Artisanal (Adj.); Artisan (N.)

Artisanal has always been a word with a class meaning. It has long been used in Marxist writing to describe pre-capitalist modes of production, and more broadly forms of labor typically distinguished by prestige and status from “artistic.” In the Marxist tradition, the artisan was conventionally understood in terms of a framework of loss—the subjugation of “the previously independent craftsman” and his conversion into a “hired industrial worker” in the rise of European capitalism, as Leon Trotsky explained it. This loss can also be understood in the positive terms of efficiency and speed, as in the rise of mass production at Ford, where cars once slowly and expensively stitched together in a workshop by a team of artisans were quickly and cheaply assembled along a moving line by unskilled laborers. Loss and redemption were points of departure for E. P. Thompson’s The Making of the English Working Class, the pioneering Marxist history of the English artisan. “I am seeking to rescue the poor stockinger, the Luddite cropper, the “obsolete” hand-loom weaver, the “Utopian”artisan … from the enormous condescension of posterity,” Thompson wrote in his preface. A different mission of reclamation also pervades the recent rise of “artisanal,” the adjective, as a brand identity for a variety of consumer goods made slowly and by hand, according to methods preserved in folk memory, family lore, or some other archive. The difference between “artisanal” and “artisan,” though, is the difference between a brand identity and aclass identity. Artisanal products are generally aimed at bourgeois consumers; the artisan struggled against bourgeois producers.⁸

The fashion for artisanal products has a socialist genealogy, although the proverbial organic apple has fallen rather far from the tree when we consider today’s $80 Japanese denim mechanic’s apron. William Morris, the nineteenth-century socialist and leader of the Arts and Crafts Movement, sought to preserve craft techniques from destruction by mass production. He is an indirect inspiration to many of today’s devotees of artisanal or maker culture, even if the latter term is defined by an enthusiasm for, rather than a suspicion of, the labor-saving technology that Morris criticized. In one essay, Morris defines “artisan” in terms of its loss of the intellectual capacity retained by the artist. This distinction between artisans and artists has long been fundamental to the meaning of each. A seventeenth-century French-English dictionary translated the word “spirit” as the “heart” that an artisan has in his fingers, rather than his head. “The Germans,” explained its author, “are better Artisans than Artists, better at handy-crafts then at head-craft.” The artist, then, was an intellectual, developing creative work for pleasure and enlightenment; the artisan was a craftsman, making products for some practical use. Morris took aim at this distinction between hand- and head-craft, which he dates to the “rise of capitalism in the sixteenth century,” before which, he says, all craftsmen who made anything were artists of some kind. “What we want,” he wrote in “Artists and Artisan as Artist Sees It,” “is to extinguish not the artist, but the mere artisan, by destroying the flattery craving flunkey in the one, and the brutal toil-worn slave in the other, so that they may both be men.” Raymond Williams, for his part, dates the break between the artist and the artisan much later, to the Royal Academy’s exclusion of engravers in the late eighteenth century. The artisan was henceforth a skilled manual laborer, the artist an imaginative creator, and the worker an extension of the machine he works, or rather which works him.⁹ Whenever we date the breach between the artist and the artisan, it is a product of a class-stratified society and the kinds of knowledge work such a society values.¹⁰

There is thus both an economic and a moral dimension to most discussions of the artisan: she or he has been a degraded form of the more honored artist, but also a worker displaced by capitalism, whose work is pulverized by the cheapened baubles of commercial capitalism. It is easy, however, to denounce these baubles without inquiring into the systems that make their production possible and profitable. A survey of the word’s recent history in the New York Times shows that the adjective “artisanal” has been attached most of all to food, first appearing in articles on European gastronomic traditions—cheese-making, viniculture, etc.—in the early 1980s. The term explodes in popularity after 2000, when it comes to be applied more often to restaurants and food products in the US.¹¹ Many contemporary American celebrations of the food artisan emphasize, quite understandably, the degradation of the country’s regional and cultural foodways under corporate agriculture and processed food production—think of how many people have never eaten fried chicken outside a KFC, never tasted a homemade pickle, or never eaten macaroni and cheese that was not orange. But critiques of consumption practices that ignore the class privilege that would enable healthier and more diverse food choices (and would support a reader’s interest in midtown Manhattan fromageries) commit the old error that Marx attributed to the anarchist Michel Proudhon, who mourned the relative independence of the artisan class as it was disappearing in the latter half of the nineteenth century. In The Poverty of Philosophy, Marx charged that Proudhon insisted on seeing the factory machines themselves as the culprit of the artisan’s downfall, rather than the economic relation of labor to capital, of which the machines’ dominance over artisanal skill was only a symptom. Later, the Morris-inspired Arts and Crafts Movement, as Jackson Lears has written, responded to regimentation and inequality in modern industry by reviving old methods of craft production. By attempting to restore to the worker the autonomy the factory had taken away, the movement would also provide consumers with the beauty they were missing. But without structural reforms of the economic system, the Arts and Crafts Movement, which aimed to liberate workers, became a niche market for middle-class buyers. Thus it is with artisanal consumption today.

Activity

I have found an interesting juxtaposition between the above, and an article by Gwynn Guilford, in Quartz, that appeared 2018-12-30: https://qz.com/1510405/gms-layoffs-can-be-traced-to-its-quest-to-turn-people-into-machines/

Nøkkelord 003 Håndverker

Den norske oversettelsen har ikke vært alt for lett, da man blander inn gamle og, gjerne, utdaterte begrep. Men forhåpentlig er det litt forståelig.

*** oversatt sitat fra Nøkkelord: Kapitalismens nye språk – håndverk

Artisanal (kunsthåndverkmessig) har alltid vært et ord med en klasses betydning. Det har lenge vært brukt i marxistisk skrift for å beskrive før-kapitalistiske produksjonsmetoder, og mer bredt arbeidsmetoder som typisk er preget av prestisje og status fra “kunstnerisk”. I den marxistiske tradisjonen ble håndverkeren tradisjonelt forstått i form av et rammeverk av tap – underkjenningen av “den tidligere uavhengige (kunst)håndverkeren” og hans konvertering til en “innleid industriell arbeider” i oppveksten av europeisk kapitalisme, som Leon Trotsky forklarte det. Dette tapet kan også forstås på de positive vilkårene for effektivitet og fart, som i stigningen av masseproduksjonen på Ford, hvor biler en gang sakte og dyrt ble sydd sammen i et verksted av et håndverksarbeid, ble raskt og billig montert langs en bevegelig linje av ufaglærte arbeidere. Tap og innløsning var utgangspunkt for E. P. Thompson’s bok, Making of the English Working Class, den engelske håndverkerenes banebrytende marxistiske historie. “Jeg forsøker å redde den fattige strømpe-strikker’n, Luddite husman, den foreldede håndvevsveveren, Utopiansk håndverkeren … fra den enorme nedleggelsen av ettertiden,” skrev Thompson i forordet. Et annet oppdrag for gjenvinning gjennomsyrer også den nylige oppveksten av “artisanal” (som adjektiv), som en merkeidentitet for en rekke forbruksvarer laget langsomt og for hånd, i henhold til metoder bevart i folkehukommelse, familielær, eller et annet arkiv. Forskjellen mellom “kunstnerisk” og “håndverkskunst” er imidlertid forskjellen mellom en merkeidentitet og en klasse-identitet. Artisanalske produkter er generelt rettet mot borgerlige forbrukere; håndverkeren sliter mot borgerlige produsenter.

Mote for kunstneriske produkter har en sosialistisk slektsforskning, selv om det ordspråklige organiske epleet har falt ganske langt fra treet når vi vurderer dagens $ 80 japanske mekanikerens motebevist forkle. William Morris, det nittende århundre sosialist og leder av Arts and Crafts Movement (dvs den engeske kunskhåndverksbevegelsen), forsøkte å bevare håndverksteknikker fra ødeleggelse ved masseproduksjon. Han er en indirekte inspirasjon til mange av dagens hengivne kunstneriske eller skaperkultur, selv om sistnevnte begrep er definert av en entusiasme for, snarere enn en mistanke om, den arbeidskraftbesparende teknologi som Morris kritiserte. I et essay definerer Morris “håndverk” med tanke på tap av intellektuell kapasitet beholdt av kunstneren. Dette skillet mellom håndverkere og kunstnere har lenge vært grunnleggende for hver enkeltes betydning. En fransk-engelsk ordbok fra syttende århundre oversatt ordet “ånd” som “hjertet” som en håndverkere har i fingrene, i stedet for hodet hans. “Tyskerne,” forklarte forfatteren, “er bedre artister enn kunstnere, bedre til hendig håndverk enn på arbeid som krever innsats fra hodet.” Kunstneren var da et intellektuelt og kreativt arbeid for glede og opplysning; Håndverkeren var en håndverkere og laget produkter for praktisk bruk. Morris tok sikte på dette skillet mellom hånd- og hodesko, som han daterer til «kapitalismens oppgang i det sekstende århundre», før han sier at alle håndverkere som gjorde noe, var kunstnere av noe slag. “Hva vi vil,” skrev han i “Kunstnere og Artisan som Artist ser det”, “er å slukke ikke kunstneren, men bare håndverkeren, ved å ødelegge en smigrende tjener i den ene og den brutale sliten slave i den andre, slik at de begge kan være menn. “Raymond Williams, for sin del, avbryter bruken mellom kunstneren og håndverkeren mye senere, til det kongelige akademiets utelukkelse av graver i slutten av det attende århundre. Håndverkeren var fremdeles en dyktig manuell arbeider, kunstneren en fantasifull skaperen, og arbeideren en forlengelse av maskinen der han jobber, eller rettere som virker ham. Når vi daterer bruddet mellom kunstneren og håndverkeren, er det et produkt av et klasse samfunn og hva slags kunnskap som arbeider med slike samfunnsverdier.

Det er således både en økonomisk og en moralsk dimensjon for de fleste diskusjoner av håndverkeren: hun eller han har vært en forringet form av den mer ærefulle kunstneren, men også en arbeidstaker som er forskjøvet av kapitalismen, hvis arbeid er pulverisert av de kommersielle kapitalismens billigere slynger . Det er imidlertid lett å fordømme disse kulissene uten å spørre seg om systemene som gjør produksjonen mulig og lønnsom. En undersøkelse av ordet er nyere historie i New York Times viser at adjektivet “artisanal” er mest festet til mat, først som det fremgår av artikler om europeiske gastronomiske tradisjoner – ostevindu, vinavl og så videre – i begynnelsen av 1980-tallet . Begrepet eksploderer i popularitet etter 2000, når det kommer til å bli brukt hyppigere på restauranter og matvarer i USA. Mange moderne amerikanske feiringer av matmannen understreker, ganske forståelig, nedbrytningen av landets regionale og kulturelle matveier under bedriftsledelse jordbruk og bearbeidet matproduksjon – tenk på hvor mange mennesker som aldri har spist stekt kylling utenfor en KFC (Kentucky Fried Chicken), aldri smakt en hjemmelaget sylteagurk eller aldri spist macaroni og ost som ikke var oransje. Men kritikk av forbrukspraksis som ignorerer klasseprivilegiet som ville muliggjøre sunnere og mer varierte matvalg (og ville støtte en leser interesse for midtown Manhattan ostedisker) begå den gamle feilen som Marx tilskrev anarkisten Michel Proudhon, som sørget for den relative uavhengigheten av håndverksklassen som den forsvant i siste halvdel av det nittende århundre. I filosofiens fattigdom påtalte Marx at Proudhon insisterte på å se fabrikkens maskiner seg selv som gjerningsmannens fall, snarere enn det økonomiske forholdet mellom arbeidskraft og kapital, hvor maskinens dominans over kunstnerisk ferdighet bare var et symptom. Senere har den Morris-inspirerte Arts and Crafts Movement, som Jackson Lears har skrevet, svart på regimentasjon og ulikhet i moderne industri ved å gjenopplive gamle metoder for håndverksproduksjon. Ved å forsøke å gjenopprette arbeideren hadde autonomien fabrikken tatt bort, bevegelsen ville også gi forbrukerne den skjønnheten de manglet. Men uten strukturelle reformer av det økonomiske systemet ble Arts and Crafts Movement, som hadde til hensikt å befri arbeidstakere, et nisjemarked for mellomstore kjøpere. Således er det med forbruk av kunsthåndverk i dag.

*** sitat slutt

Aktivitet

Jeg har funnet et interessant sammenstilling mellom teksten ovenfor, og en artikkel skrevet av Gwynn Guilford, i Quartz, utgitt 2018-12-30: https://qz.com/1510405/gms-layoffs-can-be-traced-to-its-quest-to-turn-people-into-machines/