*** Start of a quotation from John Patrick Leary, Keywords: The new language of capitalism.
Brand (N., V.
Before the late nineteenth century, “brand” was a word most often encountered as a transitive verb, as in “to brand cattle.” It was (and still is) the direct, searing application of proof of ownership by the owner of land and chattel. The average consumer became the owner of branded objects between the late nineteenth century, when modern consumer branding makes its fitful start, and the middle of the twentieth. Then, brands were still a designation of uniqueness, but this designation had become less of a literal denotation of property and more of a symbolic connotation of quality. Hence the once popular and now quaint adjective “brand-name,” used to distinguish a product from the generic store variety. Branding in this sense was a metaphor that drew on the original mark of ownership, but the supermarket brand connected symbolic associations to everyday products—retaining the prestige of ownership while losing the material referent of its initial use as hot iron on living flesh.
The tense and aspect of the verb “to brand” as it is conventionally used are also important. A rebranding is continuous: either one “re-brands” or is in the act of “branding,” just as the Republicans … are “trying to change their brand.” The past tense of the verb is less often used, since to do so would presumably reveal either a failure to successfully rebrand or, if successful, the fraudulence of the enterprise. The verb thus manifests a curious combination of searing permanence and constant reinvention. This painful, paradoxical combination permeates the discourse of “personal branding.” The personal brand has an origin story and an author: the best-selling management consultant Tom Peters, whose 1997 Fast Company article “The Brand Called You” is something of a classic in the executive self-help genre. Peters’s conversational, exclamatory prose is the trademark—the brand, if you like—of a master stylist of executive pablum.
“Start right now: as of this moment you’re going to think of yourself differently! You’re not an “employee” of General Motors, you’re not a “staffer” at General Mills, you’re not a “worker” at General Electric or a “human resource” at General Dynamics (ooops, it’s gone!). Forget the Generals! You don’t “belong to” any company for life, and your chief affiliation isn’t to any particular “function.” You’re not defined by your job title and you’re not confined by your job description. Starting today you are a brand.”
Communication media, then, is treated as the cause of and solution to the unemployment crisis…. The “personal brand” is thus a concept that celebrates self-commodification, which Klein’s book [No Logo] had denounced as a new feature of corporate domination. For the personal branding consultants, it is empowerment, an “investment in yourself.” In politics and in managerial consulting, what is notable about many contemporary uses of “branding” is an indifference to, and even a seeming unawareness of, the charge of inauthenticity. Indeed, brand “gurus” are embarrassingly glib, their arguments superficial and easily refuted, and the packaging of their ideas often severely inept for people whose expertise purports to be in communication. But the incompetence of personal brand discourse has also been a major part of its appeal. To borrow a similar point Sarah Brouillette makes about the “creative class” slogan popularized by Richard Florida, the University of Toronto scholar and consultant, branded ideas like personal branding have an elegant, maddening coherence. All of their ideas about branding are brands themselves: digestible, imitable, applicable, and marketable. This takes us back to branding’s older meanings, as both a mark of typicality and a mark of distinction. Indeed, “personal branding” in our day is advertised as a way of living your authentic self—authenticity and its appearance are scarcely distinguishable. Even as it aspires to an unlikely sort of transcendence, though, the brand’s familiar origins in the marking of property reminds us of that laboring body whose flexibility has psychic and physical limits.
*** end quote
Zucked
Today, we will also look at the Facebook brand. The following is taken from /. (slashdot.org) with modifications.
Early Facebook investor Roger McNamee published a new book Zucked: Waking Up to the Facebook Catastrophe.
Facebook (along with Google and Twitter) has undercut the free press from two directions: it has eroded the economics of journalism and then overwhelmed it with disinformation. On Facebook, information and disinformation look the same; the only difference is that disinformation generates more revenue, so it gets better treatment…. At Facebook’s scale — or Google’s — there is no way to avoid influencing the lives of users and the future of nations. Recent history suggests that the threat to democracy is real. The efforts to date by Facebook, Google and Twitter to protect future elections may be sincere, but there is no reason to think they will do anything more than start a game of whack-a-mole with those who choose to interfere. Only fundamental changes to business models can reduce the risk to democracy.
Google and Facebook “are artificially profitable because they do not pay for the damage they cause,” McNamee argues, adding that some medical researchers “have raised alarms noting that we have allowed unsupervised psychological experiments on millions of people.” [This is not unique. Cars have been spewing out lead and other chemicals for years, many would say – with impunity, despite the damage that this does to human life. In economic terms this is referred to as externality. If it is a cost that affects a party who did not choose to incur it, it is a negative externality. If it is a benefit, it is a positive externality. Both occur.]
“I want to set limits on the markets in which monopoly-class players like Facebook, Google and Amazon can operate. The economy would benefit from breaking them up. A first step would be to prevent acquisitions, as well as cross subsidies and data sharing among products within each platform.”
“Another important regulatory opportunity is data portability, such that users can move everything of value from one platform to another. This would help enable startups to overcome an otherwise insurmountable barrier to adoption.”
“Given that social media is practically a public utility, I think it is worth considering more aggressive strategies, including government subsidies.”
“There need to be versions of Facebook News Feed and all search results that are free of manipulation.”
“I would like to address privacy with a new model of authentication for website access that permits websites to gather only the minimum amount of data required for each transaction…. it would store private data on the device, not in the cloud. Apple has embraced this model, offering its customers valuable privacy and security advantages over Android.”
“No one should be able to use a user’s data in any way without explicit, prior consent. Third-party audits of algorithms, comparable to what exists now for financial statements, would create the transparency necessary to limit undesirable consequences.”
“There should be limits on what kind of data can be collected, such that users can limit data collection or choose privacy. This needs to be done immediately, before new products like Alexa and Google Home reach mass adoption.”
Nøkkelord 005 Merke
*** oversatt sitat fra Nøkkelord: Kapitalismens nye språk
Merke (S., V.)/ Brand (N., V.)
Før slutten av det nittende århundre var “merke” et ord som oftest ble oppdaget som et transitive verb, som i “å merke storfe.” Det var (og fortsatt er) den direkte, bekreftelse av eierskap av land og eiendeler. Den gjennomsnittlige forbrukeren ble eier av merkede gjenstander mellom slutten av det nittende århundre, når moderne forbruker-merkevarebygging gjør sin fulle start, og midten av den tjuende. Deretter var merkene fortsatt en betegnelse av unikhet, men denne betegnelsen hadde blitt mindre av en bokstavelig betegnelse av eiendom og mer av en symbolsk konnotasjon av kvalitet. Derfor brukte den en gang populære og nå pittoreske adjektivet “merkenavn” for å skille et produkt fra det generiske butikk-variant. Merking i denne forstand var en metafor som trakk på det opprinnelige eierskapet, men supermarkedets merkevare forbinder symbolske foreninger med hverdags-produkter – beholder prestisje av eierskap mens man mister materialet referenten til sin opprinnelige bruk som varmt jern på levende kjøtt.
Spenningen og aspektet av verbet “å merke” som det er vanlig brukt, er også viktig. “Rebranding” (gjenmerking?) er kontinuerlig: enten en “re-brands” eller er i «merkevarebygging», akkurat som det Republikansk politiskparti “prøver å forandre merkevaren deres.” Preteritum brukes sjeldnere, siden å gjøre det ville antageligvis avsløre at det ikke var lykkes å rebrand eller, hvis det lykkes, bedriftenes bedrageri. Verbet manifesterer dermed en nysgjerrig kombinasjon av searing permanence og konstant gjenoppretting. Denne smertefulle, paradoksale kombinasjonen gjennomsyrer diskursen av “personlig merkevarebygging.” Det personlige merket har en opprinnelsens-historie og en forfatter: den bestselgende bedriftskonsulent Tom Peters, som skrev den 1997 Fast Company-artikkel “The Brand Called You” er noe av en klassiker i den utøvende selvhjelpgenre. Peters samtalelignende prosa med utropstegn er varemerket – merket (brand), hvis du vil – av en master stilist av toppledelsens barnemat.
“Start akkurat nå: Du skal ikke tenke på deg selv annerledes! Du er ikke en ‘ansatt’ hos General Motors, du er ikke en ‘medarbeider’ på General Mills, du er ikke en ‘arbeidstaker’ på General Electric eller en ‘menneskelig-ressurs’ på General Dynamics (ooops, det er borte!). Glem generalene! Du ’tilhører ikke’ noe selskap for livet, og hovedansvaret ditt er ikke til noen bestemt ‘funksjon’. Du er ikke definert av jobbtittelen din, og du er ikke begrenset av stillingsbeskrivelsen. I dag er du et merke.”
Kommunikasjonsmedia blir da behandlet som årsak til og løsning på arbeidsledighetskrisen …. Det personlige merket er således et konsept som feirer selv-kompodifisering, som Kleins bok [No Logo] hadde fordømt som en ny funksjon av bedriftens dominans. For de personlige merkevarekonsulentene er det egenmakt, en “investering i deg selv.” I politikk og i ledelses-rådgivning er det bemerkelsesverdig om mange samtidige bruksområder av “branding” en likegyldighet til og til og med en tilsynelatende ubevissthet om manglende autentisitet. Faktisk er merkevare “guruer” skremmende pratsalig, deres argumenter overfladisk og lett motbeviset, og emballeringen av ideene deres er ofte alvorlig udugelig for folk som tilsynelatende har kompetanse til å være i kommunikasjon. Men manglende kompetanse til personlig merkevare diskurs har også vært en stor del av sin appell. For å låne et tilsvarende poeng, gjør Sarah Brouillette om slagordet “kreativ klasse”, populærisert av Richard Florida, University of Toronto-lærer og konsulent, ideer omkring merker som personlig merkevarebygging har en elegant, rasende sammenheng. Alle deres ideer om merkevarebygging er selv merker: fordøyelig, imiterbar, anvendbar og markedsførbar. Dette tar oss tilbake til merkevarebyggingens eldre betydninger, som både er typisk samtidig som det er et skillemerke. Faktisk er “personlig merkevarebygging” i vår tid er annonsert som en måte å leve din autentiske selv på, og det skiller seg knapt fra vedkommendes transcendens, minner merkevarens kjente opprinnelse i merking av eiendom oss om den arbeidende kroppen hare en fleksibilitet med både psykiske og fysiske grenser.
*** slutt sitat
Zucked
I dag vil vi også se på Facebook-merkevaren. Følgende er tatt fra /. (slashdot.org) med modifikasjoner.
Tidlig Facebook-investor Roger McNamee publiserte en ny bok Zucked: Waking Up to the Facebook Catastrophe.
Facebook (sammen med Google og Twitter) har underskåret den frie pressen fra to retninger: den har ødelagt journalistikkens økonomi og overveldet det med disinformation. På Facebook ser informasjon og disinformasjon ut som det samme; Den eneste forskjellen er at disinformation genererer mer inntekter, så det blir bedre behandling …. På Facebooks skala – eller Googles – er det ingen måte å unngå å påvirke brukerens liv og nasjonens fremtid. Nyere historie tyder på at trusselen mot demokrati er ekte. Anstrengelsene til å gjøre det mulig for Facebook, Google og Twitter for å beskytte fremtidige valg, kan være oppriktige, men det er ingen grunn til å tro at de vil gjøre noe mer enn å starte et spill med whack-a-mole med de som velger å blande seg. Bare fundamentale endringer i forretningmodeller kan redusere risikoen for demokrati.
Google og Facebook “er kunstig lønnsomt fordi de ikke betaler for skaden de forårsaker, sier McNamee, og legger til at noen medisinske forskere” har hevet alarmer og merker at vi har tillatt ukontrollerte psykologiske eksperimenter på millioner av mennesker. ” [Dette er ikke unikt. Biler har spyttet ut bly og andre kjemikalier i årevis, mange ville si – med straffrihet, til tross for skaden som dette gjør for menneskelivet. I økonomisk henseende kalles dette eksternalitet. Hvis det er en kostnad som påvirker en fest som ikke velger å pådra seg det, er det en negativ eksternalitet. Hvis det er en fordel, er det en positiv eksternalitet. Begge forekommer.]
“Jeg vil sette grenser på markedene der monopolklasseaktører som Facebook, Google og Amazon kan operere. Økonomien vil ha nytte av å bryte dem opp. Et første skritt ville være å hindre oppkjøp, samt kryssbidrag og datadeling blant produkter innen hver plattform. “
“En annen viktig regulatorisk mulighet er dataportabilitet, slik at brukerne kan flytte alt fra verdi fra en plattform til et annet. Dette vil bidra til å muliggjøre oppstart for å overvinne en ellers uoverstigelig barriere for adopsjon.”
“Gitt at sosiale medier er praktisk talt et offentlig verktøy, tror jeg det er verdt å vurdere mer aggressive strategier, inkludert statlige tilskudd.”
“Det må være versjoner av Facebook News Feed og alle søkeresultater som er fri for manipulering.”
“Jeg vil gjerne takle privatlivet med en ny autentiseringsmodell for tilgang til nettstedet som tillater nettsteder å samle bare minimumsinformasjonen som kreves for hver transaksjon …. det ville lagre private data på enheten, ikke i skyen. Apple har omfavnet denne modellen, og tilbyr sine kunder verdifulle personvern- og sikkerhetsfordeler over Android.”
“Ingen bør kunne bruke en brukers data på noen måte uten eksplisitt, forhåndsgodkjenning. Tredjeparts revisjon av algoritmer, som kan sammenlignes med det som eksisterer nå for regnskap, ville skape den nødvendige transparens for å begrense uønskede konsekvenser.”
“Det bør være begrensninger på hva slags data som kan samles inn, slik at brukere kan begrense datainnsamling eller velge personvern. Dette må gjøres umiddelbart før nye produkter som Alexa og Google Home-rekkevidde vedtak.”