Keywords 012 Content

Bangladeshi garment workers block a road during a demonstration to demand higher wages in Dhaka. (Photograph: Munir Uz Zaman)

One and only one chapter of John Patrick Leary’s book, Keywords, is out of alphabetical order. In a dictionary, content comes before conversation. In Keywords, it comes after. One wonders if the author struggled unduly with the content of this chapter, or if this chapter was originally called something else, perhaps craftsmanship.

After his introduction, Leary references Karl Marx (1818 – 1883) Capital Volume 1 (1867). In almost unintelligible language, one learns that commodity fetishism under capitalism is an alienating social world in which, for workers “the social relations between their private labours appear as what they are, i.e. they do not appear as direct social relations between persons in their work, but rather as material relations between persons, and social relations between things.”

Marx can be difficult to understand. However, one interpretation of what he said is that physical objects are important, while people (especially those who make the physical objects) are inferior to them. It is best explained by an example, Girl Power

In an ironic run-up to Women’s Day, 2019-03-08, more than 100 impoverished workers claim to have been fired after striking to protest their low wages at a Bangladeshi textile factory, where “Girl Power” T-shirts were made. See: https://www.theguardian.com/business/2019/mar/01/charity-t-shirts-made-at-exploitative-bangladeshi-factory

The business model of the profit earning company selling the garments appears to involve buying inexpensive garments, made by workers paid less than a living wage, then selling these T-shirts at high prices online, so that the company can send a little over one third of the selling price to a charity providing digital books to poverty-stricken children. There is no indication that these children actually have access to any technology capable of displaying digital books.

Once the circumstances became known, the company stopped selling the T-shirts and the charity pledged to cease accepting donations “until the situation is resolved”.

What is the content of the T-shirt? On the one hand it is a commodity, a white t-shirt. However, it can be argued that its value is enhanced with the pink lettering, girl power. What girl power means remains a mystery. Purchasers can argue that the text not only indicates their belief in the power of women, but also shows their charitable nature. Unfortunately, reported events might also show that purchasers are gullible and naive, and adding to the profits of an adept marketing company.

Content: Explicit or not so much?

Originally, the term content was the domain of print media, notably expressed in table of contents. It then expanded to become the books themselves, the television series and episodes, or anything else that can be sent through Internet pipes. This argument is not entirely convincing.

Leary traces a transformation in the use of the term content, to 2000 and the merger between AOL and Time-Warner, and in particular to an article in which Time describes broadband as “the fat, fast pipes of cable television that could carry vast amounts of Internet content.”

Leary then refers us to Tipper Gore (1948 – ), who in 1985 started a crusade against explicit/ sexual/ violent content. This is ten to fifteen years before the Time article, indicating that a realignment of the term was already underway much earlier.

A redefinition of content allows censorship to be simplified, and more rigidly enforced. There is no need to see anything in context. A checklist can be used to determine if something is inside or outside of a particular category. If anything is outside, it is banned. The difficulty with this approach is that it favours censorship above creative expression. Even minor infractions can condemn major works of art.

Franco Zeffirelli (1923 – ) has made controversial films, yet many have been well received, some even acclaimed. None more so than Romeo and Juliet (1968). Film critic Roger Ebert (1942 – 2013), notes: “I believe Franco Zeffirelli’s Romeo and Juliet is the most exciting film of Shakespeare ever made.” Despite this, the film is banned in many different jurisdictions for many different reasons. In Ontario, it is regarded as child pornography because Juliet’s breasts are shown in the film, and the actress portraying her was 15, when the film was made.

I have seen this film as a student, and shown it as a teacher. Many of my colleagues have also shown it because it is simply the best film of any Shakespearean play. I admired the film because it puts Romeo and Juliet into context, so that young people can understand it. It was filmed on location, used non-professional actors and gave a realistic impression of medieval life.

Activities

The Girl Power affair shows a need for everyone to revisit their relationships with charities. As shown, people are profiting economically because they use charity as a major plank of their marketing strategy. It should be obvious to everyone that one cannot rely on commercial organizations to donate appropriately to charities. If shortcuts can be taken, they will be taken. Donating to any charity requires forethought and planning.

Periodically, most readers have been visited by canvassers soliciting money for assorted charitable purposes. The charity could be a children’s soccer team, a woman’s health group, an educational project in Africa, or anything else. In Norway, canvassers seldom ask directly for donations, although that does happen. More frequently, they want people to purchase raffle tickets, or buy unnecessary objects. The most notorious is a decoration made of dyed chicken feathers, which can provokes allergic reactions.

Objections. Canvassing for charity wastes time and, at least in rural areas, fuel. The money spent here could instead be given by the canvasser to the charity, if that is what they want to prioritize. Second, the time of the person being solicited is also wasted, and that person is being manipulated by social pressures to give, perhaps more than they can actually afford. Raffle tickets are a form of gambling, which some people regarded as immoral. Unnecessary decorative objects are unnecessary! The world doesn’t need more waste.

  1. Reflect over your attitudes to: charitable donations, gambling including the purchase of raffle-tickets, the purchase of unnecessary objects to support a charity.
  2. Make an annual budget for charitable donations. You may want to make some of this contingent on natural disasters or other events occurring. Keep to your budget, but allow yourself the opportunity to revise it if circumstances change – for either you or the world.
  3. Write a short comment on your attitudes to charitable donations, including the principles you use to select charities you give to. If you have objections to gambling or unnecessary objects, a note about these should also be written. Explain how people can contact you (in writing) so that you can evaluate their charity for future gifts.
  4. Write and edit your comments in a document and store it on your computer. Print out a copy of the document and keep it close to your door, to be given to the next canvasser. Once a copy of the document is given away, print out a new copy. Repeat as needed.

Nøkkelord 012 Innhold

Ett og eneste kapitlet i John Patrick Learys bok, Nøkkelord, er ut av alfabetisk rekkefølge. I en ordbok kommer content = innhold før conversation = samtale . I Nøkkelord kommer det etter. Man lurer på om forfatteren kjempet for mye med innholdet i dette kapittelet, eller om dette kapitlet opprinnelig ble kalt noe annet, kanskje craftsmanship = håndverk.

Etter introduksjonen refererer Leary til Karl Marx (1818 – 1883) Kapital Bind 1 (1867). I nesten uforståelig språk, lærer man at råvarefetisjisme under kapitalismen er en fremmedgjørende sosial verden der, for arbeidstakere, “de sosiale forholdene mellom deres private arbeider virker som det de er, dvs. de ser ikke ut som direkte sosiale forhold mellom personer i sitt arbeid, men snarere som materiell forhold mellom mennesker og sosiale forhold mellom ting.”

Ja, Marx kan være vanskelig å forstå. Men en tolkning av det han sa, er at fysiske objekter er viktige, mens folk (spesielt de som lager de fysiske gjenstandene) er underordnet dem. Det er best forklart med et eksempel, Girl Power =Jentekraft.

I en ironisk opprør like før Kvinnedagen 2019-03-08 hevder mer enn 100 fattige arbeidere å ha blitt sparket etter å ha striket for å protestere mot sine lave lønninger på en tekstilfabrik i Bangladesh, hvor “Girl Power” T-skjorter ble laget. Se: https://www.theguardian.com/business/2019/mar/01/charity-t-shirts-made-at-exploitative-bangladeshi-factory

Forretningsmodellen bak selskapet som selger plaggene ser ut til å innebære å kjøpe billige klær, laget av arbeidstakere betalt lavere en levende lønn, og så selger disse T-skjorter til høye priser på nettet, slik at selskapet kan sende litt over en tredjedel av salgsprisen til en veldedighet som gir digitale bøker til fattige barn. Det er ingen indikasjon på at disse barna faktisk har tilgang til teknologi som kan vise digitale bøker

Når omstendighetene ble kjent, sluttet selskapet å selge T-skjorter og veldedighet lovet å slutte å godta donasjoner “til situasjonen er løst”.

Hva er innholdet i T-skjorten? På den ene siden er det en enkel vare, en hvit t-skjorte. Imidlertid kan det hevdes at verdien er forhøyet med den rosa bokstavene, jentekraften. Hva jentekraft betyr fortsatt er et mysterium. Kjøperne kan hevde at teksten ikke bare indikerer sin tro på kvinners makt, men viser også sin veldedige natur. Dessverre kan rapporterte hendelser også vise at de er lykkelige og naive, og legger til fortjenesten til et flinkt markedsføringsfirma.

Innhold: Eksplisitt eller ikke så mye?

Opprinnelig var begrepet innhold domenet til trykte medier, spesielt uttrykt i innholdsfortegnelsen. Det utvidet seg til å bli bøkene selv, tv-serier og episoder, eller noe annet som kan sendes via Internett-rør. Argumentet er ikke helt overbevisende.

Leary sporer en transformasjon i bruken av begrepet innhold tilbake til 2000 og fusjonen mellom AOL og Time-Warner, og særlig til en artikkel der Time beskriver bredbånd som “de fete, raske rørene på kabel-TV som kunne bære store mengder av Internett-innhold. “

Leary refererer oss til Tipper Gore (1948 -), som i 1985 startet et korstog mot eksplisitt / seksuelt / voldelig innhold. Dette er ti til femten år før Time artikkelen, noe som indikerer at en omstilling av begrepet allerede er i gang mye tidligere.

En omdefinering av innholdet gjør det mulig å forenkle sensur og stramtere oppfølging. Det er ikke nødvendig å se noe i sammenheng. En sjekkliste kan brukes til å avgjøre om noe er innenfor eller utenfor en bestemt kategori. Om noe er utenfor, er det forbudt. Vanskeligheten med denne tilnærmingen er at den favoriserer sensur over kreativt uttrykk. Selv mindre brudd kan fordømme store kunstverk.

Franco Zeffirelli (1923 -) har regisert kontroversielle filmer, men mange har blitt godt mottatt, noen til og med anerkjente. Ikke mer enn Romeo og Julie (1968). Filmkritiker Roger Ebert (1942 – 2013), noterte: “Jeg tror Franco Zeffirelli’s Romeo og Julie er den mest spennende filmen av Shakespeare som er laget.” Til tross for dette, er filmen utestengt i mange forskjellige jurisdiksjoner av mange forskjellige grunner. I Ontario betraktes det som barnepornografi fordi Julies bryst er vist i filmen, og skuespilleren som skildrer henne var 15 år da filmen ble laget.

Jeg har sett denne filmen som student, og vist den som lærer. Mange av mine kolleger har også vist den fordi det er rett og slett den beste filmen av Shakespeares skuespill. Jeg beundret filmen fordi den setter Romeo og Julie i kontekst, slik at unge kan forstå det. Det ble filmet på stedet, brukt ikke-profesjonelle skuespillere og følte ekte middelaldersk.

Aktiviteter

Jentekraft affære viser et behov for at alle skal besøke deres forhold til veldedige organisasjoner. Som vist, profiterer bedrifter økonomisk fordi de bruker veldedighet som en stor plank for deres markedsføringsstrategi. Det bør være åpenbart for alle at man ikke kan stole på kommersielle organisasjoner for å donere hensiktsmessig til veldedige organisasjoner. Hvis snarveier kan tas, vil de bli tatt. Å donere til noen veldedighet krever tenkning og planlegging.

Vanligvis har de fleste leserne blitt besøkt av innsamlingsfolk som ber om penger for ulike veldedige formål. Det kan være barns fotballag, en kvinnes helsegruppe, et pedagogisk prosjekt i Afrika, eller noe annet. I Norge spør folk sjelden direkte for donasjoner, selv om det skjer. Oftere vil de at folk skal kjøpe lodd eller unødvendig pynt. Den mest beryktede er en dekorasjon av farget kyllingfjær, som kan provosere allergiske reaksjoner.

Innvendinger. Oppsøking av potensielle givere til veldedige formål tar tid, og i landlige områder, drivstoff. Pengene som brukes her, kan i stedet bli gitt av den oppsøkende voksne til veldedighetsformål, hvis det er det de vil prioritere. For det andre, blir tiden av den som blir oppsøkt, også bortkastet. Mange folk blir manipulert til å gi, kanskje mer enn de faktisk har råd til. Lotteri-billetter er en form for gambling, som noen betraktet som umoralsk. Unødvendige dekorative gjenstander er unødvendige! Verden trenger ikke mer avfall.

  1. Reflektere over holdninger til: veldedige donasjoner, pengespill inkludert kjøp av lottteri-billetter, kjøp av unødvendige objekter for å støtte en veldedighet.
  2. Lag et årlig budsjett for veldedige donasjoner. Du vil kanskje gjøre noe av dette betinget av naturkatastrofer eller andre hendelser som oppstår. Hold deg til budsjettet ditt, men gi deg selv mulighet til å revidere det hvis omstendighetene endres – for deg eller verden.
  3. Skriv en kort kommentar om holdninger til veldedige donasjoner, inkludert prinsippene du bruker til å velge veldedighetsorganisasjoner du støtter. Hvis du har innvendinger mot pengespill eller unødvendige objekter, skal det også skrives et notat om disse. Forklar hvordan folk kan kontakte deg (skriftlig) slik at du kan evaluere deres veldedighet for fremtidige gaver.
  4. Skriv og rediger dine kommentarer i et dokument og lagre det på datamaskinen. Skriv ut en kopi av dokumentet og hold det nær døren din, for å bli gitt til neste innsamler. Når en kopi av dokumentet er gitt bort, skriv ut en ny kopi. Gjenta etter behov

Keywords 011 Conversation

Alexandria Ocasio-Cortez not only uses tweets to her advantage, but Fox News graphics department seems to support her./ Alexandria Ocasio-Cortez bruker ikke bare tweets til sin egen fordel, men Fox Nyheters grafikkavdeling ser ut til å støtte henne.

John Patrick Leary redefines the noun conversation as a large-scale, mass-mediated social interchange. Ideally, the topic being discussed should be controversial and divisive. It should be engaged in emotionally. Race is a hot subject, not just in USA, but increasingly throughout Europe.

Conversations in social media, do not require any face-to-face encounter. Frequently, they involve nothing more than a shot in the dark abusive message, meant more to offend a recipient than to provide a better understanding of a situation.

Wikipedia tells us that Alexandria Ocasio-Cortez is noted for her social media presence, especially on Twitter, and has been said to have “as much social media clout as her fellow freshman Democrats combined.” As of February 2019, she has 3.1 million Twitter followers, up from 1.38 million in November 2018.

My own Twitter account is not used often. It was opened in 2008-04. I follow 55 accounts, many of them dealing with design and rail transport issues. 16 accounts follow me. During the past 10 years 11 months, I have sent out 44 tweets, about 4 a year on average. None recently. See: https://twitter.com/Caviaporcellus

I am encouraging people to use Mastodon, rather than Twitter. Wikipedia writes that: “Mastodon is an online, self-hosted social media, and social networking service. It allows anyone to host their own server node in the network, and its various separately operated user bases are federated across many different sites (called “instances”). These instances are connected as a federated social network, allowing users from different instances to interact with each other seamlessly. Mastodon is a part of the wider Fediverse, allowing its users to also interact with users on other platforms that support the same protocol, such as PeerTube, Misskey, Friendica and Pleroma.”

Activities

  1. Reflect over the multimedia jargon that makes you, “feel at home.” We have a home page, we visit sites and engage in conversations.
  2. “Visit” Alexandria Ocasio-Cortez’ twitter site, and see how she uses tweets to present her positions to the public.
  3. Investigate Mastodon to see if it offers a more comfortable social media experience for you than Twitter. My own Mastodon account can be found here: https://mastodon.social/@cavia
2018-06-29 Alexandria Ocasio-Cortez tweets: “Some folks are saying I won for “demographic” reasons. 1st of all, that’s false. We won w/voters of all kinds. 2nd, here’s my 1st pair of campaign shoes. I knocked doors until rainwater came through my soles. Respect the hustle. We won bc we out-worked the competition. Period.” / “Noen folk sier at jeg vant av “demografiske” grunner. Første av alt, det er falskt. Vi vant med velgere av alle slag. 2dre, her er mitt første par kampanjesko. Jeg banket dører til regnvann kom gjennom sålene mine. Respekter travelheten. Vi vant fordi vi har utarbeidet konkurrenten. Slutt.”

Nøkkelord 011 Samtale

John Patrick Leary omdefinerer substantiven samtale som et stort, massemedia fokusert sosialt utveksling. Ideelt sett skal emnet som diskuteres være kontroversielt og splittende. Det burde være følelsemessig engasjerende. Race er et varmt emne, ikke bare i USA, men i økende grad over hele Europa.

Samtaler i sosiale medier, krever ikke et ansikt til ansikt møte. Ofte involverer de ikke noe annet enn et skudd i mørket, en melding der hensikten er å fornærme en mottaker, mer enn å gi en bedre forståelse av en situasjon.

Wikipedia forteller oss at Alexandria Ocasio-Cortez er kjent for sin sosiale media-tilstedeværelse, spesielt på Twitter, og har blitt sagt å ha “like mye sosiale medier kraft som hennes andre freshman-demokrater kombinert.” Fra februar 2019 har hun 3,1 millioner Twitter-følgere, opp fra 1,38 millioner i november 2018.

Min egen Twitter-konto brukes ikke ofte. Det ble åpnet i 2008-04. Jeg følger 55 kontoer, mange av dem som arbeider med design og jernbane transport problemer. 16 kontoer følger meg. I løpet av de siste 10 år 11 måneder har jeg sendt ut 44 tweets, omtrent 4 per år i gjennomsnitt. Ingen nylig. Se: https://twitter.com/Caviaporcellus

Jeg oppfordrer folk til å bruke Mastodon, i stedet for Twitter. Mastodon er et nettbasert, selvbetjent sosialt nettverk og en sosial nettverkstjeneste. Den lar alle være vert for sin egen knutepunkt i nettverket. De ulike knutepunkter danner “instances” = forekomster, som er koblet sammen til å danne et føderalt sosialt nettverk, slik at brukere fra forskjellige tilfeller kan samhandle sømløst. Mastodon er en del av den bredere Fediverse, der brukerne kan samhandle med brukere på andre plattformer som støtter det samme protokoll, som PeerTube, Misskey, Friendica og Pleroma.”

Activiteter

  1. Reflekter over multimedia-jargongen som oppfordrer deg til å “føle deg hjemme.” Vi har en hjemmeside, vi besøker nettsteder og engasjerer i samtaler.
  2. “Besøk” Alexandria Ocasio-Cortez Twitter nettsted, og se hvordan hun bruker tweets til å presentere sine meninger til sitt publikum.
  3. Undersøk Mastodon for å se om det gir en mer komfortabel sosiale medier opplevelse for deg enn Twitter. Min egen Mastodon-konto finner du her: https://mastodon.social/@cavia


Keywords 010 Competency

John Patrick Leary asks an intriguing, yet rhetorical, question: When did competent go from a synonym for average (sufficiency without superfluity), to a superlative term for a skill? The answer presented is 1963, but can be regarded as a fluid transition occurring for different people and different places, somewhere between the 1930s and the 1980s.

So, to ask yet another question, why not just use skill? Superficially, one can make class distinctions. Blue-collar workers are members of skilled trades, while business consultants can be competency specialists. Skills tell us what a person does, or at least can do. Competencies translate skills into on-the-job behaviours, that relate to a person’s character.

Referring to differences between Japanese and American business management, Japanese firms in the 1980s and 1990s seem better able to exploit employee competencies that harmonize a firm, and build its community.

Competencies relate to the corporate commodification of skills, and the responsibility of each employee to keep their skill set (their competencies) relevant.

Leary ends his discourse by reminding readers that the term skill belongs to a class. While social, intellectual and emotional – as well as practical – skills may be required for a job, they can also be taken home or transferred to other organizations. As such, they belong to the individual. Core competencies, on the other hand, belong to the organization. They lack portability.

(M)OOCS

(Massive) Open Online Courses provide opportunities for everyone to upgrade their competencies (if you prefer that term). Said another way, these same courses help people learn new skills. Personally, I don’t like having a M in front of an OOC, if only because there is no need for every course to enroll a million learners. Limited enrollment may be a sign that the skills you are wanting to learn, will not be overrun with excessive numbers of people.

Many universities and other institutions offer courses through dedicated portals. These include: www.canvas.net , www.edx.org and coursera.org .

I have taken courses through all three of the above organizations, as well as other ones. Currently, I am taking two courses: 1) A radio amateur course (in Norwegian) at: http://radiokurs.kursbase.net/login/index.php ; and 2) The Art of Structural Design – Vaults at: https://courses.edx.org/courses/course-v1:PrincetonX+CEE262.2x+1T2019/course/

What skills are you interested in developing? If you have an interest in developing a skill, you may want to use this site here to help you find a course: https://www.mooc-list.com/

Nøkkelord 010 Kompetanse

John Patrick Leary spør et spennende, men retorisk spørsmål: Når gikk kompetent fra et synonym for gjennomsnitt (tilstrekkelig men uten overflød), til en superlativ term for en ferdighet? Svaret som presenteres er 1963, men kan betraktes som en glidendeovergang som foregår på ulike tidspunkter for forskjellige mennesker og forskjellige steder, men et sted mellom 1930-tallet og 1980-tallet.

Så, for å spørre enda et spørsmål, hvorfor ikke bare bruke begrepet ferdigheter? Overfladisk kan si at det gjelder klassetilhørighet. Arbeidere har fagferdigheter, mens forretningskonsulenter kan være kompetansespesialister. Ferdigheter forteller oss hva en person gjør, eller i det minste kan gjøre. Kompetanser omdanner ferdigheter til atferd på jobb, som er relatert til personens karakter.

Med henvisning til forskjeller mellom japansk og amerikansk forretningsforvaltning, synes japanske firmaer på 1980-tallet og 1990-tallet bedre å utnytte deres ansattes kompetanse som harmoniserer med firmaet og bygger et samfunn

Kompetansene er knyttet til kompetansefordeling, og hver ansattes ansvar for å beholde deres ferdigheter (deres kompetanse) relevant.

Leary avslutter sin diskurs ved å minne leserne om at begrepet ferdighet tilhører en klasse. Mens sosiale, intellektuelle og følelsesmessige – samt praktiske – ferdigheter kan være nødvendige for en jobb, kan de også bli tatt hjem eller overført til andre organisasjoner. Som sådan tilhører de individet. Kjernekompetanser, derimot, tilhører organisasjonen, og mangler bærbarhet.

(M) OOCS

(Massive) Åpne Online Kurs gir muligheter for alle å oppgradere sine kompetanser (hvis du foretrekker det begrepet). Eller man kan si at disse kursene hjelper folk å lære nye ferdigheter. Personlig liker jeg ikke å ha en M foran en OOC.. Det ikke er behov for hvert kurs å registrere en million elever. Begrenset innmelding kan være et tegn på at ferdighetene du ønsker å lære, ikke vil bli overskredet med alt for mange mennesker som alle ha tilnærmet det samme ferdighet.

Mange universiteter og andre institusjoner tilbyr kurs gjennom dedikerte portaler. Disse inkluderer: www.canvas.net , www.edx.org og coursera.org .

Jeg har tatt kurs gjennom alle tre av de ovennevnte organisasjonene, så vel som andre. For tiden tar jeg to kurs: 1) En radio amatørkurs (på norsk) på: http://radiokurs.kursbase.net/login/index.php ; og 2) Kunst av Strukturell Design – Vaults (Tak-konstruksjoner) på: https://courses.edx.org/courses/course-v1:PrincetonX+CEE262.2x+1T2019/course/

Hvilke ferdigheter er du interessert i å utvikle? Hvis du har interesse i å utvikle en ferdighet, kan du bruke dette nettstedet her for å hjelpe deg med å finne kurs: https://www.mooc-list.com/


Keywords 009 Collaboration

This Keyword post is a collaboration between Jeanette Livesay and Brock McLellan.

Collaboration is nothing more than co-operation at work, but with an emphasis on breaking down barriers and silos. This is an attempt to disrupt the solidarity of the factory floor and the typing pool. Whereas workers previously operated in squads or gangs, now they are members of a team advancing the interests of employers.

Collaboration is part of an office ecosystem, where pods meet for catch-ups, huddles and workshops. Yet, these terms are nothing more than contrived (read: fake) informality.

People hotdesk, instead of sitting at assigned, personal desks, because of austerity decisions, rather than personal preference. It is noted that one London consultancy has a king-sized bed, to be used for naps or client meetings. It is also a perfect venue for normalizing sexual harassment.

There is not much difference between the co-operation between workers in a Victorian era sweatshop, and the collaboration between the dolphins manning a 21st century, digital workhouse, with the exception of ergonomic chairs

Activity

The Utah National Public Radio station, KUER and journalist Andrea Smardon, has made a podcast about finding connection in a time of division. The series Next Door Strangers, has six episodes. Each episode ends with a challenge that might take people out of their comfort zone. Maybe that’s exactly what people need right now, because there are a lot of things dividing people. The intention of the podcast series is to help people connect with one another.

www.kuer.org/programs/next-door-strangers

The material here, focuses on episode 6. Getting Uncomfortable Together which gives practical advice on neighborhood peace building. See: www.kuer.org/strangers to download a 3 page document about Living Room Conversations.

Does one need common values for a successful living room conversation? No, but one needs a way to connect.
Media and political leaders are rewarded for focusing on differences.
People have more in common with each other, than what divides them.

Living Room Conversations:
A. Find a topic, preferably one that is potentially divisive.
B. Find a co-host = a person with different (opposite?) viewpoint.
C. The ideal number of participants = 6, including host and co-host. Invite neighbors to an event that will take them out of their comfort zone.
D. Serve snacks

Use discussion guide has 3 rounds of questions. For details see guide. These are: 1. Questions about deepest (core) values; 2. Open questions about topic under discussion (Tribalism 101); 3. Reflection and next steps.

Nøkkelord 09 Samarbeid

Den norske oversettelsen av den engelske ord collaboration er samarbeid. Problemet er at co-operation kan også oversettes med samme ord. Forsjellen gjelder nyanser, der den første begrep brukes mest om samarbeid i vitenskapelig og prestisjetunge situasjoner.

Samarbeid (i den første betydning) er ikke mer enn samarbeid på jobb, men med et formål på å bryte ned barrierer og siloer på kontorer. Det er et forsøk på å forstyrre solidariteten på fabrikkgulvet og skrivebassenget. Mens arbeidere tidligere opererte i gjenger, nå er de medlemmer av et lag som fremmer arbeidsgivernes interesser.

Samarbeid er en del av et kontorsøkosystem, hvor pods møtes for innhentinger, huddles og workshops. Likevel er disse begrepene ikke noe mer enn konstruert (les: falsk) informalitet.

Folk hotdesk – en verb som betyr å ta den første og beste sitteplass man finner, i stedet for å sitte på tilordnede, personlige arbeidssteder. Det er innført på grunn av besparelser, snarere enn personlig preferanser. Det bemerkes at en London konsulenttjeneste har en king size-seng, som skal brukes til lur eller klientmøter. Det er også et perfekt sted for normalisering av seksuell trakassering.

Det er ikke mye forskjell mellom samarbeidet mellom proletariatet i en viktoriansk lavlønnfabrikk, og samarbeidet mellom delfinene som bemanner et 21. århundre, digitalt arbeidshus, med unntak av ergonomiske stoler.

Aktivitet

Utah National Public Radio Station, KUER og journalist Andrea Smardon, har laget en podcast om å finne forbindelse i en tid av divisjon. Serien Next Door Strangers har seks episoder. Hver episode avsluttes med en utfordring som kan ta folk ut av deres komfortsone. Kanskje det er akkurat det folk trenger akkurat nå, fordi det er mange ting som deler mennesker. Formålet med podcastserien er å hjelpe folk å koble seg til hverandre.www.

www.kuer.org/programs/next-door-strangers

Materiellet presentert her, fosuserer på episode 6. Ble uforkomfortable sammen (Getting Uncomfortable Together) som gir praktisk råd om nabolag fredsarbeid. Se: www.kuer.org/strangers for å laste ned en tre-siders dokument on StueSamtaler (LivingRoomConversations).

Trenger man felles verdier for en vellykket stuesamtale? Nei, men man trenger en måte å koble sammen.
Medier og politiske ledere belønnes for å fokusere på forskjeller.
Folk har mer felles med hverandre enn hva som deler dem.

Stuesamtaler:
A. Finn et emne, helst en som er potensielt splittende.
B. Finn en med-vert = en person med forskjellig (motsatt?) synspunkt.
C. Det ideelle antall deltakere = 6, inkludert vert- og med-vert. Inviter naboer til et arrangement som vil ta dem ut av deres komfortsone.
D. Server snacks

Bruk dokumentet guide som har 3 runder med spørsmål. For detaljer se guide. Disse er: 1. Spørsmål om dypeste (kjerne) verdier; 2. Åpne spørsmål om tema under diskusjon (Stammerisme/ Tribalism 101); 3. Refleksjon og neste trinn.

Keywords 008 Coach

John Patrick Leary, in Keywords: The New Language of Capitalism.

Coach (N., V.)

“Life coaching” is a relatively new iteration of self-help, with Thomas Leonard (1955-2003), as patriarch. It is a continuation of the self-help tradition that starts with Russell Conwell (1843-1925), Acres of Diamonds (1890), continues with Dale Carnegie (1888-1955), How to Win Friends and Influence People (1936), Norman Vincent Peale (1898-1993), The Power of Positive Thinking (1952) and Stephen R. Covey (1932-2012), The Seven Habits of Highly Effective People (1989).

In his book 28 Laws of Attraction: Stop Chasing Success and Let It Chase You (originally published in 1998 as The Portable Coach) Leonard advices readers to look inward rather than outward, to focus on today instead of worrying about tomorrow. Coaching speaks metaphorically, turning something abstract (psychological repression, your underappreciated talents) into something concrete. The challenge is that an individual’s struggle is often unfair, and against political and economic forces larger than any individual.

Leonard’s life coaching is not far from Conwell’s Christian exhortation, of telling listeners of their “duty to get rich,” that worldly success could be a service to God. The difference, is that today’s life coaches use a psychological rather than spiritual vocabulary. They pursue what the psychologist Abraham Maslow in 1943 called “self-actualization,” or “the desire to become more and more what one is.”

The emphasis of life coaching, despite a pop-psychological language that speaks of self-fulfillment and “core deep issues,” is on the working life. They may call themselves “life” coaches, but they are really “work” coaches

One of the contradictions of life coaching is the celebration of boldness but advising conformity to its principles. People are advised to think outside the box, but there is no phrase more inside the box than “outside the box.” Leonard tells you to unhook yourself from the future, but worrying about the future is what brings you to a coach in the first place. Coaching is both symptom and cure.

Sometimes it even works. In one testimonial on the power of coaching, one anguished twenty-four-year-old client, unsure about her professional future, took out a loan to pay a 15,000 dollar fee for a coach to help her find a fulfilling new career. It worked—she became a life coach.

Nøkkelord 08 Livstrening

“Livstrening” er en relativt ny iterasjon av selvhjelp, med Thomas Leonard (1955-2003), som patriark. Det er en fortsettelse av selvhjelpstradisjonen som begynner med Russell Conwell (1843-1925), Acres of Diamonds (1890), fortsetter med Dale Carnegie (1888-1955), Hvordan vinne venner (1936), Norman Vincent Peale (1898-1993), Kraften til positiv tenkning (1952 ) og Stephen R. Covey (1932-2012), Sju gode vaner (1989).

I sin bok 28 Laws of Attraction: Stop Chasing Success and Let It Chase You = 28 Attraktionslover: Løp ikke etter success, la det jage deg , (Opprinnelig utgitt i 1998 som The Portable Coach = Den bærbare treneren) Leonard anbefaler leserne å se innover snarere enn utad, for å fokusere på i dag i stedet for å bekymre seg i morgen. Trening snakker metaforisk, gjør noe abstrakt (psykologisk undertrykkelse, dine underappreciated talenter) til noe konkret. Utfordringen er at en persons kamp ofte er urettferdig, og mot politiske og økonomiske krefter som er større enn noen enkeltperson.

Leonards livscoaching er ikke langt fra Conwells kristne oppmuntring, for å fortelle lyttere av deres «plikt til å bli rik», kunne den verdslige suksessen være en tjeneste for Gud. Forskjellen er at dagens livstrener bruker et psykologisk snarere enn åndelig ordforråd. De forfølger det som psykologen Abraham Maslow i 1943 kalte “selvrealisering”, eller “ønsket om å bli mer og mer hva man er.”

Vekten av livstrening, til tross for et popspesialt språk som taler om selvoppfyllelse og “kjernedyp”, er i arbeidslivet. De kan kalle seg livs-trener, men de er virkelig arbeids-trener

En av motsetningene til livscoaching er feiringen av dristighet, men råder samsvar med sine prinsipper. Folk anbefales å tenke utenfor boksen, men det er ingen frase mer inne i boksen enn “utenfor boksen.” Leonard forteller folk til å løsrive seg fra fremtiden, men bekymring om fremtiden er det som bringer man til en trener. Trening er både symptom og kur.

Noen ganger virker det. I en testamente om styrken av coaching, en tjuefem år gammel klient som lider av angst, usikker på sin profesjonelle fremtid, tok ut et 15 000 dollar lån for å betale en trener for å hjelpe henne med å finne en tilfredsstillende ny karriere. Det fungerte – hun ble en livstrener.

Keywords 007 Bond

I have been unable to resist temptation. Today, the keyword numbering system has been modified to support up to 999 different keywords (which at one keyword a week, would take over 19 years to complete). In contrast 99 keywords, would be completed in less than two years. In addition, a new keyword has been added, bond (N, V). This keyword is not found in John Patrick Leary’s book.

Merriam-Webster defines bonding as “the formation of a close relationship (as between a mother and child or between a person and an animal) especially through frequent or constant association.” It claims this form dates from 1969.

Mark Granovetter’s 1973 article The Strength of Weak Ties, was influenced by his 1962 undergraduate experience in chemistry where “weak” hydrogen bonds hold water molecules together, while the molecule itself is held together by “strong” covalent bonds. This paper in sociology is now considered a classic. The paper can be found at:

https://sociology.stanford.edu/sites/g/files/sbiybj9501/f/publications/the_strength_of_weak_ties_and_exch_w-gans.pdf

Wikipedia explains it this way: “Weak social bonds are believed to be responsible for the majority of the embeddedness and structure of social networks in society as well as the transmission of information through these networks. Specifically, more novel information flows to individuals through weak than through strong ties. Because our close friends tend to move in the same circles that we do, the information they receive overlaps considerably with what we already know. Acquaintances, by contrast, know people that we do not, and thus receive more novel information.”

Liking something on Facebook, and its equivalent on other social media, is an indication of our weak bonding with another person. Facebook can then use this information to target us with posts from people we have liked. At the same time, they avoid targeting us with posts from other people. In this way we allow ourselves to be manipulated, and to become members of a cohesive tribe, where members share attitudes and values.

Over the past several years, I have been campaigning for people to find alternatives to Facebook. Likes may give the impression that our views are supported by the many, but this is probably not the case. Each of us is simply a very little cog (tooth) in a very small wheel, that is part of an immense machine.

As illustrated below, false realities are being created to manipulate humanity. The economic and political elite of the world have a vested interest in creating social division. If divisions within the majority can be persuaded to oppose other groups within the majority, we will not have the energy to work together to oppose that elite, and to build a world that values all humanity.

What happens with Fake News ( Illustration: https://www.spreely.com/page/StopTheDestructionOfTheAmericanDream )

Discussion

Who are the members of your tribe? What values do you have in common? How do you intend to integrate your tribe with the rest of humanity? If Facebook were to die, what would you replace it with?

Nøkkelord 007 Bond

Jeg har ikke vært i stand til å motstå fristelsen. I dag har søkeord nummereringssystemet blitt endret for å støtte inntil 999 forskjellige søkeord (med ett søkeord i uken vil det ta over 19 år å fullføre). I motsetning 99 søkeord, ville bli fullført på mindre enn to år. I tillegg er et nytt søkeord lagt til, bond eller binding (S), binde seg (V). Dette søkeordet finnes ikke i John Patrick Learys bok. På engelsk er det et ordspill på James Bond, hemmelig agent 007.

Merriam-Webster definerer binding som “dannelsen av et nært forhold (mellom en mor og et barn eller mellom en person og et dyr), spesielt gjennom hyppig eller konstant forening.” Det hevder at dette betydning er fra 1969.

Mark Granovetter’s 1973 artikkel Strength of Weak Ties (steken av svake bindinger) ble påvirket av hans 1962 student opplevelse innen kjemi hvor “svake” hydrogenbindinger holder vannmolekyler sammen, mens molekylet selv holdes sammen av “sterke” kovalente bindinger. Denne artikkelen i sosiologi er nå betraktet som en klassiker. Papiret finner du på:

https://sociology.stanford.edu/sites/g/files/sbiybj9501/f/publications/the_strength_of_weak_ties_and_exch_w-gans.pdf

Wikipedia forklarer det på denne måten: “Svake sosiale obligasjoner antas å være ansvarlige for størstedelen av innbygging og struktur av sosiale nettverk i samfunnet, samt overføring av informasjon gjennom disse nettverkene. Spesifikt, mer nye informasjon flyter til enkeltpersoner gjennom svake enn gjennom sterke bånd. Fordi våre nære venner har en tendens til å bevege seg i de samme kretsene som vi gjør, overlapper informasjonen de vesentlig med det vi allerede vet. Bekjente, derimot, kjenner folk som vi ikke gjør, og får dermed mer ny informasjon. “

Å like på Facebook, og tilsvarende på andre sosiale medier, er en indikasjon på vår svake binding med en annen person. Facebook kan da bruke denne informasjonen til å målrette oss med innlegg fra folk vi har likt. Samtidig unngår de å målrette oss med innlegg fra andre mennesker. På den måten tillater vi oss å bli manipulert, og bli medlemmer av en sammenhengende stamme, der medlemmene deler holdninger og verdier.

I løpet av de siste årene har jeg prøvd å få folk til å finne og bruke alternativer til Facebook. Liker kan gi inntrykk av at våre synspunkter støttes av de mange, men dette er sannsynligvis ikke tilfelle. Hver av oss er ganske enkelt en veldig liten tannhjul i et veldig lite hjul, som er en del av en enorm maskin.

Som illustrert nedenfor blir falske realiteter opprettet for å manipulere menneskeheten. Den økonomiske og politiske eliten i verden har en interessert interesse i å skape sosial divisjon. Hvis divisjoner i flertallet kan overtales til å motsette seg andre grupper i flertallet, vil vi ikke ha energi til å arbeide sammen for å motsette seg eliten, og å bygge en verden som verdsetter all menneskehet.

Hva skjer med falske nyheter ( Illustration: https://www.spreely.com/page/StopTheDestructionOfTheAmericanDream )

Diskusjon

Hvem er medlemmene av stammen din? Hvilke verdier har dere til felles? Hvordan har du tenkt å integrere stammen med resten av menneskeheten? Hvis Facebook skulle dø, hva ville du erstatte det med?

Keywords 006 Choice

V2: This text was modified to include the Norwegian translation of the original English language text, which it follows. (2019-02-05 09:50)

One of the comments I received from a reader of keywords, was that the text was too difficult to understand. Starting this week, I will be paraphrasing the content written by John Patrick Leary, in Keywords: The New Language of Capitalism.

Choice (N.)

Choice, we are told, involves an individual freely weighing options in a rational marketplace. Whether it involves consumer goods, or political decisions, it is used to describe the practice of freedom.

James Buchanan, a conservative economist, active in the late 1950s and 1960s, looked at political decisions as analogous to economic decisions, where people try to maximize their individual advantage. He is responsible for starting discussions about choices.

Nancy MacLean, in Democracy in Chains, comments that both conservatives and liberals maintain that choice is always better than not having a choice, so that having a collective health care program is always viewed as inferior to one offering more choices, even if these are more expensive.

Choice is celebrated as a virtue. Margaret Thatcher told an audience in 1977, “Choice is the essence of ethics: if there were no choice, there would be no ethics, no good, no evil; good and evil have meaning only insofar as man is free to choose.” Thatcher speaks of individual choice as if it is identical to social responsibility. She famously said, “There is no such thing as society—there are only individuals, and their families.”

Today, we could add, there are no free choices, because they quickly become compulsory.

Discussion

At the same time as unnecessary choices are being required of people, rights to choose for ordinary consumers are being denied. In particular, the right to repair has become an important issue.

1. In a case that has become known all over the world, Apple sued a small repair workshop in Norway. The result was not something that they espected. See: https://motherboard.vice.com/en_us/article/a3yadk/apple-sued-an-independent-iphone-repair-shop-owner-and-lost

2. Farmers in USA have also been engaged in an ongoing fight with John Deere: https://video.vice.com/en_us/video/motherboard-farmers-fighting-big-tech-right-to-repair-tractors/59a04cd18950d06e318a1c53

3. Here is the latest development: https://motherboard.vice.com/en_us/article/evex8z/right-to-repair-advocates-are-hosting-youtube-town-halls-to-show-you-how-to-get-involved-in-the-movement

How are you being forced to make choices that should be unnecessary? How are you being prevented from making choices you feel should be offered?

Nøkkelord 06 Valg

En av kommentarene jeg mottok fra en leser, var at teksten var for vanskelig å forstå. Fra denne uken vil jeg omskrive innholdet skrevet av John Patrick Leary, i Nøkkelord: Kapitalismens nye språk.

Valg (N.)

Valg, vi får beskjed, involverer en individuell fritt veiing som foregår på en rasjonell marked. Enten det involverer forbruk eller politiske beslutninger, er det brukt til å beskrive folks øvelse av frihet.

James Buchanan, en konservativ økonom, aktiv i slutten av 1950-tallet og 1960-tallet, påstå at politiske beslutninger tilsvarer økonomiske beslutninger, hvor folk prøver å maksimere sine individuelle fordeler. Han er ansvarlig for å starte diskusjoner om valg.

Nancy MacLean, i boken Democracy in Chains (Demokrati i kjeder), sier at både konservative og liberale opprettholder at valget alltid er bedre enn ikke å ha et valg, slik at det å ha et kollektivt helseprogram alltid blir sett på som dårligere enn det man tilbyr flere valg, selv om disse er dyrere. Dette, blant annet forklarer det oppdelte amerikanske “helseforsikring.”

Valg feires som en dyd. Margaret Thatcher fortalte et publikum i 1977: “Valg er essensen av etikk: Hvis det ikke var noe valg, ville det ikke være noe etikk, ikke godt, ikke noe ondt; God og ond har bare mening så langt man kan velge. “Thatcher snakker om individuelt valg som om det er identisk med samfunnsansvar. Hun sa famously: “Det finnes ikke et samfunn – det er bare personer, og deres familier.”

I dag kan vi legge til, at det blir ingen frie valg, fordi de raskt blir obligatoriske.

Diskusjon

Samtidig som mennesker blir påkrevd unødvendige valg, blir vanlige forbrukere nektet sine rettigheter til å velge . Spesielt er retten til å reparere blitt et viktig problem.

1. I et tilfelle som har blitt kjent over hele verden, saksøkte Apple et lite reparasjonsverksted i Norge. Resultatet var ikke noe de hadde til hensikt. Se: https://motherboard.vice.com/en_us/article/a3yadk/apple-sued-an-independent-iphone-repair-shop-owner-and-lost

2. Bønder i USA har også vært engasjert i en pågående kamp med John Deere: https://video.vice.com/en_us/video/motherboard-farmers-fighting-big-tech-right-to-repair-tractors/59a04cd18950d06e318a1c53

3. Her er den nyeste utviklingen: https://motherboard.vice.com/en_us/article/evex8z/right-to-repair-advocates-are-hosting-youtube-town-halls-to-show-you-how-to-get-involved-in-the-movement

Hvordan blir du tvunget til å foreta valg som burde være unødvendige? Hvordan blir du forhindret i å gjøre valg du føler bør bli tilbudt?

Keywords 005 Brand

*** Start of a quotation from John Patrick Leary, Keywords: The new language of capitalism.

Brand (N., V.

Before the late nineteenth century, “brand” was a word most often encountered as a transitive verb, as in “to brand cattle.” It was (and still is) the direct, searing application of proof of ownership by the owner of land and chattel. The average consumer became the owner of branded objects between the late nineteenth century, when modern consumer branding makes its fitful start, and the middle of the twentieth. Then, brands were still a designation of uniqueness, but this designation had become less of a literal denotation of property and more of a symbolic connotation of quality. Hence the once popular and now quaint adjective “brand-name,” used to distinguish a product from the generic store variety. Branding in this sense was a metaphor that drew on the original mark of ownership, but the supermarket brand connected symbolic associations to everyday products—retaining the prestige of ownership while losing the material referent of its initial use as hot iron on living flesh.

The tense and aspect of the verb “to brand” as it is conventionally used are also important. A rebranding is continuous: either one “re-brands” or is in the act of “branding,” just as the Republicans … are “trying to change their brand.” The past tense of the verb is less often used, since to do so would presumably reveal either a failure to successfully rebrand or, if successful, the fraudulence of the enterprise. The verb thus manifests a curious combination of searing permanence and constant reinvention. This painful, paradoxical combination permeates the discourse of “personal branding.” The personal brand has an origin story and an author: the best-selling management consultant Tom Peters, whose 1997 Fast Company article “The Brand Called You” is something of a classic in the executive self-help genre. Peters’s conversational, exclamatory prose is the trademark—the brand, if you like—of a master stylist of executive pablum.

“Start right now: as of this moment you’re going to think of yourself differently! You’re not an “employee” of General Motors, you’re not a “staffer” at General Mills, you’re not a “worker” at General Electric or a “human resource” at General Dynamics (ooops, it’s gone!). Forget the Generals! You don’t “belong to” any company for life, and your chief affiliation isn’t to any particular “function.” You’re not defined by your job title and you’re not confined by your job description. Starting today you are a brand.”

Communication media, then, is treated as the cause of and solution to the unemployment crisis…. The “personal brand” is thus a concept that celebrates self-commodification, which Klein’s book [No Logo] had denounced as a new feature of corporate domination. For the personal branding consultants, it is empowerment, an “investment in yourself.” In politics and in managerial consulting, what is notable about many contemporary uses of “branding” is an indifference to, and even a seeming unawareness of, the charge of inauthenticity. Indeed, brand “gurus” are embarrassingly glib, their arguments superficial and easily refuted, and the packaging of their ideas often severely inept for people whose expertise purports to be in communication. But the incompetence of personal brand discourse has also been a major part of its appeal. To borrow a similar point Sarah Brouillette makes about the “creative class” slogan popularized by Richard Florida, the University of Toronto scholar and consultant, branded ideas like personal branding have an elegant, maddening coherence. All of their ideas about branding are brands themselves: digestible, imitable, applicable, and marketable. This takes us back to branding’s older meanings, as both a mark of typicality and a mark of distinction. Indeed, “personal branding” in our day is advertised as a way of living your authentic self—authenticity and its appearance are scarcely distinguishable. Even as it aspires to an unlikely sort of transcendence, though, the brand’s familiar origins in the marking of property reminds us of that laboring body whose flexibility has psychic and physical limits.

*** end quote

Zucked

Today, we will also look at the Facebook brand. The following is taken from /. (slashdot.org) with modifications.

Early Facebook investor Roger McNamee published a new book Zucked: Waking Up to the Facebook Catastrophe.

Facebook (along with Google and Twitter) has undercut the free press from two directions: it has eroded the economics of journalism and then overwhelmed it with disinformation. On Facebook, information and disinformation look the same; the only difference is that disinformation generates more revenue, so it gets better treatment…. At Facebook’s scale — or Google’s — there is no way to avoid influencing the lives of users and the future of nations. Recent history suggests that the threat to democracy is real. The efforts to date by Facebook, Google and Twitter to protect future elections may be sincere, but there is no reason to think they will do anything more than start a game of whack-a-mole with those who choose to interfere. Only fundamental changes to business models can reduce the risk to democracy.

Google and Facebook “are artificially profitable because they do not pay for the damage they cause,” McNamee argues, adding that some medical researchers “have raised alarms noting that we have allowed unsupervised psychological experiments on millions of people.” [This is not unique. Cars have been spewing out lead and other chemicals for years, many would say – with impunity, despite the damage that this does to human life. In economic terms this is referred to as externality. If it is a cost that affects a party who did not choose to incur it, it is a negative externality. If it is a benefit, it is a positive externality. Both occur.]

“I want to set limits on the markets in which monopoly-class players like Facebook, Google and Amazon can operate. The economy would benefit from breaking them up. A first step would be to prevent acquisitions, as well as cross subsidies and data sharing among products within each platform.”

“Another important regulatory opportunity is data portability, such that users can move everything of value from one platform to another. This would help enable startups to overcome an otherwise insurmountable barrier to adoption.”

“Given that social media is practically a public utility, I think it is worth considering more aggressive strategies, including government subsidies.”

“There need to be versions of Facebook News Feed and all search results that are free of manipulation.”

“I would like to address privacy with a new model of authentication for website access that permits websites to gather only the minimum amount of data required for each transaction…. it would store private data on the device, not in the cloud. Apple has embraced this model, offering its customers valuable privacy and security advantages over Android.”

“No one should be able to use a user’s data in any way without explicit, prior consent. Third-party audits of algorithms, comparable to what exists now for financial statements, would create the transparency necessary to limit undesirable consequences.”

“There should be limits on what kind of data can be collected, such that users can limit data collection or choose privacy. This needs to be done immediately, before new products like Alexa and Google Home reach mass adoption.”

Nøkkelord 005 Merke

*** oversatt sitat fra Nøkkelord: Kapitalismens nye språk

Merke (S., V.)/ Brand (N., V.)

Før slutten av det nittende århundre var “merke” et ord som oftest ble oppdaget som et transitive verb, som i “å merke storfe.” Det var (og fortsatt er) den direkte, bekreftelse av eierskap av land og eiendeler. Den gjennomsnittlige forbrukeren ble eier av merkede gjenstander mellom slutten av det nittende århundre, når moderne forbruker-merkevarebygging gjør sin fulle start, og midten av den tjuende. Deretter var merkene fortsatt en betegnelse av unikhet, men denne betegnelsen hadde blitt mindre av en bokstavelig betegnelse av eiendom og mer av en symbolsk konnotasjon av kvalitet. Derfor brukte den en gang populære og nå pittoreske adjektivet “merkenavn” for å skille et produkt fra det generiske butikk-variant. Merking i denne forstand var en metafor som trakk på det opprinnelige eierskapet, men supermarkedets merkevare forbinder symbolske foreninger med hverdags-produkter – beholder prestisje av eierskap mens man mister materialet referenten til sin opprinnelige bruk som varmt jern på levende kjøtt.

Spenningen og aspektet av verbet “å merke” som det er vanlig brukt, er også viktig. “Rebranding” (gjenmerking?) er kontinuerlig: enten en “re-brands” eller er i «merkevarebygging», akkurat som det Republikansk politiskparti “prøver å forandre merkevaren deres.” Preteritum brukes sjeldnere, siden å gjøre det ville antageligvis avsløre at det ikke var lykkes å rebrand eller, hvis det lykkes, bedriftenes bedrageri. Verbet manifesterer dermed en nysgjerrig kombinasjon av searing permanence og konstant gjenoppretting. Denne smertefulle, paradoksale kombinasjonen gjennomsyrer diskursen av “personlig merkevarebygging.” Det personlige merket har en opprinnelsens-historie og en forfatter: den bestselgende bedriftskonsulent Tom Peters, som skrev den 1997 Fast Company-artikkel “The Brand Called You” er noe av en klassiker i den utøvende selvhjelpgenre. Peters samtalelignende prosa med utropstegn er varemerket – merket (brand), hvis du vil – av en master stilist av toppledelsens barnemat.

“Start akkurat nå: Du skal ikke tenke på deg selv annerledes! Du er ikke en ‘ansatt’ hos General Motors, du er ikke en ‘medarbeider’ på General Mills, du er ikke en ‘arbeidstaker’ på General Electric eller en ‘menneskelig-ressurs’ på General Dynamics (ooops, det er borte!). Glem generalene! Du ’tilhører ikke’ noe selskap for livet, og hovedansvaret ditt er ikke til noen bestemt ‘funksjon’. Du er ikke definert av jobbtittelen din, og du er ikke begrenset av stillingsbeskrivelsen. I dag er du et merke.”

Kommunikasjonsmedia blir da behandlet som årsak til og løsning på arbeidsledighetskrisen …. Det personlige merket er således et konsept som feirer selv-kompodifisering, som Kleins bok [No Logo] hadde fordømt som en ny funksjon av bedriftens dominans. For de personlige merkevarekonsulentene er det egenmakt, en “investering i deg selv.” I politikk og i ledelses-rådgivning er det bemerkelsesverdig om mange samtidige bruksområder av “branding” en likegyldighet til og til og med en tilsynelatende ubevissthet om manglende autentisitet. Faktisk er merkevare “guruer” skremmende pratsalig, deres argumenter overfladisk og lett motbeviset, og emballeringen av ideene deres er ofte alvorlig udugelig for folk som tilsynelatende har kompetanse til å være i kommunikasjon. Men manglende kompetanse til personlig merkevare diskurs har også vært en stor del av sin appell. For å låne et tilsvarende poeng, gjør Sarah Brouillette om slagordet “kreativ klasse”, populærisert av Richard Florida, University of Toronto-lærer og konsulent, ideer omkring merker som personlig merkevarebygging har en elegant, rasende sammenheng. Alle deres ideer om merkevarebygging er selv merker: fordøyelig, imiterbar, anvendbar og markedsførbar. Dette tar oss tilbake til merkevarebyggingens eldre betydninger, som både er typisk samtidig som det er et skillemerke. Faktisk er “personlig merkevarebygging” i vår tid er annonsert som en måte å leve din autentiske selv på, og det skiller seg knapt fra vedkommendes transcendens, minner merkevarens kjente opprinnelse i merking av eiendom oss om den arbeidende kroppen hare en fleksibilitet med både psykiske og fysiske grenser.

*** slutt sitat

Zucked

I dag vil vi også se på Facebook-merkevaren. Følgende er tatt fra /. (slashdot.org) med modifikasjoner.

Tidlig Facebook-investor Roger McNamee publiserte en ny bok Zucked: Waking Up to the Facebook Catastrophe.

Facebook (sammen med Google og Twitter) har underskåret den frie pressen fra to retninger: den har ødelagt journalistikkens økonomi og overveldet det med disinformation. På Facebook ser informasjon og disinformasjon ut som det samme; Den eneste forskjellen er at disinformation genererer mer inntekter, så det blir bedre behandling …. På Facebooks skala – eller Googles – er det ingen måte å unngå å påvirke brukerens liv og nasjonens fremtid. Nyere historie tyder på at trusselen mot demokrati er ekte. Anstrengelsene til å gjøre det mulig for Facebook, Google og Twitter for å beskytte fremtidige valg, kan være oppriktige, men det er ingen grunn til å tro at de vil gjøre noe mer enn å starte et spill med whack-a-mole med de som velger å blande seg. Bare fundamentale endringer i forretningmodeller kan redusere risikoen for demokrati.

Google og Facebook “er kunstig lønnsomt fordi de ikke betaler for skaden de forårsaker, sier McNamee, og legger til at noen medisinske forskere” har hevet alarmer og merker at vi har tillatt ukontrollerte psykologiske eksperimenter på millioner av mennesker. ” [Dette er ikke unikt. Biler har spyttet ut bly og andre kjemikalier i årevis, mange ville si – med straffrihet, til tross for skaden som dette gjør for menneskelivet. I økonomisk henseende kalles dette eksternalitet. Hvis det er en kostnad som påvirker en fest som ikke velger å pådra seg det, er det en negativ eksternalitet. Hvis det er en fordel, er det en positiv eksternalitet. Begge forekommer.]

“Jeg vil sette grenser på markedene der monopolklasseaktører som Facebook, Google og Amazon kan operere. Økonomien vil ha nytte av å bryte dem opp. Et første skritt ville være å hindre oppkjøp, samt kryssbidrag og datadeling blant produkter innen hver plattform. “

“En annen viktig regulatorisk mulighet er dataportabilitet, slik at brukerne kan flytte alt fra verdi fra en plattform til et annet. Dette vil bidra til å muliggjøre oppstart for å overvinne en ellers uoverstigelig barriere for adopsjon.”

“Gitt at sosiale medier er praktisk talt et offentlig verktøy, tror jeg det er verdt å vurdere mer aggressive strategier, inkludert statlige tilskudd.”

“Det må være versjoner av Facebook News Feed og alle søkeresultater som er fri for manipulering.”

“Jeg vil gjerne takle privatlivet med en ny autentiseringsmodell for tilgang til nettstedet som tillater nettsteder å samle bare minimumsinformasjonen som kreves for hver transaksjon …. det ville lagre private data på enheten, ikke i skyen. Apple har omfavnet denne modellen, og tilbyr sine kunder verdifulle personvern- og sikkerhetsfordeler over Android.”

“Ingen bør kunne bruke en brukers data på noen måte uten eksplisitt, forhåndsgodkjenning. Tredjeparts revisjon av algoritmer, som kan sammenlignes med det som eksisterer nå for regnskap, ville skape den nødvendige transparens for å begrense uønskede konsekvenser.”

“Det bør være begrensninger på hva slags data som kan samles inn, slik at brukere kan begrense datainnsamling eller velge personvern. Dette må gjøres umiddelbart før nye produkter som Alexa og Google Home-rekkevidde vedtak.”

Keywords 004 Best Practices

Start of a quotation from John Patrick Leary, Keywords: The new language of capitalism

Best Practices (N. Pl.)

The term best practices was popularized by Robert Camp’s 1989 book Benchmarking: The Search for Industry Best Practices that Lead to Superior Performance, which used it to mean a broadly applicable standard for excellence in any field. From its origins in the business press, it has migrated into elementary to higher education, nonprofit fields, and politics, where it suggests solution-oriented practicality. Like most jargon, the meaning of best practices comes as much from its literal signification as from the belonging that its use indicates: by using the phrase, one signals one’s place in a professional class and one’s knowledge of its attendant ideas….

Despite its pragmatic positivity, the turn to best practices is motivated by anxiety about national decline. In the United States, because of what Camp correctly diagnoses as a widespread tendency toward jingoism, it is difficult to assimilate foreign competition and domestic job loss into the national narrative of progress. Part of the appeal of best practices lies in the antiseptic technicality with which it dispatches these fears. An organization pursuing best practices endeavors to follow what one encyclopedia calls “the most efficient or prudent course of action,” which makes it admittedly hard to argue with. What teacher, banker, crossing guard, or bus driver doesn’t want that? What alternative could there be — merely fine practices?

The problem, as Wendy Brown shows in her book Undoing the Demos, lies in the way that best practices separates “practices” from “products.” As she argues, value inheres in “practices,” which are thought to be portable (with some customization, of course) from one field or organization to the next. Just like solutions, best practices emphasizes problem-solving. But because the term derives from the business world, where market competitiveness is the value that separates “best” practices from deficient ones, the sense of quality that inheres in the concept is typically market-based. This is where its alleged neutrality begins to fray…. As Brown argues, the phrase best practices carries two complementary meanings. First, the term describes a basically market-based (i.e., profit-driven) standard of evaluation, which organizes how we think about public services like public higher education. Additionally, best practices imbues actual profit-driven organizations with the public accountability that the public sector is supposed to provide. Because best practices incorporates ethics and accountability into its logic, it implies a kind of self-regulation: why regulate a corporation when its best practices already require it to act ethically?

…[I]n 2016, news broke that the residents of Flint, MI had been exposed to lead-contaminated water for nearly two years. The city’s state-appointed emergency manager was charged with pursuing cost-efficiency in public services—including the municipal water supply. Public health, which costs money, predictably suffered. In response, Michigan’s Republican Governor Rick Snyder, a former executive whose love of business jargon is boundless, promised to fix it with a “best practices approach for individual locations with water lead levels greater than 15 ppb,” considered a baseline rate of toxicity. But it was the pursuit of a version of best practices—the privatization of a public utility, running government like a business—that got Flint into its deadly mess. And Snyder counseled a skeptical public that best practices would get it out.

*** end quote

Activity

Sometimes, the challenge offered with best practices is not so much other people following them, but the coercion used to force/ intimidate/ pressure others to follow someone else’s idea of what is a best practice. Diets and nutritional issues, immediately spring to mind.

This week, news sources in Norway, and throughout the world, have been promoting the launch of the EAT – Lancet Commission on Food, Planet, Health.  This launch was in Oslo, 2019-01-17, and claimed to involve 30 scientists. See: https://eatforum.org/eat-lancet-commission/

From my perspective, this launch certainly gave the impression that best practices are/ were being applied to food, in all of its manifestations: production, processing, transport, preparation and consumption. There appears to be a consensus about what the world and people need, and perhaps more importantly, what has to be avoided. Fruits, vegetables and nuts are the winners; sugar, red meat, milk products and eggs are the losers.

The Guardian newspaper, for example, provides a list of meal ingredients for a week, but not the recipes to prepare them. See:  https://www.theguardian.com/environment/2019/jan/17/seeds-kale-red-meat-once-a-month-diet-save-the-world

“The commissioners lay out important caveats. Their solution is contingent on global efforts to stabilise population growth, the achievement of the goals laid out in the Paris Agreement on climate change and stemming worldwide changes in land use, among other things. But they are clear that it depends on far more than just these basic requirements. The initial report presents a flexible daily diet for all food groups based on the best health science, which also limits the impact of food production on the planet.”

If one looks at the EAT Foundation, one discovers one of Norway’s richest families behind it, and especially the name of Gunhild Stordalen. I am not going to say anything disparaging about this person, who is undoubtedly sincere in her beliefs, and has been an animal rights advocate and environmentalist for many years. She is a physician, and has a Ph.D. with a specialization in osteology.

There is much positive to commend Gunhild. In her Wikipedia biography, it notes: “In 2012 Stordalen was named the youngest woman on Kapital’s annual list over the 100 most influential women of Norway. In 2014 WWF Sweden named Gunhild Stordalen as Environmental Hero of the Year and in 2016 she was recognized among the 150 most influential business communicators in Sweden. She is a Young Global Leader of the World Economic Food Forum and was one of 29 leaders selected by United Nations Secretary-General ban Ki-moon in 2016 to provide inspiration and direction for the Scaling Up Nutrition Movement and its mission in eradicating malnutrition In 2016, Gunhild Stordalen was also awarded with the Norwegian Fredrikkeprisen, the Norwegian Women’s Sanitation Association’s award.

In addition to being both the founder and president of EAT Foundation, Gunhild is also the founder and chair of the environmental organization GreeNudge and sits on several boards. These include Nordic Choice Hotel Group, Scaling Up Nutrition (SUN), Movement Lead Group, World Economic Forum’s Global Future Council (on the Future of Food Security and Agriculture), ECOHZ Renewable Energy Foundation, BT Group’s Committee for Sustainable and Responsible Business, the climate initiative DrawDown and the international advisory board of the Stockholm Resilience Center.”

She undoubtedly eats by the principles proposed by the EAT Foundation. Yet, one wonders if her opinions or personal agenda have had too much influence. Even the launch date becomes suspect, because it is two days after Gunhild’s fortieth birthday.

However, cracks are appearing in the proposed diet. There is increased skepticism to the advice given by EAT, according to this Norwegian news article: https://www.nrk.no/norge/eksperter-bekymret-over-stordalens-kostholdsrad-1.14386282

In summary, Anna Haug and Bjørg Egelandsdal, who are professors in nutritional physiology and chemistry at the Norwegian University of Life Sciences (NMBU), believe that access to a number of nutrients will be marginal if one follows the Eat diet. They are worried. “We think especially of young women of childbearing age, who need iron, calcium, B12, zinc and not least vitamin D,” the two say to NRK…. The professors believe that the report’s recommendations for meat, fish and milk are too small, and that in Norway we have a great deal of access to wild fish and good conditions for ruminants, which we should use. “The fish can give us, iodine, vitamin D, selenium and long omega-3 fatty acids, as there is little in the Eat diet. While meat and milk contain a type of iron that can be easily absorbed in the body, as well as protein, calcium, zinc, B12 and other B vitamins.”

Your mission, if you should choose to accept it, is to examine how nutritional practices have been manipulated in the past, in the name of science.

  1. Read about Ancel Keys (1904-2004) and how he influenced opinions about obesity. Here is a wikipedia article about him: https://en.wikipedia.org/wiki/Ancel_Keys
  2. Read about the Seven Countries Study, and the debate that has followed it. See: https://en.wikipedia.org/wiki/Seven_Countries_Study
  3. Find a nutritional “baby-step” that you could undertake, that would improve your nutrition, and reduce ecological pressure on planet earth.

Nøkkelord 004 Beste praksis

*** oversatt sitat fra Nøkkelord: Kapitalismens nye språk

Beste Praksis (S.fl.)

Begrepet beste praksis ble popularisert av Robert Camps 1989-bok Benchmarking: The Search for Industry Best Practices that lead to Superior Performance, som brukte det til å bety en bredt anvendelig standard for utmerkelse i alle felt. Fra sin opprinnelse i virksomhetspressen har den migrert til grunnskole til høyere utdanning, veldedighetsorganisasjoner og politikk, der det foreslår løsningsorientert praktisk. I likhet med de fleste sjargong kommer betydningen av beste praksiser like mye fra den bokstavlige betegnelsen som fra tilhørere som bruken begrepet: ved å bruke uttrykket, signalerer man sitt sted i en profesjonell klasse og en kunnskap om dens tilhørende ideer ….

Til tross for sin pragmatiske positivitet, er bevegelsen til beste praksis motivert av angst om nasjonal tilbakegang. I USA, på grunn av hvilken kamp som er korrekt diagnostisert som en utbredt tendens til jingoisme, er det vanskelig å assimilere utenlandsk konkurranse og tap av arbeidsplasser i den nasjonale fortellingen om fremgang. En del av klagen til beste praksis ligger i den antiseptiske teknikken som den sender ut frykten til. En organisasjon som driver best praksis forsøker å følge med på hvilken en encyklopedi kaller “det mest effektive eller forsiktige handlingsforløpet”, noe som gjør det riktignok vanskelig å argumentere med. Hvilken lærer, banker, kryssvakt eller busssjåfør vil ikke ha det? Hvilket alternativ kan det være – bare gode praksiser?

Problemet, som Wendy Brown viser i sin bok, Undoing the Demos, ligger i den måten at beste praksis skiller “praksis” fra “produkter.” Som hun argumenterer, arver begrepet “praksis” en verdi som antas å være bærbar (med noen tilpasning, selvsagt) fra ett felt eller organisasjon til det neste. Akkurat som begrepet “løsning” understreker begrepet “beste praksis” problemløsing. Men fordi begrepet kommer fra næringslivet, hvor markedskonkurranseevne er den avgjørende verdi som skiller “beste” praksis fra “mangelfulle” praksis, er kvalitetsfølelsen som er iboende i konseptet markedsbasert. Det er her den påståtte nøytraliteten begynner å svikte …. Som Brown hevder, uttrykket “beste praksis” har to komplementære betydninger. For det første beskriver begrepet en i utgangspunktet markedsbasert (dvs. resultatdrevet) evalueringsstandard, som organiserer hvordan vi tenker på offentlige tjenester, eksempelvis offentlig høyere utdanning. I tillegg tilfører “beste praksis” profittdrevne organisasjoner en skinn offentlig ansvarligheten som den offentlige sektoren skal tilby. Fordi “beste praksis” innebærer etikk og ansvar i sin logikk, innebærer det også en form for selvregulering: Hvorfor regulere et selskap når den “beste praksis” allerede krever at den agerer etisk?

… [I] 2016, brøt nyheten at innbyggerne i Flint, MI hadde vært utsatt for blyforurenset vann i nesten to år. Byens del-stat utpekt etatsjef hadde ansvaret for å drive kostnadseffektivitet i offentlige tjenester, inkludert den kommunale vannforsyningen. Folkehelsen, som koster penger, forutsigbart led. Som svar har den republikanske guvernøren i Michigan, Rick Snyder, en tidligere bedriftsleder som har en ubegrenset forkjærlighet til forretningssjargong, lovet å fikse det med en “beste praksis” tilnærming for de ulike steder der bly nivået i vannledningene oversteg 15 ppb”. Dette nivå er ansett som en grunnlinje for blyforgiftning (toksisitet). Men det var jakten på en versjon av beste praksis – privatiseringen av et offentlig verktøy, som kjører regjeringen som en bedrift – som forårsaket Flints dødelig problem. Og Snyder rådde et skeptisk publikum om at “beste praksis” ville redde dem fra det.

*** slutt sitat

Noen ganger er utfordringen som tilbys med “beste praksis”, ikke så mye at andre som følger dem, men tvanget som brukes til å tvinge / skremme / presse andre til å følge ideer om hva som er “beste praksis”. Dietter og ernæringsmessige problemer, umiddelbart vekker tankene.

Denne uken har nyhetskilder i Norge og over hele verden kommentert lanseringen av EAT – Lancet komiteen on Mat, Planet, Helse. Denne lanseringen var i Oslo 2019-01-17, og hevdet å involvere 30 forskere. Se: https://eatforum.org/eat-lancet-commission/

Fra mitt perspektiv ga denne lanseringen absolutt inntrykk av at beste praksiser blir brukt på mat, i alle dets manifestasjoner: produksjon, bearbeiding, transport, forberedelse og forbruk. Det ser ut til å være enighet om hva verden og folk trenger, og kanskje enda viktigere, hva som må unngås. Frukt, grønnsaker og nøtter er vinnerne; sukker, rødt kjøtt, melkeprodukter og egg er taperne.

The Guardian avis, for eksempel, gir en liste over måltid ingredienser for en uke, men ikke oppskrifter for å forberede dem. Se: https://www.theguardian.com/environment/2019/jan/17/seeds-kale-red-meat-once-a-month-diet-save-theworld

“Kommisjonærene legger viktige forbehold. Deres løsning er betinget av global innsats for å stabilisere befolkningstilveksten, oppnåelsen av målene som er fastsatt i Paris-avtalen om klimaendringer og blant annet de globale endringene i arealbruk. Men de er tydelige at det avhenger av langt mer enn bare disse grunnleggende kravene. Den første rapporten presenterer et fleksibelt daglig diett for som bruker alle matgrupper og basert på beste helsevitenskap, som også begrenser virkningen av matproduksjon på planeten.”

Hvis man ser på EAT-stiftelsen, oppdager man en av Norges rikeste familier bak seg, og spesielt navnet, Gunhild Stordalen. Jeg kommer ikke til å si noe negativt om denne personen, som utvilsomt er oppriktig i sin tro, og har vært en dyrerettesforkjemper og miljøaktivist i mange år. Hun er lege, og har en doktorgrad med en spesialisering i osteologi.

Det er mye positivt å anbefale Gunhild. I hennes Wikipedia-biografi noteres det: “I 2012 ble Stordalen kåret til den yngste kvinnen på Kapitals årsliste over de 100 mest innflytelsesrike kvinnene i Norge. I 2014 utnevnte WWF Sverige Gunhild Stordalen som Årets Miljøhelt, og i 2016 ble hun anerkjent blant de 150 mest innflytelsesrike forretningskommunikatørene i Sverige. Hun er en ung global leder av World Economic Food Forum og var en av 29 ledere valgt av FNs generalsekretær ban Ki-moon i 2016 for å gi inspirasjon og retning for “oppskalering av ernæring” bevegelsen og sitt oppdrag for å utrydde underernæring i 2016, Gunhild Stordalen ble også tildelt den norske Fredrikkeprisen, den norske kvinners sanitetsforening.

I tillegg til å være både grunnlegger og president for EAT-stiftelsen, er Gunhild også grunnlegger og leder for miljøorganisasjonen GreeNudge og sitter på flere styre. Disse inkluderer Nordic Choice Hotel Group, Scaling Up Nutrition (SUN), Movement Lead Group, Verdensøkonomiske Forumets globale fremtidige råd (om fremtidens matssikkerhet og landbruk), ECOHZ Renewable Energy Foundation, BT-konsernets komité for bærekraftig og ansvarlig virksomhet, klima initiativet DrawDown og det internasjonale rådgivende styret i Stockholms Resilience Center.”

Hun spiser utvilsomt i forhold til prinsippene foreslått av EAT-stiftelsen. Likevel lurer man på om hennes meninger eller personlige agenda har hatt for mye innflytelse. Selv lanseringsdatoen blir mistenkelig fordi det er to dager etter Gunhilds 40. årsdag.

Imidlertid oppstår sprekker i den foreslåtte dietten. Det er økt skepsis overfor EATs råd, ifølge denne norske nyhetsartiklen: https://www.nrk.no/norge/eksperter-bekymret-over-stordalens-kostholdsrad-1.14386282

Sammendrag, Anna Haug og Bjørg Egelandsdal, som er professorer i næringsfysiologi og kjemi ved Norges Universitet for biovitenskap, mener at tilgangen til en rekke næringsstoffer vil være marginell dersom man følger Eat dietten. De er bekymret. “Vi tenker spesielt på unge kvinner i fertil alder, som trenger jern, kalsium, B12, sink og ikke minst vitamin D,” sier de to til NRK …. Professorene tror at rapportens anbefalinger for kjøtt, fisk og melk er for små, og at i Norge har vi stor tilgang til villfisk og gode forhold for drøvtyggere, som vi skal bruke. “Fisken kan gi oss, jod, vitamin D, selen og lange omega-3 fettsyrer, da det er lite i Eat dietten. Mens kjøtt og melk inneholder en type jern som lett kan absorberes i kroppen, så vel som protein, kalsium, sink, B12 og andre B-vitaminer. “

Ditt oppdrag, hvis du skal velge å akseptere det, er å undersøke hvordan ernærings praksis har blitt manipulert tidligere, i vitenskapens navn.

 1. Les om Ancel Keys (1904-2004) og hvordan han påvirket meninger om fedme. Her er en wikipedia-artikkel om ham: https://en.wikipedia.org/wiki/Ancel_Keys (Det finnes ikke på norsk, dessverre)

  2. Les om Seven Countries Study, og debatten som har fulgt den. Se: https://en.wikipedia.org/wiki/Seven_Countries_Study (Det finnes ikke på norsk, dessverre)

  3. Finn et ernæringsmessig “baby-trinn” som du kan påta seg, som vil forbedre din ernæring, og redusere økologisk press på planeten jorden.

Keywords 003 Artisan

Artisanal (Adj.); Artisan (N.)

Artisanal has always been a word with a class meaning. It has long been used in Marxist writing to describe pre-capitalist modes of production, and more broadly forms of labor typically distinguished by prestige and status from “artistic.” In the Marxist tradition, the artisan was conventionally understood in terms of a framework of loss—the subjugation of “the previously independent craftsman” and his conversion into a “hired industrial worker” in the rise of European capitalism, as Leon Trotsky explained it. This loss can also be understood in the positive terms of efficiency and speed, as in the rise of mass production at Ford, where cars once slowly and expensively stitched together in a workshop by a team of artisans were quickly and cheaply assembled along a moving line by unskilled laborers. Loss and redemption were points of departure for E. P. Thompson’s The Making of the English Working Class, the pioneering Marxist history of the English artisan. “I am seeking to rescue the poor stockinger, the Luddite cropper, the “obsolete” hand-loom weaver, the “Utopian”artisan … from the enormous condescension of posterity,” Thompson wrote in his preface. A different mission of reclamation also pervades the recent rise of “artisanal,” the adjective, as a brand identity for a variety of consumer goods made slowly and by hand, according to methods preserved in folk memory, family lore, or some other archive. The difference between “artisanal” and “artisan,” though, is the difference between a brand identity and aclass identity. Artisanal products are generally aimed at bourgeois consumers; the artisan struggled against bourgeois producers.8

The fashion for artisanal products has a socialist genealogy, although the proverbial organic apple has fallen rather far from the tree when we consider today’s $80 Japanese denim mechanic’s apron. William Morris, the nineteenth-century socialist and leader of the Arts and Crafts Movement, sought to preserve craft techniques from destruction by mass production. He is an indirect inspiration to many of today’s devotees of artisanal or maker culture, even if the latter term is defined by an enthusiasm for, rather than a suspicion of, the labor-saving technology that Morris criticized. In one essay, Morris defines “artisan” in terms of its loss of the intellectual capacity retained by the artist. This distinction between artisans and artists has long been fundamental to the meaning of each. A seventeenth-century French-English dictionary translated the word “spirit” as the “heart” that an artisan has in his fingers, rather than his head. “The Germans,” explained its author, “are better Artisans than Artists, better at handy-crafts then at head-craft.” The artist, then, was an intellectual, developing creative work for pleasure and enlightenment; the artisan was a craftsman, making products for some practical use. Morris took aim at this distinction between hand- and head-craft, which he dates to the “rise of capitalism in the sixteenth century,” before which, he says, all craftsmen who made anything were artists of some kind. “What we want,” he wrote in “Artists and Artisan as Artist Sees It,” “is to extinguish not the artist, but the mere artisan, by destroying the flattery craving flunkey in the one, and the brutal toil-worn slave in the other, so that they may both be men.” Raymond Williams, for his part, dates the break between the artist and the artisan much later, to the Royal Academy’s exclusion of engravers in the late eighteenth century. The artisan was henceforth a skilled manual laborer, the artist an imaginative creator, and the worker an extension of the machine he works, or rather which works him.9 Whenever we date the breach between the artist and the artisan, it is a product of a class-stratified society and the kinds of knowledge work such a society values.10

There is thus both an economic and a moral dimension to most discussions of the artisan: she or he has been a degraded form of the more honored artist, but also a worker displaced by capitalism, whose work is pulverized by the cheapened baubles of commercial capitalism. It is easy, however, to denounce these baubles without inquiring into the systems that make their production possible and profitable. A survey of the word’s recent history in the New York Times shows that the adjective “artisanal” has been attached most of all to food, first appearing in articles on European gastronomic traditions—cheese-making, viniculture, etc.—in the early 1980s. The term explodes in popularity after 2000, when it comes to be applied more often to restaurants and food products in the US.11 Many contemporary American celebrations of the food artisan emphasize, quite understandably, the degradation of the country’s regional and cultural foodways under corporate agriculture and processed food production—think of how many people have never eaten fried chicken outside a KFC, never tasted a homemade pickle, or never eaten macaroni and cheese that was not orange. But critiques of consumption practices that ignore the class privilege that would enable healthier and more diverse food choices (and would support a reader’s interest in midtown Manhattan fromageries) commit the old error that Marx attributed to the anarchist Michel Proudhon, who mourned the relative independence of the artisan class as it was disappearing in the latter half of the nineteenth century. In The Poverty of Philosophy, Marx charged that Proudhon insisted on seeing the factory machines themselves as the culprit of the artisan’s downfall, rather than the economic relation of labor to capital, of which the machines’ dominance over artisanal skill was only a symptom. Later, the Morris-inspired Arts and Crafts Movement, as Jackson Lears has written, responded to regimentation and inequality in modern industry by reviving old methods of craft production. By attempting to restore to the worker the autonomy the factory had taken away, the movement would also provide consumers with the beauty they were missing. But without structural reforms of the economic system, the Arts and Crafts Movement, which aimed to liberate workers, became a niche market for middle-class buyers. Thus it is with artisanal consumption today.

Activity

I have found an interesting juxtaposition between the above, and an article by Gwynn Guilford, in Quartz, that appeared 2018-12-30: https://qz.com/1510405/gms-layoffs-can-be-traced-to-its-quest-to-turn-people-into-machines/

Nøkkelord 003 Håndverker

Den norske oversettelsen har ikke vært alt for lett, da man blander inn gamle og, gjerne, utdaterte begrep. Men forhåpentlig er det litt forståelig.

*** oversatt sitat fra Nøkkelord: Kapitalismens nye språk – håndverk

Artisanal (kunsthåndverkmessig) har alltid vært et ord med en klasses betydning. Det har lenge vært brukt i marxistisk skrift for å beskrive før-kapitalistiske produksjonsmetoder, og mer bredt arbeidsmetoder som typisk er preget av prestisje og status fra “kunstnerisk”. I den marxistiske tradisjonen ble håndverkeren tradisjonelt forstått i form av et rammeverk av tap – underkjenningen av “den tidligere uavhengige (kunst)håndverkeren” og hans konvertering til en “innleid industriell arbeider” i oppveksten av europeisk kapitalisme, som Leon Trotsky forklarte det. Dette tapet kan også forstås på de positive vilkårene for effektivitet og fart, som i stigningen av masseproduksjonen på Ford, hvor biler en gang sakte og dyrt ble sydd sammen i et verksted av et håndverksarbeid, ble raskt og billig montert langs en bevegelig linje av ufaglærte arbeidere. Tap og innløsning var utgangspunkt for E. P. Thompson’s bok, Making of the English Working Class, den engelske håndverkerenes banebrytende marxistiske historie. “Jeg forsøker å redde den fattige strømpe-strikker’n, Luddite husman, den foreldede håndvevsveveren, Utopiansk håndverkeren … fra den enorme nedleggelsen av ettertiden,” skrev Thompson i forordet. Et annet oppdrag for gjenvinning gjennomsyrer også den nylige oppveksten av “artisanal” (som adjektiv), som en merkeidentitet for en rekke forbruksvarer laget langsomt og for hånd, i henhold til metoder bevart i folkehukommelse, familielær, eller et annet arkiv. Forskjellen mellom “kunstnerisk” og “håndverkskunst” er imidlertid forskjellen mellom en merkeidentitet og en klasse-identitet. Artisanalske produkter er generelt rettet mot borgerlige forbrukere; håndverkeren sliter mot borgerlige produsenter.

Mote for kunstneriske produkter har en sosialistisk slektsforskning, selv om det ordspråklige organiske epleet har falt ganske langt fra treet når vi vurderer dagens $ 80 japanske mekanikerens motebevist forkle. William Morris, det nittende århundre sosialist og leder av Arts and Crafts Movement (dvs den engeske kunskhåndverksbevegelsen), forsøkte å bevare håndverksteknikker fra ødeleggelse ved masseproduksjon. Han er en indirekte inspirasjon til mange av dagens hengivne kunstneriske eller skaperkultur, selv om sistnevnte begrep er definert av en entusiasme for, snarere enn en mistanke om, den arbeidskraftbesparende teknologi som Morris kritiserte. I et essay definerer Morris “håndverk” med tanke på tap av intellektuell kapasitet beholdt av kunstneren. Dette skillet mellom håndverkere og kunstnere har lenge vært grunnleggende for hver enkeltes betydning. En fransk-engelsk ordbok fra syttende århundre oversatt ordet “ånd” som “hjertet” som en håndverkere har i fingrene, i stedet for hodet hans. “Tyskerne,” forklarte forfatteren, “er bedre artister enn kunstnere, bedre til hendig håndverk enn på arbeid som krever innsats fra hodet.” Kunstneren var da et intellektuelt og kreativt arbeid for glede og opplysning; Håndverkeren var en håndverkere og laget produkter for praktisk bruk. Morris tok sikte på dette skillet mellom hånd- og hodesko, som han daterer til «kapitalismens oppgang i det sekstende århundre», før han sier at alle håndverkere som gjorde noe, var kunstnere av noe slag. “Hva vi vil,” skrev han i “Kunstnere og Artisan som Artist ser det”, “er å slukke ikke kunstneren, men bare håndverkeren, ved å ødelegge en smigrende tjener i den ene og den brutale sliten slave i den andre, slik at de begge kan være menn. “Raymond Williams, for sin del, avbryter bruken mellom kunstneren og håndverkeren mye senere, til det kongelige akademiets utelukkelse av graver i slutten av det attende århundre. Håndverkeren var fremdeles en dyktig manuell arbeider, kunstneren en fantasifull skaperen, og arbeideren en forlengelse av maskinen der han jobber, eller rettere som virker ham. Når vi daterer bruddet mellom kunstneren og håndverkeren, er det et produkt av et klasse samfunn og hva slags kunnskap som arbeider med slike samfunnsverdier.

Det er således både en økonomisk og en moralsk dimensjon for de fleste diskusjoner av håndverkeren: hun eller han har vært en forringet form av den mer ærefulle kunstneren, men også en arbeidstaker som er forskjøvet av kapitalismen, hvis arbeid er pulverisert av de kommersielle kapitalismens billigere slynger . Det er imidlertid lett å fordømme disse kulissene uten å spørre seg om systemene som gjør produksjonen mulig og lønnsom. En undersøkelse av ordet er nyere historie i New York Times viser at adjektivet “artisanal” er mest festet til mat, først som det fremgår av artikler om europeiske gastronomiske tradisjoner – ostevindu, vinavl og så videre – i begynnelsen av 1980-tallet . Begrepet eksploderer i popularitet etter 2000, når det kommer til å bli brukt hyppigere på restauranter og matvarer i USA. Mange moderne amerikanske feiringer av matmannen understreker, ganske forståelig, nedbrytningen av landets regionale og kulturelle matveier under bedriftsledelse jordbruk og bearbeidet matproduksjon – tenk på hvor mange mennesker som aldri har spist stekt kylling utenfor en KFC (Kentucky Fried Chicken), aldri smakt en hjemmelaget sylteagurk eller aldri spist macaroni og ost som ikke var oransje. Men kritikk av forbrukspraksis som ignorerer klasseprivilegiet som ville muliggjøre sunnere og mer varierte matvalg (og ville støtte en leser interesse for midtown Manhattan ostedisker) begå den gamle feilen som Marx tilskrev anarkisten Michel Proudhon, som sørget for den relative uavhengigheten av håndverksklassen som den forsvant i siste halvdel av det nittende århundre. I filosofiens fattigdom påtalte Marx at Proudhon insisterte på å se fabrikkens maskiner seg selv som gjerningsmannens fall, snarere enn det økonomiske forholdet mellom arbeidskraft og kapital, hvor maskinens dominans over kunstnerisk ferdighet bare var et symptom. Senere har den Morris-inspirerte Arts and Crafts Movement, som Jackson Lears har skrevet, svart på regimentasjon og ulikhet i moderne industri ved å gjenopplive gamle metoder for håndverksproduksjon. Ved å forsøke å gjenopprette arbeideren hadde autonomien fabrikken tatt bort, bevegelsen ville også gi forbrukerne den skjønnheten de manglet. Men uten strukturelle reformer av det økonomiske systemet ble Arts and Crafts Movement, som hadde til hensikt å befri arbeidstakere, et nisjemarked for mellomstore kjøpere. Således er det med forbruk av kunsthåndverk i dag.

*** sitat slutt

Aktivitet

Jeg har funnet et interessant sammenstilling mellom teksten ovenfor, og en artikkel skrevet av Gwynn Guilford, i Quartz, utgitt 2018-12-30: https://qz.com/1510405/gms-layoffs-can-be-traced-to-its-quest-to-turn-people-into-machines/