There are individuals that most people should be wary of. They can be classified as disturbers, but choose to call themselves disruptors. They are found in the private, public and volunteer sectors, often arising above their competence levels to become managers, presidents and CEOs. They use a democratic and inclusive vocabulary, but beneath the surface are secretive, manipulative and opaque. Those who have to confront them regularly, will suspect that they harbour sociopathic or psychopathic genes.

Über’s Travis Kalanick disrupted taxicabs; Apple’s Steve Jobs disrupted cell-phone manufacturers; chemistry teachers Jonathan Bergmann and Aaron Sams disrupted education by flipping their classrooms; the founders of Stance disrupted sock manufacturing. John Patrick Leary mentions pharmaceutical profiteer (his term) Martin Shkredi and thin-skinned (his term) venture capitalist Peter Thiel.

Disturbers do not need to look further than the books of Harvard Business School professor Clayton Christensen’s (1952 – ) to find their gospel. Within them, disruptive innovation arises as a meme, allowing anyone to act, like the Blues Brothers, as if they are on a mission from God. The challenge with Christensen, is that he believes his own myths, and the nobility of disruptors. Unfortunately, unless one is currently a billionaire, or an entrepreneur fully financed by a venture capitalist, there will not be any benefit from reading any of them. The main reason is that most people are social creatures, adapting seamlessly to their current socio-economic situation. In contrast, disturbers are indifferent to the suffering of others, and have no qualms inflicting stress, including disruption, on others.

If the three paragraphs below are not sufficient to satisfy your curiosity about disruptive innovation, read this Wikipedia article: https://en.wikipedia.org/wiki/Disruptive_innovation

The innovator’s dilemma: when new technologies cause great firms to fail (1997). Cheaper, simpler or unexpected products/ services bring down major companies. The hydraulic excavators on the back of a farm tractor, grow into monster machines that eclipse steam shovels, is a typical example. This book is followed by The innovator’s solution: creating and sustaining successful growth (2003) written with Michael E. Raynor. Still more books appear that focus on particular sectors, written with other co-authors. Disrupting class: how disruptive innovation will change the way the world learns (2008), The innovator’s prescription: a disruptive solution for health care (2008), The Innovative University: Changing the DNA of Higher Education (2011).

Then there is a change, sort of. Christensen along with Taddy Hall, Karen Dillon and David S. Duncan write yet another iteration, Competing Against Luck (2016). Here they discover that people (and major corporations) blame chance for the situation they are in. The consumer/ customer is no longer king, and understanding customers does not drive innovation success. Customers don’t buy products or services; they “hire” them to do a job, and it is understanding customer “jobs to be done” that is the new focus. Once again, success seems guaranteed by following the Christensen formula. If you aren’t successful then it is your fault, for you obviously failed to be meticulous enough in applying the advice.

Finally, at least for now, with Efosa Ojomo and Karen Dillon, The Prosperity Paradox: How Innovation Can Lift Nations out of Poverty (2019) is yet another book about disruptions, but at the national level. Once again, it is depressing reading that makes heros out of fortunate (lucky?) individuals. The innovations of Ford, Eastman (Kodak) and Singer America did not make America prosperous. The dollar standard, copious resources and a mixed economy all contributed. However, it was the Federal Government through various programs at various times, from social security to the Special Supplemental Nutrition Program for Women, Infants, and Children (WIC) that have taken risk out of being poor. While Christensen means well, he is so integrated into a neoliberal worldview that he cannot understand the world ordinary people inhabit.

Leary notes, “The business historians Andrew A. King and Baljir Baatartogtokh challenged the theory’s empirical foundations by surveying scholars and executives in various industries cited as case studies in Christensen’s work. Their analysis finds that Christensen and Raynor overemphasize the importance of executive decisions and oversimplify historical context to suit an overarching explanation for economic causality.” How Useful is the Theory of Disruptive Innovation? Sloane Management Review, Fall 2015.

Leary further comments, “As Jill Lepore argued about The Innovators Dilemma, disruption has a distinct missionary tenor. If innovation is our technocratic substitute for the nineteenth-century idea of progress, then disruption offers ‘The hope of salvation against the damnation it describes … Disrupt, and you will be saved. The Disruption Machine, The New Yorker, 2014 June 23.

To gain a more balanced perspective, readers are advised to concentrate on authors with a better understanding of the historical past, especially anthropologist Jason Hickel (? – ) and historian E. P. Thompson (1924 – 1993). In Britain, for example, rich landowners used their control of state processes to appropriate public land (the commons) for their private benefit. This created a landless working class that provided the labour required in the new industries developing in the north of England. Thompson notes, “In agriculture the years between 1760 and 1820 are the years of wholesale enclosure in which, in village after village, common rights are lost”, p. 217 Friedrich Engels has similar comments in Landflucht, “Enclosure (when all the sophistications are allowed for) was a plain enough case of class robbery”. This enclosure process led to peasant revolts which were violent repressed, and with many executions.

While there was a golden age between the 1945 end of the second world war and the 1973 oil crisis, the situation for ordinary people since then has deteriorated. Take Australia as an example. A poll by Essential Research, for Australian Fabians, revealed that Australians greatly underestimate the level of wealth inequality. As an example, 61% of 25 – 34 year old Australians owned their own home in 1981. By 2016 this number had dropped to 44%. See: https://www.theguardian.com/business/grogonomics/2019/apr/18/we-really-dont-know-just-how-bad-the-level-of-wealth-inequality-in-this-county-is

In 2012, The Rules started out asking why mass poverty still exists on a world of such plenty. In looking for the answers, it has grown into a global collective of activists, writers, artists, researchers, coders and others who work to expose the root causes of the current crisis. Narratives are used to explain how power has come into the hands of the few rather than the many, and how struggles – from land to labour rights, the fight for biodiversity and even women’s control of their own bodies, are part of the same global movement against a system that prioritizes capital and economic growth.

See: Jason Hickel, The Divide: A Brief Guide to Global Inequality and its Solutions (2018); E. P. Thompson, The Making of the English Working Class (1963); The Rules: https://therules.org/#/home

Activity

1. Read about the members of GAP for their efforts at making the world a better place. Gruppi Artigiani Pronto Intervento = Groups of artisan emergency services, but is also a tribute to the partisans of Gruppi di Azione Patriottica, who fought the fascists during the second world war. The Guardian reports on their early Sunday morning activities in the Ostiense neighbourhood of Rome, where seven people are fixing a broken sidewalk without official permission – an illegal act, that necessitates them to hide their identity: https://www.theguardian.com/cities/2019/apr/10/filling-a-gap-the-clandestine-gang-fixing-rome-illegally
2. Find inspiration in the modern-day GAP. Like them, there is no need for anyone to risk their life. Simply follow a modus operandi inspired by resistance saboteurs: Identify a target, strike and then disappear unseen into the city streets. The important thing is to do something that needs to be done, that improves the lives of others.
3. At each location you fix, leave a message to encourage others. GAP writes, “Find your goal, organize and repair: become a gappista yourself!”

Nøkkelord 017 Forstyrrelser

Det er personer som de fleste skal være forsiktige med. De kan klassifiseres som forstyrrere. De finnes i private, offentlige og frivillige sektorer, der stillingstittel som ofte overgår deres kompetansenivå til å bli ledere og administrerende direktører. De bruker et demokratisk og inkluderende ordforråd, men under overflaten er hemmelig, manipulerende og ugjennomsiktig. De som må konfrontere dem regelmessig, vil mistenke at de har sosiopatiske eller psykopatiske gener.

Übers Travis Kalanick forstyrret drosjenæringen; Apples Steve Jobs forstyrret mobiltelefon produsenter; Kjemilærere Jonathan Bergmann og Aaron Sams forstyrret utdanningen ved å snu om sine klasserom; grunnleggere av Stance forstyrret strømpeproduksjon. John Patrick Leary nevner farmasøytisk profitører (hans begrep) Martin Shkredi og tynnhudet (hans begrep) venturkapitalist Peter Thiel.

Hvis de tre avsnittene nedenfor ikke er tilstrekkelig til å tilfredsstille din nysgjerrighet om forstyrrende innovasjon, les gjerne denne Wikipedia artikkelen: https://en.wikipedia.org/wiki/Disruptive_innovation

Forstyrrende innovasjon, er omtalt som disruptiv innovasjon eller banebrytende innovasjon, i den norske Wikipedia. Forstyrrere trenger ikke å se lenger enn bøkene til Harvard Business School professor Clayton Christensen (1952 -) for å finne sitt evangelium. Innenfor dem oppstår forstyrrende innovasjon som en meme, slik at noen kan handle, som Blues Brothers, som om de er på et oppdrag fra Gud. Utfordringen med Christensen, er at han tror på sine egne myter og edel hensikter. Dessverre, med mindre en er for øyeblikket en milliardær, eller en entreprenør fullt finansiert av en venturkapitalist, vil det ikke være noen fordel ved å lese bøkene. Hovedårsaken er at de fleste mennesker er sosiale skapninger, som tilpasser seg sømløst til deres nåværende sosioøkonomiske situasjon. I motsetning til dette er forstyrrerer likegyldige for andres lidelser, og de har ingen kvalme om å forårsake stress på andre.

The innovator’s dilemma: when new technologies cause great firms to fail (1997). Billigere, enklere eller uventede produkter / tjenester bringer ned store selskaper. De hydrauliske gravemaskinene på baksiden av en gård traktor, vokse til monster maskiner som utkonkurrerer dampskovler, er et typisk eksempel. Denne boken er etterfulgt av The innovator’s solution: creating and sustaining successful growth (2003) skrevet med Michael E. Raynor. Det vises til flere bøker som fokuserer på bestemte sektorer, skrevet med andre medforfattere. Disrupting class: how disruptive innovation will change the way the world learns (2008), The innovator’s prescription: a disruptive solution for health care (2008), The Innovative University: Changing the DNA of Higher Education (2011).

Så er det en forandring, muligens. Christensen sammen med Taddy Hall, Karen Dillon og David S. Duncan skriver enda en iterasjon, Competing Against Luck (2016). Her oppdager de at folk (og store selskaper) skylder på tilfeldigheter for den situasjonen de er opp i. Forbrukeren / kunden er ikke lenger konge, og forståelsen av kundene driver ikke innovasjonssuksess. Kunder kjøper ikke produkter eller tjenester; de “ansetter” dem til å gjøre en jobb, og det er å forstå kundenes “jobber som skal gjøres”, som er det nye fokuset. Igjen, suksess synes garantert ved å følge Christensen-formelen. Hvis du ikke lykkes, er det din feil, for du har selvsagt ikke klart å være nøye nok til å bruke rådene.

Til slutt, i det minste for nå, med Efosa Ojomo og Karen Dillon, Prosperity Paradox (2019) med undertittel, hvordan innovasjon kan løfte nasjoner ut av fattigdom, er enda en bok om forstyrrelser, men på nasjonalt nivå. Igjen, det er deprimerende lesing som gjør heldige individer om til helter. Innovasjonene fra Ford, Eastman (Kodak) og Singer skapter ikke grunnlag for velstand i America. Dollarstandarden, store ressurser og en blandet økonomi bidro alle sammen. Imidlertid var det Forbundsregeringen gjennom ulike programmer på ulike tidspunkter, fra sosial sikkerhet til spesialtilpasset ernæringsprogram for kvinner, spedbarn og barn (WIC) som har tatt risiko vekk fra disse som er født fattige. Mens Christensen har gode hensikter, er han så integrert i et neoliberalt verdenssyn der han ikke kan forstå der verdens vanlige mennesker bor.

Leary skriver: “Forretningshistorikerne Andrew A. King og Baljir Baatartogtokh utfordret teoriens empiriske grunnlag ved å kartlegge forskere og ledere i ulike bransjer som er referert til som case-studier i Christensens arbeid. Analysen deres finner at Christensen og Raynor gir overvekt til viktigheten av utøvende beslutninger og forenkler den historisk kontekst som passer til en overordnet forklaring på økonomisk årsak.” Hvor nyttig er Theory of Disruptive Innovation? Sloane Management Review, Fall 2015.

Leary kommentarer videre, “Som Jill Lepore hevdet om Innovators Dilemma, har forstyrrelse en tydelig misjonær tone. Hvis innovasjon er vår teknokratiske erstatning for nittende århundre ideen om fremgang, tilbyr forstyrrelse “Håp om å frelse mot fordømmelsen som beskrives. .. Forstyrre, og du vil bli frelst.” The Disruption Machine, The New Yorker, 2014 23. juni.

For å få et mer balansert perspektiv, anbefales leserne å konsentrere seg om forfattere med bedre forståelse av historisk fortid, spesielt antropolog Jason Hickel (? -) og historiker E. P. Thompson (1924 – 1993). I Storbritannia brukte rike grunneiere sin kontroll over statlige prosesser til å erobre offentlige land (commons) for deres private fordeler. Dette skapte en jordløs arbeiderklasse som ga arbeidskraften som kreves i de nye industriene som utvikles i Nord-England. Thompson bemerker, “I landbruket er årene mellom 1760 og 1820 årene med omfattende utestenginga av vanlege folk frå allmenningsmark og heier, der felles rettigheter går tapt”, s. 217. Friedrich Engels har lignende kommentarer i Landflucht, “Enclosure var et klart nok tilfelle av klasseran”. Denne innkapslingsprosessen førte til bondeopprør, som ble voldelig undertrykt, og med mange henrettelser.

Mens det var en gullalder mellom 1945-slutten av andre verdenskrig og oljekrisen i 1973, har situasjonen for vanlige mennesker siden blitt forverret. Ta Australia som et eksempel. En undersøkelse av Essential Research, for australske Fabians, avslørte at australierne sterkt undervurderer nivået av ulikhet i rikdom. For eksempel eide 61% av de 25-34 år gamle australierne sitt eget hjem i 1981. Innen 2016 hadde dette tallet falt til 44%. Se: https://www.theguardian.com/business/grogonomics/2019/apr/18/we-really-dont-know-just-how-bad-the-level-of-wealth-inequality-in-this-county-is

I 2012 begynte gruppen The Rules (Reglene) å spørre hvorfor masse fattigdom fortsatt eksisterer på en verden som er så rik. I leting etter svarene, har den vokst til en global samling av aktivister, forfattere, kunstnere, forskere, kodere og andre som arbeider for å avsløre grunnårsakene til den nåværende krisen. Fortellinger brukes til å forklare hvordan makt har kommet for de få, i stedet for de mange, og hvordan kampene – fra land til arbeidsrettigheter, kampen mot biologisk mangfold og til og med kvinners kontroll over sine egne kropper, er en del av den samme globale bevegelsen mot et system som prioriterer kapital og økonomisk vekst.

Se: Jason Hickel, The Divide: A Brief Guide to Global Inequality and its Solutions (2018); E. P. Thompson, The Making of the English Working Class (1963); The Rules: https://therules.org/#/home

Aktivitet

1. Les om medlemmene av GAP for deres innsats for å gjøre verden til et bedre sted. Gruppi Artigiani Pronto Intervento = Grupper av artisanhelsetjenester, men er også en hyllest til partisanerne til Gruppi di Azione Patriottica, som kjempet fascistene under andre verdenskrig. Avisen, The Guardian rapporterer om deres tidlig søndag morgen aktiviteter i Ostiense-området i Roma, hvor sju personer reparerer en ødelagt fortau uten offisiell tillatelse – en ulovlig handling som krever at de skjuler sin identitet: https://www.theguardian.com/ byer / 2019 / april / 10 / fylling-en-gap-the-hemmelige-gjengen fikser-rome-ulovlighttps://www.theguardian.com/ byer / 2019 / april / 10 / fylling-en-gap-the-hemmelige-gjengen fikser-rome-ulovlig
2. Finn inspirasjon i dagens GAP. Det ikke nødvendig for noen å risikere deres helse eller liv. Følg bare en modus operandi inspirert av motstandssabotører: Identifiser et mål, streik og forsvinner usett inn i bygatene. Det viktigste er å gjøre noe som må gjøres, som forbedrer andres liv.
3. På hvert sted du fikser, legg igjen en melding for å oppmuntre andre. GAP skriver, “Finn ditt mål, organisere og reparere: bli en gappista selv!”