Keywords 043 Resilience

“Resilience, once a property of the environment, has become a property of people. And those most vulnerable to the environmental shocks associated with modern capitalism are also responsible for becoming more resilient against them.” (p. 153) is how John Patrick Leary concludes this keyword.

In this weblog post resilience will be looked at with respect to its use in art and aesthetics, while remembering the 1952 dictate of Barnett Newman (1905 – 1970): “Aesthetics is for the artist as Ornithology is for the birds.”

Postmodernism

Jean-François Lyotard (1924 – 1998) was sceptical of modern cultural thought. In The Postmodern Condition: A Report on Knowledge (1979) he writes: “Simplifying to the extreme, I define postmodern as incredulity toward metanarratives. … The narrative function is losing its functors, its great hero, its great dangers, its great voyages, its great goal. It is being dispersed in clouds of narrative language … Where, after the metanarratives, can legitimacy reside?” (p. xxiv – xxv) Nobody said Lyotard was easy to understand. His writing is dense, and each word has to be contemplated before moving on.

While I have had a tendency to dismiss Lyotard, and other postmodern theorists, after the election of Donald Trump (1946 – ) and non-election of Boris Johnson (1964 – ), I am becoming more receptive to the idea that little narratives (frequently in the form of tweets) are inappropriately being used to explain and exploit social transformations and political problems. I remain less convinced that this is the driving force behind postmodern science, despite the existence of so many (so-called) well-educated anti-vaxers. However, even in this sphere, science has suffered, if not a loss of faith in its search for truth, but an increasing loss of legitimacy. Lyotard’s book The Inhuman: Reflections on Time (1988), illustrates a world dominated by “techno-scientific apparatus” (p.69)/ essentially, information machines/ computers, where all useful knowledge is formatted in a “logically and mathematically consistent vocabulary and syntax” (p. 70)/ essentially, computerized data.

My understanding of Lyotard, is that he viewed postmodernism as an attitude that extended and will extend over great reaches of time, rather than a period with a fixed beginning and end. The number of postmodernists, swells and recedes like the followers of any other fashion.

The Art Resilience Movement

Starting with the ancient Greeks, most notably Plato (428/427 or 424/423 – 348/347 BC), Aristotle (384–322 BC) and Plotinus (c. 204/5 – 270), theories of beauty have been based on mathematical ideals. In the twentieth century, art became something more subjective with random, unsightly and provocative productions, typified by Marcel Duchamp’s urinal. Resilience in art appears as a response to the gradual setting aside of aesthetics, resulting today in an inability to define works of art. Thus, in art, resilience is the capacity of the work of art to preserve through aesthetics its particularity, allowing it to be distinguished from any other object, despite the increasing subjectivization in the production of artworks.

The Art Resilience Movement seeks to redefine the notion of art. Some see it as a means of excluding works by Duchamp, Andy Warhol and others who produce or discover similar postmodern objects. Its manifesto states. We believe: The definition of art to be possible. Beauty to be objective and the natural foundation of art. The formal expression must be free, but based on aesthetics that ensures quality. Artists must be aware and responsible for their actions. Art is the key to community and individual development.

Against Creativity

Oli Mould, lecturer in Human Geography at Royal Holloway, University of London, focuses on issues of urban activism, social theory and creative resistance. He is the author of Urban Subversion and the Creative City (2015), Against Creativity (2018) as well as a weblog at tacity.co.uk .

According to Mould, the creativity sector was created in Great Britain in 1997 under Tony Blair’s New Labour government. Blair argued that “our aim must be to create a nation where the creative talents of all the people are used to build a true enterprise economy for the twenty first century — where we compete on brains, not brawn.”

Thus, anyone displaying even the most minimal and peripheral of creativity in their work, is a productive member of the creative class. Since production has to balance consumption, even the act of watching a television commercial, makes a contribution to the creative industries.

The chapter titles of Against Creativity, reveal much of Mould’s thinking: 1. Work: Relentless Creativity; 2. People: Marginal Creativity; 3. Politics: Austere Creativity; 4. Technology: Algorithmic Creativity; 5. The City: Concrete Creativity; Conclusion: Impossible Creativity.

Lakehead University professor Max Haiven’s research focuses on the power of the imagination as a cultural, political, economic and sociological force. One dimension of his work is dedicated to understanding the role of the imagination in the reproduction of global capitalism, in particular the realm of finance and fictitious capital. He is also looking at how critical and radical artists approach money. A second dimension of his work focuses on social movements and, in particular, the radical imagination that animates the struggle for a better world. Haiven notes that financialisation is hard-wired into contemporary cultural practices.

It is no longer practical to engage in art for art’s sake, for artists are judged on how much private investment they can secure. Accounting, especially budgeting, finance and economics are legitimate courses for students in creative fields to pursue. Providing music, design and art activities to children is a legitimate investment in their future careers, not something for them to enjoy in the present moment.

Values, including those related to nurturing, motivating or improving well-being, have lost their legitimacy. Cultural, artistic and/ or creative integrity has become subservient to profitability.

David Chandler, writing in the Guardian claims that freelancers in the UK lose over £ 5 000 each annually by working for free. He states that he never offers to work on a commercial project for free beyond sending over a short sample video so potential clients can see if his style of work will fit their brand. Other studies I have seen indicate that students working for free as interns, typically end up in lower paying jobs, in contrast to those who undertake paid internships.

The formation of a vast creativity sector has not improved the collective bargaining power of its workers. Indeed, creative works have to learn a new language bizspeak (business speak) with all the familiar concepts related to economics, growth, innovation and professionalism.

With cultural and artistic work commoditized, only the very fortunate few reap significant rewards for their creative labour. The rest are survivors, pressed to sell their artistic works and their souls to the highest bidders, at the lowest price. Yet, they also have the capacity to transform society, not just the economy. Until that happens, creative workers have no option but to show resilience in their work.

Nøkkelord 043 Motstandskraft

“Motstandskraft/ -dyktighet, en gang en miljøegenskap, har blitt en menneskelig egenskap. De som er mest utsatt for miljøsjokkene forbundet med moderne kapitalisme er også ansvarlige for å bli mer motstandsdyktige mot dem.” (s. 153) er hvordan John Patrick Leary avslutter dette nøkkelordet.

I dette weblogginnlegget vil motstandsdyktighet bli sett på med hensyn til bruk i kunst og estetikk, mens man husker Barnett Newmans diktat fra 1952 (1905 – 1970): “Estetikk er for kunstneren som ornitologi er for fuglene.”

Postmodernisme

Jean-François Lyotard (1924 – 1998) var skeptisk til moderne kulturell tankegang. I The Postmodern Condition: A Report on Knowledge (1979) skriver han: “Forenkling til det ekstreme, jeg definerer postmoderne som utrulighet mot metanarrativer. … Den narrative funksjonen mister funktorene, sin store helt, dens store farer, store reiser, store mål. Det spres i skyer av narrativt språk … Hvor, etter metanarrativene, kan legitimitet være bosatt? ” (s. xxiv – xxv) Ingen sa at Lyotard var lett å forstå. Han skriver tett, og man må tenke på betydning av hvert ord før man går videre.

Mens jeg har hatt en tendens til å overse Lyotard og andre postmoderne teoretikere, etter valget av Donald Trump (1946 -) og ikke-valg av Boris Johnson (1964 -), blir jeg mer mottakelig for ideen om at små narrativer (ofte i form av tweets) brukes ikke for å forklare og gjennomføre sosiale transformasjoner og gi innsikt til politiske problemer. Jeg er fortsatt mindre overbevist om at dette er drivkraften bak postmoderne vitenskap, til tross for at det eksisterer så mange (såkalte) velutdannede som er imot vaksinering av sine barn. Selv på dette området har vitenskapen, om ikke tap av tro, søkt etter sannheten, men et økende tap av legitimitet. Lyotards bok The Inhuman: Reflections on Time (1988), illustrerer en verden dominert av “teknisk-vitenskapelig apparat” (s.69) / i hovedsak informasjonsmaskiner / datamaskiner, der all nyttig kunnskap er formatert i et “logisk og matematisk konsistent ordforråd og syntaks” (s. 70) / i hovedsak maskinleselig data.

Min forståelse av Lyotard er at han så på postmodernismen som en holdning som utvidet seg og vil strekke seg over store tidsrom, i stedet for en periode med en fast begynnelse og slutt. Antallet postmodernister, svulmer og avtar som med alle andre moter.

Resiliens i Kunst Bevegelse

Fra de gamle grekere, særlig Platon (428/427 eller 424/423 – 348/347 f.Kr.), Aristoteles (384–322 f.Kr.) og Plotinus (ca. 204/5 – 270), har teorier om skjønnhet vært basert på matematiske idealer. På det tjuende århundre ble kunsten noe mer subjektiv med tilfeldige, skjemmende og provoserende produksjoner, karakterisert ved Marcel Duchamp urinal. Motstandsdyktighet i kunsten fremstår som et svar på den gradvise avsettingen av estetikk, noe som i dag resulterer i en manglende evne til å definere kunstverk. I kunst er således resiliens kunstverkets evne til å bevare gjennom estetikken sin egenart, slik at det kan skilles fra ethvert annet objekt, til tross for den økende subjektiviseringen i produksjonen av kunstverk.

Resiliens i Kunst Bevegelsen søker å omdefinere forestillingen om kunst. Noen ser det som et middel til å ekskludere verk av Duchamp, Andy Warhol og andre som produserer eller oppdager lignende postmoderne gjenstander. Dets manifest heter. Vi tror: Definisjonen av kunst skal være mulig. Skjønnhet for å være objektiv og det naturlige grunnlaget for kunsten. Det formelle uttrykket må være fritt, men basert på estetikk som sikrer kvalitet. Kunstnere må være bevisste og ansvarlige for sine handlinger. Kunst er nøkkelen til samfunns- og individuell utvikling.

Mot kreativitet

Oli Mould, foreleser i samfunnsgeografi ved Royal Holloway, London Universitet, fokuserer på spørsmål om urban aktivisme, sosial teori og kreativ motstand. Han er forfatteren av Urban Subversion and the Creative City (2015), Mot kreativitet = Against Creativity (2018) samt en weblogg på tacity.co.uk.

I følge Mould ble kreativitetssektoren opprettet i Storbritannia i 1997 under Tony Blairs New Labour-regjering. Blair hevdet at “vårt mål må være å skape en nasjon der de kreative talentene til alle menneskene brukes til å bygge en ekte samfunnsøkonomi i det tjueførste århundre – der vi konkurrerer om hjerner, ikke muskler.”

Dermed er den som viser til og med den mest minimale og perifere kreativiteten i sitt arbeid, et produktivt medlem av den kreative klassen. Siden produksjonen må balansere forbruket, gir til og med handlingen med å se en TV-reklame et bidrag til de kreative næringene.

Kapitteltitlene til Mot kreativitet, avslører mye av Moulds tenkning: 1. Arbeid: Nådeløs kreativitet; 2. Mennesker: Marginal kreativitet; 3. Politikk: Austere kreativitet; 4. Teknologi: algoritmisk kreativitet; 5. Byen: Betongkreativitet; Konklusjon: Umulig kreativitet.

Lakehead Universitet-professor Max Haivens forskning fokuserer på fantasiens kraft som en kulturell, politisk, økonomisk og sosiologisk styrke. En dimensjon av arbeidet hans er dedikert til å forstå fantasiens rolle i reproduksjonen av global kapitalisme, særlig finansområdet og den fiktive kapitalen. Han ser også på hvordan kritiske og radikale artister tilegner seg penger. En andre dimensjon av sitt arbeidet fokuserer på sosiale bevegelser og spesielt den radikale fantasien som animerer kampen for en bedre verden. Haiven bemerker at finansiering er fast koblet inn i moderne kulturelle praksiser.

Det er ikke lenger praktisk å drive kunst for kunstens skyld, for kunstnere blir bedømt på hvor mye private investeringer de kan sikre seg. Regnskap, spesielt budsjettering, bedrifts- og samfunnsøkonomi er legitime fag for studenter i kreative felt. Å engasjere barn i musikk, design og kunst er legitime investering i deres fremtidige karrierer, ikke noe de kan glede seg over i øyeblikket.

Verdier, inkludert de som er knyttet til å pleie, motivere eller forbedre trivsel, har mistet sin legitimitet. Kulturell, kunstnerisk og / eller kreativ integritet har blitt underordnet lønnsomheten.

David Chandler, hevder i Guardian at frilansere i Storbritannia taper over 5 000 pund hver årlig ved å jobbe gratis. Han uttaler at han aldri tilbyr seg å jobbe med et kommersielt prosjekt gratis utover å sende over en kort prøvevideo, slik at potensielle kunder kan se om hans arbeidsstil vil passe til deres merkevare. Andre studier jeg har sett tyder på at studenter som jobber gratis som praktikanter, typisk havner i lavere betalende jobber, i motsetning til de som tar seg betalte praksisplasser.

Dannelsen av en enorm kreativitetssektor har ikke forbedret arbeidstakernes kollektive forhandlingsstyrke. Kreative arbeider må faktisk lære et nytt språk bizspeak (foretningsspråk) med alle de kjente konseptene knyttet til økonomi, vekst, innovasjon og profesjonalitet.

Med kulturelt og kunstnerisk arbeid betraket som en handelsvare, høster bare de heldige få betydelige belønninger for deres kreative arbeid. Resten er overlevende, presset til å selge sine kunstneriske verk og sjeler til de høyeste budgiverne, til den laveste prisen. Likevel har de også kapasitet til å transformere samfunnet, ikke bare økonomien. Inntil det skjer, har kreative arbeidere ikke noe annet valg enn å vise motstandskraft i arbeidet sitt.

Keywords 013 Creativity

A Hierarchy of Needs proposed by Abraham Maslow in his 1943 paper *A Theory of Human Motivation* in Psychological Review. / Et hierarki av behov foreslått av Abraham Maslow i sin 1943 papir En teori om menneskelig motivasjon i tidskriftet Psychological Review.

John Patrick Leary begins his analysis of this keyword with, “Creative and its variants are a versatile part of the vocabulary of contemporary capitalism, able to link imagination, aesthetic practice, and religious faith in the pursuit of private gain.”

After noting that creation itself can be attributed to the divine, Leary’s focus otherwise is on creativity as a human activity.

From its first proposal in 1943, it took Abraham Maslow (1908 – 1970) over ten years to develop and fully express his theory in his book Motivation and Personality (1954). In Wikipedia one finds that, “The hierarchy remains a very popular framework in sociology research, management training and secondary and higher psychology instruction. Maslow’s classification hierarchy has been revised over time. The original hierarchy states that a lower level must be completely satisfied and fulfilled before moving onto a higher pursuit. However, today scholars prefer to think of these levels as continuously overlapping each other. This means that the lower levels may take precedent back over the other levels at any point in time.”

Leary devotes more time to Richard L. Florida (1957 – ) and The Rise of the Creative Class (2002). Equal attention is not paid to his earlier works which looked more at factory systems and mass production, and included The Breakthrough Illusion. Corporate America’s Failure to Move from Innovation to Mass Production (1990). Nor is there mention of later works with an increasing focus over time on urban renewal, such as Cities and the Creative Class (2005), The Flight of the Creative Class (2005), Who’s Your City? (2008), The Great Reset: How New Ways of Living and Working Drive Post-Crash Prosperity (2010), The New Urban Crisis: How Our Cities Are Increasing Inequality, Deepening Segregation, and Failing the Middle Class—and What We Can Do About It (2017)

Many conservatives may find Florida’s work distressing because of its emphasis on high bohemians, artists, musicians, lesbians and gay men, and a group he describes as technology workers, collectively referred to as the creative class.

He believes that these people promote an open, dynamic, personal and professional urban environment. Unfortunately, it is at this point I must interject a word of disagreement, especially with respect to technology workers. As the Facebook scandal continues to reveal, technological workers are promoting closed and opaque rather than open and transparent environments.

Two anecdotal incidents near Lake Merritt, Oakland, California, stick in my mind, both involving gentrification. The first involved BBQ Becky who called police about two African American men cooking food in a designated area, and going about their daily lives but being harassed by people with racist rants. The second involved a young male jogger who was videoed throwing the possessions of a homeless person, including that person’s sleeping bag, into a lake, in order to get this person to move. These people, apparently, do not seem to understand that gentrification was contributing to the homelessness they so despised. Further, they do not seem to possess compassion for the plight of others.

Florida contends that creative people attract more creative people, and these, in turn, attract businesses and capital. He suggests that building iconic buildings, shopping centers and sports centers is a waste of (regenerative) resources and will not improve long-term prosperity. Ranking systems that rate cities by a “Bohemian index,” a “Gay index,” a “diversity index” (all three developed by Florida) and similar criteria.

Joshua Long (? – ) in Weird City (2010), examines Florida’s influence on planning policy in Austin, Texas. In its postscript, Long criticizes Florida’s whitewashing of the negative externalities associated with creative city development. For those skeptical of capitalism, Long’s works may be of greater interest. He describes himself as an interdisciplinary human geographer with research interests in sustainability (including sustainable food and agriculture), urban studies, place-based studies, and environmental and social justice. The majority of his research and teaching is focused on critical urban sustainability with a focus on Austin, Texas. He works at Southwestern University, in Georgetown, Texas.

Personally, I am not convinced that urban environments are the best locations for developing innovations that a sustainable world will need. One of the many success stories I tried to impress on my pupils, was that of All-Power Labs. It was a company founded in desperation in 2007 by Jim Mason and Jessica Hobbs.

In 2001, a collaborative art-development space was started in a dozen shipping-container workspaces assembled around a small machine shop at a West Berkeley, California former shipyard. Containers were rented out to a mix of artists, engineers and scientists selected mostly from among collaborators on Mason’s art projects for the Burning Man festival. Unable to get approval for a grid-power connection due to zoning issues, the community assembled an off-grid power system combining 2 kW of used photovoltaic panels, a 4000 amp hour surplus telecommunication battery bank, a pair of used diesel generators running on biodiesel made in an on-site biodiesel-reactor facility, and began experimenting with Biomass Gasification as a potential power source.

The initial goal was the survival of the art community, but it soon developed into a business offering open-source alternative energy technologies in an attempt to create a do-it-yourself (DIY) power-hacking culture. During its first year, it researched and developed open-source biomass gasification technology, and began to design and manufacture a range of open-source DIY Gasifier Experimenters Kits (GEK), whose plans and cad files were made available online.

APL’s latest success story, was its successfully win of the $1.5 million Water XPRIZE by producing over 2,000 liters of water in one day at a final cost of less than 2 cents per liter using only renewable energy, during a 24 hour period that ended 2018-09-29, at the APL facility. This was a joint effort with the Skysource/Skywater Alliance. It involved using an APL PP30 Biomass Gasifier Genset powered three Skywater 300 atmospheric water generators to extract water from the atmosphere and the additional residual moisture generated by the drying of the woodchips used to fuel the gasifier.

https://www.theguardian.com/us-news/2018/jun/11/oakland-jogger-video-homeless-thrown-in-lake-gentrification

Activity

Reflect on how you can use your experiences to improve the world. Sometimes, it is as simple as forcing those facial muscles into a smile 🙂 , when they would feel more comfortable providing a frown 🙁 .

Hint: If you are at a total loss of what to do, I note that many organizations lack people with basic bookkeeping skills. If you have (or could develop) these, many organizations would welcome you with open arms as a treasurer.

A GEK Gasifier / En GEK biogass generator (By Nesdon – Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=65435904)

Nøkkelord 013 Kreativitet

John Patrick Leary begynner sin analyse av dette søkeordet med, “Kreative og dets varianter er en allsidig del av dagens kapitalismes ordforråd, som kan knytte fantasi, estetisk praksis og religiøs tro i jakten på privat gevinst.”

Etter å ha notert at skapelsen selv kan tilskrives den guddommelige, Learys fokus er ellers på kreativitet som et menneskelig aktivitet.

Fra sitt første forslag i 1943 tok det Abraham Maslow (1908 – 1970) over ti år å utvikle og fullt ut uttrykke sin teori i sin bok Motivasjon og Personlighet (1954). I Wikipedia finner man at “hierarkiet er et veldig populært rammeverk innen sosiologiforskning, ledelsestrening og sekundær og høyere psykologi-instruksjon. Maslows klassifikasjonshierarki er revidert over tid. Det opprinnelige hierarkiet sier at et lavere nivå må være helt fornøyd og oppfylt før de går videre til en høyere nivå. I dag foretrekker forskere imidlertid å tenke på disse nivåene, slik at de overlapper hverandre. Dette betyr at de lavere nivåene kan ta fortilfelle tilbake over de andre nivåene når som helst. “

Leary bruker mer tid til Richard L. Florida (1957 -) og The Rise of the Creative Class (2002). Like stor oppmerksomhet er ikke utdelt til sine tidligere verk som så mer ut på fabrikkanlegg og masseproduksjon, og inkluderte The Breakthrough Illusion. Corporate Americas mangel på å flytte fra innovasjon til masseproduksjon (1990). Det er heller ikke nevnt senere arbeider med økende fokus over tid på byfornyelse, som Cities and the Creative Class (2005), The Flight of the Creative Class (2005), Who’s Your City? (2008), The Great Reset (2010), The New Urban Crisis: How Our Cities Are Increasing Inequality, Deepening Segregation, and Failing the Middle Class—and What We Can Do About It = Den nye urbane krisen: Hvordan våre byer øker ulikheten, dypere segregering og manglende middelklassen, og hva vi kan gjøre med det (2017)

Mange konservative kan finne Floridas arbeid distressende på grunn av sin vekt på høy bohemians, artister, musikere, lesbiske og homofile menn, og en gruppe han beskriver som teknologiske arbeidere, kollektivt referert til som den kreative klassen.

Han mener at disse menneskene fremmer et åpent, dynamisk, personlig og faglig bymiljø. Dessverre er det på dette punktet jeg må interject et ord av uenighet, spesielt med hensyn til teknologisk arbeidere. Som Facebook-skandalen fortsetter å avsløre, fremmer teknologiske arbeidere lukket og ugjennomsiktig miljøer, i stedet for åpne og gjennomsiktige miljøer.

To anekdotiske hendelser i nærheten av Lake Merritt, Oakland, California, holder fast i mitt sinn, begge to gjelder gentrifisering. Den første involverte BBQ Becky som ringte politiet om to afrikanske amerikanere som lagde mat på et egnet område, som blir plaget av folk med rasistiske rants. Den andre involverte en ung mannlig jogger som kaster vekk eiendommene til en hjemløs person, inkludert dennes sovepose, til en innsjø for å få denne personen til å flytte. Disse menneskene synes ikke å forstå at gentrifisering bidro til hjemløsheten de så foraktet. Videre ser de ikke ut til å ha medfølelse for andre.

Florida hevder at kreative mennesker tiltrekker seg mer kreative mennesker, og disse tiltrekker seg igjen bedrifter og kapital. Han foreslår at bygning av ikoniske bygninger, kjøpesentre og idrettsanlegg er sløsing med (regenerative) ressurser og ikke vil forbedre langsiktig velstand. Ranking systemer som vurderer byer med en “Bohemian index”, en “Gay index”, en “diversitetsindeks” (alle tre utviklet av Florida) og lignende kriterier.

Joshua Long (? -) i Weird City (2010), undersøker Floridas innflytelse på planleggingspolitikken i Austin, Texas. Long kritiserer Floridas hvitvasking av de negative eksternalitetene som er forbundet med kreativ byutvikling. For de som er skeptiske til kapitalismen, kan Longs verk være av større interesse. Han beskriver seg som en tverrfaglig menneskelig geograf med forskningsinteresser i bærekraft (inkludert bærekraftig mat og landbruk), bystudier, stedbaserte studier og miljømessig og sosial rettferdighet. Flertallet av hans forskning og undervisning er fokusert på kritisk urban bærekraft med fokus på Austin, Texas. Han jobber på Southwestern University, i Georgetown, Texas.

Personlig er jeg ikke overbevist om at urbane miljøer er de beste stedene for å utvikle innovasjoner som en bærekraftig verden trenger. En av de mange suksesshistoriene jeg prøvde å imponere mine elever med, var All-Power Labs. Det var et selskap grunnlagt i desperasjon i 2007 av Jim Mason og Jessica Hobbs.

I 2001 ble et samarbeidende kunstutviklingsrom startet i et dusin kontainere som ble samlet rundt en liten mekaniskverksted ved et tidligere verft i West Berkeley, California. Konteainere ble leid ut til en blanding av kunstnere, ingeniører og forskere valgt mest blant samarbeidspartnere på Masons kunstprosjekter for Burning Man-festivalen. Unnlatelse av godkjenning for grid-strømforbindelse på grunn av reguleringsproblemer, samlet fellesskapet om et off-grid-system som kombinerer 2 kW brukte solcellepaneler, en 4000 amp-timers overskudd telekommunikasjonsbatteri, et par brukte dieselgeneratorer som kjører på biodiesel laget i et biodiesel-reaktoranlegg på stedet, og begynte å eksperimentere med biomasseforgasning som en potensiell strømkilde.

Det opprinnelige målet var overlevelsen til kunstsamfunnet, men det utviklet seg snart til en bedrift som tilbyr åpen kildekode alternativ energiteknologi i et forsøk på å skape en gjør-det-selv (DIY) power-hacking-kultur. I løpet av det første året forsket og utviklet den åpen kildekode biomasseforgasningsteknologi, og begynte å designe og produsere en rekke åpen kildekode DIY Gasifier Experimenters Kits (GEK), hvis planer og cad-filer ble gjort tilgjengelig online.

APLs siste suksesshistorie resultatet i tildeling av en $ 1,5 millioner Water XPRIZE ved å produsere over 2000 liter vann på en dag til en sluttpris på mindre enn 2 cent per liter, med bare fornybar energi i løpet av en 24-timers periode som ble avsluttet 2018- 09-29, på APL-anlegget. Dette var en felles innsats med Skysource / Skywater Alliance. Det involvert ved hjelp av en APL PP30 Biomass Gasifier Genset drev tre Skywater 300 atmosfæriske vanngeneratorer for å trekke ut vann fra atmosfæren og den ekstra gjenværende fuktighet som ble generert ved tørking av treflisene som ble brukt til å brenne forgasseren.

Aktivitet

Reflektere over hvordan du kan bruke dine erfaringer for å forbedre verden. Noen ganger er det så enkelt som å tvinge de ansiktsmusklene til et smil 🙂 , da de ville føle seg mer komfortable ved å gi rynke 🙁 .

Tips: Hvis du har et totalt tap av hva jeg skal gjøre, merker jeg på at mange organisasjoner mangler folk med grunnleggende bokføringsevner. Hvis du har (eller kan utvikle) disse, vil mange organisasjoner ønske deg velkommen med åpne armer som kasserer.

https://www.theguardian.com/us-news/2018/jun/11/oakland-jogger-video-homeless-thrown-in-lake-gentrification