John Patrick Leary

There are 48 posts filed in John Patrick Leary (this is page 4 of 5).

Keywords 019 Ecosystem

John Patrick Leary tells us, Ecosystem is often used to describe a local network of businesses in a similar place, field or complex supply chain. It compels a certain zeal in its adherents, but it is not particularly original or consistent. It recycles other ideas in a new language of ecological balance.

The term was popularized by James Moore in “Predators and Prey: A New Ecology of Competition”, Harvard Business Review (1993). The point of the concept is to advise executives how to manage the system in order to thrive in it. The wiliest predators can game the system.

Whereas natural ecosystems are subject to dangerous unpredictability, business ecosystems can always navigate metaphorical seas, shoals or tempests.

In supporting works, cited by Leary, a number of analogies are presented. All rest on the unexamined assumption that innovation is the source of all value. Labour is invisible, if not disposable. Wages are subordinate to wealth maximization for the owners of capital.

Ecosystems are a way of modelling capitalist economies, so that they become all things to all people. They are complex but local, competitive yet serendipitous, a perennial gale and a resilient garden.

Fortunately, Harvard Business School does not have a monopoly on either neologisms or ecosystems.

Jules Régis Debray (1940 -) is known for his theorization of mediology, a critical theory of the long-term transmission of cultural meaning in human society. He advises that it is “Impossible to grasp the nature of conscious collective life in any epoch without an understanding of the material forms and processes through which its ideas were transmitted—the communication networks that enable thought to have a social existence. Indeed, the successive stages of development of these means and relations of transmission—whose ensemble we might term the mediasphere—suggest a new periodization for the history of ideas.”

The logosphere lasts from the invention of writing to that of the printing press, and is characterized as an age of theology. The graphosphere runs from 1448 to around 1968, an age of reason, books, newspapers and political parties, with poets and artists guarantists of truth, but where the image is subordinate to the text. Currently, we are living in the videosphere, the age of the image, where the visible triumphs over the great invisibles of the past – God, History and Progress.

This mediological periodization allows one to situate the life-cycle of socialism and to explore its ecosystem by approaching it as an ensemble composed of people, transmission tools and institutions.

Régis Debray concludes with, “Yet although these three regimes succeed each other in historical time, each asserting its own predominant forms and modes, it should go without saying that any one of us contains all the ages at once. Inside each of us there lies a calligraphic East, a printed Europe, a widescreen America; and the continents negotiate within us without losing their respective place. Each one of us is, simultaneously, God, Reason and Emotion; theocrat, ideocrat, videocrat; saint, hero and star. We dream of ourselves as standing outside time; we think about our century; we wonder what to do with our evening.”

One flaw with this essay is its failure to address the internet. The term appears in only one sentence, “The cellphone, internet, laptop and plane are good for internationalization, but they render solidarity less organic—lethal for internationalism.” According to Martin Hilbert and Priscila López in “The World’s Technological Capacity to Store, Communicate, and Compute Information”, Science (2011, 332(6025)), pp. 60–65, the Internet’s share of the global communication landscape was 1% of the information flow in 1993, 51% by 2000, and over 97% by 2007.

From the text it seems obvious that Jules Régis had only considered corporate or state-monopoly videographers, not citizen videographers capturing civil rights violations, or extremist videographers promoting hate, or terrorist videographers recording their assaults.

In 2019, people cannot afford to dismiss the internet, or the negative impact of firms such as Alphabet (Google & YouTube), Facebook and Amazon.

See: Jules Régis Debray, Socialism – A Life-Cycle, NRL 46, July – August 2007 is drawn from ‘Neuvième leçon: Vie et mort d’un écosystème: le socialisme’, Cours de médiologie générale, Paris 1991: https://newleftreview.org/issues/II46/articles/regis-debray-socialism-a-life-cycle

Activity

Not only is this weblog post grounded in the written word of the graphosphere, but it is also hypocritical. To be relevant in the videosphere, it should have been a video production.

Your assignment, should you choose to undertake it, is twofold. First, it is to explore how you can better make use of the tools of the videosphere to transmit positive cultural and political ideas you find important. Second, it is to explore how you can reduce the influence of negative content, optionally including the mitigation of hateful/ violent live-stream videos of deplorable events.

Nøkkelord 019 Økosystem

John Patrick Leary forteller oss at Ecosystem ofte brukes til å beskrive et lokalt nettverk av bedrifter i en lignende, sted, felt eller kompleks forsyningskjede. Det tvinger en viss iver i sine etterfølgere, men det er ikke særlig original eller konsekvent. Det resirkulerer andre ideer i et nytt språk med referanse til økologisk balanse.

Begrepet ble popularisert av James Moore i “Predators and Prey: A New Ecology of Competition”, Harvard Business Review (1993). Konceptet er å gi råd til ledere om hvordan man styrer et forretningssystem for å trives i det. Kun de vileste rovdyrene kan utnytte/ utbytte systemet.

Mens naturlige økosystemer er utsatt for farlig uforutsigbarhet, kan økosystemer i virksomheten alltid navigere i metaforiske hav, skyer eller forstyrrelser.

I støttende verk, citert av Leary, presenteres en rekke analogier. Alt hviler på en antakelse om at innovasjon er kilden til all verdi. Arbeid er usynlig, og kan offres. Lønn er underlagt rikdomsmaksimering for kapitalens eiere.

Økosystemer er en måte å modellere kapitalistiske økonomier på, slik at de blir alle ting for alle mennesker. De er komplekse, men lokale, konkurransedyktige men serendipitøse, en ustanselig storm og en robust hage.

Heldigvis har Harvard Business School ikke monopol på enten nye ord eller økosystemer.

Jules Régis Debray (1940 -) er kjent for sin teoretisering av mediologi, en kritisk teori om den langsiktige overføringen av kulturell betydning i det menneskelige samfunn. Han anbefaler at det er “umulig å forstå naturen av bevisst kollektivt liv i en hvilken som helst epoke uten forståelse av de materielle former og prosesser gjennom hvilke dens ideer ble overført-kommunikasjonsnettene som muliggjør tanke å ha en sosial eksistens. stadier av utvikling av disse midlene og overføringsforholdene – hvis ensemble vi kan betegne mediasfæren – foreslår en ny periodisering for idehistorikken. “

Logosfæren varer fra oppfinnelsen av å skrive til trykkpressen, og er karakterisert som en teologalder. Grafosfæren løper fra 1448 til rundt 1968, en alder der sinnet står øverst, og av bøker, aviser og politiske partier, med poeter og kunstnere som garanterer sannhet, men hvor bildet er underordnet teksten. Foreløpig lever vi i videosfæren, bildets alder, hvor den synlige triumferer over de store usynlige fortidene – Gud, Historie og Fremgang.

Denne mediologiske periodiseringen gjør at man kan plassere sosialismens livssyklus og utforske sitt økosystem ved å nærme seg det som et ensemble bestående av mennesker, overføringsverktøy og institusjoner.

Régis Debray konkluderer med, “Likevel, selv om disse tre regimene lykkes hverandre i historisk tid, hver som påstår sine egne overordnede former og moduser, bør det uten å si at noen av oss inneholder alle aldre samtidig. Inne i hver av oss ligger løgner et kalligrafisk øst, et trykt Europa, et widescreen-Amerika, og kontinentene forhandler i oss uten å miste sitt respektive sted. Hver og en av oss er samtidig Gud, grunn og følelse, teokraten, ideokraten, videocraten, helgen, helten og stjernen. Vi drømmer om oss selv som står utenfor tiden, vi tenker på vårt århundre, vi lurer på hva vi skal gjøre med kvelden vår. “

En feil med dette essayet er mangelen på å ta opp Internett. Begrepet vises i bare en setning: “Mobiltelefonen, Internett, laptop og fly er gode for internasjonalisering, men de gjør solidariteten mindre organisk- dødelig for internasjonalisme.” Ifølge Martin Hilbert og Priscila López i “Verdens teknologiske kapasitet til lagring, kommunikasjon og beregning av informasjon”, Science (2011, 332 (6025)), s. 60-65, er internettets andel av Det globale kommunikasjonslandskapet 1% av informasjonsflyten i 1993, 51% i 2000 og over 97% innen 2007.

Fra teksten ser det ut til å være åpenbart at Jules Régis bare hadde betraktet bedrifts- eller statsmonopolvideoer, ikke borgervideoere som tok opp brudd på sivile rettigheter, eller ekstremistiske videografer som fremmer hat eller terroristvideoer som registrerer sine overgrep.

I 2019 har folk ikke råd til å avvise Internett, eller den negative virkningen av firmaer som Alfabet (Google og YouTube), Facebook og Amazon.

Se: Jules Régis Debray, Socialism – A Life-Cycle, NRL 46, July – August 2007 is drawn from ‘Neuvième leçon: Vie et mort d’un écosystème: le socialisme’, Cours de médiologie générale, Paris 1991: https://newleftreview.org/issues/II46/articles/regis-debray-socialism-a-life-cycle

Aktivitet

Ikke bare er denne blogginnlegget jordet i grafosfærens skrevne ord, men det er også hyklerisk. For å være relevant i videosfæren, burde det ha vært en videoproduksjon.

Ditt oppdrag, hvis du velger å gjennomføre det, er todelt. For det første er det å utforske hvordan du bedre kan bruke verktøyene i videosfæren til å overføre positive kulturelle og politiske ideer du finner viktige. For det andre er det å utforske hvordan du kan redusere innflytelsen av negativt innhold, eventuelt inkludert reduksjon av hatefulle / voldelige live-stream-videoer av beklagelige hendelser.

Keywords 018 Do It Yourself

My latest micro DIY project, a barebone Asus PN40, an inexpensive, small, low powered home theatre unit, that features LibreELEC, a “just enough” operating system to play a Kodi media player. In addition, I have had to install 2 x 4 GB RAM, and a 240 GB M.2 card. /Mitt siste mikro gjør det selv prosjekt, med en Asus PN40, en billig, liten, lav-energibruk hjemmekino barebone datamaskin, som vil inneholde LibreELEC, en “bare nok” operativsystem, som kan betjenne en Kodi mediespiller. I tilleg, har jeg måtte installere 2 x 4 GB RAM, og en 240 GB M.2 kort. (Photo: Asus)

John Patrick Leary seemed to be all over the place in his discussion of DIY (Do It Yourself). To begin with, it was public housing authorities abandoning tenants by asking them to fix up their rental accommodation. Then it was about males fixing up owner occupied accommodation in the suburbs. The last stop was the publication of second or third class books and magazines, with the London punk zine Sniffin’ Glue, and the Whole Earth Catalog, being named specifically.

Not everything DIY needs to involve a large percentage of one’s annual income, or available time. Sometimes, it can just involve a small fraction of it. My latest micro DIY project involved adapting a barebone computer, an Asus PN40, so that it met our specific needs as a media player.

The computing world is filled with myths, and the choice of Asus as my computer supplier of choice is based in part on myth. If anyone asks, I will tell them that I buy Asus not so much because of its price or design, but its superior engineering. A nice thing to say, but just a convenient half truth.

Asus was founded in Taipei, Taiwan in April 1989 by T.H. Tung (1960 – ), Ted Hsu, Wayne Hsieh and M.T. Liao. All four had worked at Acer as hardware engineers. Taiwan had not yet established itself as a leading position in the computer-hardware business, so Intel would supply new processors to more established companies like IBM first, and Taiwanese companies would have to wait for approximately six months more to receive their engineering prototypes. According to the legend, Asus created a motherboard prototype for an Intel 486, without access to the actual processor. When Asus approached Intel to request a processor to test it, Intel itself had a problem with its own 486 motherboard. Asus solved Intel’s problem. Asus’ own motherboard worked correctly without any further modification. Since then, Asus has received Intel engineering samples ahead of its competitors.

Asus has had its share of engineering challenges. Our first media player, an Asus EEE-box had over-heating issues. After several years, this machine was replaced with an Asus Tinker board, often referred to as a Raspberry Pi clone. This machine also has a couple of design flaws. Its micro USB connector was not designed for the power requirements of the board, a characteristic that can initiate a reboot cycle. The HDMI-CEC interface just doesn’t work. Consumer Electronics Control (CEC) is a feature of HDMI designed to allow users to command and control devices connected through HDMI, by a single remote control. These two issues were fixed in a newer version, Tinker Board S. Such a board was purchased as a replacement, but never installed. These boards will be redeployed as room controllers, in a house automation system.

A barebone Asus PN40 was purchased as a media player. For some milliseconds, two other machines were considered, an ASRock Beebox and a Gigabyte Brix. While 8 Beeboxes were purchased for a workshop in Straumen, and while I have talked for years about buying a Brix, when the opportunity finally came, I opted for my standard solution, Asus.

Activity

You may want to consider buying a barebones computer using a Linux operating system, and LibreOffice, rather than one featuring Microsoft Windows and Office, or one made by Apple. The cheapest way to get started is to acquire a Raspberry Pi. Suggestions of how to get started can be found here: https://www.raspberrypi.org/

Nøkkelord 018 Gjør det selv

John Patrick Leary syntes å være over alt i diskusjonen om gjør det selv. Til å begynne med var det de offentlige boligmyndigheter som overlatt reparasjoner til sine leietakere. Så var det om menn som forbedret sine eier-okkupert hus i forstedene. Det siste stoppet var utgivelsen av andre eller tredje klasse bøker og magasiner, med London punk zine Sniffin’ Glue, og Whole Earth Catalog, nevnt.

Ikke alle gjør det selv prosjekter trenger å involvere en stor prosentandel av ens årsinntekt, eller tilgjengelig tid. Noen ganger kan det bare innebære en brøkdel. Mitt nyeste mikro-DIY-prosjekt involverte å tilpasse en barebone-datamaskin, en Asus PN40, slik at den kunne imøttekomme våre spesifikke behov som mediespiller.

Dataverdenen er fylt med myter, og valget av Asus som min leverandør av datamaskiner er delvis basert på myte. Hvis noen spør, vil jeg fortelle dem at jeg kjøper Asus ikke så mye på grunn av prisen eller design, men på grunn av overlegen teknologi. En fin ting å si, men bare en halv-sannhet.

Asus ble grunnlagt i Taipei, Taiwan i april 1989 av T.H. Tung (1960 -), Ted Hsu, Wayne Hsieh og M.T. Liao. Alle fire hadde jobbet hos Acer som maskinvareingeniører. Taiwan hadde ennå ikke etablert seg som ledende innen maskinvarevirksomheten, slik at Intel ville levere nye prosessorer til mer etablerte selskaper som IBM først, og taiwanske selskaper måtte vente i omtrent seks måneder til å motta sine tekniske prototyper. Ifølge legenden skapte Asus et hovedkortprototype for en Intel 486, uten tilgang til den faktiske prosessoren. Da Asus nærmet seg Intel til å be om en prosessor for å teste den, hadde Intel selv et problem med sitt eget 486 hovedkort. Asus løste Intels problem. Asus’ eget hovedkort fungerte riktig uten ytterligere modifikasjoner. Siden da har Asus mottatt Intel ingeniørprøver foran sine konkurrenter.

Asus har hatt sin andel av tekniske utfordringer. Vår første mediespiller, en Asus EEE-boks, hadde overopphetingsproblemer. Etter flere år ble denne maskinen erstattet med et Asus Tinker-board, ofte referert til som en Raspberry Pi-klon. Denne maskinen har også et par designfeil. Micro USB-kontakten ble ikke designet for maskinens spenningsbehov, en egenskap som kan starte en omstartssyklus. HDMI-CEC-grensesnittet virker bare ikke. Consumer Electronics Control (CEC) er en funksjon i HDMI designet for å tillate brukere å styre og kontrollere enheter koblet via HDMI, med en enkelt fjernkontroll. Disse to problemene ble løst i en nyere versjon, Tinker Board S. Et slikt enhet var kjøpt som en erstatning, men aldri installert. Disse enhetsdatamaskiner vil bli omfordelt som romkontrollere, i et husautomatiseringssystem.

En barebone Asus PN40 ble kjøpt som en mediespiller. I noen millisekunder ble to andre maskiner vurdert, en ASRock Beebox og en Gigabyte Brix. Mens 8 Beeboxer ble kjøpt for et verksted i Straumen, og mens jeg har snakket i årevis om å kjøpe en Brix, da muligheten endelig kom, valgte jeg min standardløsning, Asus.

Aktivitet

Du vil kanskje vurdere å kjøpe en datamaskin som støtter Linux-operativsystem, og LibreOffice, i stedet for en med Microsoft Windows og Office, eller en produsert av Apple. Den billigste måte å komme i gang med slike datamaskiner, er å kjøpe en Raspberry Pi. Forslag om hvordan komme i gang finnes her: https://www.raspberrypi.org/

Keywords 017 Disruption

In Rome GAP activists place their logo after repairing a sidewalk/ I Roma plasserer GAP-aktivister sin logo etter å ha reparert en fortau (Photo: Marta Clinco, 2019

There are individuals that most people should be wary of. They can be classified as disturbers, but choose to call themselves disruptors. They are found in the private, public and volunteer sectors, often arising above their competence levels to become managers, presidents and CEOs. They use a democratic and inclusive vocabulary, but beneath the surface are secretive, manipulative and opaque. Those who have to confront them regularly, will suspect that they harbour sociopathic or psychopathic genes.

Über’s Travis Kalanick disrupted taxicabs; Apple’s Steve Jobs disrupted cell-phone manufacturers; chemistry teachers Jonathan Bergmann and Aaron Sams disrupted education by flipping their classrooms; the founders of Stance disrupted sock manufacturing. John Patrick Leary mentions pharmaceutical profiteer (his term) Martin Shkredi and thin-skinned (his term) venture capitalist Peter Thiel.

Disturbers do not need to look further than the books of Harvard Business School professor Clayton Christensen’s (1952 – ) to find their gospel. Within them, disruptive innovation arises as a meme, allowing anyone to act, like the Blues Brothers, as if they are on a mission from God. The challenge with Christensen, is that he believes his own myths, and the nobility of disruptors. Unfortunately, unless one is currently a billionaire, or an entrepreneur fully financed by a venture capitalist, there will not be any benefit from reading any of them. The main reason is that most people are social creatures, adapting seamlessly to their current socio-economic situation. In contrast, disturbers are indifferent to the suffering of others, and have no qualms inflicting stress, including disruption, on others.

If the three paragraphs below are not sufficient to satisfy your curiosity about disruptive innovation, read this Wikipedia article: https://en.wikipedia.org/wiki/Disruptive_innovation

The innovator’s dilemma: when new technologies cause great firms to fail (1997). Cheaper, simpler or unexpected products/ services bring down major companies. The hydraulic excavators on the back of a farm tractor, grow into monster machines that eclipse steam shovels, is a typical example. This book is followed by The innovator’s solution: creating and sustaining successful growth (2003) written with Michael E. Raynor. Still more books appear that focus on particular sectors, written with other co-authors. Disrupting class: how disruptive innovation will change the way the world learns (2008), The innovator’s prescription: a disruptive solution for health care (2008), The Innovative University: Changing the DNA of Higher Education (2011).

Then there is a change, sort of. Christensen along with Taddy Hall, Karen Dillon and David S. Duncan write yet another iteration, Competing Against Luck (2016). Here they discover that people (and major corporations) blame chance for the situation they are in. The consumer/ customer is no longer king, and understanding customers does not drive innovation success. Customers don’t buy products or services; they “hire” them to do a job, and it is understanding customer “jobs to be done” that is the new focus. Once again, success seems guaranteed by following the Christensen formula. If you aren’t successful then it is your fault, for you obviously failed to be meticulous enough in applying the advice.

Finally, at least for now, with Efosa Ojomo and Karen Dillon, The Prosperity Paradox: How Innovation Can Lift Nations out of Poverty (2019) is yet another book about disruptions, but at the national level. Once again, it is depressing reading that makes heros out of fortunate (lucky?) individuals. The innovations of Ford, Eastman (Kodak) and Singer America did not make America prosperous. The dollar standard, copious resources and a mixed economy all contributed. However, it was the Federal Government through various programs at various times, from social security to the Special Supplemental Nutrition Program for Women, Infants, and Children (WIC) that have taken risk out of being poor. While Christensen means well, he is so integrated into a neoliberal worldview that he cannot understand the world ordinary people inhabit.

Leary notes, “The business historians Andrew A. King and Baljir Baatartogtokh challenged the theory’s empirical foundations by surveying scholars and executives in various industries cited as case studies in Christensen’s work. Their analysis finds that Christensen and Raynor overemphasize the importance of executive decisions and oversimplify historical context to suit an overarching explanation for economic causality.” How Useful is the Theory of Disruptive Innovation? Sloane Management Review, Fall 2015.

Leary further comments, “As Jill Lepore argued about The Innovators Dilemma, disruption has a distinct missionary tenor. If innovation is our technocratic substitute for the nineteenth-century idea of progress, then disruption offers ‘The hope of salvation against the damnation it describes … Disrupt, and you will be saved. The Disruption Machine, The New Yorker, 2014 June 23.

To gain a more balanced perspective, readers are advised to concentrate on authors with a better understanding of the historical past, especially anthropologist Jason Hickel (? – ) and historian E. P. Thompson (1924 – 1993). In Britain, for example, rich landowners used their control of state processes to appropriate public land (the commons) for their private benefit. This created a landless working class that provided the labour required in the new industries developing in the north of England. Thompson notes, “In agriculture the years between 1760 and 1820 are the years of wholesale enclosure in which, in village after village, common rights are lost”, p. 217 Friedrich Engels has similar comments in Landflucht, “Enclosure (when all the sophistications are allowed for) was a plain enough case of class robbery”. This enclosure process led to peasant revolts which were violent repressed, and with many executions.

While there was a golden age between the 1945 end of the second world war and the 1973 oil crisis, the situation for ordinary people since then has deteriorated. Take Australia as an example. A poll by Essential Research, for Australian Fabians, revealed that Australians greatly underestimate the level of wealth inequality. As an example, 61% of 25 – 34 year old Australians owned their own home in 1981. By 2016 this number had dropped to 44%. See: https://www.theguardian.com/business/grogonomics/2019/apr/18/we-really-dont-know-just-how-bad-the-level-of-wealth-inequality-in-this-county-is

In 2012, The Rules started out asking why mass poverty still exists on a world of such plenty. In looking for the answers, it has grown into a global collective of activists, writers, artists, researchers, coders and others who work to expose the root causes of the current crisis. Narratives are used to explain how power has come into the hands of the few rather than the many, and how struggles – from land to labour rights, the fight for biodiversity and even women’s control of their own bodies, are part of the same global movement against a system that prioritizes capital and economic growth.

See: Jason Hickel, The Divide: A Brief Guide to Global Inequality and its Solutions (2018); E. P. Thompson, The Making of the English Working Class (1963); The Rules: https://therules.org/#/home

Activity

  1. Read about the members of GAP for their efforts at making the world a better place. Gruppi Artigiani Pronto Intervento = Groups of artisan emergency services, but is also a tribute to the partisans of Gruppi di Azione Patriottica, who fought the fascists during the second world war. The Guardian reports on their early Sunday morning activities in the Ostiense neighbourhood of Rome, where seven people are fixing a broken sidewalk without official permission – an illegal act, that necessitates them to hide their identity: https://www.theguardian.com/cities/2019/apr/10/filling-a-gap-the-clandestine-gang-fixing-rome-illegally
  2. Find inspiration in the modern-day GAP. Like them, there is no need for anyone to risk their life. Simply follow a modus operandi inspired by resistance saboteurs: Identify a target, strike and then disappear unseen into the city streets. The important thing is to do something that needs to be done, that improves the lives of others.
  3. At each location you fix, leave a message to encourage others. GAP writes, “Find your goal, organize and repair: become a gappista yourself!”

Nøkkelord 017 Forstyrrelser

Det er personer som de fleste skal være forsiktige med. De kan klassifiseres som forstyrrere. De finnes i private, offentlige og frivillige sektorer, der stillingstittel som ofte overgår deres kompetansenivå til å bli ledere og administrerende direktører. De bruker et demokratisk og inkluderende ordforråd, men under overflaten er hemmelig, manipulerende og ugjennomsiktig. De som må konfrontere dem regelmessig, vil mistenke at de har sosiopatiske eller psykopatiske gener.

Übers Travis Kalanick forstyrret drosjenæringen; Apples Steve Jobs forstyrret mobiltelefon produsenter; Kjemilærere Jonathan Bergmann og Aaron Sams forstyrret utdanningen ved å snu om sine klasserom; grunnleggere av Stance forstyrret strømpeproduksjon. John Patrick Leary nevner farmasøytisk profitører (hans begrep) Martin Shkredi og tynnhudet (hans begrep) venturkapitalist Peter Thiel.

Hvis de tre avsnittene nedenfor ikke er tilstrekkelig til å tilfredsstille din nysgjerrighet om forstyrrende innovasjon, les gjerne denne Wikipedia artikkelen: https://en.wikipedia.org/wiki/Disruptive_innovation

Forstyrrende innovasjon, er omtalt som disruptiv innovasjon eller banebrytende innovasjon, i den norske Wikipedia. Forstyrrere trenger ikke å se lenger enn bøkene til Harvard Business School professor Clayton Christensen (1952 -) for å finne sitt evangelium. Innenfor dem oppstår forstyrrende innovasjon som en meme, slik at noen kan handle, som Blues Brothers, som om de er på et oppdrag fra Gud. Utfordringen med Christensen, er at han tror på sine egne myter og edel hensikter. Dessverre, med mindre en er for øyeblikket en milliardær, eller en entreprenør fullt finansiert av en venturkapitalist, vil det ikke være noen fordel ved å lese bøkene. Hovedårsaken er at de fleste mennesker er sosiale skapninger, som tilpasser seg sømløst til deres nåværende sosioøkonomiske situasjon. I motsetning til dette er forstyrrerer likegyldige for andres lidelser, og de har ingen kvalme om å forårsake stress på andre.

The innovator’s dilemma: when new technologies cause great firms to fail (1997). Billigere, enklere eller uventede produkter / tjenester bringer ned store selskaper. De hydrauliske gravemaskinene på baksiden av en gård traktor, vokse til monster maskiner som utkonkurrerer dampskovler, er et typisk eksempel. Denne boken er etterfulgt av The innovator’s solution: creating and sustaining successful growth (2003) skrevet med Michael E. Raynor. Det vises til flere bøker som fokuserer på bestemte sektorer, skrevet med andre medforfattere. Disrupting class: how disruptive innovation will change the way the world learns (2008), The innovator’s prescription: a disruptive solution for health care (2008), The Innovative University: Changing the DNA of Higher Education (2011).

Så er det en forandring, muligens. Christensen sammen med Taddy Hall, Karen Dillon og David S. Duncan skriver enda en iterasjon, Competing Against Luck (2016). Her oppdager de at folk (og store selskaper) skylder på tilfeldigheter for den situasjonen de er opp i. Forbrukeren / kunden er ikke lenger konge, og forståelsen av kundene driver ikke innovasjonssuksess. Kunder kjøper ikke produkter eller tjenester; de “ansetter” dem til å gjøre en jobb, og det er å forstå kundenes “jobber som skal gjøres”, som er det nye fokuset. Igjen, suksess synes garantert ved å følge Christensen-formelen. Hvis du ikke lykkes, er det din feil, for du har selvsagt ikke klart å være nøye nok til å bruke rådene.

Til slutt, i det minste for nå, med Efosa Ojomo og Karen Dillon, Prosperity Paradox (2019) med undertittel, hvordan innovasjon kan løfte nasjoner ut av fattigdom, er enda en bok om forstyrrelser, men på nasjonalt nivå. Igjen, det er deprimerende lesing som gjør heldige individer om til helter. Innovasjonene fra Ford, Eastman (Kodak) og Singer skapter ikke grunnlag for velstand i America. Dollarstandarden, store ressurser og en blandet økonomi bidro alle sammen. Imidlertid var det Forbundsregeringen gjennom ulike programmer på ulike tidspunkter, fra sosial sikkerhet til spesialtilpasset ernæringsprogram for kvinner, spedbarn og barn (WIC) som har tatt risiko vekk fra disse som er født fattige. Mens Christensen har gode hensikter, er han så integrert i et neoliberalt verdenssyn der han ikke kan forstå der verdens vanlige mennesker bor.

Leary skriver: “Forretningshistorikerne Andrew A. King og Baljir Baatartogtokh utfordret teoriens empiriske grunnlag ved å kartlegge forskere og ledere i ulike bransjer som er referert til som case-studier i Christensens arbeid. Analysen deres finner at Christensen og Raynor gir overvekt til viktigheten av utøvende beslutninger og forenkler den historisk kontekst som passer til en overordnet forklaring på økonomisk årsak.” Hvor nyttig er Theory of Disruptive Innovation? Sloane Management Review, Fall 2015.

Leary kommentarer videre, “Som Jill Lepore hevdet om Innovators Dilemma, har forstyrrelse en tydelig misjonær tone. Hvis innovasjon er vår teknokratiske erstatning for nittende århundre ideen om fremgang, tilbyr forstyrrelse “Håp om å frelse mot fordømmelsen som beskrives. .. Forstyrre, og du vil bli frelst.” The Disruption Machine, The New Yorker, 2014 23. juni.

For å få et mer balansert perspektiv, anbefales leserne å konsentrere seg om forfattere med bedre forståelse av historisk fortid, spesielt antropolog Jason Hickel (? -) og historiker E. P. Thompson (1924 – 1993). I Storbritannia brukte rike grunneiere sin kontroll over statlige prosesser til å erobre offentlige land (commons) for deres private fordeler. Dette skapte en jordløs arbeiderklasse som ga arbeidskraften som kreves i de nye industriene som utvikles i Nord-England. Thompson bemerker, “I landbruket er årene mellom 1760 og 1820 årene med omfattende utestenginga av vanlege folk frå allmenningsmark og heier, der felles rettigheter går tapt”, s. 217. Friedrich Engels har lignende kommentarer i Landflucht, “Enclosure var et klart nok tilfelle av klasseran”. Denne innkapslingsprosessen førte til bondeopprør, som ble voldelig undertrykt, og med mange henrettelser.

Mens det var en gullalder mellom 1945-slutten av andre verdenskrig og oljekrisen i 1973, har situasjonen for vanlige mennesker siden blitt forverret. Ta Australia som et eksempel. En undersøkelse av Essential Research, for australske Fabians, avslørte at australierne sterkt undervurderer nivået av ulikhet i rikdom. For eksempel eide 61% av de 25-34 år gamle australierne sitt eget hjem i 1981. Innen 2016 hadde dette tallet falt til 44%. Se: https://www.theguardian.com/business/grogonomics/2019/apr/18/we-really-dont-know-just-how-bad-the-level-of-wealth-inequality-in-this-county-is

I 2012 begynte gruppen The Rules (Reglene) å spørre hvorfor masse fattigdom fortsatt eksisterer på en verden som er så rik. I leting etter svarene, har den vokst til en global samling av aktivister, forfattere, kunstnere, forskere, kodere og andre som arbeider for å avsløre grunnårsakene til den nåværende krisen. Fortellinger brukes til å forklare hvordan makt har kommet for de få, i stedet for de mange, og hvordan kampene – fra land til arbeidsrettigheter, kampen mot biologisk mangfold og til og med kvinners kontroll over sine egne kropper, er en del av den samme globale bevegelsen mot et system som prioriterer kapital og økonomisk vekst.

Se: Jason Hickel, The Divide: A Brief Guide to Global Inequality and its Solutions (2018); E. P. Thompson, The Making of the English Working Class (1963); The Rules: https://therules.org/#/home

Aktivitet

  1. Les om medlemmene av GAP for deres innsats for å gjøre verden til et bedre sted. Gruppi Artigiani Pronto Intervento = Grupper av artisanhelsetjenester, men er også en hyllest til partisanerne til Gruppi di Azione Patriottica, som kjempet fascistene under andre verdenskrig. Avisen, The Guardian rapporterer om deres tidlig søndag morgen aktiviteter i Ostiense-området i Roma, hvor sju personer reparerer en ødelagt fortau uten offisiell tillatelse – en ulovlig handling som krever at de skjuler sin identitet: https://www.theguardian.com/ byer / 2019 / april / 10 / fylling-en-gap-the-hemmelige-gjengen fikser-rome-ulovlighttps://www.theguardian.com/ byer / 2019 / april / 10 / fylling-en-gap-the-hemmelige-gjengen fikser-rome-ulovlig
  2. Finn inspirasjon i dagens GAP. Det ikke nødvendig for noen å risikere deres helse eller liv. Følg bare en modus operandi inspirert av motstandssabotører: Identifiser et mål, streik og forsvinner usett inn i bygatene. Det viktigste er å gjøre noe som må gjøres, som forbedrer andres liv.
  3. På hvert sted du fikser, legg igjen en melding for å oppmuntre andre. GAP skriver, “Finn ditt mål, organisere og reparere: bli en gappista selv!”

Keywords 016 Design

Dieter Rams (1932 – ) and Dietrich Lubs (1938 – ) designed this Braun ABR 21 clock radio in 1978. Their designs are noted for mimimalism, and for inspiring many Apple products./ Dieter Rams (1932 – ) og Dietrich Lubs (1938 – ) designed denne Braun ABR 21 klokkeradio i 1978. Deres design er kjent for sine mimimalisme, og for sin inspirasjon til mange Apple produkter.

This could have become a very personal keyword post, for most of Leary’s content is a reflection on IDEO, the Palo Alto design consultancy (soon moving to San Francisco) and employer of my daughter. However, this will be my first and last mention of that company here.

One could summarize the keyword, by saying that most real-world problems arise, not because of a lack of design, but because of a lack of money arriving in the hands of the people who need it most.

The problem with toilets, Leary tells us, “… is not that there [is a lack of] clever engineers who take sanitation and toilet design seriously; rather, it is that in design thinking these solutions are unmoored from a political program that might address the inequalities that make them necessary in the first place. This is a perspective encouraged by imagining resource problems as design problems. It’s a perspective that depoliticizes scarcity, treating it as a technical problem rather than one of resource inequality or exploitation.”

Before focusing on the negative, one can also look positively at design, and in particular at Dieter Rams and his ten principles of good design.

Good Design Is Innovative : The possibilities for innovation are not, by any means, exhausted. Technological development is always offering new opportunities for innovative design. But innovative design always develops in tandem with innovative technology, and can never be an end in itself.

Good Design Makes a Product Useful : A product is bought to be used. It has to satisfy certain criteria, not only functional but also psychological and aesthetic. Good design emphasizes the usefulness of a product while disregarding anything that could possibly detract from it.

Good Design Is Aesthetic : The aesthetic quality of a product is integral to its usefulness because products are used every day and have an effect on people and their well-being. Only well-executed objects can be beautiful.

Good Design Makes A Product Understandable : It clarifies the product’s structure. Better still, it can make the product clearly express its function by making use of the user’s intuition. At best, it is self-explanatory.

Good Design Is Unobtrusive : Products fulfilling a purpose are like tools. They are neither decorative objects nor works of art. Their design should therefore be both neutral and restrained, to leave room for the user’s self-expression.

Good Design Is Honest : It does not make a product more innovative, powerful or valuable than it really is. It does not attempt to manipulate the consumer with promises that cannot be kept

Good Design Is Long-lasting : It avoids being fashionable and therefore never appears antiquated. Unlike fashionable design, it lasts many years – even in today’s throwaway society.

Good Design Is Thorough Down to the Last Detail : Nothing must be arbitrary or left to chance. Care and accuracy in the design process show respect towards the consumer.

Good Design Is Environmentally Friendly : Design makes an important contribution to the preservation of the environment. It conserves resources and minimises physical and visual pollution throughout the lifecycle of the product.

Good Design Is as Little Design as Possible : Less, but better – because it concentrates on the essential aspects, and the products are not burdened with non-essentials. Back to purity, back to simplicity.

Taxation vs Philanthropy

In the west, only some of the people, disproportionately those with lower incomes, are making a social contribution in the form of taxes. At the higher end of the spectrum, Treasure Islands and other devices are ensuring that people pay much less in taxes.

Take, for example, Bill Gates (1955 – ). A Harvard dropout, but with family connections to the ultra rich, Gates was able to leverage 86-DOS, designed by Tim Paterson (1956 – ) at Seattle Computer Products, into MS-DOS and through it, to become one of the richer people in the world, currently with a net-worth of about 100 billion dollars.

Wikipedia notes that, “He has been criticized for his business tactics, which have been considered anti-competitive. This opinion has been upheld by numerous court rulings.”

The top marginal tax rate in USA in 1960 was 91%, which applied to income over $200,000 (for single filers) or $400,000 (for married filers) – thresholds which correspond to approximately $1.7 million and $3.4 million, respectively in 2019. In 1990 the top marginal tax rate was 28%. In 2019 it is 37%.

In 2009, Gates and Warren Buffett (1930 – ) founded The Giving Pledge, whereby they and other billionaires pledge to give at least half of their wealth to philanthropy. What I don’t understand is why billionaires should be given the opportunity to become philanthropists. Why not tax their income, and then use this tax income to finance health, education and social welfare throughout the world?

The Gates’ have said they intend to leave their three children only $10 million each as their inheritance. However, their foundation has been criticized for investing its assets in companies that have been accused of worsening poverty and polluting heavily. In response to criticism, the foundation announced a review of its investments to assess social responsibility. This was subsequently canceled, and a policy of investing for maximum return while using voting rights to influence company practices, was reaffired.

Activity

Design a strategy so that more of your income goes to people who will be paying a larger share of their income in taxes, and less of your income goes to people who engage in tax avoidance.

Nøkkelord 016 Design

Dette kunne ha blitt et veldig personlig søkeord, for det meste av Learys innhold er en refleksjon på IDEO, Palo Alto design konsulent bedrift (som snart flytter til San Francisco) og arbeidsgiveren av datteren min. Dette vil imidlertid være min første og siste omtale av dette firmaet her.

Man kan oppsummere søkeordet ved å si at de fleste virkelige problemer oppstår, ikke på grunn av mangel på design, men på grunn av mangel på penger som kommer i hendene på de som trenger det mest.

Problemet med toaletter, Leary forteller oss, “… er det ikke at det er [mangel på] smarte ingeniører som tar sanitær- og toalettdesign seriøst, men at disse løsningene er forankrede fra et politisk program som kan adressere ulikhetene som gjør dem nødvendige for det første. Dette er et perspektiv oppmuntret ved å forestille ressursproblemer som designproblemer. Det er et perspektiv som depolitiserer knapphet, behandler det som et teknisk problem snarere enn en av ressursulikheter eller utnyttelse.

Før man setter fokus på det negative, kan en heller se på de positive sider av design, og spesielt til Dieter Rams og hans ti prinsipper for god design.

God design er innovativ: Mulighetene for innovasjon er på ingen måte utmattet. Teknologisk utvikling gir alltid nye muligheter for nyskapende design. Men innovativ design utvikler seg alltid i takt med innovativ teknologi, og kan aldri være et mål i seg selv.

God design gjør produktet nyttig: Et produkt er kjøpt for å bli brukt. Den må tilfredsstille visse kriterier, ikke bare funksjonell, men også psykologisk og estetisk. God design legger vekt på bruken av et produkt mens du ser bort fra noe som muligens kan forringe det.

God design er estetisk: Den estetiske kvaliteten til et produkt er integrert i brukbarheten fordi produkter brukes hver dag og har en effekt på mennesker og deres velvære. Kun godt utførte objekter kan være vakre.

God design gjør et produkt forståelig: Det klargjør produktets struktur. Enda bedre, det kan få produktet til å tydelig uttrykke sin funksjon ved å bruke brukerens intuisjon. I beste fall er det selvforklarende.

God design er diskret: Produkter som oppfyller en hensikt er som verktøy. De er verken dekorative gjenstander eller kunstverk. Deres design bør derfor være både nøytral og begrenset, for å gi rom for brukerens selvuttrykk.

God design er ærlig: Det gjør ikke et produkt mer innovativt, kraftig eller verdifullt enn det egentlig er. Det forsøker ikke å manipulere forbrukeren med løfter som ikke kan holdes.

God design er langvarig: Det unngår å være moteriktig og ser derfor aldri ut til å bli foreldet. I motsetning til fasjonable design varer det mange år – til og med i dagens bruk og kast-samfunn.

God design er grundig ned til siste detalj: Ingenting må være vilkårlig eller overlatt til tilfeldighet. Omhu og nøyaktighet i designprosessen viser respekt for forbrukeren.

God design er miljøvennlig: Design gir et viktig bidrag til bevaring av miljøet. Det sparer ressurser og minimerer fysisk og visuell forurensning gjennom hele produktets levetid.

God design er så lite design som mulig: Mindre, men bedre – fordi den konsentrerer seg om de essensielle aspektene, og produktene er ikke belastet med ikke-essensielle. Tilbake til renhet, tilbake til enkelhet.

Beskatning mot filantropi

I vest er det bare noen av folket, uforholdsmessig de med lavere inntekt, som gjør et sosialt bidrag i form av skatt. På den øvre enden av spekteret sikrer skatteparadiser og andre tiltak at rikfolk betaler mye mindre skatt.

Ta for eksempel Bill Gates (1955 -). En Harvard-utgang, men med familieforbindelser til den ultrarike, var Gates i stand til å utnytte 86-DOS, designet av Tim Paterson (1956 -) hos Seattle Computer Products, til MS-DOS og gjennom det, for å bli en av de rikere menneskene i verden, for tiden med en nettoverdi på rundt 100 milliarder dollar.

Wikipedia bemerker at “Han har blitt kritisert for sin forretningstaktikk, som har vært ansett som konkurransekonkurransedyktig. Denne oppfatningen har blitt opprettholdt av en rekke rettsavgjørelser.”

Den øverste marginalskattesatsen i USA i 1960 var 91%, som gjaldt inntekt på over $ 200,000 (for single filers) eller $ 400.000 (for gift filers) – terskler som tilsvarte omtrent $ 1,7 millioner og $ 3,4 millioner i henholdsvis 2019. I 1990 Topp marginal skattesats var 28%. I 2019 er det 37%.

I 2009 grunnla Gates og Warren Buffett (1930 -) The Giving Pledge, der de og andre milliardærer lover å gi minst halvparten av deres rikdom til filantropi. Det jeg ikke forstår er hvorfor milliardærer bør få muligheten til å bli filantroper. Hvorfor ikke beskatte deres inntekt, og bruk deretter denne skatteinntektene til å finansiere helse, utdanning og sosial velferd over hele verden?

The Gates ‘har sagt at de har tenkt å forlate sine tre barn bare $ 10 millioner hver som arv. Imidlertid har deres grunnlag blitt kritisert for å investere sine eiendeler i selskaper som har blitt anklaget for å forverre fattigdommen og forurense tungt. Som svar på kritikk annonserte stiftelsen en gjennomgang av sine investeringer for å vurdere samfunnsansvar. Dette ble senere avbrutt, og en policy for å investere for maksimal avkastning mens du benyttet stemmerett til å påvirke selskapets praksis, ble gjenforent.

Aktivitet

Utform en strategi slik at mer av inntektene dine går til folk som vil betale en større andel av sin inntekt i skatt, slik at mindre av inntektene dine går til personer som ungår beskatning.

Keywords 015 Data

Data. Its usage in English dates from the 1640s. However, it took 300 years for the term to morph into something meaning transmissible and storable computer information (1946). Data processing dates from 1954.

Data is the Latin plural of datum, (thing) given, neuter past participle of dare to give. It is typically used in the singular, as a mass noun, like information, sand or rain.

The first thing many people notice when they look up Data in Wikipedia is the choice of pronunciation: (/ˈdeɪtə/ DAY-tə, /ˈdætə/ DAT-ə, /ˈdɑːtə/ DAH-tə). During the past forty years, my own personal pronunciation has migrated from the first, through the second to the third.

John Patrick Leary uses Data as a keyword, to refer to Lieutenant Commander Data, portrayed by actor Brent Spiner (1949 – ). Data appears in Star Trek: The Next Generation (TNG), the third iteration of the television series, with 178 episodes over seven seasons between 1987 and 1994 and the feature films Star Trek Generations (1994), Star Trek: First Contact (1996), Star Trek: Insurrection (1998), and Star Trek: Nemesis (2002). Here, only the first pronunciation of data is valid.

Data was a synthetic life form combining the human with artificial intelligence: a self-aware, sapient, sentient and anatomically fully functional android, with a positronic brain allows him impressive computational capabilities, but ongoing difficulties with understanding human behavior or feeling emotion. Later, he was equipped with an emotion chip to increase his humanity and allow for a more human emotional response, resulting in a respected but nuanced sense of wisdom, sensitivity and curiosity.

Data is Spock’s successor, offering an outsider’s perspective on humanity. This is, of course, a major role for science fiction.

Leary proceeds from Star Trek to Big Data, and invites people to contemplate who might own and control this data. Leary’s route will not be followed here. Instead there will be a short detour to examine data – both real and fake – and other concepts that may be difficult to discriminate from each other. In terms of their level of abstraction, data is the least abstract, followed by information, knowledge and wisdom. Data is an assemblage of factoids. To become information, this data has to be interpreted. For Paul Beynon-Davies (1957 – ) data is a series of symbols, information is signed data, occurring when the symbols are used to refer to something.

In this age of falsehoods, it is increasingly easy to create fake data, which means it is increasingly easy to create false information, and in turn false knowledge and false wisdom. This is the subject of Adam Curtis’ HyperNormalisation (2016). It asserts that governments, financiers and technological utopians have given up on the complex real world and built a simpler fake world run by corporations and kept stable by politicians since the 1970s.

Hypernormalization was coined by Alexei Yurchak (1960 – ), a professor of anthropology, who introduced the word in his book Everything Was Forever, Until It Was No More: The Last Soviet Generation (2006), which describes paradoxes of life in the Soviet Union during the 1970s and 1980s. Everyone in the Soviet Union knew the system was failing, but no one could imagine an alternative. People were resigned to maintaining the pretense of a functioning society. Over time, this delusion became a self-fulfilling prophecy and the fakeness was accepted by everyone as real. Yurchak termed this effect hypernormalization. See: https://www.youtube.com/watch?v=fh2cDKyFdyU

Activity

If you have three or more hours available, watch and reflect on the HyperNormalisation video. If you have far too much time on your hands, view from the perspective of your country of birth, residence and/ or citizenship. Alternatively, you could choose a fake country or no country at all.

Postscript

While Star Trek is associated with Gene Roddenberry (1921 – 1991), Vonda Neel McIntyre (1948 – 2019) wrote a number of Star Trek novels, based on the early films. She died earlier this week, on 1 April. Perhaps her most important contribution to science fiction was her Starfarer series of four novels, conceived while taking part in a science fiction convention panel about science fiction on television. Exasperated with a fellow panelist’s extreme negativity toward existing science fiction shows, she asked the panel and audience if they had seen Starfarers, which she claimed was an amazing miniseries. No such show existed, but after reflecting on the plot she had described, she felt it would make a good novel, and went on to write it and three sequels, later referring to it as “my Best SF TV Series Never Made”. A fan made a TV commercial advertising the fake series. See: https://www.youtube.com/watch?v=J8EcF5iS79I

Nøkkelord 015 Data

Bruk av data på engelsk dateres fra 1640-tallet. Imidlertid tok det 300 år for den fikk dagens betydning om overførbar og lagringsbar datainformasjon (1946). Data Processing = Databehandling er fra 1954.

Data er det latinske flertallsord av dato, (ting) gitt, utenfor tidligere deltakelse av å våge å gi. Det brukes vanligvis i singularet, som en massiv substantiv, som informasjon, sand eller regn.

John Patrick Leary bruker data som et nøkkelord, for å henvise til Orlogskaptein Data, skildret av skuespiller Brent Spiner (1949 -). Data vises i Star Trek: The Next Generation (TNG), den tredje iterasjonen av tv-serien, med 178 episoder over syv år mellom 1987 og 1994 og spillefilmene Star Trek Generations (1994), Star Trek: First Contact (1996), Star Trek: Insurrection (1998) og Star Trek: Nemesis (2002).

Data var en syntetisk livsform som kombinerer mennesket med kunstig intelligens: en selvbevisst, etisk, merkbar og anatomisk fullt funksjonell androide, med en positronisk hjerne tillater ham imponerende beregningsmessige evner, men pågående vanskeligheter med å forstå menneskelig atferd eller følelser. Senere var han utstyrt med en følelseschip for å øke sin humanitet og tillate en mer menneskelig følelsesmessig respons, noe som resulterte i en respektert men nyansert følelse av visdom, følsomhet og nysgjerrighet.

Data er en etterfølger til Spock, og tilbyr et utenforstående perspektiv på menneskeheten. Dette er selvfølgelig en viktig rolle for science fiction.

Leary fortsetter fra Star Trek til Big Data, og inviterer folk til å vurdere hvem som eier og kontrollerer disse dataene. Learys rute vil ikke bli fulgt her. I stedet vil det være en kort omvei for å undersøke data – både ekte og falsk – og andre begreper som kan være vanskelig å skille fra hverandre. I form av abstraksjonsnivå er data minst abstrakt, etterfulgt av informasjon, kunnskap og visdom. Data er en samling av faktoider. For å bli informasjon, må disse tolkes. For Paul Beynon-Davies (1957 -) data er en serie med symboler, informasjon er signert data, som oppstår når symbolene brukes til å referere til noe.

I dagens løgnalder er det stadig lettere å lage falsk data, noe som betyr at det blir stadig lettere å lage falsk informasjon, og i sin tur falsk kunnskap og falsk visdom. Dette er gjenstand for Adam Curtis sin Hypernormalisering (2016). Dokumentaren hevder at regjeringer, finansfolk og teknologer har gått sammen til å forenkle en komplekse virkelige verden og har bygget en enklere falsk verden som drives av selskaper og som har blitt holdt stabile av politikere siden 1970-tallet.

Begrepet, hypernormalisering ble laget av Alexei Yurchak (1960 -), en professor i antropologi, som introduserte ordet i boken Alt var for alltid, til det ikke var noe mer: Den siste sovjetiske generasjonen (2006), som beskriver paradokser av livet i Sovjetunionen i løpet av 1970-tallet og 1980-tallet. Alle i Sovjetunionen visste at systemet var sviktende, men ingen kunne forestille seg et alternativ. Folk ble opptatt av å opprettholde forutsetningen for et fungerende samfunn. Over tid ble denne villfarelsen en selvoppfyllende profeti, og forfalskningen ble akseptert av alle som ekte. Yurchak kalte denne effekten hypernormalisering. Se: https://www.youtube.com/watch?v=fh2cDKyFdyU

Aktivitet

Om du har tre eller flere timer tilgjengelig, se på og reflektere over HyperNormalisation-videoen.

Etterord

Mens Star Trek er forbundet med Gene Roddenberry (1921 – 1991), skrev Vonda Neel McIntyre (1948 – 2019) en rekke Star Trek-romaner, basert på de tidlige filmene. Hun døde tidligere denne uken, den 1. april. Kanskje hennes viktigste bidrag til science fiction var hennes Starfarer-serie med fire romaner, som ble oppfant mens han deltok i et science fiction-kongresspanel om science fiction på fjernsyn. På grunn av en paneldeltakeres ekstreme negativitet mot eksisterende science fiction-fjernsynsprogram, spurte hun panelet og publikum om de hadde sett Starfarers, som hun hevdet var en fantastisk miniserier. Det var ikke noe slikt serie, men etter å ha reflektert på plottet hun hadde beskrevet, følte hun at det ville lage en god roman, og fortsatte å skrive den og tre etterfølgere, senere referert til som “min beste SF TV-serie som aldri ble laget”. En fan laget en TV-reklame om den falske serien. Se: https://www.youtube.com/watch?v=J8EcF5iS79Ih

Keywords 014 Curate

A Kwakwaka’wakw potlatch with dancers and singers, at a wedding ceremony, with the bride in the centre. (Photo: Edward Curtis, 1914)

“This is a trial,” the judge told the defendant’s lawyer. “She’s a defendant. I’m sorry, her clothing is not up to her standards. Are you asking me to stop this trial because of her wardrobe?”

“Not exactly”, replied the lawyer. It was true, that the defendant, “didn’t want to appear in [prison] clothes and her clothes were dirty and not pressed”.

Yes, these are quotes taken from The Guardian, but suitably modified to suppress identity, in an article subtitled, the strange case of New York’s socialite scammer. “But some New York women who met [the defendant] found themselves asking one key question. She may have been able to carry off the fashion, but her hair was not coiffed to their high standards. Why not?”

Obviously, the major problem for the defendant was that no one was curating her appearance. That this should be a challenge is almost beyond belief. For the past forty plus years, my personal curator has tried her best to ensure that I do not emerge in public with unkempt hair or unpressed clothes. Not everyone is so fortunate.

John Patrick Leary tells us that, “Judas Priest doesn’t just release a greatest-hits album, Metallica and Slipknot curate it. A high-end sneaker store doesn’t just sell shoes, it curates them. Web-based media are “content curators”. An event planner in New Zealand will not simply plan your organization’s next fundraiser but will rather “curate an experience for clients.”

What is happening when curation migrates from a museum to a store? First, the shoe store is trans-morphed into a shoe boutique. Then, a low paid, most-likely female shoe clerk is trans-muted into a low paid, most-likely female shoe curator. Only the low wages remain the same.

Leary reminds us that the rallying cry of University unions in the 1970s, “We Can’t Eat Prestige”, was coined by the female white-collar support staff at Harvard University.

Activity

One curated closet-obsessed fashion blogger, writes: “… we must cull from our wardrobe removing from it all that looks average”. There is no problem culling clothes as long as they are washed, repaired and then recycled.

  • How can the hours that are wasted shopping, be trans-formed into socially relevant activities? Is it possible to develop ceremonies where excess is transferred to others with greater economic need, but less economic power?
  • How can the equivalent of a potlatch, be developed? For further information on potlatch see: https://en.wikipedia.org/wiki/Potlatch

Nøkkelord 014 Kuratere

“Dette er en rettssak,” sa dommeren til tiltaltes advokat. “Hun er tiltalt. Beklager, hennes klær er ikke opp til hennes standarder. Be du spør meg om å stoppe denne rettsak på grunn av hennes garderobe? “

“Ikke akkurat”, svarte advokaten. Det var sant at tiltalte, “ikke vil vises i [fengsel]klær og klærne hennes var skitne og ikke presset”

Ja, disse er sitater tatt fra The Guardian, men modifisert for å undertrykke vedkomendes identitet, i artikkelens undertekst, det rare tilfellet av New Yorks sosialt svindler. “Men noen New York-kvinner som møtte [tiltalte] fant seg selv å stille et nøkkel spørsmål. Hun har kanskje vært i stand til å bære seg av mote, men håret hennes var ikke frisørt til sine høye standarder. Hvorfor ikke?”

Åpenbart var det store problemet for tiltalte at ingen var kuratorisk på utseendet hennes. At dette skulle være en utfordring, er nesten utelatt. I de siste førti pluss årene har min personlige kurator forsøkt sitt beste for å sikre at jeg ikke kommer ut i offentligheten med uvasket hår eller upresset klær. Ikke alle er så heldige.

John Patrick Leary forteller oss at, “Judas Priest slipper ikke bare et største slager skive, Metallica og Slipknot kuratere det. En kostbar skobutikk selger ikke bare sko, den kuraterer dem. Webbasert medier er “innholdskuratorer”. En eventplanlegger i New Zealand vil ikke bare planlegge organisasjonens neste innsamlingsaksjon, men vil heller “kurere en opplevelse for kunder.”

Hva skjer når kuratering migrerer fra museum til butikk? Først blir skobutikk forvandlet til un magasin de chaussures. Deretter blir en lavbetalt, mest sannsynlig kvinnelig skoselger forvandlet til en lavbetalt, mest sannsynlig kvinnelig sko-kurator. Bare de lave lønnene forblir de samme.

Leary minner oss om slagordet til universitetets fagforeninger på 1970-tallet, “Vi kan ikke spise prestisje”, ble laget av den kvinnelige hvite-snips ansatte ved Harvard University.

Aktivitet

En kurert skap-obsesset moteblogger, skriver: “… vi må kaste fra vår garderobe, fjerne alt fra det som ser gjennomsnittlig ut”. Det er ikke noe problem å kaste ut klær så lenge de vaskes, repareres og resirkuleres.

  • Hvordan kan timene som er bortkastet ved overdrevne handel, bli transformert til sosialt relevante aktiviteter? Er det mulig å utvikle seremonier hvor overskudd overføres til andre med større økonomisk behov, men mindre økonomisk styrke?
  • Hvordan kan en seremoni tilsvarende en potlatch bli utviklet? For ytterligere informasjon om potlatch se: https://no.wikipedia.org/wiki/Potlatch og/ eller https://en.wikipedia.org/wiki/Potlatch

Keywords 013 Creativity

A Hierarchy of Needs proposed by Abraham Maslow in his 1943 paper A Theory of Human Motivation in Psychological Review. / Et hierarki av behov foreslått av Abraham Maslow i sin 1943 papir En teori om menneskelig motivasjon i tidskriftet Psychological Review.

John Patrick Leary begins his analysis of this keyword with, “Creative and its variants are a versatile part of the vocabulary of contemporary capitalism, able to link imagination, aesthetic practice, and religious faith in the pursuit of private gain.”

After noting that creation itself can be attributed to the divine, Leary’s focus otherwise is on creativity as a human activity.

From its first proposal in 1943, it took Abraham Maslow (1908 – 1970) over ten years to develop and fully express his theory in his book Motivation and Personality (1954). In Wikipedia one finds that, “The hierarchy remains a very popular framework in sociology research, management training and secondary and higher psychology instruction. Maslow’s classification hierarchy has been revised over time. The original hierarchy states that a lower level must be completely satisfied and fulfilled before moving onto a higher pursuit. However, today scholars prefer to think of these levels as continuously overlapping each other. This means that the lower levels may take precedent back over the other levels at any point in time.”

Leary devotes more time to Richard L. Florida (1957 – ) and The Rise of the Creative Class (2002). Equal attention is not paid to his earlier works which looked more at factory systems and mass production, and included The Breakthrough Illusion. Corporate America’s Failure to Move from Innovation to Mass Production (1990). Nor is there mention of later works with an increasing focus over time on urban renewal, such as Cities and the Creative Class (2005), The Flight of the Creative Class (2005), Who’s Your City? (2008), The Great Reset: How New Ways of Living and Working Drive Post-Crash Prosperity (2010), The New Urban Crisis: How Our Cities Are Increasing Inequality, Deepening Segregation, and Failing the Middle Class—and What We Can Do About It (2017)

Many conservatives may find Florida’s work distressing because of its emphasis on high bohemians, artists, musicians, lesbians and gay men, and a group he describes as technology workers, collectively referred to as the creative class.

He believes that these people promote an open, dynamic, personal and professional urban environment. Unfortunately, it is at this point I must interject a word of disagreement, especially with respect to technology workers. As the Facebook scandal continues to reveal, technological workers are promoting closed and opaque rather than open and transparent environments.

Two anecdotal incidents near Lake Merritt, Oakland, California, stick in my mind, both involving gentrification. The first involved BBQ Becky who called police about two African American men cooking food in a designated area, and going about their daily lives but being harassed by people with racist rants. The second involved a young male jogger who was videoed throwing the possessions of a homeless person, including that person’s sleeping bag, into a lake, in order to get this person to move. These people, apparently, do not seem to understand that gentrification was contributing to the homelessness they so despised. Further, they do not seem to possess compassion for the plight of others.

Florida contends that creative people attract more creative people, and these, in turn, attract businesses and capital. He suggests that building iconic buildings, shopping centers and sports centers is a waste of (regenerative) resources and will not improve long-term prosperity. Ranking systems that rate cities by a “Bohemian index,” a “Gay index,” a “diversity index” (all three developed by Florida) and similar criteria.

Joshua Long (? – ) in Weird City (2010), examines Florida’s influence on planning policy in Austin, Texas. In its postscript, Long criticizes Florida’s whitewashing of the negative externalities associated with creative city development. For those skeptical of capitalism, Long’s works may be of greater interest. He describes himself as an interdisciplinary human geographer with research interests in sustainability (including sustainable food and agriculture), urban studies, place-based studies, and environmental and social justice. The majority of his research and teaching is focused on critical urban sustainability with a focus on Austin, Texas. He works at Southwestern University, in Georgetown, Texas.

Personally, I am not convinced that urban environments are the best locations for developing innovations that a sustainable world will need. One of the many success stories I tried to impress on my pupils, was that of All-Power Labs. It was a company founded in desperation in 2007 by Jim Mason and Jessica Hobbs.

In 2001, a collaborative art-development space was started in a dozen shipping-container workspaces assembled around a small machine shop at a West Berkeley, California former shipyard. Containers were rented out to a mix of artists, engineers and scientists selected mostly from among collaborators on Mason’s art projects for the Burning Man festival. Unable to get approval for a grid-power connection due to zoning issues, the community assembled an off-grid power system combining 2 kW of used photovoltaic panels, a 4000 amp hour surplus telecommunication battery bank, a pair of used diesel generators running on biodiesel made in an on-site biodiesel-reactor facility, and began experimenting with Biomass Gasification as a potential power source.

The initial goal was the survival of the art community, but it soon developed into a business offering open-source alternative energy technologies in an attempt to create a do-it-yourself (DIY) power-hacking culture. During its first year, it researched and developed open-source biomass gasification technology, and began to design and manufacture a range of open-source DIY Gasifier Experimenters Kits (GEK), whose plans and cad files were made available online.

APL’s latest success story, was its successfully win of the $1.5 million Water XPRIZE by producing over 2,000 liters of water in one day at a final cost of less than 2 cents per liter using only renewable energy, during a 24 hour period that ended 2018-09-29, at the APL facility. This was a joint effort with the Skysource/Skywater Alliance. It involved using an APL PP30 Biomass Gasifier Genset powered three Skywater 300 atmospheric water generators to extract water from the atmosphere and the additional residual moisture generated by the drying of the woodchips used to fuel the gasifier.

https://www.theguardian.com/us-news/2018/jun/11/oakland-jogger-video-homeless-thrown-in-lake-gentrification

Activity

Reflect on how you can use your experiences to improve the world. Sometimes, it is as simple as forcing those facial muscles into a smile 🙂 , when they would feel more comfortable providing a frown 🙁 .

Hint: If you are at a total loss of what to do, I note that many organizations lack people with basic bookkeeping skills. If you have (or could develop) these, many organizations would welcome you with open arms as a treasurer.

A GEK Gasifier / En GEK biogass generator (By Nesdon – Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=65435904)

Nøkkelord 013 Kreativitet

John Patrick Leary begynner sin analyse av dette søkeordet med, “Kreative og dets varianter er en allsidig del av dagens kapitalismes ordforråd, som kan knytte fantasi, estetisk praksis og religiøs tro i jakten på privat gevinst.”

Etter å ha notert at skapelsen selv kan tilskrives den guddommelige, Learys fokus er ellers på kreativitet som et menneskelig aktivitet.

Fra sitt første forslag i 1943 tok det Abraham Maslow (1908 – 1970) over ti år å utvikle og fullt ut uttrykke sin teori i sin bok Motivasjon og Personlighet (1954). I Wikipedia finner man at “hierarkiet er et veldig populært rammeverk innen sosiologiforskning, ledelsestrening og sekundær og høyere psykologi-instruksjon. Maslows klassifikasjonshierarki er revidert over tid. Det opprinnelige hierarkiet sier at et lavere nivå må være helt fornøyd og oppfylt før de går videre til en høyere nivå. I dag foretrekker forskere imidlertid å tenke på disse nivåene, slik at de overlapper hverandre. Dette betyr at de lavere nivåene kan ta fortilfelle tilbake over de andre nivåene når som helst. “

Leary bruker mer tid til Richard L. Florida (1957 -) og The Rise of the Creative Class (2002). Like stor oppmerksomhet er ikke utdelt til sine tidligere verk som så mer ut på fabrikkanlegg og masseproduksjon, og inkluderte The Breakthrough Illusion. Corporate Americas mangel på å flytte fra innovasjon til masseproduksjon (1990). Det er heller ikke nevnt senere arbeider med økende fokus over tid på byfornyelse, som Cities and the Creative Class (2005), The Flight of the Creative Class (2005), Who’s Your City? (2008), The Great Reset (2010), The New Urban Crisis: How Our Cities Are Increasing Inequality, Deepening Segregation, and Failing the Middle Class—and What We Can Do About It = Den nye urbane krisen: Hvordan våre byer øker ulikheten, dypere segregering og manglende middelklassen, og hva vi kan gjøre med det (2017)

Mange konservative kan finne Floridas arbeid distressende på grunn av sin vekt på høy bohemians, artister, musikere, lesbiske og homofile menn, og en gruppe han beskriver som teknologiske arbeidere, kollektivt referert til som den kreative klassen.

Han mener at disse menneskene fremmer et åpent, dynamisk, personlig og faglig bymiljø. Dessverre er det på dette punktet jeg må interject et ord av uenighet, spesielt med hensyn til teknologisk arbeidere. Som Facebook-skandalen fortsetter å avsløre, fremmer teknologiske arbeidere lukket og ugjennomsiktig miljøer, i stedet for åpne og gjennomsiktige miljøer.

To anekdotiske hendelser i nærheten av Lake Merritt, Oakland, California, holder fast i mitt sinn, begge to gjelder gentrifisering. Den første involverte BBQ Becky som ringte politiet om to afrikanske amerikanere som lagde mat på et egnet område, som blir plaget av folk med rasistiske rants. Den andre involverte en ung mannlig jogger som kaster vekk eiendommene til en hjemløs person, inkludert dennes sovepose, til en innsjø for å få denne personen til å flytte. Disse menneskene synes ikke å forstå at gentrifisering bidro til hjemløsheten de så foraktet. Videre ser de ikke ut til å ha medfølelse for andre.

Florida hevder at kreative mennesker tiltrekker seg mer kreative mennesker, og disse tiltrekker seg igjen bedrifter og kapital. Han foreslår at bygning av ikoniske bygninger, kjøpesentre og idrettsanlegg er sløsing med (regenerative) ressurser og ikke vil forbedre langsiktig velstand. Ranking systemer som vurderer byer med en “Bohemian index”, en “Gay index”, en “diversitetsindeks” (alle tre utviklet av Florida) og lignende kriterier.

Joshua Long (? -) i Weird City (2010), undersøker Floridas innflytelse på planleggingspolitikken i Austin, Texas. Long kritiserer Floridas hvitvasking av de negative eksternalitetene som er forbundet med kreativ byutvikling. For de som er skeptiske til kapitalismen, kan Longs verk være av større interesse. Han beskriver seg som en tverrfaglig menneskelig geograf med forskningsinteresser i bærekraft (inkludert bærekraftig mat og landbruk), bystudier, stedbaserte studier og miljømessig og sosial rettferdighet. Flertallet av hans forskning og undervisning er fokusert på kritisk urban bærekraft med fokus på Austin, Texas. Han jobber på Southwestern University, i Georgetown, Texas.

Personlig er jeg ikke overbevist om at urbane miljøer er de beste stedene for å utvikle innovasjoner som en bærekraftig verden trenger. En av de mange suksesshistoriene jeg prøvde å imponere mine elever med, var All-Power Labs. Det var et selskap grunnlagt i desperasjon i 2007 av Jim Mason og Jessica Hobbs.

I 2001 ble et samarbeidende kunstutviklingsrom startet i et dusin kontainere som ble samlet rundt en liten mekaniskverksted ved et tidligere verft i West Berkeley, California. Konteainere ble leid ut til en blanding av kunstnere, ingeniører og forskere valgt mest blant samarbeidspartnere på Masons kunstprosjekter for Burning Man-festivalen. Unnlatelse av godkjenning for grid-strømforbindelse på grunn av reguleringsproblemer, samlet fellesskapet om et off-grid-system som kombinerer 2 kW brukte solcellepaneler, en 4000 amp-timers overskudd telekommunikasjonsbatteri, et par brukte dieselgeneratorer som kjører på biodiesel laget i et biodiesel-reaktoranlegg på stedet, og begynte å eksperimentere med biomasseforgasning som en potensiell strømkilde.

Det opprinnelige målet var overlevelsen til kunstsamfunnet, men det utviklet seg snart til en bedrift som tilbyr åpen kildekode alternativ energiteknologi i et forsøk på å skape en gjør-det-selv (DIY) power-hacking-kultur. I løpet av det første året forsket og utviklet den åpen kildekode biomasseforgasningsteknologi, og begynte å designe og produsere en rekke åpen kildekode DIY Gasifier Experimenters Kits (GEK), hvis planer og cad-filer ble gjort tilgjengelig online.

APLs siste suksesshistorie resultatet i tildeling av en $ 1,5 millioner Water XPRIZE ved å produsere over 2000 liter vann på en dag til en sluttpris på mindre enn 2 cent per liter, med bare fornybar energi i løpet av en 24-timers periode som ble avsluttet 2018- 09-29, på APL-anlegget. Dette var en felles innsats med Skysource / Skywater Alliance. Det involvert ved hjelp av en APL PP30 Biomass Gasifier Genset drev tre Skywater 300 atmosfæriske vanngeneratorer for å trekke ut vann fra atmosfæren og den ekstra gjenværende fuktighet som ble generert ved tørking av treflisene som ble brukt til å brenne forgasseren.

Aktivitet

Reflektere over hvordan du kan bruke dine erfaringer for å forbedre verden. Noen ganger er det så enkelt som å tvinge de ansiktsmusklene til et smil 🙂 , da de ville føle seg mer komfortable ved å gi rynke 🙁 .

Tips: Hvis du har et totalt tap av hva jeg skal gjøre, merker jeg på at mange organisasjoner mangler folk med grunnleggende bokføringsevner. Hvis du har (eller kan utvikle) disse, vil mange organisasjoner ønske deg velkommen med åpne armer som kasserer.

https://www.theguardian.com/us-news/2018/jun/11/oakland-jogger-video-homeless-thrown-in-lake-gentrification

Keywords 012 Content

Bangladeshi garment workers block a road during a demonstration to demand higher wages in Dhaka. (Photograph: Munir Uz Zaman)

One and only one chapter of John Patrick Leary’s book, Keywords, is out of alphabetical order. In a dictionary, content comes before conversation. In Keywords, it comes after. One wonders if the author struggled unduly with the content of this chapter, or if this chapter was originally called something else, perhaps craftsmanship.

After his introduction, Leary references Karl Marx (1818 – 1883) Capital Volume 1 (1867). In almost unintelligible language, one learns that commodity fetishism under capitalism is an alienating social world in which, for workers “the social relations between their private labours appear as what they are, i.e. they do not appear as direct social relations between persons in their work, but rather as material relations between persons, and social relations between things.”

Marx can be difficult to understand. However, one interpretation of what he said is that physical objects are important, while people (especially those who make the physical objects) are inferior to them. It is best explained by an example, Girl Power

In an ironic run-up to Women’s Day, 2019-03-08, more than 100 impoverished workers claim to have been fired after striking to protest their low wages at a Bangladeshi textile factory, where “Girl Power” T-shirts were made. See: https://www.theguardian.com/business/2019/mar/01/charity-t-shirts-made-at-exploitative-bangladeshi-factory

The business model of the profit earning company selling the garments appears to involve buying inexpensive garments, made by workers paid less than a living wage, then selling these T-shirts at high prices online, so that the company can send a little over one third of the selling price to a charity providing digital books to poverty-stricken children. There is no indication that these children actually have access to any technology capable of displaying digital books.

Once the circumstances became known, the company stopped selling the T-shirts and the charity pledged to cease accepting donations “until the situation is resolved”.

What is the content of the T-shirt? On the one hand it is a commodity, a white t-shirt. However, it can be argued that its value is enhanced with the pink lettering, girl power. What girl power means remains a mystery. Purchasers can argue that the text not only indicates their belief in the power of women, but also shows their charitable nature. Unfortunately, reported events might also show that purchasers are gullible and naive, and adding to the profits of an adept marketing company.

Content: Explicit or not so much?

Originally, the term content was the domain of print media, notably expressed in table of contents. It then expanded to become the books themselves, the television series and episodes, or anything else that can be sent through Internet pipes. This argument is not entirely convincing.

Leary traces a transformation in the use of the term content, to 2000 and the merger between AOL and Time-Warner, and in particular to an article in which Time describes broadband as “the fat, fast pipes of cable television that could carry vast amounts of Internet content.”

Leary then refers us to Tipper Gore (1948 – ), who in 1985 started a crusade against explicit/ sexual/ violent content. This is ten to fifteen years before the Time article, indicating that a realignment of the term was already underway much earlier.

A redefinition of content allows censorship to be simplified, and more rigidly enforced. There is no need to see anything in context. A checklist can be used to determine if something is inside or outside of a particular category. If anything is outside, it is banned. The difficulty with this approach is that it favours censorship above creative expression. Even minor infractions can condemn major works of art.

Franco Zeffirelli (1923 – ) has made controversial films, yet many have been well received, some even acclaimed. None more so than Romeo and Juliet (1968). Film critic Roger Ebert (1942 – 2013), notes: “I believe Franco Zeffirelli’s Romeo and Juliet is the most exciting film of Shakespeare ever made.” Despite this, the film is banned in many different jurisdictions for many different reasons. In Ontario, it is regarded as child pornography because Juliet’s breasts are shown in the film, and the actress portraying her was 15, when the film was made.

I have seen this film as a student, and shown it as a teacher. Many of my colleagues have also shown it because it is simply the best film of any Shakespearean play. I admired the film because it puts Romeo and Juliet into context, so that young people can understand it. It was filmed on location, used non-professional actors and gave a realistic impression of medieval life.

Activities

The Girl Power affair shows a need for everyone to revisit their relationships with charities. As shown, people are profiting economically because they use charity as a major plank of their marketing strategy. It should be obvious to everyone that one cannot rely on commercial organizations to donate appropriately to charities. If shortcuts can be taken, they will be taken. Donating to any charity requires forethought and planning.

Periodically, most readers have been visited by canvassers soliciting money for assorted charitable purposes. The charity could be a children’s soccer team, a woman’s health group, an educational project in Africa, or anything else. In Norway, canvassers seldom ask directly for donations, although that does happen. More frequently, they want people to purchase raffle tickets, or buy unnecessary objects. The most notorious is a decoration made of dyed chicken feathers, which can provokes allergic reactions.

Objections. Canvassing for charity wastes time and, at least in rural areas, fuel. The money spent here could instead be given by the canvasser to the charity, if that is what they want to prioritize. Second, the time of the person being solicited is also wasted, and that person is being manipulated by social pressures to give, perhaps more than they can actually afford. Raffle tickets are a form of gambling, which some people regarded as immoral. Unnecessary decorative objects are unnecessary! The world doesn’t need more waste.

  1. Reflect over your attitudes to: charitable donations, gambling including the purchase of raffle-tickets, the purchase of unnecessary objects to support a charity.
  2. Make an annual budget for charitable donations. You may want to make some of this contingent on natural disasters or other events occurring. Keep to your budget, but allow yourself the opportunity to revise it if circumstances change – for either you or the world.
  3. Write a short comment on your attitudes to charitable donations, including the principles you use to select charities you give to. If you have objections to gambling or unnecessary objects, a note about these should also be written. Explain how people can contact you (in writing) so that you can evaluate their charity for future gifts.
  4. Write and edit your comments in a document and store it on your computer. Print out a copy of the document and keep it close to your door, to be given to the next canvasser. Once a copy of the document is given away, print out a new copy. Repeat as needed.

Nøkkelord 012 Innhold

Ett og eneste kapitlet i John Patrick Learys bok, Nøkkelord, er ut av alfabetisk rekkefølge. I en ordbok kommer content = innhold før conversation = samtale . I Nøkkelord kommer det etter. Man lurer på om forfatteren kjempet for mye med innholdet i dette kapittelet, eller om dette kapitlet opprinnelig ble kalt noe annet, kanskje craftsmanship = håndverk.

Etter introduksjonen refererer Leary til Karl Marx (1818 – 1883) Kapital Bind 1 (1867). I nesten uforståelig språk, lærer man at råvarefetisjisme under kapitalismen er en fremmedgjørende sosial verden der, for arbeidstakere, “de sosiale forholdene mellom deres private arbeider virker som det de er, dvs. de ser ikke ut som direkte sosiale forhold mellom personer i sitt arbeid, men snarere som materiell forhold mellom mennesker og sosiale forhold mellom ting.”

Ja, Marx kan være vanskelig å forstå. Men en tolkning av det han sa, er at fysiske objekter er viktige, mens folk (spesielt de som lager de fysiske gjenstandene) er underordnet dem. Det er best forklart med et eksempel, Girl Power =Jentekraft.

I en ironisk opprør like før Kvinnedagen 2019-03-08 hevder mer enn 100 fattige arbeidere å ha blitt sparket etter å ha striket for å protestere mot sine lave lønninger på en tekstilfabrik i Bangladesh, hvor “Girl Power” T-skjorter ble laget. Se: https://www.theguardian.com/business/2019/mar/01/charity-t-shirts-made-at-exploitative-bangladeshi-factory

Forretningsmodellen bak selskapet som selger plaggene ser ut til å innebære å kjøpe billige klær, laget av arbeidstakere betalt lavere en levende lønn, og så selger disse T-skjorter til høye priser på nettet, slik at selskapet kan sende litt over en tredjedel av salgsprisen til en veldedighet som gir digitale bøker til fattige barn. Det er ingen indikasjon på at disse barna faktisk har tilgang til teknologi som kan vise digitale bøker

Når omstendighetene ble kjent, sluttet selskapet å selge T-skjorter og veldedighet lovet å slutte å godta donasjoner “til situasjonen er løst”.

Hva er innholdet i T-skjorten? På den ene siden er det en enkel vare, en hvit t-skjorte. Imidlertid kan det hevdes at verdien er forhøyet med den rosa bokstavene, jentekraften. Hva jentekraft betyr fortsatt er et mysterium. Kjøperne kan hevde at teksten ikke bare indikerer sin tro på kvinners makt, men viser også sin veldedige natur. Dessverre kan rapporterte hendelser også vise at de er lykkelige og naive, og legger til fortjenesten til et flinkt markedsføringsfirma.

Innhold: Eksplisitt eller ikke så mye?

Opprinnelig var begrepet innhold domenet til trykte medier, spesielt uttrykt i innholdsfortegnelsen. Det utvidet seg til å bli bøkene selv, tv-serier og episoder, eller noe annet som kan sendes via Internett-rør. Argumentet er ikke helt overbevisende.

Leary sporer en transformasjon i bruken av begrepet innhold tilbake til 2000 og fusjonen mellom AOL og Time-Warner, og særlig til en artikkel der Time beskriver bredbånd som “de fete, raske rørene på kabel-TV som kunne bære store mengder av Internett-innhold. “

Leary refererer oss til Tipper Gore (1948 -), som i 1985 startet et korstog mot eksplisitt / seksuelt / voldelig innhold. Dette er ti til femten år før Time artikkelen, noe som indikerer at en omstilling av begrepet allerede er i gang mye tidligere.

En omdefinering av innholdet gjør det mulig å forenkle sensur og stramtere oppfølging. Det er ikke nødvendig å se noe i sammenheng. En sjekkliste kan brukes til å avgjøre om noe er innenfor eller utenfor en bestemt kategori. Om noe er utenfor, er det forbudt. Vanskeligheten med denne tilnærmingen er at den favoriserer sensur over kreativt uttrykk. Selv mindre brudd kan fordømme store kunstverk.

Franco Zeffirelli (1923 -) har regisert kontroversielle filmer, men mange har blitt godt mottatt, noen til og med anerkjente. Ikke mer enn Romeo og Julie (1968). Filmkritiker Roger Ebert (1942 – 2013), noterte: “Jeg tror Franco Zeffirelli’s Romeo og Julie er den mest spennende filmen av Shakespeare som er laget.” Til tross for dette, er filmen utestengt i mange forskjellige jurisdiksjoner av mange forskjellige grunner. I Ontario betraktes det som barnepornografi fordi Julies bryst er vist i filmen, og skuespilleren som skildrer henne var 15 år da filmen ble laget.

Jeg har sett denne filmen som student, og vist den som lærer. Mange av mine kolleger har også vist den fordi det er rett og slett den beste filmen av Shakespeares skuespill. Jeg beundret filmen fordi den setter Romeo og Julie i kontekst, slik at unge kan forstå det. Det ble filmet på stedet, brukt ikke-profesjonelle skuespillere og følte ekte middelaldersk.

Aktiviteter

Jentekraft affære viser et behov for at alle skal besøke deres forhold til veldedige organisasjoner. Som vist, profiterer bedrifter økonomisk fordi de bruker veldedighet som en stor plank for deres markedsføringsstrategi. Det bør være åpenbart for alle at man ikke kan stole på kommersielle organisasjoner for å donere hensiktsmessig til veldedige organisasjoner. Hvis snarveier kan tas, vil de bli tatt. Å donere til noen veldedighet krever tenkning og planlegging.

Vanligvis har de fleste leserne blitt besøkt av innsamlingsfolk som ber om penger for ulike veldedige formål. Det kan være barns fotballag, en kvinnes helsegruppe, et pedagogisk prosjekt i Afrika, eller noe annet. I Norge spør folk sjelden direkte for donasjoner, selv om det skjer. Oftere vil de at folk skal kjøpe lodd eller unødvendig pynt. Den mest beryktede er en dekorasjon av farget kyllingfjær, som kan provosere allergiske reaksjoner.

Innvendinger. Oppsøking av potensielle givere til veldedige formål tar tid, og i landlige områder, drivstoff. Pengene som brukes her, kan i stedet bli gitt av den oppsøkende voksne til veldedighetsformål, hvis det er det de vil prioritere. For det andre, blir tiden av den som blir oppsøkt, også bortkastet. Mange folk blir manipulert til å gi, kanskje mer enn de faktisk har råd til. Lotteri-billetter er en form for gambling, som noen betraktet som umoralsk. Unødvendige dekorative gjenstander er unødvendige! Verden trenger ikke mer avfall.

  1. Reflektere over holdninger til: veldedige donasjoner, pengespill inkludert kjøp av lottteri-billetter, kjøp av unødvendige objekter for å støtte en veldedighet.
  2. Lag et årlig budsjett for veldedige donasjoner. Du vil kanskje gjøre noe av dette betinget av naturkatastrofer eller andre hendelser som oppstår. Hold deg til budsjettet ditt, men gi deg selv mulighet til å revidere det hvis omstendighetene endres – for deg eller verden.
  3. Skriv en kort kommentar om holdninger til veldedige donasjoner, inkludert prinsippene du bruker til å velge veldedighetsorganisasjoner du støtter. Hvis du har innvendinger mot pengespill eller unødvendige objekter, skal det også skrives et notat om disse. Forklar hvordan folk kan kontakte deg (skriftlig) slik at du kan evaluere deres veldedighet for fremtidige gaver.
  4. Skriv og rediger dine kommentarer i et dokument og lagre det på datamaskinen. Skriv ut en kopi av dokumentet og hold det nær døren din, for å bli gitt til neste innsamler. Når en kopi av dokumentet er gitt bort, skriv ut en ny kopi. Gjenta etter behov

Keywords 011 Conversation

Alexandria Ocasio-Cortez not only uses tweets to her advantage, but Fox News graphics department seems to support her./ Alexandria Ocasio-Cortez bruker ikke bare tweets til sin egen fordel, men Fox Nyheters grafikkavdeling ser ut til å støtte henne.

John Patrick Leary redefines the noun conversation as a large-scale, mass-mediated social interchange. Ideally, the topic being discussed should be controversial and divisive. It should be engaged in emotionally. Race is a hot subject, not just in USA, but increasingly throughout Europe.

Conversations in social media, do not require any face-to-face encounter. Frequently, they involve nothing more than a shot in the dark abusive message, meant more to offend a recipient than to provide a better understanding of a situation.

Wikipedia tells us that Alexandria Ocasio-Cortez is noted for her social media presence, especially on Twitter, and has been said to have “as much social media clout as her fellow freshman Democrats combined.” As of February 2019, she has 3.1 million Twitter followers, up from 1.38 million in November 2018.

My own Twitter account is not used often. It was opened in 2008-04. I follow 55 accounts, many of them dealing with design and rail transport issues. 16 accounts follow me. During the past 10 years 11 months, I have sent out 44 tweets, about 4 a year on average. None recently. See: https://twitter.com/Caviaporcellus

I am encouraging people to use Mastodon, rather than Twitter. Wikipedia writes that: “Mastodon is an online, self-hosted social media, and social networking service. It allows anyone to host their own server node in the network, and its various separately operated user bases are federated across many different sites (called “instances”). These instances are connected as a federated social network, allowing users from different instances to interact with each other seamlessly. Mastodon is a part of the wider Fediverse, allowing its users to also interact with users on other platforms that support the same protocol, such as PeerTube, Misskey, Friendica and Pleroma.”

Activities

  1. Reflect over the multimedia jargon that makes you, “feel at home.” We have a home page, we visit sites and engage in conversations.
  2. “Visit” Alexandria Ocasio-Cortez’ twitter site, and see how she uses tweets to present her positions to the public.
  3. Investigate Mastodon to see if it offers a more comfortable social media experience for you than Twitter. My own Mastodon account can be found here: https://mastodon.social/@cavia
2018-06-29 Alexandria Ocasio-Cortez tweets: “Some folks are saying I won for “demographic” reasons. 1st of all, that’s false. We won w/voters of all kinds. 2nd, here’s my 1st pair of campaign shoes. I knocked doors until rainwater came through my soles. Respect the hustle. We won bc we out-worked the competition. Period.” / “Noen folk sier at jeg vant av “demografiske” grunner. Første av alt, det er falskt. Vi vant med velgere av alle slag. 2dre, her er mitt første par kampanjesko. Jeg banket dører til regnvann kom gjennom sålene mine. Respekter travelheten. Vi vant fordi vi har utarbeidet konkurrenten. Slutt.”

Nøkkelord 011 Samtale

John Patrick Leary omdefinerer substantiven samtale som et stort, massemedia fokusert sosialt utveksling. Ideelt sett skal emnet som diskuteres være kontroversielt og splittende. Det burde være følelsemessig engasjerende. Race er et varmt emne, ikke bare i USA, men i økende grad over hele Europa.

Samtaler i sosiale medier, krever ikke et ansikt til ansikt møte. Ofte involverer de ikke noe annet enn et skudd i mørket, en melding der hensikten er å fornærme en mottaker, mer enn å gi en bedre forståelse av en situasjon.

Wikipedia forteller oss at Alexandria Ocasio-Cortez er kjent for sin sosiale media-tilstedeværelse, spesielt på Twitter, og har blitt sagt å ha “like mye sosiale medier kraft som hennes andre freshman-demokrater kombinert.” Fra februar 2019 har hun 3,1 millioner Twitter-følgere, opp fra 1,38 millioner i november 2018.

Min egen Twitter-konto brukes ikke ofte. Det ble åpnet i 2008-04. Jeg følger 55 kontoer, mange av dem som arbeider med design og jernbane transport problemer. 16 kontoer følger meg. I løpet av de siste 10 år 11 måneder har jeg sendt ut 44 tweets, omtrent 4 per år i gjennomsnitt. Ingen nylig. Se: https://twitter.com/Caviaporcellus

Jeg oppfordrer folk til å bruke Mastodon, i stedet for Twitter. Mastodon er et nettbasert, selvbetjent sosialt nettverk og en sosial nettverkstjeneste. Den lar alle være vert for sin egen knutepunkt i nettverket. De ulike knutepunkter danner “instances” = forekomster, som er koblet sammen til å danne et føderalt sosialt nettverk, slik at brukere fra forskjellige tilfeller kan samhandle sømløst. Mastodon er en del av den bredere Fediverse, der brukerne kan samhandle med brukere på andre plattformer som støtter det samme protokoll, som PeerTube, Misskey, Friendica og Pleroma.”

Activiteter

  1. Reflekter over multimedia-jargongen som oppfordrer deg til å “føle deg hjemme.” Vi har en hjemmeside, vi besøker nettsteder og engasjerer i samtaler.
  2. “Besøk” Alexandria Ocasio-Cortez Twitter nettsted, og se hvordan hun bruker tweets til å presentere sine meninger til sitt publikum.
  3. Undersøk Mastodon for å se om det gir en mer komfortabel sosiale medier opplevelse for deg enn Twitter. Min egen Mastodon-konto finner du her: https://mastodon.social/@cavia


Keywords 010 Competency

John Patrick Leary asks an intriguing, yet rhetorical, question: When did competent go from a synonym for average (sufficiency without superfluity), to a superlative term for a skill? The answer presented is 1963, but can be regarded as a fluid transition occurring for different people and different places, somewhere between the 1930s and the 1980s.

So, to ask yet another question, why not just use skill? Superficially, one can make class distinctions. Blue-collar workers are members of skilled trades, while business consultants can be competency specialists. Skills tell us what a person does, or at least can do. Competencies translate skills into on-the-job behaviours, that relate to a person’s character.

Referring to differences between Japanese and American business management, Japanese firms in the 1980s and 1990s seem better able to exploit employee competencies that harmonize a firm, and build its community.

Competencies relate to the corporate commodification of skills, and the responsibility of each employee to keep their skill set (their competencies) relevant.

Leary ends his discourse by reminding readers that the term skill belongs to a class. While social, intellectual and emotional – as well as practical – skills may be required for a job, they can also be taken home or transferred to other organizations. As such, they belong to the individual. Core competencies, on the other hand, belong to the organization. They lack portability.

(M)OOCS

(Massive) Open Online Courses provide opportunities for everyone to upgrade their competencies (if you prefer that term). Said another way, these same courses help people learn new skills. Personally, I don’t like having a M in front of an OOC, if only because there is no need for every course to enroll a million learners. Limited enrollment may be a sign that the skills you are wanting to learn, will not be overrun with excessive numbers of people.

Many universities and other institutions offer courses through dedicated portals. These include: www.canvas.net , www.edx.org and coursera.org .

I have taken courses through all three of the above organizations, as well as other ones. Currently, I am taking two courses: 1) A radio amateur course (in Norwegian) at: http://radiokurs.kursbase.net/login/index.php ; and 2) The Art of Structural Design – Vaults at: https://courses.edx.org/courses/course-v1:PrincetonX+CEE262.2x+1T2019/course/

What skills are you interested in developing? If you have an interest in developing a skill, you may want to use this site here to help you find a course: https://www.mooc-list.com/

Nøkkelord 010 Kompetanse

John Patrick Leary spør et spennende, men retorisk spørsmål: Når gikk kompetent fra et synonym for gjennomsnitt (tilstrekkelig men uten overflød), til en superlativ term for en ferdighet? Svaret som presenteres er 1963, men kan betraktes som en glidendeovergang som foregår på ulike tidspunkter for forskjellige mennesker og forskjellige steder, men et sted mellom 1930-tallet og 1980-tallet.

Så, for å spørre enda et spørsmål, hvorfor ikke bare bruke begrepet ferdigheter? Overfladisk kan si at det gjelder klassetilhørighet. Arbeidere har fagferdigheter, mens forretningskonsulenter kan være kompetansespesialister. Ferdigheter forteller oss hva en person gjør, eller i det minste kan gjøre. Kompetanser omdanner ferdigheter til atferd på jobb, som er relatert til personens karakter.

Med henvisning til forskjeller mellom japansk og amerikansk forretningsforvaltning, synes japanske firmaer på 1980-tallet og 1990-tallet bedre å utnytte deres ansattes kompetanse som harmoniserer med firmaet og bygger et samfunn

Kompetansene er knyttet til kompetansefordeling, og hver ansattes ansvar for å beholde deres ferdigheter (deres kompetanse) relevant.

Leary avslutter sin diskurs ved å minne leserne om at begrepet ferdighet tilhører en klasse. Mens sosiale, intellektuelle og følelsesmessige – samt praktiske – ferdigheter kan være nødvendige for en jobb, kan de også bli tatt hjem eller overført til andre organisasjoner. Som sådan tilhører de individet. Kjernekompetanser, derimot, tilhører organisasjonen, og mangler bærbarhet.

(M) OOCS

(Massive) Åpne Online Kurs gir muligheter for alle å oppgradere sine kompetanser (hvis du foretrekker det begrepet). Eller man kan si at disse kursene hjelper folk å lære nye ferdigheter. Personlig liker jeg ikke å ha en M foran en OOC.. Det ikke er behov for hvert kurs å registrere en million elever. Begrenset innmelding kan være et tegn på at ferdighetene du ønsker å lære, ikke vil bli overskredet med alt for mange mennesker som alle ha tilnærmet det samme ferdighet.

Mange universiteter og andre institusjoner tilbyr kurs gjennom dedikerte portaler. Disse inkluderer: www.canvas.net , www.edx.org og coursera.org .

Jeg har tatt kurs gjennom alle tre av de ovennevnte organisasjonene, så vel som andre. For tiden tar jeg to kurs: 1) En radio amatørkurs (på norsk) på: http://radiokurs.kursbase.net/login/index.php ; og 2) Kunst av Strukturell Design – Vaults (Tak-konstruksjoner) på: https://courses.edx.org/courses/course-v1:PrincetonX+CEE262.2x+1T2019/course/

Hvilke ferdigheter er du interessert i å utvikle? Hvis du har interesse i å utvikle en ferdighet, kan du bruke dette nettstedet her for å hjelpe deg med å finne kurs: https://www.mooc-list.com/