological pressure on planet earth.

Nøkkelord 004 Beste praksis

*** oversatt sitat fra Nøkkelord: Kapitalismens nye språk

Beste Praksis (S.fl.)

Begrepet beste praksis ble popularisert av Robert Camps 1989-bok Benchmarking: The Search for Industry Best Practices that lead to Superior Performance, som brukte det til å bety en bredt anvendelig standard for utmerkelse i alle felt. Fra sin opprinnelse i virksomhetspressen har den migrert til grunnskole til høyere utdanning, veldedighetsorganisasjoner og politikk, der det foreslår løsningsorientert praktisk. I likhet med de fleste sjargong kommer betydningen av beste praksiser like mye fra den bokstavlige betegnelsen som fra tilhørere som bruken begrepet: ved å bruke uttrykket, signalerer man sitt sted i en profesjonell klasse og en kunnskap om dens tilhørende ideer ….

Til tross for sin pragmatiske positivitet, er bevegelsen til beste praksis motivert av angst om nasjonal tilbakegang. I USA, på grunn av hvilken kamp som er korrekt diagnostisert som en utbredt tendens til jingoisme, er det vanskelig å assimilere utenlandsk konkurranse og tap av arbeidsplasser i den nasjonale fortellingen om fremgang. En del av klagen til beste praksis ligger i den antiseptiske teknikken som den sender ut frykten til. En organisasjon som driver best praksis forsøker å følge med på hvilken en encyklopedi kaller “det mest effektive eller forsiktige handlingsforløpet”, noe som gjør det riktignok vanskelig å argumentere med. Hvilken lærer, banker, kryssvakt eller busssjåfør vil ikke ha det? Hvilket alternativ kan det være – bare gode praksiser?

Problemet, som Wendy Brown viser i sin bok, Undoing the Demos, ligger i den måten at beste praksis skiller “praksis” fra “produkter.” Som hun argumenterer, arver begrepet “praksis” en verdi som antas å være bærbar (med noen tilpasning, selvsagt) fra ett felt eller organisasjon til det neste. Akkurat som begrepet “løsning” understreker begrepet “beste praksis” problemløsing. Men fordi begrepet kommer fra næringslivet, hvor markedskonkurranseevne er den avgjørende verdi som skiller “beste” praksis fra “mangelfulle” praksis, er kvalitetsfølelsen som er iboende i konseptet markedsbasert. Det er her den påståtte nøytraliteten begynner å svikte …. Som Brown hevder, uttrykket “beste praksis” har to komplementære betydninger. For det første beskriver begrepet en i utgangspunktet markedsbasert (dvs. resultatdrevet) evalueringsstandard, som organiserer hvordan vi tenker på offentlige tjenester, eksempelvis offentlig høyere utdanning. I tillegg tilfører “beste praksis” profittdrevne organisasjoner en skinn offentlig ansvarligheten som den offentlige sektoren skal tilby. Fordi “beste praksis” innebærer etikk og ansvar i sin logikk, innebærer det også en form for selvregulering: Hvorfor regulere et selskap når den “beste praksis” allerede krever at den agerer etisk?

… [I] 2016, brøt nyheten at innbyggerne i Flint, MI hadde vært utsatt for blyforurenset vann i nesten to år. Byens del-stat utpekt etatsjef hadde ansvaret for å drive kostnadseffektivitet i offentlige tjenester, inkludert den kommunale vannforsyningen. Folkehelsen, som koster penger, forutsigbart led. Som svar har den republikanske guvernøren i Michigan, Rick Snyder, en tidligere bedriftsleder som har en ubegrenset forkjærlighet til forretningssjargong, lovet å fikse det med en “beste praksis” tilnærming for de ulike steder der bly nivået i vannledningene oversteg 15 ppb”. Dette nivå er ansett som en grunnlinje for blyforgiftning (toksisitet). Men det var jakten på en versjon av beste praksis – privatiseringen av et offentlig verktøy, som kjører regjeringen som en bedrift – som forårsaket Flints dødelig problem. Og Snyder rådde et skeptisk publikum om at “beste praksis” ville redde dem fra det.

*** slutt sitat

Noen ganger er utfordringen som tilbys med “beste praksis”, ikke så mye at andre som følger dem, men tvanget som brukes til å tvinge / skremme / presse andre til å følge ideer om hva som er “beste praksis”. Dietter og ernæringsmessige problemer, umiddelbart vekker tankene.

Denne uken har nyhetskilder i Norge og over hele verden kommentert lanseringen av EAT – Lancet komiteen on Mat, Planet, Helse. Denne lanseringen var i Oslo 2019-01-17, og hevdet å involvere 30 forskere. Se: https://eatforum.org/eat-lancet-commission/

Fra mitt perspektiv ga denne lanseringen absolutt inntrykk av at beste praksiser blir brukt på mat, i alle dets manifestasjoner: produksjon, bearbeiding, transport, forberedelse og forbruk. Det ser ut til å være enighet om hva verden og folk trenger, og kanskje enda viktigere, hva som må unngås. Frukt, grønnsaker og nøtter er vinnerne; sukker, rødt kjøtt, melkeprodukter og egg er taperne.

The Guardian avis, for eksempel, gir en liste over måltid ingredienser for en uke, men ikke oppskrifter for å forberede dem. Se: https://www.theguardian.com/environment/2019/jan/17/seeds-kale-red-meat-once-a-month-diet-save-theworld

“Kommisjonærene legger viktige forbehold. Deres løsning er betinget av global innsats for å stabilisere befolkningstilveksten, oppnåelsen av målene som er fastsatt i Paris-avtalen om klimaendringer og blant annet de globale endringene i arealbruk. Men de er tydelige at det avhenger av langt mer enn bare disse grunnleggende kravene. Den første rapporten presenterer et fleksibelt daglig diett for som bruker alle matgrupper og basert på beste helsevitenskap, som også begrenser virkningen av matproduksjon på planeten.”

Hvis man ser på EAT-stiftelsen, oppdager man en av Norges rikeste familier bak seg, og spesielt navnet, Gunhild Stordalen. Jeg kommer ikke til å si noe negativt om denne personen, som utvilsomt er oppriktig i sin tro, og har vært en dyrerettesforkjemper og miljøaktivist i mange år. Hun er lege, og har en doktorgrad med en spesialisering i osteologi.

Det er mye positivt å anbefale Gunhild. I hennes Wikipedia-biografi noteres det: “I 2012 ble Stordalen kåret til den yngste kvinnen på Kapitals årsliste over de 100 mest innflytelsesrike kvinnene i Norge. I 2014 utnevnte WWF Sverige Gunhild Stordalen som Årets Miljøhelt, og i 2016 ble hun anerkjent blant de 150 mest innflytelsesrike forretningskommunikatørene i Sverige. Hun er en ung global leder av World Economic Food Forum og var en av 29 ledere valgt av FNs generalsekretær ban Ki-moon i 2016 for å gi inspirasjon og retning for “oppskalering av ernæring” bevegelsen og sitt oppdrag for å utrydde underernæring i 2016, Gunhild Stordalen ble også tildelt den norske Fredrikkeprisen, den norske kvinners sanitetsforening.

I tillegg til å være både grunnlegger og president for EAT-stiftelsen, er Gunhild også grunnlegger og leder for miljøorganisasjonen GreeNudge og sitter på flere styre. Disse inkluderer Nordic Choice Hotel Group, Scaling Up Nutrition (SUN), Movement Lead Group, Verdensøkonomiske Forumets globale fremtidige råd (om fremtidens matssikkerhet og landbruk), ECOHZ Renewable Energy Foundation, BT-konsernets komité for bærekraftig og ansvarlig virksomhet, klima initiativet DrawDown og det internasjonale rådgivende styret i Stockholms Resilience Center.”

Hun spiser utvilsomt i forhold til prinsippene foreslått av EAT-stiftelsen. Likevel lurer man på om hennes meninger eller personlige agenda har hatt for mye innflytelse. Selv lanseringsdatoen blir mistenkelig fordi det er to dager etter Gunhilds 40. årsdag.

Imidlertid oppstår sprekker i den foreslåtte dietten. Det er økt skepsis overfor EATs råd, ifølge denne norske nyhetsartiklen: https://www.nrk.no/norge/eksperter-bekymret-over-stordalens-kostholdsrad-1.14386282

Sammendrag, Anna Haug og Bjørg Egelandsdal, som er professorer i næringsfysiologi og kjemi ved Norges Universitet for biovitenskap, mener at tilgangen til en rekke næringsstoffer vil være marginell dersom man følger Eat dietten. De er bekymret. “Vi tenker spesielt på unge kvinner i fertil alder, som trenger jern, kalsium, B12, sink og ikke minst vitamin D,” sier de to til NRK …. Professorene tror at rapportens anbefalinger for kjøtt, fisk og melk er for små, og at i Norge har vi stor tilgang til villfisk og gode forhold for drøvtyggere, som vi skal bruke. “Fisken kan gi oss, jod, vitamin D, selen og lange omega-3 fettsyrer, da det er lite i Eat dietten. Mens kjøtt og melk inneholder en type jern som lett kan absorberes i kroppen, så vel som protein, kalsium, sink, B12 og andre B-vitaminer. “

Ditt oppdrag, hvis du skal velge å akseptere det, er å undersøke hvordan ernærings praksis har blitt manipulert tidligere, i vitenskapens navn.

1. Les om Ancel Keys (1904-2004) og hvordan han påvirket meninger om fedme. Her er en wikipedia-artikkel om ham: https://en.wikipedia.org/wiki/Ancel_Keys (Det finnes ikke på norsk, dessverre)

2. Les om Seven Countries Study, og debatten som har fulgt den. Se: https://en.wikipedia.org/wiki/Seven_Countries_Study (Det finnes ikke på norsk, dessverre)

3. Finn et ernæringsmessig “baby-trinn” som du kan påta seg, som vil forbedre din ernæring, og redusere økologisk press på planeten jorden.

Keywords 003 Artisan

Artisanal (Adj.); Artisan (N.)

Artisanal has always been a word with a class meaning. It has long been used in Marxist writing to describe pre-capitalist modes of production, and more broadly forms of labor typically distinguished by prestige and status from “artistic.” In the Marxist tradition, the artisan was conventionally understood in terms of a framework of loss—the subjugation of “the previously independent craftsman” and his conversion into a “hired industrial worker” in the rise of European capitalism, as Leon Trotsky explained it. This loss can also be understood in the positive terms of efficiency and speed, as in the rise of mass production at Ford, where cars once slowly and expensively stitched together in a workshop by a team of artisans were quickly and cheaply assembled along a moving line by unskilled laborers. Loss and redemption were points of departure for E. P. Thompson’s The Making of the English Working Class, the pioneering Marxist history of the English artisan. “I am seeking to rescue the poor stockinger, the Luddite cropper, the “obsolete” hand-loom weaver, the “Utopian”artisan … from the enormous condescension of posterity,” Thompson wrote in his preface. A different mission of reclamation also pervades the recent rise of “artisanal,” the adjective, as a brand identity for a variety of consumer goods made slowly and by hand, according to methods preserved in folk memory, family lore, or some other archive. The difference between “artisanal” and “artisan,” though, is the difference between a brand identity and aclass identity. Artisanal products are generally aimed at bourgeois consumers; the artisan struggled against bourgeois producers.⁸

The fashion for artisanal products has a socialist genealogy, although the proverbial organic apple has fallen rather far from the tree when we consider today’s $80 Japanese denim mechanic’s apron. William Morris, the nineteenth-century socialist and leader of the Arts and Crafts Movement, sought to preserve craft techniques from destruction by mass production. He is an indirect inspiration to many of today’s devotees of artisanal or maker culture, even if the latter term is defined by an enthusiasm for, rather than a suspicion of, the labor-saving technology that Morris criticized. In one essay, Morris defines “artisan” in terms of its loss of the intellectual capacity retained by the artist. This distinction between artisans and artists has long been fundamental to the meaning of each. A seventeenth-century French-English dictionary translated the word “spirit” as the “heart” that an artisan has in his fingers, rather than his head. “The Germans,” explained its author, “are better Artisans than Artists, better at handy-crafts then at head-craft.” The artist, then, was an intellectual, developing creative work for pleasure and enlightenment; the artisan was a craftsman, making products for some practical use. Morris took aim at this distinction between hand- and head-craft, which he dates to the “rise of capitalism in the sixteenth century,” before which, he says, all craftsmen who made anything were artists of some kind. “What we want,” he wrote in “Artists and Artisan as Artist Sees It,” “is to extinguish not the artist, but the mere artisan, by destroying the flattery craving flunkey in the one, and the brutal toil-worn slave in the other, so that they may both be men.” Raymond Williams, for his part, dates the break between the artist and the artisan much later, to the Royal Academy’s exclusion of engravers in the late eighteenth century. The artisan was henceforth a skilled manual laborer, the artist an imaginative creator, and the worker an extension of the machine he works, or rather which works him.⁹ Whenever we date the breach between the artist and the artisan, it is a product of a class-stratified society and the kinds of knowledge work such a society values.¹⁰

There is thus both an economic and a moral dimension to most discussions of the artisan: she or he has been a degraded form of the more honored artist, but also a worker displaced by capitalism, whose work is pulverized by the cheapened baubles of commercial capitalism. It is easy, however, to denounce these baubles without inquiring into the systems that make their production possible and profitable. A survey of the word’s recent history in the New York Times shows that the adjective “artisanal” has been attached most of all to food, first appearing in articles on European gastronomic traditions—cheese-making, viniculture, etc.—in the early 1980s. The term explodes in popularity after 2000, when it comes to be applied more often to restaurants and food products in the US.¹¹ Many contemporary American celebrations of the food artisan emphasize, quite understandably, the degradation of the country’s regional and cultural foodways under corporate agriculture and processed food production—think of how many people have never eaten fried chicken outside a KFC, never tasted a homemade pickle, or never eaten macaroni and cheese that was not orange. But critiques of consumption practices that ignore the class privilege that would enable healthier and more diverse food choices (and would support a reader’s interest in midtown Manhattan fromageries) commit the old error that Marx attributed to the anarchist Michel Proudhon, who mourned the relative independence of the artisan class as it was disappearing in the latter half of the nineteenth century. In The Poverty of Philosophy, Marx charged that Proudhon insisted on seeing the factory machines themselves as the culprit of the artisan’s downfall, rather than the economic relation of labor to capital, of which the machines’ dominance over artisanal skill was only a symptom. Later, the Morris-inspired Arts and Crafts Movement, as Jackson Lears has written, responded to regimentation and inequality in modern industry by reviving old methods of craft production. By attempting to restore to the worker the autonomy the factory had taken away, the movement would also provide consumers with the beauty they were missing. But without structural reforms of the economic system, the Arts and Crafts Movement, which aimed to liberate workers, became a niche market for middle-class buyers. Thus it is with artisanal consumption today.

Activity

I have found an interesting juxtaposition between the above, and an article by Gwynn Guilford, in Quartz, that appeared 2018-12-30: https://qz.com/1510405/gms-layoffs-can-be-traced-to-its-quest-to-turn-people-into-machines/

Nøkkelord 003 Håndverker

Den norske oversettelsen har ikke vært alt for lett, da man blander inn gamle og, gjerne, utdaterte begrep. Men forhåpentlig er det litt forståelig.

*** oversatt sitat fra Nøkkelord: Kapitalismens nye språk – håndverk

Artisanal (kunsthåndverkmessig) har alltid vært et ord med en klasses betydning. Det har lenge vært brukt i marxistisk skrift for å beskrive før-kapitalistiske produksjonsmetoder, og mer bredt arbeidsmetoder som typisk er preget av prestisje og status fra “kunstnerisk”. I den marxistiske tradisjonen ble håndverkeren tradisjonelt forstått i form av et rammeverk av tap – underkjenningen av “den tidligere uavhengige (kunst)håndverkeren” og hans konvertering til en “innleid industriell arbeider” i oppveksten av europeisk kapitalisme, som Leon Trotsky forklarte det. Dette tapet kan også forstås på de positive vilkårene for effektivitet og fart, som i stigningen av masseproduksjonen på Ford, hvor biler en gang sakte og dyrt ble sydd sammen i et verksted av et håndverksarbeid, ble raskt og billig montert langs en bevegelig linje av ufaglærte arbeidere. Tap og innløsning var utgangspunkt for E. P. Thompson’s bok, Making of the English Working Class, den engelske håndverkerenes banebrytende marxistiske historie. “Jeg forsøker å redde den fattige strømpe-strikker’n, Luddite husman, den foreldede håndvevsveveren, Utopiansk håndverkeren … fra den enorme nedleggelsen av ettertiden,” skrev Thompson i forordet. Et annet oppdrag for gjenvinning gjennomsyrer også den nylige oppveksten av “artisanal” (som adjektiv), som en merkeidentitet for en rekke forbruksvarer laget langsomt og for hånd, i henhold til metoder bevart i folkehukommelse, familielær, eller et annet arkiv. Forskjellen mellom “kunstnerisk” og “håndverkskunst” er imidlertid forskjellen mellom en merkeidentitet og en klasse-identitet. Artisanalske produkter er generelt rettet mot borgerlige forbrukere; håndverkeren sliter mot borgerlige produsenter.

Mote for kunstneriske produkter har en sosialistisk slektsforskning, selv om det ordspråklige organiske epleet har falt ganske langt fra treet når vi vurderer dagens $ 80 japanske mekanikerens motebevist forkle. William Morris, det nittende århundre sosialist og leder av Arts and Crafts Movement (dvs den engeske kunskhåndverksbevegelsen), forsøkte å bevare håndverksteknikker fra ødeleggelse ved masseproduksjon. Han er en indirekte inspirasjon til mange av dagens hengivne kunstneriske eller skaperkultur, selv om sistnevnte begrep er definert av en entusiasme for, snarere enn en mistanke om, den arbeidskraftbesparende teknologi som Morris kritiserte. I et essay definerer Morris “håndverk” med tanke på tap av intellektuell kapasitet beholdt av kunstneren. Dette skillet mellom håndverkere og kunstnere har lenge vært grunnleggende for hver enkeltes betydning. En fransk-engelsk ordbok fra syttende århundre oversatt ordet “ånd” som “hjertet” som en håndverkere har i fingrene, i stedet for hodet hans. “Tyskerne,” forklarte forfatteren, “er bedre artister enn kunstnere, bedre til hendig håndverk enn på arbeid som krever innsats fra hodet.” Kunstneren var da et intellektuelt og kreativt arbeid for glede og opplysning; Håndverkeren var en håndverkere og laget produkter for praktisk bruk. Morris tok sikte på dette skillet mellom hånd- og hodesko, som han daterer til «kapitalismens oppgang i det sekstende århundre», før han sier at alle håndverkere som gjorde noe, var kunstnere av noe slag. “Hva vi vil,” skrev han i “Kunstnere og Artisan som Artist ser det”, “er å slukke ikke kunstneren, men bare håndverkeren, ved å ødelegge en smigrende tjener i den ene og den brutale sliten slave i den andre, slik at de begge kan være menn. “Raymond Williams, for sin del, avbryter bruken mellom kunstneren og håndverkeren mye senere, til det kongelige akademiets utelukkelse av graver i slutten av det attende århundre. Håndverkeren var fremdeles en dyktig manuell arbeider, kunstneren en fantasifull skaperen, og arbeideren en forlengelse av maskinen der han jobber, eller rettere som virker ham. Når vi daterer bruddet mellom kunstneren og håndverkeren, er det et produkt av et klasse samfunn og hva slags kunnskap som arbeider med slike samfunnsverdier.

Det er således både en økonomisk og en moralsk dimensjon for de fleste diskusjoner av håndverkeren: hun eller han har vært en forringet form av den mer ærefulle kunstneren, men også en arbeidstaker som er forskjøvet av kapitalismen, hvis arbeid er pulverisert av de kommersielle kapitalismens billigere slynger . Det er imidlertid lett å fordømme disse kulissene uten å spørre seg om systemene som gjør produksjonen mulig og lønnsom. En undersøkelse av ordet er nyere historie i New York Times viser at adjektivet “artisanal” er mest festet til mat, først som det fremgår av artikler om europeiske gastronomiske tradisjoner – ostevindu, vinavl og så videre – i begynnelsen av 1980-tallet . Begrepet eksploderer i popularitet etter 2000, når det kommer til å bli brukt hyppigere på restauranter og matvarer i USA. Mange moderne amerikanske feiringer av matmannen understreker, ganske forståelig, nedbrytningen av landets regionale og kulturelle matveier under bedriftsledelse jordbruk og bearbeidet matproduksjon – tenk på hvor mange mennesker som aldri har spist stekt kylling utenfor en KFC (Kentucky Fried Chicken), aldri smakt en hjemmelaget sylteagurk eller aldri spist macaroni og ost som ikke var oransje. Men kritikk av forbrukspraksis som ignorerer klasseprivilegiet som ville muliggjøre sunnere og mer varierte matvalg (og ville støtte en leser interesse for midtown Manhattan ostedisker) begå den gamle feilen som Marx tilskrev anarkisten Michel Proudhon, som sørget for den relative uavhengigheten av håndverksklassen som den forsvant i siste halvdel av det nittende århundre. I filosofiens fattigdom påtalte Marx at Proudhon insisterte på å se fabrikkens maskiner seg selv som gjerningsmannens fall, snarere enn det økonomiske forholdet mellom arbeidskraft og kapital, hvor maskinens dominans over kunstnerisk ferdighet bare var et symptom. Senere har den Morris-inspirerte Arts and Crafts Movement, som Jackson Lears har skrevet, svart på regimentasjon og ulikhet i moderne industri ved å gjenopplive gamle metoder for håndverksproduksjon. Ved å forsøke å gjenopprette arbeideren hadde autonomien fabrikken tatt bort, bevegelsen ville også gi forbrukerne den skjønnheten de manglet. Men uten strukturelle reformer av det økonomiske systemet ble Arts and Crafts Movement, som hadde til hensikt å befri arbeidstakere, et nisjemarked for mellomstore kjøpere. Således er det med forbruk av kunsthåndverk i dag.

*** sitat slutt

Aktivitet

Jeg har funnet et interessant sammenstilling mellom teksten ovenfor, og en artikkel skrevet av Gwynn Guilford, i Quartz, utgitt 2018-12-30: https://qz.com/1510405/gms-layoffs-can-be-traced-to-its-quest-to-turn-people-into-machines/

Keywords 002 Accountability

Leary’s first keyword, alphabetically, is: Accountability (N.); Accountable (Adj.)

Accountability has become a popular term the past fifty years. It has a Christian background that combines moral responsibility with counting. Both the left and the right finding it an appealing virtue, calling for corporate or government accountability, respectively. In 2004, the General Accounting Office, founded in 1921, changed its name to the Government Accountability Office (GAO). Its original mission was to seek “greater economy or efficiency in public expenditures.” Now, taxpayer replaces public, and it investigates “how the federal government spends taxpayer dollars,” with hostility directed to public spending.

Perhaps its greatest influence has come in the field of US public education reform, especially since the 2002 No Child Left Behind Act. As its law’s preamble put it, the NCLB set out “to close the achievement gap with accountability, flexibility, and choice, so that no child is left behind.” The Department of Education explained accountability in 2003 this way:

Under the act’s accountability provisions, states must describe how they will close the achievement gap and make sure all students, including those who are disadvantaged, achieve academic proficiency. They must produce annual state and school district report cards that inform parents and communities about state and school progress. Schools that do not make progress must provide supplemental services, such as free tutoring or after-school assistance; take corrective actions; and, if still not making adequate yearly progress after five years, make dramatic changes to the way the school is run.

This is a very nearly tautological definition, since it defines “accountability” by means of the mechanisms for being “held accountable.” This is an important quality of the term, however: while the concept of “accountability” presumes moral responsibility, the word is defined in terms of the mechanisms of enforcement. This means that, like stakeholder, accountability cannot be separated from a bureaucracy’s public performance of responsibility—you are accountable to the degree that you can be perceived as being accountable.

Accountability thrives in the management literature where leaders justify themselves to each other….

Accountability, in sum, mandates measurement and standardization in the fields in which it is applied. Of course, measurement and standards are not bad in and of themselves, even in education, defined as it is in the US by gross disparities in local school funding and teacher training. Rather, the problem is the degree to which accountability regimes overlook these structural impediments, given their reliance for data and enforcement on the bureaucracies that produce the metrics. Consider the example of police accountability: as the policing scholar Alex Vitale has argued, accountability measures, like body cameras and civilian complaint boards, are notonly subject to the authority of the police—who can turn off the camera or stonewall the board—but also “leave intact the basic institutional functions of the police, which have never really been about public safety or crime control.” Accountability is a technocratic ideal of justice, limited by the authority and prerogative of the bureaucracies to which one is held accountable. My own sense, as a teacher, has been that administrators only really begin counting things when they need to justify getting rid of them. When it combines the moral sense of duty with the bureaucratic zeal for quantification, accountability encodes the fiction that moral obligations can be measured, calculated, and, of course, valued financially.

Activity

What I have understood from my reading of accountability, is that it is a substitute for justice, based on “bean counting”. Whereas some beans can be ignored or put into different bags, because of their colour or shape, “virtual beans” can be added when it serves the bean counters’ purposes. So the actual number of beans counted, is exactly the same as the ones that the bean counters want to count.

If people think my comment is simply mythical thinking, I can assure them that this is not the case. One of my friends from the 1970s (who will remain anonymous) worked for the British Columbia Ministry of Education, as an economist. His job was to find statistical evidence to show that investments in trade education resulted in a 10% return on investment. The government was not interested in the actual return on investment, or any other measure of appropriateness. If the real ROI was more, then they would probably have to start more trade education classes, if it was less, then they would have to cut programs. So 10% was regarded as a safe figure! It didn’t rock any boats, or beans

While people are free to do what they want with this post, my hope is that they will reflect on it. If they feel inclined, they may add their own comments to personalize it, perhaps even deleting mine, and send it onwards to their friends. Please send them out BCC to protect people’s privacy. If they do so, I would appreciate receiving a copy.

Nøkkelord 002 Ansvarlighet

John Patrick Learys 2018 Nøkkelord: Kapitalismens nye språk Hans første søkeord, alfabetisk, er: Ansvarlighet (N.); Ansvarlig (Adj.)

*** sitat start ***

Ansvarlighet er et begrep som har eksplodert i popularitet de siste fem tiårene etter å ha vært relativt konsistent i århundrer. Den deler med innovasjon en dyp og mest glemt religiøs bakgrunn. Med kombinasjonen av moralsk ansvar beholder den fra sin kristne opprinnelse og den nå dominerende betydningen av oppgavebasert “telling”, tar ansvarlighet den populære fantasien av kvantifiserende dyd. Det er populært på både venstre og høyre i samtaler for bedrifts- eller myndighetsansvar. Den generelle regnskapskontoret, grunnlagt i 1921, endret navn i 2004 til regjeringens ansvarskontor (GAO), et subtilt skift som indikerer en betydelig endring i oppdraget. GAOs opprinnelige oppdrag var å søke “større økonomi eller effektivitet i offentlige utgifter.” Nå erstatter “offentlig” med “skattyter”, GAO undersøker “hvordan den føderale regjeringen bruker skattebetalers dollar.” Det nye oppdraget med vekt på privat skattyter over det felles offentlige, fanger fjendtligheten til offentlige utgifter som er typiske for en periode med konservative angrep på «stor regjering».

Kanskje sin største innflytelse har kommet i feltet av amerikansk offentlig utdanningsreform, særlig siden 2002, ikke et barn igjen etter loven. Som lovens innledning satte det, satte NCLB “for å lukke prestasjonsgapet med ansvarlighet, fleksibilitet og valg, slik at ingen barn blir etterlatt.” Utdanningsdepartementet forklarte ansvarlighet i 2003 på denne måten:

I henhold til lovens bestemmelser om ansvar, må stater beskrive hvordan de vil lukke prestasjonsgapet og sørge for at alle studenter, inkludert de som er dårlige, oppnår akademisk ferdighet. De må produsere årlige statlige og skole distrikt rapport kort som informerer foreldre og lokalsamfunn om stat og skole fremgang. Skoler som ikke gjør fremgang må gi tilleggstjenester, for eksempel gratis veiledning eller etterskolehjelp; ta korrigerende tiltak og, hvis det fortsatt ikke gjør tilstrekkelig årlig fremgang etter fem år, gjøre dramatiske endringer i måten skolen går på.

Dette er en nesten tautologisk definisjon, siden den definerer “ansvarlighet” ved hjelp av mekanismene for å være “ansvarlig.” Dette er en viktig kvalitet av begrepet, men: mens begrepet “ansvarlighet” antas moralsk ansvar, er ordet er definert i forhold til håndhevelsesmekanismer. Dette innebærer at ansvaret, som interessent, ikke kan skilles fra et byråkratis offentlige ansvarsevne – du er ansvarlig i den grad du kan oppfattes som ansvarlig.

Ansvarlighet trives i ledelseslitteraturen hvor ledere rettferdiggjør seg til hverandre ….

Ansvar, i summan, mandater måling og standardisering i feltene der den blir brukt. Selvfølgelig er måling og standarder ikke dårlig i seg selv, selv i utdanning, definert som det er i USA av brutto forskjeller i lokal skolefinansiering og lærerutdanning. Snarere er problemet i hvilken grad regnskapsregimer overser disse strukturelle hindringene, gitt deres avhengighet av data og håndheving på byråkrater som produserer beregningene. Overvei eksemplet på politisk ansvarlighet: Som politistyreren Alex Vitale har hevdet, er ansvarlige tiltak, som kroppskameraer og sivile klagefora, ikke bare underlagt myndighetens autoritet – som kan slå av kameraet eller stonewall styret – men også “la intakt de grunnleggende institusjonelle funksjonene til politiet, som aldri har vært om offentlig sikkerhet eller kriminalitetskontroll.” Ansvarlighet er et teknokratisk ideal for rettferdighet, begrenset av myndighet og privilegium for byråkrater som man er ansvarlig for. Min egen følelse, som lærer, har vært at administratorer bare begynner å regne ting når de trenger å rettferdiggjøre å bli kvitt dem. Når den kombinerer den moralske pliktfølelsen med den byråkratiske iver for kvantifisering, koder ansvaret for fiksjonen at moralske forpliktelser kan måles, beregnes og selvfølgelig verdsettes økonomisk.

*** Sitat slutt ***

Activitet

Det jeg har forstått av min lesning av ansvarlighet, er at det er en erstatning forrettferdighet, basert på “bønnetelling”. Mens noen bønner kan ignoreres eller settes i forskjellige poser, på grunn av deres farge eller form, kan “virtuelle bønner” legges til når det tjener “bønnetellerne”. Så det faktiske antall bønner talt, er akkurat det samme som de som “bønnetellerne” vil telle (eller fortalt til å telle).

Hvis folk tror at min kommentar er bare mytisk tenking, kan jeg forsikre dem om at dette ikke er tilfelle. En av mine venner fra 1970-tallet (som vil forbli anonym) jobbet for British Columbia Utdanningsdepartementet, som økonom. Hans jobb var å finne statistiske bevis for at investeringer i yrkesfag resulterte i en 10% avkastning på investeringen. Regjeringen var ikke interessert i den faktiske avkastningen på investeringen, eller noe annet mål for hensiktsmessighet. Hvis den virkelige avkastningen var mer, ville de sannsynligvis måtte starte flere yrkesklasser, hvis det var mindre, så måtte de kutte programmer. Så 10% ble ansett som en trygg figur!

Mens folk er fri til å gjøre det de vil ha med denne e-posten, er mitt håp at de vil reflektere over det. Hvis de føler seg tilbøyelige, kan de legge til sine egne kommentarer for å tilpasse den, kanskje til og med å slette min, og sende den videre til vennene sine. Vennligst send dem ut BCC for å beskytte folks personvern. Hvis de gjør det, vil jeg sette pris på å motta en kopi.

Keywords 001 Introduction

For many years, starting somewhere around 1994, we at Cliff Cottage have selected a virtues card, from a pack, each Sunday. We then focus on that virtue for that week. After more than 20 years, it is time for a change

For many years, starting somewhere around 1994, we at Cliff Cottage (the house we live in, in Norway) have selected a virtues card, from a pack, each Sunday. We then focus on that virtue for that week. After more than 20 years, it is time for a change

In 2019, I would like to reflect on a different set of words, taken from John Patrick Leary’s latest book, Keywords: The new language of capitalism. There are 47 sets of words. Set is used, because sometimes there is an adjective and a noun, or a noun and a verb, rather than just a noun or an adjective.

One change from the first original emails covering the introduction, accountability, artisans, best practices and brands is the use of quotations from John Patrick Leary’s book, Keywords: The new language of capitalism. Now, with the exception of the introduction, these direct quotes have been replaced with a paraphrasing of the content.

People who want the entire content, can order the book from: https://www.haymarketbooks.org/

Recipients are encouraged to casually discuss each keyword during the course of a week with family members and/or close friends. Discussions on Facebook, and other social media are seldom fruitful, although I have deliberately engaged in one discussion on Sunday, 2019-01-27 to see if there were any benefits. So far, all I have noticed, is that participants become entrenched in their original positions.

Many other topics than keywords are discussed in this web-log, including a more general one discussing the origins of keywords: https://keywords.mclellan.no/2018/12/31/keywords/

Language (n.) The music with which we charm the serpents guarding another’s treasure. Ambrose Bierce, The Devil’s Dictionary

Language, Ambrose Bierce tells us, cannot be trusted, and the sweeter it sounds, the less we should trust it. This is a book about words and their deceptions. The words in this book make up the twenty-first century language of capitalism, a metaphorically rich vernacular in which the defenders of private property speak of virtues and “vision,” where wage laborers become imaginative artists and agile athletes, and workplaces are transformed into vibrant ecologies and nurturing communities. In this language, the differences between creative resistance to capitalism and creative capitalism, health care and wellness, rebellion and disruption, and working-class power and the commercial slogan of empowerment can be difficult to grasp. These keywords are what Bierce might call charming words used to deprive others of their treasure: if we understood them better, perhaps we might rob them of their seductive power.

Keywords: The New Language of Capitalism is a field guide to the capitalist present, an era of unprecedented technological possibilities to bring humanity together—so we are regularly told, anyway—that also features privation on a scale comparable to Bierce’s late nineteenth-century Gilded Age. Are we living in a new stage of capitalism, though, or are today’s digital echnologies just a different version of our ancestors’ railroads and six-shooters, our Silicon Valley titans just the newest update to the ketchup and steel tycoons of an earlier, east-coast fantasy of wealth and opportunity? Identifying what makes our moment unique (or not) is no easy task, in part because we are living in it, and in part because the language we have to understand and describe our era’s inequality is itself one of the instruments of perpetuating it. How can we think and act critically in the present when the very medium of the present, language, constantly betrays us?

Nøkkelord 001 Introduksjon

I 2019 vil jeg reflektere over nøkkelord hentet fra John Patrick Learys siste bok, Nøkkelord: Kapitalismens nye språk, eller: Keywords: The Language of Capitalism. Det er 47 sett med ord. Sett brukes, fordi noen ganger er det et adjektiv og et substantiv, eller et substantiv og et verb, i stedet for bare et substantiv eller et adjektiv.

Jeg håper å sende ut en epost hver uke, og velkommen dine kommentarer tilbake igjen.

Mottakere vil motta mer enn en tweet, men mindre hele innholdet om ordet som finnes i boken. Hvis du vil ha hele innholdet, kan e-boken lånes av meg.

Mottakerne oppfordres til å diskutere “ordet” i løpet av uken med sine familiemedlemmer og / eller nære venner.

Hvis du ikke vil ha denne informasjonen, kan du enten ignorere / slette e-post fra meg med emnet Nøkkelord, eller du kan sende meg en e-post som ber om å bli fjernet fra adresselisten.

Jeg har også skrevet en blogg om disse nøkkelord på engelsk: https://keywords.mclellan.no/2018/12/31/keywords/

Beste hilsener,

Brock

John Patrick Leary 2018 Keywords: The Language of Capitalism

Introduksjon

Språk (n.) Musikken som vi beroliger slangerne, som vekter andres skatt.
Ambrose Bierce, Djevelens ordbok

Språk, Ambrose Bierce forteller oss, kan ikke stoles på, og jo søtere det høres, desto mindre bør vi stole på det. Dette er en bok om ord og deres bedrag. Ordene i denne boken utgjør det tyve-første århundres språk av kapitalisme, en metaforisk rik folkefortelling hvor forsvarerne av privat eiendom snakker om dyder og “visjon”, hvor lønnsarbeidere blir fantasifulle artister og smidige idrettsutøvere, og arbeidsplasser blir forvandlet til levende miljøer og nærende samfunn. På dette språket kan forskjellene mellom kreativ motstand mot kapitalisme og kreativ kapitalisme, helsevesen og velvære, opprør og forstyrrelse, arbeidsklassekraft og det kommersielle sloganet om empowerment være vanskelig å forstå. Disse nøkkelordene er hva Bierce kan kalle sjarmerende ord som brukes til å frata andre av deres skatt: hvis vi forsto ordene bedre, kanskje vi kanskje røve kapitalistene av deres forførende makt.

Nøkkelord: Kapitalismens nye språk er en feltveiledning for den kapitalistiske tilstedeværelsen, en epoke med enestående teknologiske muligheter for å bringe menneskeheten sammen – så vi fortelles jevnlig, uansett – det har også en beskjed som kan sammenlignes med Bierce sene nittende århundre Gilded Tidsalder. Er vi imidlertid i en ny fase av kapitalismen, eller er dagens digitale teknologier bare en annen versjon av våre forfedres jernbaner og vil vestens seks-skyttere, er våre Silicon Valley-titaner bare den nyeste oppdateringen til ketchup og stål tycoon av en tidligere øst-kyst fantasi av rikdom og mulighet? Å identifisere hva som gjør vårt øyeblikk unikt (eller ikke) er ikke en lett oppgave, delvis fordi vi lever i det, og delvis fordi språket vi må forstå og beskrive vår tids ulikhet er i seg selv et av virkemidlene til å videreføre det. Hvordan kan vi tenke og handle kritisk i nåtiden når dagens mellomstore språk sprer oss hele tiden?

Originalen:

Language (n.) The music with which we charm the serpents guarding another’s treasure.

Ambrose Bierce/ The Devil’s Dictionary

Language, Ambrose Bierce tells us, cannot be trusted, and the sweeter it sounds, the less we should trust it. This is a book about words and their deceptions. The words in this book make up the twenty-first century language of capitalism, a metaphorically rich vernacular in which the defenders of private property speak of virtues and “vision,” where wage laborers become imaginative artists and agile athletes, and workplaces are transformed into vibrant ecologies and nurturing communities. In this language, the differences between creative resistance to capitalism and creative capitalism, health care and wellness, rebellion and disruption, and working-class power and the commercial slogan of empowerment can be difficult to grasp. These keywords are what Bierce might call charming words used to deprive others of their treasure: if we understood them better, perhaps we might rob them of their seductive power.

Keywords: The New Language of Capitalism is a field guide to the capitalist present, an era of unprecedented technological possibilities to bring humanity together—so we are regularly told, anyway—that also features privation on a scale comparable to Bierce’s late nineteenth-century Gilded Age. Are we living in a new stage of capitalism, though, or are today’s digital technologies just a different version of our ancestors’ railroads and six-shooters, our Silicon Valley titans just the newest update to the ketchup and steel tycoons of an earlier, east-coast fantasy of wealth and opportunity? Identifying what makes our moment unique (or not) is no easy task, in part because we are living in it, and in part because the language we have to understand and describe our era’s inequality is itself one of the instruments of perpetuating it. How can we think and act critically in the present when the very medium of the present, language, constantly betrays us?