Leary’s first keyword, alphabetically, is: Accountability (N.); Accountable (Adj.)

Accountability has become a popular term the past fifty years. It has a Christian background that combines moral responsibility with counting. Both the left and the right finding it an appealing virtue, calling for corporate or government accountability, respectively. In 2004, the General Accounting Office, founded in 1921, changed its name to the Government Accountability Office (GAO). Its original mission was to seek “greater economy or efficiency in public expenditures.” Now, taxpayer replaces public, and it investigates “how the federal government spends taxpayer dollars,” with hostility directed to public spending.

Perhaps its greatest influence has come in the field of US public education reform, especially since the 2002 No Child Left Behind Act. As its law’s preamble put it, the NCLB set out “to close the achievement gap with accountability, flexibility, and choice, so that no child is left behind.” The Department of Education explained accountability in 2003 this way:

Under the act’s accountability provisions, states must describe how they will close the achievement gap and make sure all students, including those who are disadvantaged, achieve academic proficiency. They must produce annual state and school district report cards that inform parents and communities about state and school progress. Schools that do not make progress must provide supplemental services, such as free tutoring or after-school assistance; take corrective actions; and, if still not making adequate yearly progress after five years, make dramatic changes to the way the school is run.

This is a very nearly tautological definition, since it defines “accountability” by means of the mechanisms for being “held accountable.” This is an important quality of the term, however: while the concept of “accountability” presumes moral responsibility, the word is defined in terms of the mechanisms of enforcement. This means that, like stakeholder, accountability cannot be separated from a bureaucracy’s public performance of responsibility—you are accountable to the degree that you can be perceived as being accountable.

Accountability thrives in the management literature where leaders justify themselves to each other….

Accountability, in sum, mandates measurement and standardization in the fields in which it is applied. Of course, measurement and standards are not bad in and of themselves, even in education, defined as it is in the US by gross disparities in local school funding and teacher training. Rather, the problem is the degree to which accountability regimes overlook these structural impediments, given their reliance for data and enforcement on the bureaucracies that produce the metrics. Consider the example of police accountability: as the policing scholar Alex Vitale has argued, accountability measures, like body cameras and civilian complaint boards, are notonly subject to the authority of the police—who can turn off the camera or stonewall the board—but also “leave intact the basic institutional functions of the police, which have never really been about public safety or crime control.” Accountability is a technocratic ideal of justice, limited by the authority and prerogative of the bureaucracies to which one is held accountable. My own sense, as a teacher, has been that administrators only really begin counting things when they need to justify getting rid of them. When it combines the moral sense of duty with the bureaucratic zeal for quantification, accountability encodes the fiction that moral obligations can be measured, calculated, and, of course, valued financially.

Activity

What I have understood from my reading of accountability, is that it is a substitute for justice, based on “bean counting”. Whereas some beans can be ignored or put into different bags, because of their colour or shape, “virtual beans” can be added when it serves the bean counters’ purposes. So the actual number of beans counted, is exactly the same as the ones that the bean counters want to count.

If people think my comment is simply mythical thinking, I can assure them that this is not the case. One of my friends from the 1970s (who will remain anonymous) worked for the British Columbia Ministry of Education, as an economist. His job was to find statistical evidence to show that investments in trade education resulted in a 10% return on investment. The government was not interested in the actual return on investment, or any other measure of appropriateness. If the real ROI was more, then they would probably have to start more trade education classes, if it was less, then they would have to cut programs. So 10% was regarded as a safe figure! It didn’t rock any boats, or beans

While people are free to do what they want with this post, my hope is that they will reflect on it. If they feel inclined, they may add their own comments to personalize it, perhaps even deleting mine, and send it onwards to their friends. Please send them out BCC to protect people’s privacy. If they do so, I would appreciate receiving a copy.

Nøkkelord 002 Ansvarlighet

John Patrick Learys 2018 Nøkkelord: Kapitalismens nye språk Hans første søkeord, alfabetisk, er: Ansvarlighet (N.); Ansvarlig (Adj.)

*** sitat start ***

Ansvarlighet er et begrep som har eksplodert i popularitet de siste fem tiårene etter å ha vært relativt konsistent i århundrer. Den deler med innovasjon en dyp og mest glemt religiøs bakgrunn. Med kombinasjonen av moralsk ansvar beholder den fra sin kristne opprinnelse og den nå dominerende betydningen av oppgavebasert “telling”, tar ansvarlighet den populære fantasien av kvantifiserende dyd. Det er populært på både venstre og høyre i samtaler for bedrifts- eller myndighetsansvar. Den generelle regnskapskontoret, grunnlagt i 1921, endret navn i 2004 til regjeringens ansvarskontor (GAO), et subtilt skift som indikerer en betydelig endring i oppdraget. GAOs opprinnelige oppdrag var å søke “større økonomi eller effektivitet i offentlige utgifter.” Nå erstatter “offentlig” med “skattyter”, GAO undersøker “hvordan den føderale regjeringen bruker skattebetalers dollar.” Det nye oppdraget med vekt på privat skattyter over det felles offentlige, fanger fjendtligheten til offentlige utgifter som er typiske for en periode med konservative angrep på «stor regjering».

Kanskje sin største innflytelse har kommet i feltet av amerikansk offentlig utdanningsreform, særlig siden 2002, ikke et barn igjen etter loven. Som lovens innledning satte det, satte NCLB “for å lukke prestasjonsgapet med ansvarlighet, fleksibilitet og valg, slik at ingen barn blir etterlatt.” Utdanningsdepartementet forklarte ansvarlighet i 2003 på denne måten:

I henhold til lovens bestemmelser om ansvar, må stater beskrive hvordan de vil lukke prestasjonsgapet og sørge for at alle studenter, inkludert de som er dårlige, oppnår akademisk ferdighet. De må produsere årlige statlige og skole distrikt rapport kort som informerer foreldre og lokalsamfunn om stat og skole fremgang. Skoler som ikke gjør fremgang må gi tilleggstjenester, for eksempel gratis veiledning eller etterskolehjelp; ta korrigerende tiltak og, hvis det fortsatt ikke gjør tilstrekkelig årlig fremgang etter fem år, gjøre dramatiske endringer i måten skolen går på.

Dette er en nesten tautologisk definisjon, siden den definerer “ansvarlighet” ved hjelp av mekanismene for å være “ansvarlig.” Dette er en viktig kvalitet av begrepet, men: mens begrepet “ansvarlighet” antas moralsk ansvar, er ordet er definert i forhold til håndhevelsesmekanismer. Dette innebærer at ansvaret, som interessent, ikke kan skilles fra et byråkratis offentlige ansvarsevne – du er ansvarlig i den grad du kan oppfattes som ansvarlig.

Ansvarlighet trives i ledelseslitteraturen hvor ledere rettferdiggjør seg til hverandre ….

Ansvar, i summan, mandater måling og standardisering i feltene der den blir brukt. Selvfølgelig er måling og standarder ikke dårlig i seg selv, selv i utdanning, definert som det er i USA av brutto forskjeller i lokal skolefinansiering og lærerutdanning. Snarere er problemet i hvilken grad regnskapsregimer overser disse strukturelle hindringene, gitt deres avhengighet av data og håndheving på byråkrater som produserer beregningene. Overvei eksemplet på politisk ansvarlighet: Som politistyreren Alex Vitale har hevdet, er ansvarlige tiltak, som kroppskameraer og sivile klagefora, ikke bare underlagt myndighetens autoritet – som kan slå av kameraet eller stonewall styret – men også “la intakt de grunnleggende institusjonelle funksjonene til politiet, som aldri har vært om offentlig sikkerhet eller kriminalitetskontroll.” Ansvarlighet er et teknokratisk ideal for rettferdighet, begrenset av myndighet og privilegium for byråkrater som man er ansvarlig for. Min egen følelse, som lærer, har vært at administratorer bare begynner å regne ting når de trenger å rettferdiggjøre å bli kvitt dem. Når den kombinerer den moralske pliktfølelsen med den byråkratiske iver for kvantifisering, koder ansvaret for fiksjonen at moralske forpliktelser kan måles, beregnes og selvfølgelig verdsettes økonomisk.

*** Sitat slutt ***

Activitet

Det jeg har forstått av min lesning av ansvarlighet, er at det er en erstatning forrettferdighet, basert på “bønnetelling”. Mens noen bønner kan ignoreres eller settes i forskjellige poser, på grunn av deres farge eller form, kan “virtuelle bønner” legges til når det tjener “bønnetellerne”. Så det faktiske antall bønner talt, er akkurat det samme som de som “bønnetellerne” vil telle (eller fortalt til å telle).

Hvis folk tror at min kommentar er bare mytisk tenking, kan jeg forsikre dem om at dette ikke er tilfelle. En av mine venner fra 1970-tallet (som vil forbli anonym) jobbet for British Columbia Utdanningsdepartementet, som økonom. Hans jobb var å finne statistiske bevis for at investeringer i yrkesfag resulterte i en 10% avkastning på investeringen. Regjeringen var ikke interessert i den faktiske avkastningen på investeringen, eller noe annet mål for hensiktsmessighet. Hvis den virkelige avkastningen var mer, ville de sannsynligvis måtte starte flere yrkesklasser, hvis det var mindre, så måtte de kutte programmer. Så 10% ble ansett som en trygg figur!

Mens folk er fri til å gjøre det de vil ha med denne e-posten, er mitt håp at de vil reflektere over det. Hvis de føler seg tilbøyelige, kan de legge til sine egne kommentarer for å tilpasse den, kanskje til og med å slette min, og sende den videre til vennene sine. Vennligst send dem ut BCC for å beskytte folks personvern. Hvis de gjør det, vil jeg sette pris på å motta en kopi.