Keywords 022 Entrepreneurship

Opening of the Engineering Workshop in Straumen, Inderøy 2019-05-24 at 12:30 with Deputy Mayor Trude Hoff in the doorway, the same day that the Baha’i/ Babi Faith turned 175 years old./ Åpning av Teknoverkstedet i Straumen, Inderøy, 2019-05-24 kl 12:30 med varaordfører Trude Hoff i døråpningen, samme dag som Baha’i/ Babi-troen ble 175 år gammel. (Photo: Patricia McLellan)

With a length of 6-3/4 printed pages, Entrepreneur/ Entrepreneurship is the longest keyword in John Patrick Leary’s book, Keywords. “Entrpreneur combines the pixie dust of innovation, the social conscience of the stakeholder, the versatile vagueness of nimble, and, with its French derivation, a touch of the glamour, that ‘businessman’, ‘capitalist’ or ‘manager’ can never approach.”

Within it, Leary name drops theorists such as Karl Marx (1818 – 1883), Max Weber (1864 – 1920), Joseph Schumpeter (1883 – 1950), Paul Sweezy (1910 – 2004) and Edward Palmer Thompson (1924 – 1993). To this mix are added Henry Ford (1863 – 1947) and Richard Branson (1950 – ) in addition to other minor characters.

In this keyword, are some reflections on efforts to support local entrepreneurship at Straumen in Inderøy, Norway, the municipality where the author lives. Two days ago, the local engineering/ techno-workshop opened.

This workshop is for all of Inderøy’s residents. But there are several groups of people who could benefit more from it than others, including:

  • Secondary school / high school students
  • Older youth who are neither working nor attending school
  • People who want to learn non-traditional techniques
  • Work disability / pensioners who want meaningful activities and social interaction
  • Artists wishing to expand their repertoire, including making small series of their works of art

The first suggestions for the workshop referred to it as an engineering garage, because garage is related to up to several businesses that began in a garage, including Harley-Davidson (1903), Walt Disney (1923), Hewlett Packard (1939), Mattel (1948), Microsoft (1975) , Apple (1976), Amazon (1995) and Google (1998). One main idea is that the workshop would act as a technological incubator for businesses in Inderøy.

It was a difficult choice, but the vision of a technical workshop that is expressed here has a focus on drawing and mechatronics. The initial investment was about NOK 250 000, in a space of 70 square meters. If one had twice as much money and twice as many square meters of space could also work with other technological areas, including wood and metalwork, textiles or food. I hope these can be started as focus areas three, four and five, eventually.

Localization

The starting point for the program is one classroom at Spiren, a converted elementary school, for finer activities. Ideally, in addition, another room, where larger, noisier, dirtier and partially more dangerous tools and machines could be locked, stored and used under supervision, including laser cutters and CNC mills, should be ideal. Video (and audio) soundproof studio and group room is also desirable.

Machine Operator Card

Participants must be trained in the use of tools / equipment / machines. Afterwards, they should be assigned “machine operator cards” for each machine type. Training is an essential part of the workshop process. However, it can be difficult for the guards / teachers to know who has the skills to use different machines. Everything should be recorded in a database. But due to any lack of access to the database, it should be a requirement that people with documented skills bring their machine operator card so that no doubt arises.When it comes to student companies and Young Entrepreneurship, students should gain experience with the construction of prototypes and small series. But it is not just production processes that need to be learned. It also means that one must be given the opportunity to market and sell their small series of products, preferably with a small (but limited) profit.

The workshop must be responsible for purchasing, storage and further sale of components used in production. It can be very difficult to obtain components! Many current suppliers do not want to sell to private, so one must have a process so that most people can obtain the components they need.

Another challenge is the use of services, and sending half-finished products possibly drawings to get something processed or product manufacturing. As an example, there are printed circuit boards (PCBs). It can be good to make one or two, but if you are going to make a series that exceeds, say 50, then these must be produced by others.Production processes must be documented in writing and in video. It is very important to be able to show production procedures. This avoids re-inventing the wheel. In addition, the documents provide a good starting point for improving processes.

The worst thing about a workshop is taking responsibility for the boring tasks like cleaning up, washing and maintenance. No one likes to do that, but it is part of the workshop process. This must come out clearly.

Computer

The engineering workshop contains six (6) workstations, where students and other participants can work, as well as a 7th workstation that can be used by the teacher, possibly others. To make sure there is sufficient equipment for places, there is an 8 unit, where the last one is kept in readiness.

The 8 Beebox machines have a Celeron processor, 8 GB RAM and 128 GB m.2. SATA SSD. These machines are mounted on the back of a Benq 27” LCD screen with VESA bracket. It uses the following software:

  • Linux Ubuntu operating system, latest version with Long-term support
  • Cinnamon user interface
  • Firefox browser
  • LibreOffice office program
  • VLC media player
  • Krita raster & vector graphics program
  • Scribus desktop page setting program
  • FreeCAD technical drawing program
  • Kicad electrotechnical program
  • Python programming language
  • To be installed:
  • DaVinci Resolve video editing program with Fairlight for audio editing

Computer input equipment consists of keyboard, mouse and Wacom Bamboo drawing blocks.

Output equipment consists of a Canon color laser printer with scanner; 6 Creality Ender 3-Pro 3D Printers; 1 Voltera V-One circuit board printer.

In addition, the workshop has a Qnap NASbook server, which provides a common storage space for all participants. This is to prevent participants from relying on access to a particular machine.

Activity

Investigate what is available locally in terms of creative production. This should not be restricted to electronics or mechanics but span the entire creative specter. Textiles, ceramics and food are other areas of importance.

Deputy Mayor Trude Hoff, Tekna (trade union) and Lions representative Karstein Kjølstad and Brock McLellan immediately before the official opening of the Engineering Workshop. A meter of CAT-6 cable was cut to symbolize the opening. This sacrificed length of wire is now housed at Inderøy City Hall./ Varaordfører Trude Hoff, Tekna (fagforening) og Lions-representant Karstein Kjølstad og Brock McLellan umiddelbart før den offisielle åpningen av Teknoverkstedet. En meter CAT-6-kabel ble kuttet for å symbolisere åpningen. Denne offret ledningen er nå plassert på Inderøy Rådhus. (Photo: Patricia McLellan)

Nøkkelord 022 Entreprenørskap

Med en lengde på 6-3 / 4 utskrevne sider er Entrepreneur/ Entrepreneurship det lengste nøkkelord i John Patrick Learys bok. “Entrpreneur kombinerer det magiske støv av innovasjon, interessentens sosiale samvittighet, den mangesidige uklarhet av smidige, og med sin franske avledning, et snev av glamouren, kan “forretningsmannen”, “kapitalisten” eller “lederen” aldri nærme seg .

Leary nevner teoretikere som Karl Marx (1818 – 1883), Max Weber (1864 – 1920), Joseph Schumpeter (1883-1950), Paul Sweezy (1910 – 2004) og Edward Palmer Thompson (1924 – 1993). Til denne blandingen omtales Henry Ford (1863 – 1947) og Richard Branson (1950 -) i tillegg til andre mindre figurer.

I dette søkeordet er noen refleksjoner om innsatsen for å støtte lokal entreprenørskap på Straumen i Inderøy, den kommunen hvor forfatteren bor. For to dager siden åpnet den lokale tekno-verksted.

Verkstedet er for alle Inderøys beboere. Men det er flere grupper av mennesker som kan dra større nytte av det enn andre, blant annet:

  • Ungdomsskole/ videregående skole elever
  • Eldre ungdommer uten arbeid eller skoleplass
  • Folk som ønsker å lære utradisjonelle teknikker
  • Arbeidsuføre/ pensjonister som ønsker seg meningsfylte aktiviteter og sosialt samkvem
  • Kunstnere som ønsker å utvide sitt repertoar, herunder lage småserier av sine kunstverk

De første tanker om en teknoverksted, benyttet man begreppet teknogarasje, fordi garasje er relatert til inntil flere bedrifter som begynte i en garasje, herunder Harley-Davidson (1903), Walt Disney (1923), Hewlett Packard (1939), Mattel (1948), Microsoft (1975), Apple (1976), Amazon (1995) og Google (1998). En hoved ide er at verkstedet skal være en teknologisk inkubator for bedrifter på Inderøy.

Det var et vanskelig valg, men den visjonen av et teknoverksted som kommer til uttrykk her, har en fokus på tegning og mekatronikk. Om man hadde dobbelt så mange penger, og dobbelt så mange kvadratmeter kunne man også jobbe med andre teknologiske områder, herunder tre og metallarbeid, tekstiler eller mat. Jeg håper at disse kan bli satt i gang som fokusområder tre, fire og fem, etter hvert.

Lokalisering

Utgangspunkt for opplegget er ett klasserom på Spiren for finere aktiviteter. Ideelt bør det være i tillegg, et annet rom, der større, mer bråkete, mer skitten og delvis farligere redskaper og maskiner kunne låses inn, oppbevares og brukes under tilsyn, herunder laserskjærer og CNC mill, med mere. Video (og audio) lydtett studio og grupperom er også ønskelig.

Maskinoperatørkort

Her er en del momenter som jeg synes er viktig når det gjelder arbeid på et makerverksted.

Deltakere må få opplæring i bruk av verktøy/ utstyr/ maskiner. Etterpå bør de få tildelt «maskinoperatørkort» for hver maskintype. Opplæring er en vesentlig del av verkstedsprosessen. Men, det kan være vanskelig for vaktene/ lærerne å vite hvem som har kompetanse til å bruke ulike maskiner. Alt bør registreres i en database. Men på grunn av eventuell manglende tilgang til databasen, bør det være et krav at folk med dokumentert ferdigheter ta med seg sin maskinoperatørkort, slik at det ikke oppstår tvil.

Når det gjelder elevbedrifter og Ungt Entreprenørskap, bør elever få erfaring med bygging av prototyper og småserier. Men det er ikke bare produksjonsprosesser som må læres. Den også innebærer at man må få anledning til å markedsføre og selge sine småserie produkter, gjerne med en liten (men begrenset) fortjeneste.

Verkstedet må stå for innkjøp, lagring og videre salg av komponenter som brukes i produksjon. Det kan være svært vanskelig å få tak i komponenter! Mange aktuelle leverandører vil ikke selge til private, slik at man må ha en prosess slik at folk flest kan få tak i de komponentene de trenger.

En annen utfordring, er bruk av tjenester, og å sende halvferdige produkter evt. tegninger til å få et eller annet behandlet eller produktfremstilling. Som et eksempel kan nevnes kretskort. Det kan være greit å lage en eller to, men om man skal lage en serier som overskridder ca. 50 dingser, så må disse fremstilles av andre.

Dokumentasjon av produksjonsprosesser skriftlig og i video. Det er svært viktig å kunne dokumentere hvordan man går frem til å lage ting. Dermed unngår man å oppfinne hjulet en gang til. I tillegg gir dokumentene et godt utgangspunkt til å forbedre prosesser.

Det verste med et verksted, er å ta ansvar for de kjedelige oppgaver som opprydding, vasking og vedlikehold. Ingen liker å gjøre det, men det er en del av verksteds-prosessen. Dette må komme tydelig frem.

Datasystem

Teknoverkstedet inneholder seks (6) arbeidsstasjoner, der elever og andre deltakere kan jobbe, samt en 7. arbeidsstasjon som kan benyttes av læreren, eventuelt andre. For å sørge for at det er tilstrekkelig utstyr til steder, er det en 8 enhet, der den siste holdes i beredskap.

De 8 Beebox maskiner, har en Celeron prosessor, 8 GB RAM og 128 GB m.2. SATA SSD. Disse maskiner monteres på baksiden av Benq 27” LCD skjerm med VESA brakett. Følgende software foreslås benyttet:

  • Linux Ubuntu operativsystem, siste versjon med Langtids-støtte
  • Cinnamon brukergrensesnitt
  • Firefox nettleser
  • LibreOffice kontorprogram
  • VLC media-avspiller
  • Krita raster og vektorgrafikkprogram
  • Scribus skrivebords sidesettingprogram
  • FreeCAD teknisktegneprogram
  • Kicad elektrotegneprogram
  • Python programmeringsspråk
  • I fremtiden: DaVinci Resolve videoredigeringsprogram med Fairlight til audioredigering

Inngangsutstyr for datamaskiner består av tastatur, mus og Wacom Bamboo tegneblokker.

Utgangsutstyr består av en Canon farge laser-skriver med skanner; 6 Creality Ender 3-Pro 3D-skrivere; 1 Voltera V-One kretskortskriver.

I tillegg har rommet en Qnap NASbook server, som skal være felles lagringsplass for alle deltakere. Dette for å unngå at deltakere blir avhengig av å sitte ved en bestemt maskin.

Tegning som komunikasjonsmiddel

En av de første ferdigheter man bør tilegne seg er å tegne for å kommunisere. Jeg har tidligere brukt boka, Rapid Viz: A New Method for the Rapid Visualization of Ideas 3rd Edition av Kurt Hanks og Larry Belliston. Det er tilgjengelig som e-bok.

Teknisk-tegning

Både FreeCAD teknisktegneprogram og Kicad elektrotegneprogram blir benyttet til å fremstille ulike ulike deler og prosesser på verkstedet.

Arduino, Micro:bit og Raspberry Pi

Mens Arduino har vært et viktig redskap til å hjelpe elever lære om mikroprosessorer, så er den Arduino Uno ti år gammel, og har utspilt sin rolle. Nå har andre mikroprosessorer kommet på markedet som er bedre egnet til å gi elever en forståelse av fagfeltet.

Micro:bit er bedre egnet til å gi grunnleggende opplæring de kommende fem til ti år. Den består av et innebygd (embedded) system. Utstyret blir gitt bort gratis til alle 7. klassinger i Storbritannia, og til alle barneskoler i Norge. Det 40 x 50 mm store systemet har en ARM Cortex-M0 mikroprosessor, akselerometer og magnetometer sensorer, kan kommunisere via blåtann og USB, har en skjerm bestående av 5×5 (25) lysdioder, to programmerbare knapper, og kan få strøm via micro-USB eller ekstern batteripakke. Det er trolig ikke behov til å bruke teknoverkstedet til å jobbe med Micro:bit. En vanlig klasserom er tilstrekkelig, og det på barneskoler.

Raspberry Pi (heretter RPi) er en datamaskin bygget på et enkelt kretskort på størrelse med et bankkort. Den er utviklet av det britiske selskapet RPi Foundation med tanke på å oppmuntre til å lære grunnleggende informatikk i skolen. Det er dette som er mest interessant for ungdomsskole elever, og voksne. Det finnes flere typer av RPi, der det mest vanlig i dag er RPi B3+ og RPi Zero/ W. I April 2014 ble den RPi Compute Module lansert. Den bruker en 200-pin DDR2 SO-DIMM- konfiguert minnemodul og har forbrukerelektronikk og innebygd system som bruksområde. Dermed er det investert i RPi CM3+ development kits, og Compute Module 3+ kort (CM3+/Lite, CM3+/8GB, CM3+/16GB and CM3+/32GB).

Dokumentasjon

Prosjektarbeid krever disiplin. Men disiplin må også læres og innarbeides. Her, er en logg et nyttig hjelpemiddel. Hver gang en deltaker kommer inn til verkstedet, må vedkommende ta frem loggen sin og fører inn saker.

Aktivitet

Undersøk hva som er tilgjengelig lokalt når det gjelder kreativ produksjon. Dette bør ikke begrenses til elektronikk eller mekanikk, men spenner over hele det kreative spekteret. Tekstiler, keramikk og mat er andre områder av betydning.

Keywords 021 Engagement

John Patrick Leary reminds us of the work of Robert David Putnam (1941 – ), Bowling Alone: The Collapse and Revival of American Community (2000) Note: The book, was incorrectly stated as being published in 1995. Confusion arises because “Bowling Alone: America’s Declining Social Capital” (1995) was an article published in the Journal of Democracy.

The book expanded on the article: Civic life deteriorated in the last third of the 20th century. People had become less likely to join community organizations, and have become more passive when they do, and they very often do so to gain social capital.

Wikipedia is better than Leary at explaining Putnam, who makes a distinction between two kinds of social capital: bonding capital and bridging capital. Bonding occurs when you are socializing with people who are like you: same age, same race, same religion, and so on. But in order to create peaceful societies in a diverse multi-ethnic country, one needs to have a second kind of social capital: bridging. Bridging is what you do when you make friends with people who are not like you. Those two kinds of social capital strengthen each other. A decline in bonding capital is accompanied by a decline in bridging capital leading to greater ethnic tensions.

Prior to Bowling, Putnam wrote Making Democracy Work: Civic Traditions in Modern Italy (1993). It was a comparative study of regional governments in Italy, with an emphasis on horizontal bonding, which Putnam assures us is responsible for the success of democracies. He depicts northern Italy’s history of community, guilds, clubs and choral societies leading to greater civic involvement and greater economic prosperity. This contrasts with Southern Italy’s agrarian society which is less prosperous economically and democratically because of less social capital.

Putnam defines social capital as “networks and norms of civic engagement”, allows members of a community to trust one another. When people trust one another, trade, money-lending and democracy flourish.

Fast forward to the 21st century, and the world is experiencing global warming. Environmentalist Grete Ernman Thunberg (2003 – ) wants us to be engaged in tackling this problem.

There is a need to stop talking about climate change as saving the planet, but to regard it as an essential step towards improving humanity.

Paul Hawken (1946 – ) in Drawdown: The Most Comprehensive Plan Ever Proposed to Reverse Global Warming (2017), lists “the 100 most substantive solutions to reverse global warming, based on meticulous research by leading scientists and policymakers around the world”.

Hawken claims that economically viable solutions exist, that if deployed collectively on a global scale over the next thirty years, the Earth would reach drawdown, that point in time when greenhouse gases in the atmosphere peak and begin to decline.

Here are the 10 best solutions (with the total atmospheric reduction in CO2-equivalent emissions in gigatons in parentheses):

  1. Refrigerant Management (89.74)
  2. Wind Turbines, Onshore (84.60)
  3. Reduced Food Waste (70.53)
  4. Plant-Rich Diet (66.11)
  5. Tropical Forests (61.23)
  6. Educating Girls (59.60)
  7. Family Planning (59.60)
  8. Solar Farms (36.90)
  9. Silvopasture (31.19)
  10. Rooftop Solar (24.60)

First on the list, refrigerant management is about replacing hydro-fluorocarbon coolants with alternatives because HFCs have 1,000 to 9,000 times greater capacity to warm the atmosphere than carbon dioxide.

Part of the challenge with Hawken, is that he has permanently tainted himself in Natural Capitalism: Creating the Next Industrial Revolution (1999). Written with co-authors, Amory Lovins and L. Hunter Lovins, the book contends that capitalism is natural, and that nature can be treated within a capitalist framework. It is anthropocentrism at its worst. Solutions to the environmental crisis emerge by bringing nature into an accounting framework. This assumes that forests, seas, wild animals and more have prices, rather than deep ecologic, intrinsic values. They focus on tinkering with the growth/ profit/ consume-oriented capitalist economic model rather than seeing it for what it is, an anti-ecological economic system. They naively believe that capitalism can be reformed to benefit the environment as well as serving corporations and their shareholders.

Activity

Reflect on your carbon footprint in terms of making life easier for humanity. What will it take for you to become carbon neutral? When will you personally achieve this? What are you doing to ensure that your food, transportation and entertainment are carbon neutral?

Nøkkelord 021 Engasjement

John Patrick Leary minner oss om Robert David Putnams arbeid (1941 -), Bowling Alone: ​​The Collapse and Revival of American Community (2000) Merk: Boken ble feilaktig oppgitt som publisert i 1995. Forvirring oppstår fordi “Bowling Alone: ​​America’s Decreasing Social Capital” (1995) var en artikkel publisert i Journal of Democracy .

Boken utvides på artikkelen: Civils liv forverret i den siste tredjedel av det 20. århundre. Folk hadde blitt mindre sannsynlig å bli med i samfunnsorganisasjoner, og blitt mer passive når de gjør det, og de gjør det ofte for å få sosial kapital

Wikipedia er bedre enn Leary for å forklare Putnam, som skiller mellom to typer sosial kapital: båndkapital og broskapital. Bonding oppstår når du sosialiserer med folk som er som deg: samme alder, samme rase, samme religion og så videre. Men for å skape fredelige samfunn i et mangfoldig multietnisk land må man ha en annen form for sosial kapital: bro. Bridging er det du gjør når du gjør venner med folk som ikke er som deg. Disse to slags sosial kapital styrker hverandre. En nedgang i bindekapitalen er ledsaget av en nedgang i broskapitalen som fører til større etniske spenninger.

Før Bowling skrev Putnam Gjør demokrati: Civic Traditions in Modern Italy (1993). Det var en komparativ studie av regionale myndigheter i Italia, med vekt på horisontal binding, som Putnam forsikrer oss om, er ansvarlig for demokratiets suksess. Han skildrer Nord-Italias historie om samfunn, guilder, klubber og korsforeninger som fører til økt medborgerlig deltakelse og større økonomisk velstand. Dette står i kontrast til Sør-Italiens agrariske samfunn, som er mindre velstående økonomisk og demokratisk på grunn av mindre sosial kapital.

Putnam definerer sosialkapital som “nettverk og normer for samfunnsengasjement”, tillater medlemmer av et fellesskap å stole på hverandre. Når folk stoler på hverandre, handler det penger, utlån og demokrati

Rask frem til det 21. århundre, og verden opplever global oppvarming. Miljøvernist Grete Ernman Thunberg (2003 -) ønsker at vi skal være engasjert i å takle dette problemet.

Det er et behov for å slutte å snakke om klimaendringer som å redde planeten, men å betrakte det som et viktig skritt for å forbedre menneskeheten.

Paul Hawken (1946 -) i Drawdown: The Most Comprehensive Plan Ever Proposed to Reverse Global Warming (2017)= Trykkned: Den mest omfattende planen som har blitt foreslått å reversere global oppvarming, lister “de 100 mest materielle løsningene for å reversere global oppvarming, basert på grundig forskning fra ledende forskere og politimenn rundt om i verden”.

Hawken hevder at økonomisk levedyktige løsninger eksisterer, som hvis de distribueres kollektivt på verdensplan i løpet av de neste tretti årene, vil jorden nå nedtelling, det peker på tiden når klimagasser i atmosfæren spisser og begynner å avtaHer er de 10 beste løsningene (med den totale atmosfæriske reduksjonen i CO2-ekvivalente utslipp i gigatoner i parentes):

  • Kaldemiddelforvaltning (89.74)
  • Vindturbiner, på land (84.60)
  • Redusert matavfall (70.53)
  • Planterikt diett 66.11)
  • Tropiske skoger (61.23)
  • Opplæring av jenter (59.60)
  • Familieplanlegging (59.60)
  • Silvopasture (31.19)
  • Solcellepaneler på tak (24.60)

Først på listen handler kjølemedelshåndtering om å erstatte hydrofluorokarbon kjølevæsker med alternativer fordi HFC har 1000 til 9000 ganger større kapasitet til å varme atmosfæren enn karbondioksid.

En del av utfordringen med Hawken er at han permanent har smittet seg i Natural Capitalism: Create the Next Industrial Revolution (1999) = naturkapitalismen: Skape den neste industrielle revolusjonen. Skrevet med medforfattere, Amory Lovins og L. Hunter Lovins, hevder boken at kapitalismen er naturlig, og at naturen kan behandles innenfor et kapitalistisk rammeverk. Det er antropocentrisme. Løsninger til miljøkrisen oppstår ved å bringe naturen inn i et regnskapsramme. Dette forutsetter at skoger, hav, ville dyr og mer har priser, i stedet for dype økologiske, indre verdier. De fokuserer på å leke med vekst / fortjeneste / forbruksorientert kapitalistisk økonomisk modell i stedet for å se det for hva det er, et antiøkologisk økonomisk system. De tror at kapitalismen kan reformeres til fordel for miljøet og til selskapenes og deres aksjeeieres fortjeneste.

Aktivitet

Reflektere over ditt karbonavtrykk når det gjelder å gjøre livet lettere for menneskeheten. Hva vil det ta for deg å bli karbonnøytral? Når vil du personlig oppnå dette? Hva gjør du for å sikre at maten, transport og underholdning er karbonnøytral?

Keywords 020 Empowerment

The British Columbia Citizen’s Assembly, 2004/ Den Britisk Columbia borgerforsamling, 2004.

John Patrick Leary looks at empowerment of women and minorities. In particular, he references several authors, including Barbara Bryant Solomon, Black Empowerment: Social Work in Oppressed Communities (1976), a book about institutional racism.

When people look at today’s Anglosphere – India, The United States of America, The United Kingdom, Canada, Australia, Ireland, New Zealand and more – there is only one statesperson leading a country, New Zealand Prime Minister Jacinda Ardern (1980 – ). The other national leaders are simply politicians. Why is the business of running a municipality or county/ state or province/ country left to self-selected politicians? Most seem incompetent, with a limited desire to learn. Their only objective is to decide. There are times when I wonder if so-called democratic institutions are worthy of the name.

Perhaps today’s keyword should have been sortition, the selection of officials as a random sample from a larger pool of candidates, which may be as large as a nation’s entire voting population. As a system it ensures that all competent people have an equal chance of holding office. It also minimizes factionalism. There is no point making promises if office holders are randomly selected, in contrast to elections, where candidates foster electoral promises they are unable to keep. Sortition was the original, traditional and primary method of appointment in the ancient Athenian democracy. Its use was regarded as a principal characteristic of democracy.

When it has been used, the citizen assembly has been remarkably effective. It is a mandated group formed to deliberate on one or more important issues. Membership is strictly time-limited, and through some form of sortition. It often has a secondary purpose of building trust in political processes. There are two major problems with conventional legislative assemblies. First, a divergence of interests arises between elected representatives and the electorate. This leads to legislatures failing to act in the best interests of the majority, but supporting the few who, for example, provide election funds. Second, legislatures fail to deliberate. Decisions are made in back rooms.

The purpose of a citizen assembly is to employ a cross-section of the public to study the options available to the state on certain questions and to propose answers to these questions through rational and reasoned discussion and the use of various methods of inquiry such as directly questioning experts. In many cases, the state will require these proposals to be accepted by the general public through a referendum before becoming law.

In my home province of British Columbia, Canada, a citizens’ assembly consisting of 160 people and one chair discussed and issued guidance on electoral reform, in 2004.

The selection process was quasi-random, with one woman and one man was randomly selected from each of the 79 electoral districts. In addition there were two aboriginal members and the chair. Members were selected by a civic lottery to ensure a gender, age and geographical balance, in three stages. First, in August 2003, 15 800 invitations were mailed to random British Columbians with 200 in each constituency, which asked if they were willing to put their names into a draw for future candidacy. The names then went through two more pools of selection with the final selection made in December 2003.

The resulting assembly was not very representative of the larger public, insofar as the members were widely dissatisfied with BC’s current electoral system. Surveys indicated that people were relatively satisfied.

Amy Lang writing in “But Is It for Real? The British Columbia Citizens’ Assembly as a Model of State-Sponsored Citizen Empowerment”. Politics & Society (2007). 35: 35–70 noted two similarities between assembly members. They were interested in learning, especially about the political process, and they made a commitment to process once it has started. This probably contributed to excellent working dynamics within the Assembly.

From January 2004, the assembly went through a twelve-week learning phase involving presentations by experts, group discussions and access to a range of source materials. Work included a review of different electoral systems in usage around the world and their various effects on the political process. A public consultation phase was held in May and June 2004, during which 50 public hearings were held with 1 603 written submissions. In September and October members deliberated over which electoral system to recommend, and then the assembly voted on different options in three separate votes. The citizen’s assembly voted overwhelmingly for STV (Single Transferable Vote), which has been used in Ireland, Malta, Northern Ireland and Scotland.

In December 2004, the assembly’s final report, “Making Every Vote Count: The Case for Electoral Reform in British Columbia” was presented to the British Columbia legislature. In May 2005, the recommendations from the assembly were accepted by 57.7% of voters in a referendum and were supported by a majority in 77 of the 79 electoral districts. However, the referendum required approval by 60% of votes and simple majorities in 60% of the 79 districts in order to pass. Consequently, no change ensued. The recommendations were rejected by 60.9% of voters in a follow-up referendum. The citizens of British Columbia opted for less democracy.

Hélène Landemore, “Deliberation, Representation, and the Epistemic Function of Parliamentary Assemblies: a Burkean Argument in Favor of Descriptive Representation” International Conference on “Democracy as Idea and Practice,” University of Oslo. (January 15, 2010). https://www.uio.no/english/research/interfaculty-research-areas/democracy/news-and-events/events/conferences/2010/papers/Landemore-DeliberationRepresentation-2010.pdf

David Graeber (1961 – ). The Democracy Project: A History, a Crisis, a Movement. Random House Inc. pp. 957–959. ISBN 978-0-679-64600-6.

Activity

Consumer empowerment is not a priority of producers of books, games, music and video content. Rather, they are overwhelmingly concerned about protecting their economic interests, even if that means that they overstep the bounds and infringe on consumer rights. This activity section will focus on ways that those consumers can ensure that they will be able to enjoy those works for their lifetime, and pass them on to their heirs, by removing Digital Rights Management (DRM) restrictions.

Copyright laws vary according to the jurisdiction. The EU Copyright Directive (which addresses the same issues as the American, Digital Millennium Copyright Act), has sanctions that apply only to offenses involving commercial purposes. Copying for personal, non-commercial purposes is excluded from the range of the directive.

Dan Price tells a story about how an Amazon customer lost her entire Kindle library of digital books in 2012, because she allegedly breached Amazon’s terms of service. See: https://www.makeuseof.com/tag/remove-drm-every-ebook-own/This problem arose because she did not remove the DRM restrictions, and then back up her files on a local machine. Instead, she relied on Amazon to store/ host them. Price goes into greater detail about this in the above article, but the short answer is to install Calibre, a free and open source ebook library management application and apprenticealf’s DRM removal plugin.

Note: Many open source sites ask for donations, and some even make it seem that a donation is a requirement in order to download a program. It isn’t. However, it is every person’s right to decide if they want to make a donation or not. Personally, I would be hesitant to donate before making sure the software worked to my satisfaction on my machine.

Calibre is found here: https://calibre-ebook.com/

The Apprenticealf plugin is found here: https://apprenticealf.wordpress.com/2012/09/10/drm-removal-tools-for-ebooks/

The challenge of DRM on games is far too varied and complex to be resolved here, and will be passed over for now. A list of DRM free games can be found here: https://steam.fandom.com/wiki/List_of_DRM-free_games

In much the same way that Calibre can be used as an ebook library management system, Kodi acts as a library management system for all common digital media files stored on local devices (such as user phones, tablets, desktop and laptop machines) and network storage media (such as a NAS). In addition it allows users to play and view most streaming media, such as videos, music, podcasts and videos from the Internet.

The Asus PN40 media player mentioned in Keywords 018 Do It Yourself, is equipped with LibreELEC, a just enough Linux operating system for Kodi. A Just Enough Operating System (JeOS, pronounced “juice”) is a customized operating systems designed around a single program, Kodi, in the case of LibreELEC. This makes Kodi faster to boot and to run, potentially more secure and uses less space than if it were running under a full general-purpose operating system. Kodi cannot play audio or video files that are protected or encrypted with DRM.

LibreELEC is found here: https://libreelec.tv/

Kodi is found here: https://kodi.tv/

For digital music, VLC is an effective CD ripper/ transcriber that removes DRM.

VLC is found here: https://www.videolan.org/vlc/

DRM has been an issue for this author with DVD television series, such as Inspector Morse, which played a full one-minute anti-piracy commercial before allowing any other content to play.

Handbrake is one of the only DVD rippers/ transcribers that works with Mac, Windows and Linux operating systems. Handbrake transcodes video and audio from nearly any format to a some modern formats. It does not defeat/ circumvent DRM unless/ until libdvdcss is installed. The easiest way to do this is to install VLC, a media player that includes the libdvdcss library. Once this is done, Handbrake can access the library, and remove DRM.

Handbrake is found here: https://handbrake.fr/

Nøkkelord 020 Myndiggjøring

John Patrick Leary ser på myndgiggøring av kvinner og minoriteter. Spesielt refererer han til flere forfattere, inkludert Barbara Bryant Salomon, Black Empowerment: Social Work in Oppressed Communities = Svart Myndiggjøring: Sosialt arbeid i undertrykte samfunn (1976), en bok om institusjonell rasisme.

Når folk ser på dagens anglosfære – India, USA, Storbritannia, Canada, Australia, Irland, New Zealand og mer – er det bare en statsmenneske som leder et land, New Zealand statsminister Jacinda Ardern (1980 -). Alle de øvrige ledere er politikere. Hvorfor er den politiske styring av en kommune eller fylke / stat eller provins / land overlatt til selvvalgte politikere? De fleste er inkompetente, og har et begrenset ønske om å lære. Deres eneste mål er å bestemme. Det er tider når jeg lurer på om såkalte demokratiske institusjoner er verdige til navnet.

Kanskje dagens søkeord burde vært sortering, valget av tjenestemenn som et tilfeldig utvalg fra et større kandidatbasseng, som kan være like stort som hele landets stemmeberettigede befolkning. Som et system sikrer det seg at alle kompetente personer har like stor mulighet til å holde verv. Det minimerer også fraksjonalisme. Det er ikke noe poeng å gjøre løfter om innehavere til vervet er tilfeldig utpekt, i motsetning til valg, hvor kandidater fremme løfter de ikke klarer å innfri. Sortering var den opprinnelige, tradisjonelle og primære metoden for utvelgelse i det antikke athenske demokratiet. Dens bruk ble ansett som en hovedkarakteristikk for demokratiet.

Når den har blitt brukt, har borgerforsamling vært bemerkelsesverdig effektiv. Det er en mandatgruppe dannet for å overveie en eller flere viktige saker. Medlemskap er strengt tidsbegrenset, og gjennomført ved et form for sortering. Det har ofte et sekundært formål å bygge tillit til politiske prosesser. Det er to store problemer med konvensjonelle lovgivende forsamlinger. For det første oppstår en divergens av interesser mellom folkevalgte og velgerne. Dette fører til at lovgivere ikke klarer å handle i flertallets interesse, men støtter de få som for eksempel gir pengebidrag til valget. For det andre unnlater lovgivere å overveie saker i fellesskap. Beslutninger tas i bakrommene.

Formålet med en borgerforsamling er å ansette et tverrsnitt av publikum for å studere de ulike muligheter og å foreslå svar på disse spørsmålene gjennom rasjonell og begrunnet diskusjon og bruk av ulike undersøkelsesmetoder, som for eksempel direkte utspørring av eksperter. I mange tilfeller vil staten kreve at disse forslagene blir akseptert av allmennheten gjennom folkeavstemning før de blir lov.

I mitt hjemland i British Columbia, Canada, ble en borgerforsamling bestående av 160 personer og en leder, benyttet til å drøfte og utstedte veiledning om valgreform i 2004

Utvelgelsesprosessen var delvis-tilfeldig, der en kvinne og en mann ble tilfeldig valgt fra hver av de 79 valgdistrikter. I tillegg var det to aboriginale medlemmer og lederen. Medlemmene ble valgt av et borgerlig lotteri for å sikre kjønn, alder og geografisk balanse i tre faser. Først i august 2003 ble 15 800 invitasjoner sendt til tilfeldige borgere med 200 i hver valgkrets, som spurte om de var villige til å la sine navnene stå i en fremtidig trekking. Det endelige valget av deltakere var gjennomført i desember 2003.

Den resulterende forsamlingen var ikke særlig representativ for det store publikum, forutsatt at medlemmene var allment utilfredse med BCs nåværende valgsystem. Undersøkelser indikerte at folk flest var relativt tilfredse.

Amy Lang skriver i “Men er det for ekte? The British Columbia Citizens Assembly som en modell for statssponsert borgerskapskraft”. Politikk & Society (2007). 35: 35-70 at hun bemerket to likheter mellom forsamlingsmedlemmer. De var interessert i å lære, spesielt om den politiske prosessen, og de forpliktet seg til å engasjere seg når prosessen startet. Dette bidro sannsynligvis til god arbeidsdynamikk i forsamlingen.

Fra januar 2004 gikk forsamlingen gjennom en tolv ukers læringsfase med presentasjoner av eksperter, gruppediskusjoner og tilgang til en rekke kildematerialer. Arbeidet omfattet en gjennomgang av forskjellige valgsystemer i bruk verden rundt og deres ulike virkninger på den politiske prosessen. En offentlig høringsfase ble avholdt i mai og juni 2004, hvoretter 50 offentlige høringer ble avholdt med 1 603 skriftlige innleveringer. I september og oktober bestemte medlemmene seg over hvilket valgsystem som skulle anbefale, og da stemte forsamlingen på forskjellige alternativer i tre separate stemmer. Borgerforsamlingen stemte overveldende for STV (Single Transferable Vote), som har blitt brukt i Irland, Malta, Nord-Irland og Skottland.

I desember 2004, forsamlingenes endelige rapport, “ Å gjøre hver stemmeantall: saken for valgreform i britisk Columbia ” ble presentert for British Columbia legislature. I mai 2005 ble anbefalingene fra forsamlingen akseptert av 57,7% av velgerne i en folkeavstemning, og ble støttet av et flertall i 77 av de 79 valgdistriktene. Men folkeavstemningen krevde godkjenning med 60% av stemmene og enkle majoriteter i 60% av de 79 distriktene for å passere. Følgelig oppsto ingen endring. Anbefalingene ble avvist med 60,9% av velgere i en folkeavstemning. Innbyggerne i British Columbia valgte mindre demokrati.

Hélène Landemore, “Deliberation, Representation, and the Epistemic Function of Parliamentary Assemblies: a Burkean Argument in Favor of Descriptive Representation” International Conference on “Democracy as Idea and Practice,” University of Oslo. (January 15, 2010). https://www.uio.no/english/research/interfaculty-research-areas/democracy/news-and-events/events/conferences/2010/papers/Landemore-DeliberationRepresentation-2010.pdf

David Graeber (1961 – ). The Democracy Project: A History, a Crisis, a Movement. Random House Inc. pp. 957–959. ISBN 978-0-679-64600-6.

Aktivitet

Forbrukerstyring er ikke en prioritet for produsenter av bøker, spill, musikk og videoinnhold. Snarere er de overveldende bekymret for å beskytte deres økonomiske interesser, selv om det betyr at de overskrider grensene og krenker forbrukerrettighetene. Denne aktivitetsseksjonen vil fokusere på hvordan forbrukerne kan sikre at de vil kunne nyte disse arbeidene i deres levetid, og sende dem videre til sine arvinger, ved å fjerne begrensninger for digital rettighetsadministrasjon = Digital Rights Management (DRM).

Opphavsretten varierer i henhold til jurisdiksjonen. EUs opphavsrettsdirektiv (som omhandler de samme problemene som den amerikansk, Digital Millennium Copyright Act), har sanksjoner som bare gjelder for lovbrudd som involverer kommersielle formål. Kopiering for personlige, ikke-kommersielle formål er utelukket fra direktivet.

Dan Price forteller en historie om hvordan en Amazon-kunde mistet hele sitt Kindle-bibliotek av digitale bøker i 2012, fordi hun angivelig overtrådte Amazons vilkår for bruk. Se: https://www.makeuseof.com/tag/remove-drm-verybook -Egen /

Dette problemet oppstod fordi hun ikke fjernet DRM-begrensningene, og deretter sikkerhetskopierer filene på en lokal maskin. I stedet, stolet hun på Amazon for å lagre dem. Price går i større detalj om dette i den ovennevnte artikkelen, men det korte svaret er å installere Calibre, en gratis og åpen kildekode ebok-biblioteksadministrasjonsapplikasjon og apprenticealfs DRM-fjerning plugin.

Calibre finnes her: https://calibre-ebook.com/

Apprenticealf plugin finnes her: https://apprenticealf.wordpress.com/2012/09/10/drm-removal-tools-for-ebooks/

Utfordringen med DRM på spill er altfor variert og komplisert å bli løst her. En liste over DRM gratis spill finnes her: https://steam.fandom.com/wiki/List_of_DRM-free_games

På samme måte som Calibre kan brukes som et ebok-bibliotekssystem, fungerer Kodi som et bibliotekssystem for alle vanlige digitale mediefiler lagret på lokale enheter (herunder telefoner, tabletter, stasjonære og bærbare maskiner) og nettverkslagringsenheter (for eksempel en NAS). I tillegg, tillater det brukere å spille og se de fleste streamingmedier, for eksempel videoer, musikk og podkaster samt internettvideoer

Asus PN40-mediespilleren nevnt i Nøkkelord 018 Gjør det selv, er utstyrt med LibreELEC, et nettopp Linux-operativsystem for Kodi. Et just enough = bare nok operativsystem (JeOS) er et tilpasset operativsystem utviklet rundt et enkelt program, Kodi, i LibreELECs tilfelle. Dette gjør Kodi raskere å starte opp og å kjøre, potensielt mer sikker og bruker mindre plass enn om den kjørte under et helt generelt operativsystem. Kodi i utgangspunk kan ikke spille lyd- eller videofiler som er beskyttet eller kryptert med DRM.

LibreELEC finnes her: https://libreelec.tv/

Kodi finnes her: https://kodi.tv

For digital musikk er VLC en effektiv CD-ripper / transcriber som fjerner DRM.

VLC finner du her: https://www.videolan.org/vlc/

DRM har vært et problem for denne skribenten på sine innkjøpte DVD-fjernsyns-serier, som inspektør Morse, som inneholdt et fullstendig ett minuters lang anti-piratkopierings reklameinnslag, som måte avspilles i sin helhet før noe annet innhold kunne spilles.

Handbrake er en av de få video (herunder DVD) rippers / transcribers som fungerer med Mac, Windows og Linux operativsystemer. Handbrake transkoder video og lyd fra nesten ethvert format til noen moderne formater. Det fjerner/ uskaddeliggjøre ikke DRM med mindre libdvdcss er installert. Den enkleste måten å gjøre dette på er å installere VLC, en mediespiller som inneholder libdvdcss-biblioteket. Når dette er gjort, kan håndbremsen få tilgang til biblioteket og fjerne DRM.

Handbrake finner du her: https://handbrake.fr/

Keywords 019 Ecosystem

John Patrick Leary tells us, Ecosystem is often used to describe a local network of businesses in a similar place, field or complex supply chain. It compels a certain zeal in its adherents, but it is not particularly original or consistent. It recycles other ideas in a new language of ecological balance.

The term was popularized by James Moore in “Predators and Prey: A New Ecology of Competition”, Harvard Business Review (1993). The point of the concept is to advise executives how to manage the system in order to thrive in it. The wiliest predators can game the system.

Whereas natural ecosystems are subject to dangerous unpredictability, business ecosystems can always navigate metaphorical seas, shoals or tempests.

In supporting works, cited by Leary, a number of analogies are presented. All rest on the unexamined assumption that innovation is the source of all value. Labour is invisible, if not disposable. Wages are subordinate to wealth maximization for the owners of capital.

Ecosystems are a way of modelling capitalist economies, so that they become all things to all people. They are complex but local, competitive yet serendipitous, a perennial gale and a resilient garden.

Fortunately, Harvard Business School does not have a monopoly on either neologisms or ecosystems.

Jules Régis Debray (1940 -) is known for his theorization of mediology, a critical theory of the long-term transmission of cultural meaning in human society. He advises that it is “Impossible to grasp the nature of conscious collective life in any epoch without an understanding of the material forms and processes through which its ideas were transmitted—the communication networks that enable thought to have a social existence. Indeed, the successive stages of development of these means and relations of transmission—whose ensemble we might term the mediasphere—suggest a new periodization for the history of ideas.”

The logosphere lasts from the invention of writing to that of the printing press, and is characterized as an age of theology. The graphosphere runs from 1448 to around 1968, an age of reason, books, newspapers and political parties, with poets and artists guarantists of truth, but where the image is subordinate to the text. Currently, we are living in the videosphere, the age of the image, where the visible triumphs over the great invisibles of the past – God, History and Progress.

This mediological periodization allows one to situate the life-cycle of socialism and to explore its ecosystem by approaching it as an ensemble composed of people, transmission tools and institutions.

Régis Debray concludes with, “Yet although these three regimes succeed each other in historical time, each asserting its own predominant forms and modes, it should go without saying that any one of us contains all the ages at once. Inside each of us there lies a calligraphic East, a printed Europe, a widescreen America; and the continents negotiate within us without losing their respective place. Each one of us is, simultaneously, God, Reason and Emotion; theocrat, ideocrat, videocrat; saint, hero and star. We dream of ourselves as standing outside time; we think about our century; we wonder what to do with our evening.”

One flaw with this essay is its failure to address the internet. The term appears in only one sentence, “The cellphone, internet, laptop and plane are good for internationalization, but they render solidarity less organic—lethal for internationalism.” According to Martin Hilbert and Priscila López in “The World’s Technological Capacity to Store, Communicate, and Compute Information”, Science (2011, 332(6025)), pp. 60–65, the Internet’s share of the global communication landscape was 1% of the information flow in 1993, 51% by 2000, and over 97% by 2007.

From the text it seems obvious that Jules Régis had only considered corporate or state-monopoly videographers, not citizen videographers capturing civil rights violations, or extremist videographers promoting hate, or terrorist videographers recording their assaults.

In 2019, people cannot afford to dismiss the internet, or the negative impact of firms such as Alphabet (Google & YouTube), Facebook and Amazon.

See: Jules Régis Debray, Socialism – A Life-Cycle, NRL 46, July – August 2007 is drawn from ‘Neuvième leçon: Vie et mort d’un écosystème: le socialisme’, Cours de médiologie générale, Paris 1991: https://newleftreview.org/issues/II46/articles/regis-debray-socialism-a-life-cycle

Activity

Not only is this weblog post grounded in the written word of the graphosphere, but it is also hypocritical. To be relevant in the videosphere, it should have been a video production.

Your assignment, should you choose to undertake it, is twofold. First, it is to explore how you can better make use of the tools of the videosphere to transmit positive cultural and political ideas you find important. Second, it is to explore how you can reduce the influence of negative content, optionally including the mitigation of hateful/ violent live-stream videos of deplorable events.

Nøkkelord 019 Økosystem

John Patrick Leary forteller oss at Ecosystem ofte brukes til å beskrive et lokalt nettverk av bedrifter i en lignende, sted, felt eller kompleks forsyningskjede. Det tvinger en viss iver i sine etterfølgere, men det er ikke særlig original eller konsekvent. Det resirkulerer andre ideer i et nytt språk med referanse til økologisk balanse.

Begrepet ble popularisert av James Moore i “Predators and Prey: A New Ecology of Competition”, Harvard Business Review (1993). Konceptet er å gi råd til ledere om hvordan man styrer et forretningssystem for å trives i det. Kun de vileste rovdyrene kan utnytte/ utbytte systemet.

Mens naturlige økosystemer er utsatt for farlig uforutsigbarhet, kan økosystemer i virksomheten alltid navigere i metaforiske hav, skyer eller forstyrrelser.

I støttende verk, citert av Leary, presenteres en rekke analogier. Alt hviler på en antakelse om at innovasjon er kilden til all verdi. Arbeid er usynlig, og kan offres. Lønn er underlagt rikdomsmaksimering for kapitalens eiere.

Økosystemer er en måte å modellere kapitalistiske økonomier på, slik at de blir alle ting for alle mennesker. De er komplekse, men lokale, konkurransedyktige men serendipitøse, en ustanselig storm og en robust hage.

Heldigvis har Harvard Business School ikke monopol på enten nye ord eller økosystemer.

Jules Régis Debray (1940 -) er kjent for sin teoretisering av mediologi, en kritisk teori om den langsiktige overføringen av kulturell betydning i det menneskelige samfunn. Han anbefaler at det er “umulig å forstå naturen av bevisst kollektivt liv i en hvilken som helst epoke uten forståelse av de materielle former og prosesser gjennom hvilke dens ideer ble overført-kommunikasjonsnettene som muliggjør tanke å ha en sosial eksistens. stadier av utvikling av disse midlene og overføringsforholdene – hvis ensemble vi kan betegne mediasfæren – foreslår en ny periodisering for idehistorikken. “

Logosfæren varer fra oppfinnelsen av å skrive til trykkpressen, og er karakterisert som en teologalder. Grafosfæren løper fra 1448 til rundt 1968, en alder der sinnet står øverst, og av bøker, aviser og politiske partier, med poeter og kunstnere som garanterer sannhet, men hvor bildet er underordnet teksten. Foreløpig lever vi i videosfæren, bildets alder, hvor den synlige triumferer over de store usynlige fortidene – Gud, Historie og Fremgang.

Denne mediologiske periodiseringen gjør at man kan plassere sosialismens livssyklus og utforske sitt økosystem ved å nærme seg det som et ensemble bestående av mennesker, overføringsverktøy og institusjoner.

Régis Debray konkluderer med, “Likevel, selv om disse tre regimene lykkes hverandre i historisk tid, hver som påstår sine egne overordnede former og moduser, bør det uten å si at noen av oss inneholder alle aldre samtidig. Inne i hver av oss ligger løgner et kalligrafisk øst, et trykt Europa, et widescreen-Amerika, og kontinentene forhandler i oss uten å miste sitt respektive sted. Hver og en av oss er samtidig Gud, grunn og følelse, teokraten, ideokraten, videocraten, helgen, helten og stjernen. Vi drømmer om oss selv som står utenfor tiden, vi tenker på vårt århundre, vi lurer på hva vi skal gjøre med kvelden vår. “

En feil med dette essayet er mangelen på å ta opp Internett. Begrepet vises i bare en setning: “Mobiltelefonen, Internett, laptop og fly er gode for internasjonalisering, men de gjør solidariteten mindre organisk- dødelig for internasjonalisme.” Ifølge Martin Hilbert og Priscila López i “Verdens teknologiske kapasitet til lagring, kommunikasjon og beregning av informasjon”, Science (2011, 332 (6025)), s. 60-65, er internettets andel av Det globale kommunikasjonslandskapet 1% av informasjonsflyten i 1993, 51% i 2000 og over 97% innen 2007.

Fra teksten ser det ut til å være åpenbart at Jules Régis bare hadde betraktet bedrifts- eller statsmonopolvideoer, ikke borgervideoere som tok opp brudd på sivile rettigheter, eller ekstremistiske videografer som fremmer hat eller terroristvideoer som registrerer sine overgrep.

I 2019 har folk ikke råd til å avvise Internett, eller den negative virkningen av firmaer som Alfabet (Google og YouTube), Facebook og Amazon.

Se: Jules Régis Debray, Socialism – A Life-Cycle, NRL 46, July – August 2007 is drawn from ‘Neuvième leçon: Vie et mort d’un écosystème: le socialisme’, Cours de médiologie générale, Paris 1991: https://newleftreview.org/issues/II46/articles/regis-debray-socialism-a-life-cycle

Aktivitet

Ikke bare er denne blogginnlegget jordet i grafosfærens skrevne ord, men det er også hyklerisk. For å være relevant i videosfæren, burde det ha vært en videoproduksjon.

Ditt oppdrag, hvis du velger å gjennomføre det, er todelt. For det første er det å utforske hvordan du bedre kan bruke verktøyene i videosfæren til å overføre positive kulturelle og politiske ideer du finner viktige. For det andre er det å utforske hvordan du kan redusere innflytelsen av negativt innhold, eventuelt inkludert reduksjon av hatefulle / voldelige live-stream-videoer av beklagelige hendelser.

Keywords 018 Do It Yourself

My latest micro DIY project, a barebone Asus PN40, an inexpensive, small, low powered home theatre unit, that features LibreELEC, a “just enough” operating system to play a Kodi media player. In addition, I have had to install 2 x 4 GB RAM, and a 240 GB M.2 card. /Mitt siste mikro gjør det selv prosjekt, med en Asus PN40, en billig, liten, lav-energibruk hjemmekino barebone datamaskin, som vil inneholde LibreELEC, en “bare nok” operativsystem, som kan betjenne en Kodi mediespiller. I tilleg, har jeg måtte installere 2 x 4 GB RAM, og en 240 GB M.2 kort. (Photo: Asus)

John Patrick Leary seemed to be all over the place in his discussion of DIY (Do It Yourself). To begin with, it was public housing authorities abandoning tenants by asking them to fix up their rental accommodation. Then it was about males fixing up owner occupied accommodation in the suburbs. The last stop was the publication of second or third class books and magazines, with the London punk zine Sniffin’ Glue, and the Whole Earth Catalog, being named specifically.

Not everything DIY needs to involve a large percentage of one’s annual income, or available time. Sometimes, it can just involve a small fraction of it. My latest micro DIY project involved adapting a barebone computer, an Asus PN40, so that it met our specific needs as a media player.

The computing world is filled with myths, and the choice of Asus as my computer supplier of choice is based in part on myth. If anyone asks, I will tell them that I buy Asus not so much because of its price or design, but its superior engineering. A nice thing to say, but just a convenient half truth.

Asus was founded in Taipei, Taiwan in April 1989 by T.H. Tung (1960 – ), Ted Hsu, Wayne Hsieh and M.T. Liao. All four had worked at Acer as hardware engineers. Taiwan had not yet established itself as a leading position in the computer-hardware business, so Intel would supply new processors to more established companies like IBM first, and Taiwanese companies would have to wait for approximately six months more to receive their engineering prototypes. According to the legend, Asus created a motherboard prototype for an Intel 486, without access to the actual processor. When Asus approached Intel to request a processor to test it, Intel itself had a problem with its own 486 motherboard. Asus solved Intel’s problem. Asus’ own motherboard worked correctly without any further modification. Since then, Asus has received Intel engineering samples ahead of its competitors.

Asus has had its share of engineering challenges. Our first media player, an Asus EEE-box had over-heating issues. After several years, this machine was replaced with an Asus Tinker board, often referred to as a Raspberry Pi clone. This machine also has a couple of design flaws. Its micro USB connector was not designed for the power requirements of the board, a characteristic that can initiate a reboot cycle. The HDMI-CEC interface just doesn’t work. Consumer Electronics Control (CEC) is a feature of HDMI designed to allow users to command and control devices connected through HDMI, by a single remote control. These two issues were fixed in a newer version, Tinker Board S. Such a board was purchased as a replacement, but never installed. These boards will be redeployed as room controllers, in a house automation system.

A barebone Asus PN40 was purchased as a media player. For some milliseconds, two other machines were considered, an ASRock Beebox and a Gigabyte Brix. While 8 Beeboxes were purchased for a workshop in Straumen, and while I have talked for years about buying a Brix, when the opportunity finally came, I opted for my standard solution, Asus.

Activity

You may want to consider buying a barebones computer using a Linux operating system, and LibreOffice, rather than one featuring Microsoft Windows and Office, or one made by Apple. The cheapest way to get started is to acquire a Raspberry Pi. Suggestions of how to get started can be found here: https://www.raspberrypi.org/

Nøkkelord 018 Gjør det selv

John Patrick Leary syntes å være over alt i diskusjonen om gjør det selv. Til å begynne med var det de offentlige boligmyndigheter som overlatt reparasjoner til sine leietakere. Så var det om menn som forbedret sine eier-okkupert hus i forstedene. Det siste stoppet var utgivelsen av andre eller tredje klasse bøker og magasiner, med London punk zine Sniffin’ Glue, og Whole Earth Catalog, nevnt.

Ikke alle gjør det selv prosjekter trenger å involvere en stor prosentandel av ens årsinntekt, eller tilgjengelig tid. Noen ganger kan det bare innebære en brøkdel. Mitt nyeste mikro-DIY-prosjekt involverte å tilpasse en barebone-datamaskin, en Asus PN40, slik at den kunne imøttekomme våre spesifikke behov som mediespiller.

Dataverdenen er fylt med myter, og valget av Asus som min leverandør av datamaskiner er delvis basert på myte. Hvis noen spør, vil jeg fortelle dem at jeg kjøper Asus ikke så mye på grunn av prisen eller design, men på grunn av overlegen teknologi. En fin ting å si, men bare en halv-sannhet.

Asus ble grunnlagt i Taipei, Taiwan i april 1989 av T.H. Tung (1960 -), Ted Hsu, Wayne Hsieh og M.T. Liao. Alle fire hadde jobbet hos Acer som maskinvareingeniører. Taiwan hadde ennå ikke etablert seg som ledende innen maskinvarevirksomheten, slik at Intel ville levere nye prosessorer til mer etablerte selskaper som IBM først, og taiwanske selskaper måtte vente i omtrent seks måneder til å motta sine tekniske prototyper. Ifølge legenden skapte Asus et hovedkortprototype for en Intel 486, uten tilgang til den faktiske prosessoren. Da Asus nærmet seg Intel til å be om en prosessor for å teste den, hadde Intel selv et problem med sitt eget 486 hovedkort. Asus løste Intels problem. Asus’ eget hovedkort fungerte riktig uten ytterligere modifikasjoner. Siden da har Asus mottatt Intel ingeniørprøver foran sine konkurrenter.

Asus har hatt sin andel av tekniske utfordringer. Vår første mediespiller, en Asus EEE-boks, hadde overopphetingsproblemer. Etter flere år ble denne maskinen erstattet med et Asus Tinker-board, ofte referert til som en Raspberry Pi-klon. Denne maskinen har også et par designfeil. Micro USB-kontakten ble ikke designet for maskinens spenningsbehov, en egenskap som kan starte en omstartssyklus. HDMI-CEC-grensesnittet virker bare ikke. Consumer Electronics Control (CEC) er en funksjon i HDMI designet for å tillate brukere å styre og kontrollere enheter koblet via HDMI, med en enkelt fjernkontroll. Disse to problemene ble løst i en nyere versjon, Tinker Board S. Et slikt enhet var kjøpt som en erstatning, men aldri installert. Disse enhetsdatamaskiner vil bli omfordelt som romkontrollere, i et husautomatiseringssystem.

En barebone Asus PN40 ble kjøpt som en mediespiller. I noen millisekunder ble to andre maskiner vurdert, en ASRock Beebox og en Gigabyte Brix. Mens 8 Beeboxer ble kjøpt for et verksted i Straumen, og mens jeg har snakket i årevis om å kjøpe en Brix, da muligheten endelig kom, valgte jeg min standardløsning, Asus.

Aktivitet

Du vil kanskje vurdere å kjøpe en datamaskin som støtter Linux-operativsystem, og LibreOffice, i stedet for en med Microsoft Windows og Office, eller en produsert av Apple. Den billigste måte å komme i gang med slike datamaskiner, er å kjøpe en Raspberry Pi. Forslag om hvordan komme i gang finnes her: https://www.raspberrypi.org/

Keywords 017 Disruption

In Rome GAP activists place their logo after repairing a sidewalk/ I Roma plasserer GAP-aktivister sin logo etter å ha reparert en fortau (Photo: Marta Clinco, 2019

There are individuals that most people should be wary of. They can be classified as disturbers, but choose to call themselves disruptors. They are found in the private, public and volunteer sectors, often arising above their competence levels to become managers, presidents and CEOs. They use a democratic and inclusive vocabulary, but beneath the surface are secretive, manipulative and opaque. Those who have to confront them regularly, will suspect that they harbour sociopathic or psychopathic genes.

Über’s Travis Kalanick disrupted taxicabs; Apple’s Steve Jobs disrupted cell-phone manufacturers; chemistry teachers Jonathan Bergmann and Aaron Sams disrupted education by flipping their classrooms; the founders of Stance disrupted sock manufacturing. John Patrick Leary mentions pharmaceutical profiteer (his term) Martin Shkredi and thin-skinned (his term) venture capitalist Peter Thiel.

Disturbers do not need to look further than the books of Harvard Business School professor Clayton Christensen’s (1952 – ) to find their gospel. Within them, disruptive innovation arises as a meme, allowing anyone to act, like the Blues Brothers, as if they are on a mission from God. The challenge with Christensen, is that he believes his own myths, and the nobility of disruptors. Unfortunately, unless one is currently a billionaire, or an entrepreneur fully financed by a venture capitalist, there will not be any benefit from reading any of them. The main reason is that most people are social creatures, adapting seamlessly to their current socio-economic situation. In contrast, disturbers are indifferent to the suffering of others, and have no qualms inflicting stress, including disruption, on others.

If the three paragraphs below are not sufficient to satisfy your curiosity about disruptive innovation, read this Wikipedia article: https://en.wikipedia.org/wiki/Disruptive_innovation

The innovator’s dilemma: when new technologies cause great firms to fail (1997). Cheaper, simpler or unexpected products/ services bring down major companies. The hydraulic excavators on the back of a farm tractor, grow into monster machines that eclipse steam shovels, is a typical example. This book is followed by The innovator’s solution: creating and sustaining successful growth (2003) written with Michael E. Raynor. Still more books appear that focus on particular sectors, written with other co-authors. Disrupting class: how disruptive innovation will change the way the world learns (2008), The innovator’s prescription: a disruptive solution for health care (2008), The Innovative University: Changing the DNA of Higher Education (2011).

Then there is a change, sort of. Christensen along with Taddy Hall, Karen Dillon and David S. Duncan write yet another iteration, Competing Against Luck (2016). Here they discover that people (and major corporations) blame chance for the situation they are in. The consumer/ customer is no longer king, and understanding customers does not drive innovation success. Customers don’t buy products or services; they “hire” them to do a job, and it is understanding customer “jobs to be done” that is the new focus. Once again, success seems guaranteed by following the Christensen formula. If you aren’t successful then it is your fault, for you obviously failed to be meticulous enough in applying the advice.

Finally, at least for now, with Efosa Ojomo and Karen Dillon, The Prosperity Paradox: How Innovation Can Lift Nations out of Poverty (2019) is yet another book about disruptions, but at the national level. Once again, it is depressing reading that makes heros out of fortunate (lucky?) individuals. The innovations of Ford, Eastman (Kodak) and Singer America did not make America prosperous. The dollar standard, copious resources and a mixed economy all contributed. However, it was the Federal Government through various programs at various times, from social security to the Special Supplemental Nutrition Program for Women, Infants, and Children (WIC) that have taken risk out of being poor. While Christensen means well, he is so integrated into a neoliberal worldview that he cannot understand the world ordinary people inhabit.

Leary notes, “The business historians Andrew A. King and Baljir Baatartogtokh challenged the theory’s empirical foundations by surveying scholars and executives in various industries cited as case studies in Christensen’s work. Their analysis finds that Christensen and Raynor overemphasize the importance of executive decisions and oversimplify historical context to suit an overarching explanation for economic causality.” How Useful is the Theory of Disruptive Innovation? Sloane Management Review, Fall 2015.

Leary further comments, “As Jill Lepore argued about The Innovators Dilemma, disruption has a distinct missionary tenor. If innovation is our technocratic substitute for the nineteenth-century idea of progress, then disruption offers ‘The hope of salvation against the damnation it describes … Disrupt, and you will be saved. The Disruption Machine, The New Yorker, 2014 June 23.

To gain a more balanced perspective, readers are advised to concentrate on authors with a better understanding of the historical past, especially anthropologist Jason Hickel (? – ) and historian E. P. Thompson (1924 – 1993). In Britain, for example, rich landowners used their control of state processes to appropriate public land (the commons) for their private benefit. This created a landless working class that provided the labour required in the new industries developing in the north of England. Thompson notes, “In agriculture the years between 1760 and 1820 are the years of wholesale enclosure in which, in village after village, common rights are lost”, p. 217 Friedrich Engels has similar comments in Landflucht, “Enclosure (when all the sophistications are allowed for) was a plain enough case of class robbery”. This enclosure process led to peasant revolts which were violent repressed, and with many executions.

While there was a golden age between the 1945 end of the second world war and the 1973 oil crisis, the situation for ordinary people since then has deteriorated. Take Australia as an example. A poll by Essential Research, for Australian Fabians, revealed that Australians greatly underestimate the level of wealth inequality. As an example, 61% of 25 – 34 year old Australians owned their own home in 1981. By 2016 this number had dropped to 44%. See: https://www.theguardian.com/business/grogonomics/2019/apr/18/we-really-dont-know-just-how-bad-the-level-of-wealth-inequality-in-this-county-is

In 2012, The Rules started out asking why mass poverty still exists on a world of such plenty. In looking for the answers, it has grown into a global collective of activists, writers, artists, researchers, coders and others who work to expose the root causes of the current crisis. Narratives are used to explain how power has come into the hands of the few rather than the many, and how struggles – from land to labour rights, the fight for biodiversity and even women’s control of their own bodies, are part of the same global movement against a system that prioritizes capital and economic growth.

See: Jason Hickel, The Divide: A Brief Guide to Global Inequality and its Solutions (2018); E. P. Thompson, The Making of the English Working Class (1963); The Rules: https://therules.org/#/home

Activity

  1. Read about the members of GAP for their efforts at making the world a better place. Gruppi Artigiani Pronto Intervento = Groups of artisan emergency services, but is also a tribute to the partisans of Gruppi di Azione Patriottica, who fought the fascists during the second world war. The Guardian reports on their early Sunday morning activities in the Ostiense neighbourhood of Rome, where seven people are fixing a broken sidewalk without official permission – an illegal act, that necessitates them to hide their identity: https://www.theguardian.com/cities/2019/apr/10/filling-a-gap-the-clandestine-gang-fixing-rome-illegally
  2. Find inspiration in the modern-day GAP. Like them, there is no need for anyone to risk their life. Simply follow a modus operandi inspired by resistance saboteurs: Identify a target, strike and then disappear unseen into the city streets. The important thing is to do something that needs to be done, that improves the lives of others.
  3. At each location you fix, leave a message to encourage others. GAP writes, “Find your goal, organize and repair: become a gappista yourself!”

Nøkkelord 017 Forstyrrelser

Det er personer som de fleste skal være forsiktige med. De kan klassifiseres som forstyrrere. De finnes i private, offentlige og frivillige sektorer, der stillingstittel som ofte overgår deres kompetansenivå til å bli ledere og administrerende direktører. De bruker et demokratisk og inkluderende ordforråd, men under overflaten er hemmelig, manipulerende og ugjennomsiktig. De som må konfrontere dem regelmessig, vil mistenke at de har sosiopatiske eller psykopatiske gener.

Übers Travis Kalanick forstyrret drosjenæringen; Apples Steve Jobs forstyrret mobiltelefon produsenter; Kjemilærere Jonathan Bergmann og Aaron Sams forstyrret utdanningen ved å snu om sine klasserom; grunnleggere av Stance forstyrret strømpeproduksjon. John Patrick Leary nevner farmasøytisk profitører (hans begrep) Martin Shkredi og tynnhudet (hans begrep) venturkapitalist Peter Thiel.

Hvis de tre avsnittene nedenfor ikke er tilstrekkelig til å tilfredsstille din nysgjerrighet om forstyrrende innovasjon, les gjerne denne Wikipedia artikkelen: https://en.wikipedia.org/wiki/Disruptive_innovation

Forstyrrende innovasjon, er omtalt som disruptiv innovasjon eller banebrytende innovasjon, i den norske Wikipedia. Forstyrrere trenger ikke å se lenger enn bøkene til Harvard Business School professor Clayton Christensen (1952 -) for å finne sitt evangelium. Innenfor dem oppstår forstyrrende innovasjon som en meme, slik at noen kan handle, som Blues Brothers, som om de er på et oppdrag fra Gud. Utfordringen med Christensen, er at han tror på sine egne myter og edel hensikter. Dessverre, med mindre en er for øyeblikket en milliardær, eller en entreprenør fullt finansiert av en venturkapitalist, vil det ikke være noen fordel ved å lese bøkene. Hovedårsaken er at de fleste mennesker er sosiale skapninger, som tilpasser seg sømløst til deres nåværende sosioøkonomiske situasjon. I motsetning til dette er forstyrrerer likegyldige for andres lidelser, og de har ingen kvalme om å forårsake stress på andre.

The innovator’s dilemma: when new technologies cause great firms to fail (1997). Billigere, enklere eller uventede produkter / tjenester bringer ned store selskaper. De hydrauliske gravemaskinene på baksiden av en gård traktor, vokse til monster maskiner som utkonkurrerer dampskovler, er et typisk eksempel. Denne boken er etterfulgt av The innovator’s solution: creating and sustaining successful growth (2003) skrevet med Michael E. Raynor. Det vises til flere bøker som fokuserer på bestemte sektorer, skrevet med andre medforfattere. Disrupting class: how disruptive innovation will change the way the world learns (2008), The innovator’s prescription: a disruptive solution for health care (2008), The Innovative University: Changing the DNA of Higher Education (2011).

Så er det en forandring, muligens. Christensen sammen med Taddy Hall, Karen Dillon og David S. Duncan skriver enda en iterasjon, Competing Against Luck (2016). Her oppdager de at folk (og store selskaper) skylder på tilfeldigheter for den situasjonen de er opp i. Forbrukeren / kunden er ikke lenger konge, og forståelsen av kundene driver ikke innovasjonssuksess. Kunder kjøper ikke produkter eller tjenester; de “ansetter” dem til å gjøre en jobb, og det er å forstå kundenes “jobber som skal gjøres”, som er det nye fokuset. Igjen, suksess synes garantert ved å følge Christensen-formelen. Hvis du ikke lykkes, er det din feil, for du har selvsagt ikke klart å være nøye nok til å bruke rådene.

Til slutt, i det minste for nå, med Efosa Ojomo og Karen Dillon, Prosperity Paradox (2019) med undertittel, hvordan innovasjon kan løfte nasjoner ut av fattigdom, er enda en bok om forstyrrelser, men på nasjonalt nivå. Igjen, det er deprimerende lesing som gjør heldige individer om til helter. Innovasjonene fra Ford, Eastman (Kodak) og Singer skapter ikke grunnlag for velstand i America. Dollarstandarden, store ressurser og en blandet økonomi bidro alle sammen. Imidlertid var det Forbundsregeringen gjennom ulike programmer på ulike tidspunkter, fra sosial sikkerhet til spesialtilpasset ernæringsprogram for kvinner, spedbarn og barn (WIC) som har tatt risiko vekk fra disse som er født fattige. Mens Christensen har gode hensikter, er han så integrert i et neoliberalt verdenssyn der han ikke kan forstå der verdens vanlige mennesker bor.

Leary skriver: “Forretningshistorikerne Andrew A. King og Baljir Baatartogtokh utfordret teoriens empiriske grunnlag ved å kartlegge forskere og ledere i ulike bransjer som er referert til som case-studier i Christensens arbeid. Analysen deres finner at Christensen og Raynor gir overvekt til viktigheten av utøvende beslutninger og forenkler den historisk kontekst som passer til en overordnet forklaring på økonomisk årsak.” Hvor nyttig er Theory of Disruptive Innovation? Sloane Management Review, Fall 2015.

Leary kommentarer videre, “Som Jill Lepore hevdet om Innovators Dilemma, har forstyrrelse en tydelig misjonær tone. Hvis innovasjon er vår teknokratiske erstatning for nittende århundre ideen om fremgang, tilbyr forstyrrelse “Håp om å frelse mot fordømmelsen som beskrives. .. Forstyrre, og du vil bli frelst.” The Disruption Machine, The New Yorker, 2014 23. juni.

For å få et mer balansert perspektiv, anbefales leserne å konsentrere seg om forfattere med bedre forståelse av historisk fortid, spesielt antropolog Jason Hickel (? -) og historiker E. P. Thompson (1924 – 1993). I Storbritannia brukte rike grunneiere sin kontroll over statlige prosesser til å erobre offentlige land (commons) for deres private fordeler. Dette skapte en jordløs arbeiderklasse som ga arbeidskraften som kreves i de nye industriene som utvikles i Nord-England. Thompson bemerker, “I landbruket er årene mellom 1760 og 1820 årene med omfattende utestenginga av vanlege folk frå allmenningsmark og heier, der felles rettigheter går tapt”, s. 217. Friedrich Engels har lignende kommentarer i Landflucht, “Enclosure var et klart nok tilfelle av klasseran”. Denne innkapslingsprosessen førte til bondeopprør, som ble voldelig undertrykt, og med mange henrettelser.

Mens det var en gullalder mellom 1945-slutten av andre verdenskrig og oljekrisen i 1973, har situasjonen for vanlige mennesker siden blitt forverret. Ta Australia som et eksempel. En undersøkelse av Essential Research, for australske Fabians, avslørte at australierne sterkt undervurderer nivået av ulikhet i rikdom. For eksempel eide 61% av de 25-34 år gamle australierne sitt eget hjem i 1981. Innen 2016 hadde dette tallet falt til 44%. Se: https://www.theguardian.com/business/grogonomics/2019/apr/18/we-really-dont-know-just-how-bad-the-level-of-wealth-inequality-in-this-county-is

I 2012 begynte gruppen The Rules (Reglene) å spørre hvorfor masse fattigdom fortsatt eksisterer på en verden som er så rik. I leting etter svarene, har den vokst til en global samling av aktivister, forfattere, kunstnere, forskere, kodere og andre som arbeider for å avsløre grunnårsakene til den nåværende krisen. Fortellinger brukes til å forklare hvordan makt har kommet for de få, i stedet for de mange, og hvordan kampene – fra land til arbeidsrettigheter, kampen mot biologisk mangfold og til og med kvinners kontroll over sine egne kropper, er en del av den samme globale bevegelsen mot et system som prioriterer kapital og økonomisk vekst.

Se: Jason Hickel, The Divide: A Brief Guide to Global Inequality and its Solutions (2018); E. P. Thompson, The Making of the English Working Class (1963); The Rules: https://therules.org/#/home

Aktivitet

  1. Les om medlemmene av GAP for deres innsats for å gjøre verden til et bedre sted. Gruppi Artigiani Pronto Intervento = Grupper av artisanhelsetjenester, men er også en hyllest til partisanerne til Gruppi di Azione Patriottica, som kjempet fascistene under andre verdenskrig. Avisen, The Guardian rapporterer om deres tidlig søndag morgen aktiviteter i Ostiense-området i Roma, hvor sju personer reparerer en ødelagt fortau uten offisiell tillatelse – en ulovlig handling som krever at de skjuler sin identitet: https://www.theguardian.com/ byer / 2019 / april / 10 / fylling-en-gap-the-hemmelige-gjengen fikser-rome-ulovlighttps://www.theguardian.com/ byer / 2019 / april / 10 / fylling-en-gap-the-hemmelige-gjengen fikser-rome-ulovlig
  2. Finn inspirasjon i dagens GAP. Det ikke nødvendig for noen å risikere deres helse eller liv. Følg bare en modus operandi inspirert av motstandssabotører: Identifiser et mål, streik og forsvinner usett inn i bygatene. Det viktigste er å gjøre noe som må gjøres, som forbedrer andres liv.
  3. På hvert sted du fikser, legg igjen en melding for å oppmuntre andre. GAP skriver, “Finn ditt mål, organisere og reparere: bli en gappista selv!”

Keywords 016 Design

Dieter Rams (1932 – ) and Dietrich Lubs (1938 – ) designed this Braun ABR 21 clock radio in 1978. Their designs are noted for mimimalism, and for inspiring many Apple products./ Dieter Rams (1932 – ) og Dietrich Lubs (1938 – ) designed denne Braun ABR 21 klokkeradio i 1978. Deres design er kjent for sine mimimalisme, og for sin inspirasjon til mange Apple produkter.

This could have become a very personal keyword post, for most of Leary’s content is a reflection on IDEO, the Palo Alto design consultancy (soon moving to San Francisco) and employer of my daughter. However, this will be my first and last mention of that company here.

One could summarize the keyword, by saying that most real-world problems arise, not because of a lack of design, but because of a lack of money arriving in the hands of the people who need it most.

The problem with toilets, Leary tells us, “… is not that there [is a lack of] clever engineers who take sanitation and toilet design seriously; rather, it is that in design thinking these solutions are unmoored from a political program that might address the inequalities that make them necessary in the first place. This is a perspective encouraged by imagining resource problems as design problems. It’s a perspective that depoliticizes scarcity, treating it as a technical problem rather than one of resource inequality or exploitation.”

Before focusing on the negative, one can also look positively at design, and in particular at Dieter Rams and his ten principles of good design.

Good Design Is Innovative : The possibilities for innovation are not, by any means, exhausted. Technological development is always offering new opportunities for innovative design. But innovative design always develops in tandem with innovative technology, and can never be an end in itself.

Good Design Makes a Product Useful : A product is bought to be used. It has to satisfy certain criteria, not only functional but also psychological and aesthetic. Good design emphasizes the usefulness of a product while disregarding anything that could possibly detract from it.

Good Design Is Aesthetic : The aesthetic quality of a product is integral to its usefulness because products are used every day and have an effect on people and their well-being. Only well-executed objects can be beautiful.

Good Design Makes A Product Understandable : It clarifies the product’s structure. Better still, it can make the product clearly express its function by making use of the user’s intuition. At best, it is self-explanatory.

Good Design Is Unobtrusive : Products fulfilling a purpose are like tools. They are neither decorative objects nor works of art. Their design should therefore be both neutral and restrained, to leave room for the user’s self-expression.

Good Design Is Honest : It does not make a product more innovative, powerful or valuable than it really is. It does not attempt to manipulate the consumer with promises that cannot be kept

Good Design Is Long-lasting : It avoids being fashionable and therefore never appears antiquated. Unlike fashionable design, it lasts many years – even in today’s throwaway society.

Good Design Is Thorough Down to the Last Detail : Nothing must be arbitrary or left to chance. Care and accuracy in the design process show respect towards the consumer.

Good Design Is Environmentally Friendly : Design makes an important contribution to the preservation of the environment. It conserves resources and minimises physical and visual pollution throughout the lifecycle of the product.

Good Design Is as Little Design as Possible : Less, but better – because it concentrates on the essential aspects, and the products are not burdened with non-essentials. Back to purity, back to simplicity.

Taxation vs Philanthropy

In the west, only some of the people, disproportionately those with lower incomes, are making a social contribution in the form of taxes. At the higher end of the spectrum, Treasure Islands and other devices are ensuring that people pay much less in taxes.

Take, for example, Bill Gates (1955 – ). A Harvard dropout, but with family connections to the ultra rich, Gates was able to leverage 86-DOS, designed by Tim Paterson (1956 – ) at Seattle Computer Products, into MS-DOS and through it, to become one of the richer people in the world, currently with a net-worth of about 100 billion dollars.

Wikipedia notes that, “He has been criticized for his business tactics, which have been considered anti-competitive. This opinion has been upheld by numerous court rulings.”

The top marginal tax rate in USA in 1960 was 91%, which applied to income over $200,000 (for single filers) or $400,000 (for married filers) – thresholds which correspond to approximately $1.7 million and $3.4 million, respectively in 2019. In 1990 the top marginal tax rate was 28%. In 2019 it is 37%.

In 2009, Gates and Warren Buffett (1930 – ) founded The Giving Pledge, whereby they and other billionaires pledge to give at least half of their wealth to philanthropy. What I don’t understand is why billionaires should be given the opportunity to become philanthropists. Why not tax their income, and then use this tax income to finance health, education and social welfare throughout the world?

The Gates’ have said they intend to leave their three children only $10 million each as their inheritance. However, their foundation has been criticized for investing its assets in companies that have been accused of worsening poverty and polluting heavily. In response to criticism, the foundation announced a review of its investments to assess social responsibility. This was subsequently canceled, and a policy of investing for maximum return while using voting rights to influence company practices, was reaffired.

Activity

Design a strategy so that more of your income goes to people who will be paying a larger share of their income in taxes, and less of your income goes to people who engage in tax avoidance.

Nøkkelord 016 Design

Dette kunne ha blitt et veldig personlig søkeord, for det meste av Learys innhold er en refleksjon på IDEO, Palo Alto design konsulent bedrift (som snart flytter til San Francisco) og arbeidsgiveren av datteren min. Dette vil imidlertid være min første og siste omtale av dette firmaet her.

Man kan oppsummere søkeordet ved å si at de fleste virkelige problemer oppstår, ikke på grunn av mangel på design, men på grunn av mangel på penger som kommer i hendene på de som trenger det mest.

Problemet med toaletter, Leary forteller oss, “… er det ikke at det er [mangel på] smarte ingeniører som tar sanitær- og toalettdesign seriøst, men at disse løsningene er forankrede fra et politisk program som kan adressere ulikhetene som gjør dem nødvendige for det første. Dette er et perspektiv oppmuntret ved å forestille ressursproblemer som designproblemer. Det er et perspektiv som depolitiserer knapphet, behandler det som et teknisk problem snarere enn en av ressursulikheter eller utnyttelse.

Før man setter fokus på det negative, kan en heller se på de positive sider av design, og spesielt til Dieter Rams og hans ti prinsipper for god design.

God design er innovativ: Mulighetene for innovasjon er på ingen måte utmattet. Teknologisk utvikling gir alltid nye muligheter for nyskapende design. Men innovativ design utvikler seg alltid i takt med innovativ teknologi, og kan aldri være et mål i seg selv.

God design gjør produktet nyttig: Et produkt er kjøpt for å bli brukt. Den må tilfredsstille visse kriterier, ikke bare funksjonell, men også psykologisk og estetisk. God design legger vekt på bruken av et produkt mens du ser bort fra noe som muligens kan forringe det.

God design er estetisk: Den estetiske kvaliteten til et produkt er integrert i brukbarheten fordi produkter brukes hver dag og har en effekt på mennesker og deres velvære. Kun godt utførte objekter kan være vakre.

God design gjør et produkt forståelig: Det klargjør produktets struktur. Enda bedre, det kan få produktet til å tydelig uttrykke sin funksjon ved å bruke brukerens intuisjon. I beste fall er det selvforklarende.

God design er diskret: Produkter som oppfyller en hensikt er som verktøy. De er verken dekorative gjenstander eller kunstverk. Deres design bør derfor være både nøytral og begrenset, for å gi rom for brukerens selvuttrykk.

God design er ærlig: Det gjør ikke et produkt mer innovativt, kraftig eller verdifullt enn det egentlig er. Det forsøker ikke å manipulere forbrukeren med løfter som ikke kan holdes.

God design er langvarig: Det unngår å være moteriktig og ser derfor aldri ut til å bli foreldet. I motsetning til fasjonable design varer det mange år – til og med i dagens bruk og kast-samfunn.

God design er grundig ned til siste detalj: Ingenting må være vilkårlig eller overlatt til tilfeldighet. Omhu og nøyaktighet i designprosessen viser respekt for forbrukeren.

God design er miljøvennlig: Design gir et viktig bidrag til bevaring av miljøet. Det sparer ressurser og minimerer fysisk og visuell forurensning gjennom hele produktets levetid.

God design er så lite design som mulig: Mindre, men bedre – fordi den konsentrerer seg om de essensielle aspektene, og produktene er ikke belastet med ikke-essensielle. Tilbake til renhet, tilbake til enkelhet.

Beskatning mot filantropi

I vest er det bare noen av folket, uforholdsmessig de med lavere inntekt, som gjør et sosialt bidrag i form av skatt. På den øvre enden av spekteret sikrer skatteparadiser og andre tiltak at rikfolk betaler mye mindre skatt.

Ta for eksempel Bill Gates (1955 -). En Harvard-utgang, men med familieforbindelser til den ultrarike, var Gates i stand til å utnytte 86-DOS, designet av Tim Paterson (1956 -) hos Seattle Computer Products, til MS-DOS og gjennom det, for å bli en av de rikere menneskene i verden, for tiden med en nettoverdi på rundt 100 milliarder dollar.

Wikipedia bemerker at “Han har blitt kritisert for sin forretningstaktikk, som har vært ansett som konkurransekonkurransedyktig. Denne oppfatningen har blitt opprettholdt av en rekke rettsavgjørelser.”

Den øverste marginalskattesatsen i USA i 1960 var 91%, som gjaldt inntekt på over $ 200,000 (for single filers) eller $ 400.000 (for gift filers) – terskler som tilsvarte omtrent $ 1,7 millioner og $ 3,4 millioner i henholdsvis 2019. I 1990 Topp marginal skattesats var 28%. I 2019 er det 37%.

I 2009 grunnla Gates og Warren Buffett (1930 -) The Giving Pledge, der de og andre milliardærer lover å gi minst halvparten av deres rikdom til filantropi. Det jeg ikke forstår er hvorfor milliardærer bør få muligheten til å bli filantroper. Hvorfor ikke beskatte deres inntekt, og bruk deretter denne skatteinntektene til å finansiere helse, utdanning og sosial velferd over hele verden?

The Gates ‘har sagt at de har tenkt å forlate sine tre barn bare $ 10 millioner hver som arv. Imidlertid har deres grunnlag blitt kritisert for å investere sine eiendeler i selskaper som har blitt anklaget for å forverre fattigdommen og forurense tungt. Som svar på kritikk annonserte stiftelsen en gjennomgang av sine investeringer for å vurdere samfunnsansvar. Dette ble senere avbrutt, og en policy for å investere for maksimal avkastning mens du benyttet stemmerett til å påvirke selskapets praksis, ble gjenforent.

Aktivitet

Utform en strategi slik at mer av inntektene dine går til folk som vil betale en større andel av sin inntekt i skatt, slik at mindre av inntektene dine går til personer som ungår beskatning.

Keywords 015 Data

Data. Its usage in English dates from the 1640s. However, it took 300 years for the term to morph into something meaning transmissible and storable computer information (1946). Data processing dates from 1954.

Data is the Latin plural of datum, (thing) given, neuter past participle of dare to give. It is typically used in the singular, as a mass noun, like information, sand or rain.

The first thing many people notice when they look up Data in Wikipedia is the choice of pronunciation: (/ˈdeɪtə/ DAY-tə, /ˈdætə/ DAT-ə, /ˈdɑːtə/ DAH-tə). During the past forty years, my own personal pronunciation has migrated from the first, through the second to the third.

John Patrick Leary uses Data as a keyword, to refer to Lieutenant Commander Data, portrayed by actor Brent Spiner (1949 – ). Data appears in Star Trek: The Next Generation (TNG), the third iteration of the television series, with 178 episodes over seven seasons between 1987 and 1994 and the feature films Star Trek Generations (1994), Star Trek: First Contact (1996), Star Trek: Insurrection (1998), and Star Trek: Nemesis (2002). Here, only the first pronunciation of data is valid.

Data was a synthetic life form combining the human with artificial intelligence: a self-aware, sapient, sentient and anatomically fully functional android, with a positronic brain allows him impressive computational capabilities, but ongoing difficulties with understanding human behavior or feeling emotion. Later, he was equipped with an emotion chip to increase his humanity and allow for a more human emotional response, resulting in a respected but nuanced sense of wisdom, sensitivity and curiosity.

Data is Spock’s successor, offering an outsider’s perspective on humanity. This is, of course, a major role for science fiction.

Leary proceeds from Star Trek to Big Data, and invites people to contemplate who might own and control this data. Leary’s route will not be followed here. Instead there will be a short detour to examine data – both real and fake – and other concepts that may be difficult to discriminate from each other. In terms of their level of abstraction, data is the least abstract, followed by information, knowledge and wisdom. Data is an assemblage of factoids. To become information, this data has to be interpreted. For Paul Beynon-Davies (1957 – ) data is a series of symbols, information is signed data, occurring when the symbols are used to refer to something.

In this age of falsehoods, it is increasingly easy to create fake data, which means it is increasingly easy to create false information, and in turn false knowledge and false wisdom. This is the subject of Adam Curtis’ HyperNormalisation (2016). It asserts that governments, financiers and technological utopians have given up on the complex real world and built a simpler fake world run by corporations and kept stable by politicians since the 1970s.

Hypernormalization was coined by Alexei Yurchak (1960 – ), a professor of anthropology, who introduced the word in his book Everything Was Forever, Until It Was No More: The Last Soviet Generation (2006), which describes paradoxes of life in the Soviet Union during the 1970s and 1980s. Everyone in the Soviet Union knew the system was failing, but no one could imagine an alternative. People were resigned to maintaining the pretense of a functioning society. Over time, this delusion became a self-fulfilling prophecy and the fakeness was accepted by everyone as real. Yurchak termed this effect hypernormalization. See: https://www.youtube.com/watch?v=fh2cDKyFdyU

Activity

If you have three or more hours available, watch and reflect on the HyperNormalisation video. If you have far too much time on your hands, view from the perspective of your country of birth, residence and/ or citizenship. Alternatively, you could choose a fake country or no country at all.

Postscript

While Star Trek is associated with Gene Roddenberry (1921 – 1991), Vonda Neel McIntyre (1948 – 2019) wrote a number of Star Trek novels, based on the early films. She died earlier this week, on 1 April. Perhaps her most important contribution to science fiction was her Starfarer series of four novels, conceived while taking part in a science fiction convention panel about science fiction on television. Exasperated with a fellow panelist’s extreme negativity toward existing science fiction shows, she asked the panel and audience if they had seen Starfarers, which she claimed was an amazing miniseries. No such show existed, but after reflecting on the plot she had described, she felt it would make a good novel, and went on to write it and three sequels, later referring to it as “my Best SF TV Series Never Made”. A fan made a TV commercial advertising the fake series. See: https://www.youtube.com/watch?v=J8EcF5iS79I

Nøkkelord 015 Data

Bruk av data på engelsk dateres fra 1640-tallet. Imidlertid tok det 300 år for den fikk dagens betydning om overførbar og lagringsbar datainformasjon (1946). Data Processing = Databehandling er fra 1954.

Data er det latinske flertallsord av dato, (ting) gitt, utenfor tidligere deltakelse av å våge å gi. Det brukes vanligvis i singularet, som en massiv substantiv, som informasjon, sand eller regn.

John Patrick Leary bruker data som et nøkkelord, for å henvise til Orlogskaptein Data, skildret av skuespiller Brent Spiner (1949 -). Data vises i Star Trek: The Next Generation (TNG), den tredje iterasjonen av tv-serien, med 178 episoder over syv år mellom 1987 og 1994 og spillefilmene Star Trek Generations (1994), Star Trek: First Contact (1996), Star Trek: Insurrection (1998) og Star Trek: Nemesis (2002).

Data var en syntetisk livsform som kombinerer mennesket med kunstig intelligens: en selvbevisst, etisk, merkbar og anatomisk fullt funksjonell androide, med en positronisk hjerne tillater ham imponerende beregningsmessige evner, men pågående vanskeligheter med å forstå menneskelig atferd eller følelser. Senere var han utstyrt med en følelseschip for å øke sin humanitet og tillate en mer menneskelig følelsesmessig respons, noe som resulterte i en respektert men nyansert følelse av visdom, følsomhet og nysgjerrighet.

Data er en etterfølger til Spock, og tilbyr et utenforstående perspektiv på menneskeheten. Dette er selvfølgelig en viktig rolle for science fiction.

Leary fortsetter fra Star Trek til Big Data, og inviterer folk til å vurdere hvem som eier og kontrollerer disse dataene. Learys rute vil ikke bli fulgt her. I stedet vil det være en kort omvei for å undersøke data – både ekte og falsk – og andre begreper som kan være vanskelig å skille fra hverandre. I form av abstraksjonsnivå er data minst abstrakt, etterfulgt av informasjon, kunnskap og visdom. Data er en samling av faktoider. For å bli informasjon, må disse tolkes. For Paul Beynon-Davies (1957 -) data er en serie med symboler, informasjon er signert data, som oppstår når symbolene brukes til å referere til noe.

I dagens løgnalder er det stadig lettere å lage falsk data, noe som betyr at det blir stadig lettere å lage falsk informasjon, og i sin tur falsk kunnskap og falsk visdom. Dette er gjenstand for Adam Curtis sin Hypernormalisering (2016). Dokumentaren hevder at regjeringer, finansfolk og teknologer har gått sammen til å forenkle en komplekse virkelige verden og har bygget en enklere falsk verden som drives av selskaper og som har blitt holdt stabile av politikere siden 1970-tallet.

Begrepet, hypernormalisering ble laget av Alexei Yurchak (1960 -), en professor i antropologi, som introduserte ordet i boken Alt var for alltid, til det ikke var noe mer: Den siste sovjetiske generasjonen (2006), som beskriver paradokser av livet i Sovjetunionen i løpet av 1970-tallet og 1980-tallet. Alle i Sovjetunionen visste at systemet var sviktende, men ingen kunne forestille seg et alternativ. Folk ble opptatt av å opprettholde forutsetningen for et fungerende samfunn. Over tid ble denne villfarelsen en selvoppfyllende profeti, og forfalskningen ble akseptert av alle som ekte. Yurchak kalte denne effekten hypernormalisering. Se: https://www.youtube.com/watch?v=fh2cDKyFdyU

Aktivitet

Om du har tre eller flere timer tilgjengelig, se på og reflektere over HyperNormalisation-videoen.

Etterord

Mens Star Trek er forbundet med Gene Roddenberry (1921 – 1991), skrev Vonda Neel McIntyre (1948 – 2019) en rekke Star Trek-romaner, basert på de tidlige filmene. Hun døde tidligere denne uken, den 1. april. Kanskje hennes viktigste bidrag til science fiction var hennes Starfarer-serie med fire romaner, som ble oppfant mens han deltok i et science fiction-kongresspanel om science fiction på fjernsyn. På grunn av en paneldeltakeres ekstreme negativitet mot eksisterende science fiction-fjernsynsprogram, spurte hun panelet og publikum om de hadde sett Starfarers, som hun hevdet var en fantastisk miniserier. Det var ikke noe slikt serie, men etter å ha reflektert på plottet hun hadde beskrevet, følte hun at det ville lage en god roman, og fortsatte å skrive den og tre etterfølgere, senere referert til som “min beste SF TV-serie som aldri ble laget”. En fan laget en TV-reklame om den falske serien. Se: https://www.youtube.com/watch?v=J8EcF5iS79Ih

Keywords 014 Curate

A Kwakwaka’wakw potlatch with dancers and singers, at a wedding ceremony, with the bride in the centre. (Photo: Edward Curtis, 1914)

“This is a trial,” the judge told the defendant’s lawyer. “She’s a defendant. I’m sorry, her clothing is not up to her standards. Are you asking me to stop this trial because of her wardrobe?”

“Not exactly”, replied the lawyer. It was true, that the defendant, “didn’t want to appear in [prison] clothes and her clothes were dirty and not pressed”.

Yes, these are quotes taken from The Guardian, but suitably modified to suppress identity, in an article subtitled, the strange case of New York’s socialite scammer. “But some New York women who met [the defendant] found themselves asking one key question. She may have been able to carry off the fashion, but her hair was not coiffed to their high standards. Why not?”

Obviously, the major problem for the defendant was that no one was curating her appearance. That this should be a challenge is almost beyond belief. For the past forty plus years, my personal curator has tried her best to ensure that I do not emerge in public with unkempt hair or unpressed clothes. Not everyone is so fortunate.

John Patrick Leary tells us that, “Judas Priest doesn’t just release a greatest-hits album, Metallica and Slipknot curate it. A high-end sneaker store doesn’t just sell shoes, it curates them. Web-based media are “content curators”. An event planner in New Zealand will not simply plan your organization’s next fundraiser but will rather “curate an experience for clients.”

What is happening when curation migrates from a museum to a store? First, the shoe store is trans-morphed into a shoe boutique. Then, a low paid, most-likely female shoe clerk is trans-muted into a low paid, most-likely female shoe curator. Only the low wages remain the same.

Leary reminds us that the rallying cry of University unions in the 1970s, “We Can’t Eat Prestige”, was coined by the female white-collar support staff at Harvard University.

Activity

One curated closet-obsessed fashion blogger, writes: “… we must cull from our wardrobe removing from it all that looks average”. There is no problem culling clothes as long as they are washed, repaired and then recycled.

  • How can the hours that are wasted shopping, be trans-formed into socially relevant activities? Is it possible to develop ceremonies where excess is transferred to others with greater economic need, but less economic power?
  • How can the equivalent of a potlatch, be developed? For further information on potlatch see: https://en.wikipedia.org/wiki/Potlatch

Nøkkelord 014 Kuratere

“Dette er en rettssak,” sa dommeren til tiltaltes advokat. “Hun er tiltalt. Beklager, hennes klær er ikke opp til hennes standarder. Be du spør meg om å stoppe denne rettsak på grunn av hennes garderobe? “

“Ikke akkurat”, svarte advokaten. Det var sant at tiltalte, “ikke vil vises i [fengsel]klær og klærne hennes var skitne og ikke presset”

Ja, disse er sitater tatt fra The Guardian, men modifisert for å undertrykke vedkomendes identitet, i artikkelens undertekst, det rare tilfellet av New Yorks sosialt svindler. “Men noen New York-kvinner som møtte [tiltalte] fant seg selv å stille et nøkkel spørsmål. Hun har kanskje vært i stand til å bære seg av mote, men håret hennes var ikke frisørt til sine høye standarder. Hvorfor ikke?”

Åpenbart var det store problemet for tiltalte at ingen var kuratorisk på utseendet hennes. At dette skulle være en utfordring, er nesten utelatt. I de siste førti pluss årene har min personlige kurator forsøkt sitt beste for å sikre at jeg ikke kommer ut i offentligheten med uvasket hår eller upresset klær. Ikke alle er så heldige.

John Patrick Leary forteller oss at, “Judas Priest slipper ikke bare et største slager skive, Metallica og Slipknot kuratere det. En kostbar skobutikk selger ikke bare sko, den kuraterer dem. Webbasert medier er “innholdskuratorer”. En eventplanlegger i New Zealand vil ikke bare planlegge organisasjonens neste innsamlingsaksjon, men vil heller “kurere en opplevelse for kunder.”

Hva skjer når kuratering migrerer fra museum til butikk? Først blir skobutikk forvandlet til un magasin de chaussures. Deretter blir en lavbetalt, mest sannsynlig kvinnelig skoselger forvandlet til en lavbetalt, mest sannsynlig kvinnelig sko-kurator. Bare de lave lønnene forblir de samme.

Leary minner oss om slagordet til universitetets fagforeninger på 1970-tallet, “Vi kan ikke spise prestisje”, ble laget av den kvinnelige hvite-snips ansatte ved Harvard University.

Aktivitet

En kurert skap-obsesset moteblogger, skriver: “… vi må kaste fra vår garderobe, fjerne alt fra det som ser gjennomsnittlig ut”. Det er ikke noe problem å kaste ut klær så lenge de vaskes, repareres og resirkuleres.

  • Hvordan kan timene som er bortkastet ved overdrevne handel, bli transformert til sosialt relevante aktiviteter? Er det mulig å utvikle seremonier hvor overskudd overføres til andre med større økonomisk behov, men mindre økonomisk styrke?
  • Hvordan kan en seremoni tilsvarende en potlatch bli utviklet? For ytterligere informasjon om potlatch se: https://no.wikipedia.org/wiki/Potlatch og/ eller https://en.wikipedia.org/wiki/Potlatch

Keywords 013 Creativity

A Hierarchy of Needs proposed by Abraham Maslow in his 1943 paper A Theory of Human Motivation in Psychological Review. / Et hierarki av behov foreslått av Abraham Maslow i sin 1943 papir En teori om menneskelig motivasjon i tidskriftet Psychological Review.

John Patrick Leary begins his analysis of this keyword with, “Creative and its variants are a versatile part of the vocabulary of contemporary capitalism, able to link imagination, aesthetic practice, and religious faith in the pursuit of private gain.”

After noting that creation itself can be attributed to the divine, Leary’s focus otherwise is on creativity as a human activity.

From its first proposal in 1943, it took Abraham Maslow (1908 – 1970) over ten years to develop and fully express his theory in his book Motivation and Personality (1954). In Wikipedia one finds that, “The hierarchy remains a very popular framework in sociology research, management training and secondary and higher psychology instruction. Maslow’s classification hierarchy has been revised over time. The original hierarchy states that a lower level must be completely satisfied and fulfilled before moving onto a higher pursuit. However, today scholars prefer to think of these levels as continuously overlapping each other. This means that the lower levels may take precedent back over the other levels at any point in time.”

Leary devotes more time to Richard L. Florida (1957 – ) and The Rise of the Creative Class (2002). Equal attention is not paid to his earlier works which looked more at factory systems and mass production, and included The Breakthrough Illusion. Corporate America’s Failure to Move from Innovation to Mass Production (1990). Nor is there mention of later works with an increasing focus over time on urban renewal, such as Cities and the Creative Class (2005), The Flight of the Creative Class (2005), Who’s Your City? (2008), The Great Reset: How New Ways of Living and Working Drive Post-Crash Prosperity (2010), The New Urban Crisis: How Our Cities Are Increasing Inequality, Deepening Segregation, and Failing the Middle Class—and What We Can Do About It (2017)

Many conservatives may find Florida’s work distressing because of its emphasis on high bohemians, artists, musicians, lesbians and gay men, and a group he describes as technology workers, collectively referred to as the creative class.

He believes that these people promote an open, dynamic, personal and professional urban environment. Unfortunately, it is at this point I must interject a word of disagreement, especially with respect to technology workers. As the Facebook scandal continues to reveal, technological workers are promoting closed and opaque rather than open and transparent environments.

Two anecdotal incidents near Lake Merritt, Oakland, California, stick in my mind, both involving gentrification. The first involved BBQ Becky who called police about two African American men cooking food in a designated area, and going about their daily lives but being harassed by people with racist rants. The second involved a young male jogger who was videoed throwing the possessions of a homeless person, including that person’s sleeping bag, into a lake, in order to get this person to move. These people, apparently, do not seem to understand that gentrification was contributing to the homelessness they so despised. Further, they do not seem to possess compassion for the plight of others.

Florida contends that creative people attract more creative people, and these, in turn, attract businesses and capital. He suggests that building iconic buildings, shopping centers and sports centers is a waste of (regenerative) resources and will not improve long-term prosperity. Ranking systems that rate cities by a “Bohemian index,” a “Gay index,” a “diversity index” (all three developed by Florida) and similar criteria.

Joshua Long (? – ) in Weird City (2010), examines Florida’s influence on planning policy in Austin, Texas. In its postscript, Long criticizes Florida’s whitewashing of the negative externalities associated with creative city development. For those skeptical of capitalism, Long’s works may be of greater interest. He describes himself as an interdisciplinary human geographer with research interests in sustainability (including sustainable food and agriculture), urban studies, place-based studies, and environmental and social justice. The majority of his research and teaching is focused on critical urban sustainability with a focus on Austin, Texas. He works at Southwestern University, in Georgetown, Texas.

Personally, I am not convinced that urban environments are the best locations for developing innovations that a sustainable world will need. One of the many success stories I tried to impress on my pupils, was that of All-Power Labs. It was a company founded in desperation in 2007 by Jim Mason and Jessica Hobbs.

In 2001, a collaborative art-development space was started in a dozen shipping-container workspaces assembled around a small machine shop at a West Berkeley, California former shipyard. Containers were rented out to a mix of artists, engineers and scientists selected mostly from among collaborators on Mason’s art projects for the Burning Man festival. Unable to get approval for a grid-power connection due to zoning issues, the community assembled an off-grid power system combining 2 kW of used photovoltaic panels, a 4000 amp hour surplus telecommunication battery bank, a pair of used diesel generators running on biodiesel made in an on-site biodiesel-reactor facility, and began experimenting with Biomass Gasification as a potential power source.

The initial goal was the survival of the art community, but it soon developed into a business offering open-source alternative energy technologies in an attempt to create a do-it-yourself (DIY) power-hacking culture. During its first year, it researched and developed open-source biomass gasification technology, and began to design and manufacture a range of open-source DIY Gasifier Experimenters Kits (GEK), whose plans and cad files were made available online.

APL’s latest success story, was its successfully win of the $1.5 million Water XPRIZE by producing over 2,000 liters of water in one day at a final cost of less than 2 cents per liter using only renewable energy, during a 24 hour period that ended 2018-09-29, at the APL facility. This was a joint effort with the Skysource/Skywater Alliance. It involved using an APL PP30 Biomass Gasifier Genset powered three Skywater 300 atmospheric water generators to extract water from the atmosphere and the additional residual moisture generated by the drying of the woodchips used to fuel the gasifier.

https://www.theguardian.com/us-news/2018/jun/11/oakland-jogger-video-homeless-thrown-in-lake-gentrification

Activity

Reflect on how you can use your experiences to improve the world. Sometimes, it is as simple as forcing those facial muscles into a smile 🙂 , when they would feel more comfortable providing a frown 🙁 .

Hint: If you are at a total loss of what to do, I note that many organizations lack people with basic bookkeeping skills. If you have (or could develop) these, many organizations would welcome you with open arms as a treasurer.

A GEK Gasifier / En GEK biogass generator (By Nesdon – Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=65435904)

Nøkkelord 013 Kreativitet

John Patrick Leary begynner sin analyse av dette søkeordet med, “Kreative og dets varianter er en allsidig del av dagens kapitalismes ordforråd, som kan knytte fantasi, estetisk praksis og religiøs tro i jakten på privat gevinst.”

Etter å ha notert at skapelsen selv kan tilskrives den guddommelige, Learys fokus er ellers på kreativitet som et menneskelig aktivitet.

Fra sitt første forslag i 1943 tok det Abraham Maslow (1908 – 1970) over ti år å utvikle og fullt ut uttrykke sin teori i sin bok Motivasjon og Personlighet (1954). I Wikipedia finner man at “hierarkiet er et veldig populært rammeverk innen sosiologiforskning, ledelsestrening og sekundær og høyere psykologi-instruksjon. Maslows klassifikasjonshierarki er revidert over tid. Det opprinnelige hierarkiet sier at et lavere nivå må være helt fornøyd og oppfylt før de går videre til en høyere nivå. I dag foretrekker forskere imidlertid å tenke på disse nivåene, slik at de overlapper hverandre. Dette betyr at de lavere nivåene kan ta fortilfelle tilbake over de andre nivåene når som helst. “

Leary bruker mer tid til Richard L. Florida (1957 -) og The Rise of the Creative Class (2002). Like stor oppmerksomhet er ikke utdelt til sine tidligere verk som så mer ut på fabrikkanlegg og masseproduksjon, og inkluderte The Breakthrough Illusion. Corporate Americas mangel på å flytte fra innovasjon til masseproduksjon (1990). Det er heller ikke nevnt senere arbeider med økende fokus over tid på byfornyelse, som Cities and the Creative Class (2005), The Flight of the Creative Class (2005), Who’s Your City? (2008), The Great Reset (2010), The New Urban Crisis: How Our Cities Are Increasing Inequality, Deepening Segregation, and Failing the Middle Class—and What We Can Do About It = Den nye urbane krisen: Hvordan våre byer øker ulikheten, dypere segregering og manglende middelklassen, og hva vi kan gjøre med det (2017)

Mange konservative kan finne Floridas arbeid distressende på grunn av sin vekt på høy bohemians, artister, musikere, lesbiske og homofile menn, og en gruppe han beskriver som teknologiske arbeidere, kollektivt referert til som den kreative klassen.

Han mener at disse menneskene fremmer et åpent, dynamisk, personlig og faglig bymiljø. Dessverre er det på dette punktet jeg må interject et ord av uenighet, spesielt med hensyn til teknologisk arbeidere. Som Facebook-skandalen fortsetter å avsløre, fremmer teknologiske arbeidere lukket og ugjennomsiktig miljøer, i stedet for åpne og gjennomsiktige miljøer.

To anekdotiske hendelser i nærheten av Lake Merritt, Oakland, California, holder fast i mitt sinn, begge to gjelder gentrifisering. Den første involverte BBQ Becky som ringte politiet om to afrikanske amerikanere som lagde mat på et egnet område, som blir plaget av folk med rasistiske rants. Den andre involverte en ung mannlig jogger som kaster vekk eiendommene til en hjemløs person, inkludert dennes sovepose, til en innsjø for å få denne personen til å flytte. Disse menneskene synes ikke å forstå at gentrifisering bidro til hjemløsheten de så foraktet. Videre ser de ikke ut til å ha medfølelse for andre.

Florida hevder at kreative mennesker tiltrekker seg mer kreative mennesker, og disse tiltrekker seg igjen bedrifter og kapital. Han foreslår at bygning av ikoniske bygninger, kjøpesentre og idrettsanlegg er sløsing med (regenerative) ressurser og ikke vil forbedre langsiktig velstand. Ranking systemer som vurderer byer med en “Bohemian index”, en “Gay index”, en “diversitetsindeks” (alle tre utviklet av Florida) og lignende kriterier.

Joshua Long (? -) i Weird City (2010), undersøker Floridas innflytelse på planleggingspolitikken i Austin, Texas. Long kritiserer Floridas hvitvasking av de negative eksternalitetene som er forbundet med kreativ byutvikling. For de som er skeptiske til kapitalismen, kan Longs verk være av større interesse. Han beskriver seg som en tverrfaglig menneskelig geograf med forskningsinteresser i bærekraft (inkludert bærekraftig mat og landbruk), bystudier, stedbaserte studier og miljømessig og sosial rettferdighet. Flertallet av hans forskning og undervisning er fokusert på kritisk urban bærekraft med fokus på Austin, Texas. Han jobber på Southwestern University, i Georgetown, Texas.

Personlig er jeg ikke overbevist om at urbane miljøer er de beste stedene for å utvikle innovasjoner som en bærekraftig verden trenger. En av de mange suksesshistoriene jeg prøvde å imponere mine elever med, var All-Power Labs. Det var et selskap grunnlagt i desperasjon i 2007 av Jim Mason og Jessica Hobbs.

I 2001 ble et samarbeidende kunstutviklingsrom startet i et dusin kontainere som ble samlet rundt en liten mekaniskverksted ved et tidligere verft i West Berkeley, California. Konteainere ble leid ut til en blanding av kunstnere, ingeniører og forskere valgt mest blant samarbeidspartnere på Masons kunstprosjekter for Burning Man-festivalen. Unnlatelse av godkjenning for grid-strømforbindelse på grunn av reguleringsproblemer, samlet fellesskapet om et off-grid-system som kombinerer 2 kW brukte solcellepaneler, en 4000 amp-timers overskudd telekommunikasjonsbatteri, et par brukte dieselgeneratorer som kjører på biodiesel laget i et biodiesel-reaktoranlegg på stedet, og begynte å eksperimentere med biomasseforgasning som en potensiell strømkilde.

Det opprinnelige målet var overlevelsen til kunstsamfunnet, men det utviklet seg snart til en bedrift som tilbyr åpen kildekode alternativ energiteknologi i et forsøk på å skape en gjør-det-selv (DIY) power-hacking-kultur. I løpet av det første året forsket og utviklet den åpen kildekode biomasseforgasningsteknologi, og begynte å designe og produsere en rekke åpen kildekode DIY Gasifier Experimenters Kits (GEK), hvis planer og cad-filer ble gjort tilgjengelig online.

APLs siste suksesshistorie resultatet i tildeling av en $ 1,5 millioner Water XPRIZE ved å produsere over 2000 liter vann på en dag til en sluttpris på mindre enn 2 cent per liter, med bare fornybar energi i løpet av en 24-timers periode som ble avsluttet 2018- 09-29, på APL-anlegget. Dette var en felles innsats med Skysource / Skywater Alliance. Det involvert ved hjelp av en APL PP30 Biomass Gasifier Genset drev tre Skywater 300 atmosfæriske vanngeneratorer for å trekke ut vann fra atmosfæren og den ekstra gjenværende fuktighet som ble generert ved tørking av treflisene som ble brukt til å brenne forgasseren.

Aktivitet

Reflektere over hvordan du kan bruke dine erfaringer for å forbedre verden. Noen ganger er det så enkelt som å tvinge de ansiktsmusklene til et smil 🙂 , da de ville føle seg mer komfortable ved å gi rynke 🙁 .

Tips: Hvis du har et totalt tap av hva jeg skal gjøre, merker jeg på at mange organisasjoner mangler folk med grunnleggende bokføringsevner. Hvis du har (eller kan utvikle) disse, vil mange organisasjoner ønske deg velkommen med åpne armer som kasserer.

https://www.theguardian.com/us-news/2018/jun/11/oakland-jogger-video-homeless-thrown-in-lake-gentrification