This GIF image presents a short animation made by Wyatt915 2008-08-21 using Pivot Stick Figure Animator . It shows how limbs can pivot. While Pivot Animator is freeware, it is adware, and not open source. / Dette GIF-bildet presenterer en kort animasjon laget av Wyatt915 2008-08-21 ved hjelp av Pivot Stick Figure Animator. Den viser hvordan lemmene kan svinge = pivot. Mens Pivot Animator er freeware, er det adware og ikke fri programvare/ åpen kildekode.
John Patrick Leary tells us that pivot, “… is used in US political journalism now as a verb or as a noun derived from the verb to pivot is to shift focus or direction without substantially moving.” (p. 148)
Vague recollections can be a virtue for a weblogger. It allows them to write with conviction, even if they wander a bit farther from the truth than originally intended.
Some years ago, somewhere, I read about a young woman’s educational experiences. She came from a modest background. At secondary school she was an enthusiastic student, but at a fairly ordinary school. Because of her exemplary secondary school grades, she was able to attend an elite American university. What happened there transformed her. When she attended X (please substitute the name of your favourite world-class university) she discovered that she was, well, ordinary. She had to work hard just to get through. This exclusive university was inhabited by students that were in a totally different league, with respect to intelligence and/ or wealth.
She survived her first year, obtaining mediocre grades, but felt humbled by the experience. However, she decided that she would transfer to a more local, less prestigious institution of higher education. In other words, she pivoted. She was majoring in the same subject – biology, if I recall correctly – but in a new and different location. Here she thrived, as she was back to an environment that suited her personality.
This is a typical fish in a pond situation, begging the question: Is it better to be a little fish in a big pond, or a big fish in a little pond? A pivot is a lateral/ sideways movement. In the working world, instead of seeking advancement, one can seek a position at the same rank, but better suited to one’s personality.
While larger cities offer a greater variety of amenities, it is not always certain that there will always be opportunities for people to enjoy them. Big ponds are great for DINK (Double income, no kids) couples. With the arrival of a child, there is a tendency for even the biggest fish to want to pivot (read: retreat) into smaller ponds, be they gated communities, suburbia or isolated villages. It can be anywhere, as long as it is safe for children. Even without children, big ponds can be challenging. There is always someone trying to make their presence felt.
One advantage of smaller cities, is that competition for housing is reduced. Sometimes, people can actually afford the houses they live in. Several months ago I was talking to a man who moved with his wife and children from Oslo to Steinkjer. He was able to afford to buy a house that was twice the size, and still have a smaller mortgage. Both he and his wife could walk to work, while his children were able to walk to school. This pivot dramatically improved the quality of life for everyone in the family.
Throughout my life, I have met a lot of different fish of different sizes, and in general I prefer the company of small to medium sized fish to that of larger fish. Part of the reason for this is the fairly common experience of bigger fish trying to devour or, in some other way, abuse smaller fish. My experience with bigger fish, is that they demand an excessive amount of attention, and praise.
Piviting is not always the answer. I remember one employer, in particular, who had promised me a new and fairly senior position at an about to be established cartographic division inside his company, where I would have greater responsibilities and a corresponding higher salary. He only needed some time to get it organized. After six months of waiting, I gave up and moved on to greater things – unemployment, if I remember correctly!
The point of this weblog post, is to suggest that pivoting may be an appropriate response to a situation. Being an immigrant is not always easy. In order to gain professional work experience, we had to pivot. In this particular case, it was expedient for us to move to northern Norway, in the mid 1980s. Here, while I enjoyed the work, the winters were a bit too dark, although the locals were very friendly. After three years we pivoted again. With relevant work experience, we were able to find employment in middle Norway, where we have lived ever since.
Activity
Is it time for you to pivot, to make a sideways move that will improve your life? Reflect on your situation, and make a list of both the positive and negative consequences of a proposed change.
Nøkkelord 041 Dreie
John Patrick Leary forteller oss at dreie = pivot, “… brukes i amerikansk politisk journalistikk nå som et verb eller som et substantiv avledet fra verbet pivot er å skifte fokus eller retning uten vesentlig endring i bevegelsen.” (s.
Vage erindringer kan være en dyd for en bloggskribent. Det lar dem skrive med overbevisning, selv om de vandrer litt lenger fra sannheten enn opprinnelig ment.
For noen år siden, et sted, leste jeg om en ung kvinnes pedagogiske opplevelser. Hun kom fra en beskjeden bakgrunn. På videregående skolen var hun en entusiastisk elev, på en ganske vanlig skole. På grunn av sine eksemplariske karakterer, fikk hun opptak på et elite amerikansk universitet. Det som skjedde der forvandlet henne. Da hun gikk på X (bytt ut navnet på ditt favorittuniversitet i verdensklasse) oppdaget hun at hun var vanlig. Hun måtte jobbe hardt bare for å komme gjennom. Dette eksklusive universitetet var bebodd av studenter som var i en helt annen liga, med hensyn til intelligens og / eller rikdom.
Hun overlevde det første året og oppnådde middelmådige karakterer, men følte seg ydmyk av opplevelsen. Imidlertid bestemte hun seg for at hun skulle overføre til en mer lokal, mindre prestisjetung institusjon for høyere utdanning. Med andre ord, hun dreide. Hun studerte det samme faget – biologi, hvis jeg husker riktig – men på et nytt og annerledes sted. Her trivdes hun, da hun var tilbake til et miljø som passet hennes personlighet.
Dette er en typisk fisk i en tjern situasjon, og tigger spørsmålet: Er det bedre å være litt fisk i et stort tjern, eller en stor fisk i et lite tjern? Når man dreier deltar man i en sideveis bevegelse. I arbeidsverden kan man i stedet for å søke avansement søke en stilling av samme rang, men bedre tilpasset ens personlighet.
Mens større byer tilbyr et større utvalg av fasiliteter, er det ikke alltid sikkert at folk vil få glede over dem. Store tjern er bra for par med høye inntekter og ingen barn. Når barnet kommer, er det en tendens for at selv den største fisken ønsker å trekke seg tilbake til en mindre tjern, som kan være gated communities = inngjerdede samfunn, forsteder eller isolerte landsbyer. Det kan være hvor som helst, så lenge det er trygt for barnet. Selv uten barn kan store tjerner være utfordrende. Det er alltid noen som prøver å få overtak.
En fordel med mindre byer er at konkurransen om boliger reduseres. Noen ganger kan folk faktisk ha råd til husene de bor i. For flere måneder siden snakket jeg med en mann som flyttet med kona og barna fra Oslo til Steinkjer. Han hadde råd til å kjøpe et hus som var dobbelt så stort, og fortsatt betale mindre i pantelån. Både han og kona kunne gå på jobb, mens barna klarte å gå på skolen. Denne dreiingen forbedret livskvaliteten dramatisk for alle i familien.
Gjennom hele livet har jeg møtt mange forskjellige fisk i forskjellige størrelser, og generelt foretrekker jeg små til mellomstore fisk framfor større fisk. En del av grunnen til dette er den ganske vanlige opplevelsen av større fisk som prøver å sluke eller på annen måte misbruke mindre fisk. Min erfaring med større fisk, er at de krever en overdreven mengde oppmerksomhet og ros.
Piviting er ikke alltid svaret. Jeg husker spesielt en arbeidsgiver, som hadde lovet meg en ny stilling i en avdeling under etablering som skulle drive med kartografi. Jeg skulle få større ansvar og en tilsvarende høyere lønn. Han trengte bare litt tid på å få det organisert. Etter seks måneders venting ga jeg opp og gikk videre til større ting – arbeidsledighet, hvis jeg husker riktig!
Poenget med dette blogginnlegget er å antyde at dreiing kan være et passende svar på en situasjon. Å være innvandrer er ikke alltid like lett. For å få profesjonell arbeidserfaring, måtte vi dreie. I akkurat dette tilfellet var det hensiktsmessig for oss å flytte til Nord-Norge, på midten av 1980-tallet. Her, mens jeg likte arbeidet, var vintrene litt for mørke, selv om folk flest var veldig vennlige. Etter tre år dreide vi om igjen. Med relevant arbeidserfaring klarte vi å finne arbeid i Midt-Norge, der vi har bodd siden.
Aktivitet
Er det på tide at du dreier, gjør et sideveis trekk som vil forbedre livet ditt? Reflekter over situasjonen din, og lag en liste over både de positive og negative konsekvensene av det du ønsker å endre.
Vancouver’s D.O.A. with Mike Hodsall, Joe Keithley, Paddy Duddy on 2015-03-18 in Lower East Side Vancouver. In April 2016, the band released a single to honour US presidential candidate Donald Trump. This was a follow up to a single released to celebrate US president Ronald Reagan. This first track also appears in the 2006 documentary, American Hardcore: The History of American Punk Rock1980–1986 directed by Paul Rachman and written by Steven Blush, who also wrote the the book American Hardcore: A Tribal History upon which the film is based./ Vancouvers D.O.A. med Mike Hodsall, Joe Keithley, Paddy Duddy 2015-03-18 i Lower East Side Vancouver. I april 2016 ga bandet ut en singel for å hedre den amerikanske presidentkandidaten Donald Trump. Dette var en oppfølging av en singel som ble utgitt for å feire USAs president Ronald Reagan. Dette første sporet spilles også i 2006-dokumentaren American Hardcore: The History of American Punk Rock 1980–1986 regissert av Paul Rachman og skrevet av Steven Blush, som også skrev boken American Hardcore: A Tribal History som filmen er basert på . Photo: Tom Wiebe
In his Keyword, Passion, John Patrick Leary writes: “Outside of work, passions tend to be more social, though no less disciplined. Besides romantic and sexual life, we most associate passion with fandom: small groups of people, grouped by a combination of geography, taste, and some emotional investment in a team, a hobby, or some other esoteric interest.” (p. 145)
Many hobbies – and other esoteric interests – are expensive, and do not provide any immediate benefit to the world. Think golf, where natural habitats are transformed into green deserts; abundant – but difficult to refine and work – titanium is fashioned into clubs; and electric carts are used to prevent people from getting the exercise they need. Golf is not so much a game/ sport/ exercise as an opportunity to buy and exhibit status.
Canadian authors Joseph Heath (1967 – ) and Andrew Potter (1972 – ) wrote The Rebel Sell: Why the Culture Can’t be Jammed (2004) titled Nation of Rebels: Why Counterculture Became Consumer Culture in the United States. This work puts into context patterns of competitive consumption: A person’s status is enhanced when they buy distinctive and expensive products, especially if the price far exceeds its value. Nonconformists drive consumer spending. Conformists are laggards, who – through their lack of conspicuous consumption – become mainstream.
Heath and Potter use the term culture jamming to describe, the largely inconsequential attempts by counterculture rebels to disrupt the existing social order. Countercultures are available in many distinctive flavours. In this post, the focus is on punk – in a variety of manifestations. Punk, and similar forms of rebellion, has been driving consumerism since the 1960s. Rather than being truly subversive, which would result in rebel consumers influencing political and economic policy, their only purpose is promotion of the individual in terms of status distinction.
An aside: In my youth, I have vague recollections of meeting a charming young woman who desperately wanted to dress the part of a hippie – jeans, fringed buckskin jacket and boots. While coming from a wealthy family, she had no money of her own to buy these, and thus felt forced to wear haute couture dresses, and other garments, provided by her mother.
Punk claims its origins in working class angst/ frustration, most notably about economic inequality and bourgeois hypocrisy. It can be described as being for: animal rights, civil rights, decolonization, disability rights, DIY, free thought, gender equality, health care, humanitarianism, mutual aid and race equality. It is against: authoritarianism, conformity, conservatism, consumerism, corporatism, gentrification, globalization, greed, liberalism, racism, sexism and war. Despite positioning itself as working-class rebellion, many, if not most, punks have their origins in the middle to upper classes.
Punkdom’s attempts to distinguish authentic punks from poseurs has been futile, since almost every punk is, in some way, a poseur. It is always hard to distinguish the real from the fake, the important from the peripheral. Wikipedia notes that punk fashion includes deliberately offensive T-shirts, leather jackets, Dr. Martens boots, hairstyles such as brightly coloured hair and spiked mohawks, cosmetics, tattoos, jewellery and body modification. It further notes that an important aspect of punk was creating explicitly outward identities of sexuality. Everything that was normally supposed to be hidden was brought to the front. Siri C. Brockmeier comments that women in the hardcore punk scene typically wore masculine clothing.
Punk aesthetics typically involve iconoclastic, minimalist, satirical and underground sensibilities. Mark Vallen (1953 – ) has stated that: Punk had a unique and complex aesthetic. It was steeped in shock value and revered what was considered ugly. The whole look of punk was designed to disturb and disrupt the happy complacency of the wider society. Outside of punk’s torn and safety pinned anti-fashion statements, this impulse to outrage was never more apparent than on punk album covers.
While punk has produced film/ video/ poetry/ prose, its main aesthetic is through music. If one looks at the musical phenomena, many punk rock bands were originally categorized as garage bands. Garages are interesting places because, while they are originally designed and built for housing vehicles, replacing a stable, their utility/ value can be increased by transforming them to support other activities/ purposes, one of which could be playing rock & roll music. Garages are associated with the middle-class and suburbia.
In the Wikipedia article about garage bands, one finds: Performances often sounded amateurish, naïve, or intentionally raw, with typical themes revolving around the traumas of high school life and songs about “lying girls” being particularly common. The lyrics and delivery were frequently more aggressive than the more established acts of the time, often with nasal, growled, or shouted vocals, sometimes punctuated by shrieks or screams at climactic moments of release. Instrumentation was characterized by basic chord structures played on electric guitars or keyboards often distorted through a fuzzbox, teamed with bass and drums. Guitarists sometimes played using aggressive-sounding bar chords or power chords. Portable organs such as the Farfisa were frequently used and harmonicas and hand-held percussion such as tambourines were not uncommon. Occasionally, the tempo was sped up in passages sometimes referred to as “raveups”.
The key characteristic to be emphasized is accessibility. Anyone could play in a garage band. Mark Nobles estimated that between 1964 and 1968 over 180 000 bands formed in the United States. See: Mark Nobles (2012) Fort Worth’s Rock and Roll Roots (Images of America series). Arcadia Publishing.
The importance of punk has been sumarized by Jon Savage (1953 – ) when he describes the punk subculture as a bricolage of almost every previous youth culture in the Western world since World War II, stuck together with safety pins. See: Jon Savage (2007) Teenage: The Creation of Youth Culture. p. xvi. Viking.
Activity
Visit your favourite used store/ thrift shop and buy the ugliest and largest safety pin you can find.
Attach this asymmetrically but highly visibly on something you carry with you regularly – a backpack, purse, rain jacket, etc.
Construct a socially relevant story about what the safety pin signifies for you. If you get bored with the current story, change it.
When someone asks about the safety pin, this is your opportunity to tell your story.
Nøkkelord 040 Lidenskap
I sitt nøkkelord, lidenskap, skriver John Patrick Leary: “Utenfor arbeid har lidenskaper en tendens til å være mer sosiale, men ikke mindre disiplinerte. Foruten romantisk og seksuelt liv forbinder vi lidenskap med fandom: små grupper av mennesker, gruppert ved en kombinasjon av geografi, smak og litt emosjonell investering i et team, en hobby eller annen esoterisk interesse. ” (s. 145)
Mange hobbyer – og andre esoteriske interesser – er dyre og gir ikke noen umiddelbar fordel for verden. Tenk golf, der naturlige naturtyper blir omgjort til grønne ørkener; rikelig – men vanskelig å foredle og bearbeide – titan er utformet til klubber; og el-vogner brukes for å forhindre at folk får den treningen de trenger. Golf er ikke så mye et spill / sport / trening som en mulighet til å kjøpe og stille ut status.
Kanadiske forfattere Joseph Heath (1967 -) og Andrew Potter (1972 -) skrev The Rebel Sell: Why the Culture Can’t Jammed (2004) med tittelen Nation of Rebels: Why Motkultur ble forbrukerkultur i USA. Dette arbeidet setter inn kontekstmønstre for konkurransedyktig forbruk: En persons status forbedres når de kjøper særegne og dyre produkter, spesielt hvis prisen langt overstiger verdien. Ikke-konformister driver opp forbruk. Konformister er på etterslep, som – gjennom sin mangel på iøynefallende forbruk – blir mainstream.
Heath og Potter bruker begrepet culture jamming for å beskrive de – i stor grad ubetydelige – forsøkene fra motkulturopprørere for å forstyrre den eksisterende sosiale orden. Motkulturer er tilgjengelige i mange særegne smaker. I dette innlegget er fokuset på punk – i en rekke manifestasjoner. Punk, og lignende former for opprør, har drevet forbrukerne siden 1960-tallet. I stedet for å være virkelig undergravende, noe som vil føre til at opprørske forbrukere kunne påvirke politisk og økonomisk politikk, er deres eneste formål å fremme individet når det gjelder statusdifferensiering.
En sideblikk fra ungdomstiden: Jeg har vage erindringer om å møte en sjarmerende ung kvinne som desperat ønsket å kle seg som en hippie med jeans, frynsede bukkskinnjakke og støvler. Til tross for at hun kom fra en velstående familie, hadde hun ikke egne penger til å kjøpe disse, og følte seg dermed tvunget til å bruke de haute couture kjoler og andre plagg levert av moren.
Punk hevder sin opprinnelse i arbeiderklassens angst / frustrasjon, særlig om økonomisk ulikhet og borgerlig hykleri. Det kan beskrives som å være for: dyrs rettigheter, borgerrettigheter, avkolonisering, funksjonshemmede rettigheter, DIY, fri tanke, likestilling, helsehjelp, humanitarisme, gjensidig hjelp og likestilling. Det er imot: autoritarisme, konformitet, konservatisme, forbrukerisme, korporatisme, gentrifisering, globalisering, grådighet, liberalisme, rasisme, sexisme og krig. Til tross for at de posisjonerer seg som arbeiderklassens opprør, har mange, om ikke de fleste, punkere sitt opphav i mellom- og overklassen.
Punkdoms forsøk på å skille autentiske punker fra poseurs har vært nytteløst, siden nesten alle punker på en måte er poseur. Det er alltid vanskelig å skille det virkelige fra det falske, det viktige fra det perifere. Wikipedia bemerker at punk-mote inkluderer bevisst krenkende T-skjorter, skinnjakker, Dr. Martens-støvler, frisyrer som knallfarget hår og piggete mohawks, kosmetikk, tatoveringer, smykker og kroppsmodifisering. Den bemerker videre at et viktig aspekt ved punk var å skape eksplisitte ytre identiteter av seksualitet. Alt som normalt skulle være skjult ble ført foran. Siri C. Brockmeier kommenterer at kvinner i hardcore-punk-scenen typisk hadde på seg maskuline klær.
Punk-estetikk innebærer vanligvis ikonoklastiske, minimalistiske, satiriske og underjordiske følelser. Mark Vallen (1953 -) har uttalt at: Punk hadde en unik og kompleks estetikk. Den var gjennomsyret av sjokkverdi og respekterte det som ble ansett som stygt. Hele utseendet til punk var designet for å forstyrre og forstyrre den glade selvtilfredsheten i det store samfunnet. Utenom punks revne og sikkerhetsnål festede mot-mote uttalelser, var denne impulsen til forargelse aldri mer tydelig enn på punkalbumomslag.
Mens punk har produsert film/ video/ poesi/ prosa, oppleves dens viktigste estetisk verdi gjennom musikk. Hvis man ser på musikalske fenomener, ble mange punk rockeband opprinnelig kategorisert som garasjeband. Garasjer er interessante steder fordi, mens de er opprinnelig designet og bygget som boliger for kjøretøyer, erstatte en stabil, deres nytteverdi/verdien kan økes ved å transformere dem til å støtte andre aktiviteter/formål, hvorav en kan spille rock roll Musikk. Garasjer er knyttet til middelklassen og forstadene.
I Wikipedia-artikkelen om garasjeband finner man: Fremførelser hørtes ofte amatørmessige, naive eller med vilje rå, med typiske temaer som dreier seg om traumene i videregående skole og sanger om “uærlige jenter” var spesielt vanlig. Tekstene og overføringen var ofte mer aggressive enn datidens mer etablerte handlinger, ofte med nasal, knurret eller ropet vokal, noen ganger punktert av skrik i klimatiske øyeblikk. Instrumentering var preget av grunnleggende akkordstrukturer spilt på elektriske gitarer eller tastaturer ofte forvrengt gjennom en fuzzbox, sammen med bass og trommer. Gitarister spilte noen ganger ved hjelp av aggressivt klingende akkorder eller strømakkorder. Bærbare organer som Farfisa ble ofte brukt, og harmonika og håndholdt slagverk som tamburiner var ikke uvanlig. Noen ganger ble tempoet fremskyndet i passasjer som noen ganger ble referert til som “raveups”.
Det viktigste som skal vektlegges er tilgjengelighet. Hvem som helst kunne spille i et garasjeband. Mark Nobles estimerte at mellom 1964 og 1968 det be stiftet over 180 000 band i USA. Se: Mark Nobles (2012) Fort Worths Rock and Roll Roots (Bilder av Amerika-serien). Arcadia Publishing.
Viktigheten av punk er blitt sumarisert av Jon Savage (1953 -) da han beskriver punk-subkulturen som en bricolage av nesten alle tidligere ungdomskulturer i den vestlige verden siden andre verdenskrig, festet sammen med sikkerhetsnåler. Se: Jon Savage (2007) Teenage: The Creation of Youth Culture. s. xvi. Viking.
Aktivitet
Besøk din favoritt bruktbutikk og kjøp den styggeste og største sikkerhetsnålen du kan finne.
Fest dette asymmetrisk, men veldig synlig på noe du har med deg regelmessig – en ryggsekk, veske, regnjakke osv.
Konstruer en samfunnsrelevant historie om hva sikkerhetsnålen betyr for deg. Hvis du kjeder deg med den nåværende historien, kan du alltid endre den.
Når noen spør om sikkerhetsnålen, er dette din mulighet til å fortelle historien din.
John Patrick Leary tells us the “… outcome-based education was also a response to the school-reform movement’s demand for accountability in instruction, which emphasized uniform standards over local idiosyncrasy. Outcomes, therefore, could mean different things to different sorts of critics.” (p. 141) He concludes, “‘outcomes’ are the cousin of competencies, a definition of knowledge as a set of discrete tasks, rather than broadly applicable skills.” (p. 142)
There are some times when one wants people in an environment to have documented skills. First-aid skills come to mind. At my last teaching post, all teachers were expected to know how to use a defibrillator. At schools and work places around the world, people need to know something about health, safety and ergonomics, so they can move, sit and stand properly, and protect themselves against injury and chronic impairments.
One way to make these outcomes fun, is to issue badges. Mozilla created Open Badges in 2011. The Open Badges technical specification defined the requirements for what a badge must represent for both issuers and earners.
“Open Badges provide portable and verifiable information about skills and achievements. Individuals can unlock opportunities by sharing collections of badges representing desired skill sets in a dynamic, evidence-based way.
Open Badges represent legitimate, authenticated achievements, described within badge and linked to the awarding organization.
Individuals and organizations who accept badges and offer opportunities in exchange, play a critical role in the ecosystem. Through this process Open Badges can be turned into new collaborations, jobs, internships, and richer connections between lifelong learners.”
Open Badges empower people, and allow them to “port” their learning to new environments.
The Open Badge Network is an European strategic partnership dedicated to Open Badges and funded under the European Erasmus + Program. It brings together organisations from across Europe to support the development of an Open Badge ecosystem, promoting the use of Open Badges in formal, non-formal and informal learning. It is particularly concerned about addressing issues of diversity.
Badge the World is a social and technology movement to capture recognition for learning that happens anywhere, encouraging people to share their Open Badge work on a world map, and encouraging people to connect with others.
In British Columbia there is only one organization with their open badge work on the Badge the World map. It is in West Vancouver, a high income municipality north of Vancouver. They state that they “are using badges to self-motivate and record the achievements and skills of students in our Robotics Academy at the West Vancouver School District (WVSD). The Robotics Academy has students from all the 3 secondary schools in the WVSD, and they span 4 grade levels (9 – 12). The student abilities and skill levels range from absolute beginners in robotics and coding, all the way to being highly experienced…. [The Robotics Academy] doesn’t readily lend itself to the traditional classroom model of teaching followed by teacher assigned homework (or assignments, projects) for skills practice, and end of chapter (or unit) assessments. Since each student is “unique” in their abilities, entering (or continuing for successive years) the academy at their level, and progressing at their pace, the system of assigning badges for learning various skills helps students to be engaged, to monitor their growth over the year(s), and be recognized for their achievements. It also puts them in charge of their learning, such as in a flipped-classroom model, or project- or inquiry-based learning.”
As the Robotics academy points out, badges are useful in many interdisciplinary situations where learning skills associated with teamwork or rebounding from failure, are important to learn.
Activity
Investigate the use of badges to document skills needed in an organization you work in. Badgr offers a free course that takes about one hour to complete.
Nøkkelord 039 Utfall
John Patrick Leary forteller oss at “… resultatbasert utdanning var et svar på skolereformbevegelsens krav om ansvarlighet i undervisning, noe som la vekt på enhetlige standarder i forhold til særegen lokal praksis. Resultatene kan derfor bety forskjellige ting til forskjellige kritikere.” (s. 141) Han konkluderer, “‘utfall’ er kusinen til kompetanse, en definisjon av kunnskap som et sett av diskrete oppgaver, i stedet for bredt anvendelige ferdigheter.” (s. 142)
Det er noen ganger når man ønsker at mennesker i et miljø skal ha dokumenterte ferdigheter. Førstehjelp ferdigheter kommer som et godt eksempel. På mitt siste år som lærer, fikk alle lærere skulle opplæring i bruk av hjertestarter. På skoler og arbeidsplasser rundt om i verden trenger folk å vite noe om ergonomi, slik at de kan sitte og stå, og å beskytte seg mot skader.
En måte å gjøre disse resultatene morsomme er å utstede merker. Mozilla opprettet Open Badges i 2011. Den tekniske spesifikasjonen for Open Badges definerte kravene til hva et merket må representere for både utstedere og elever.
“Åpne merker gir bærbar og verifiserbar informasjon om ferdigheter og prestasjoner. Enkeltpersoner kan låse opp muligheter ved å dele samlinger av merker som representerer ønsket ferdighetssett på en dynamisk, evidensbasert måte.
Open Badges representerer legitime, autentiserte prestasjoner, beskrevet innen merket og knyttet til den tildelende organisasjonen.
Open Badge Network er et europeisk strategisk partnerskap dedikert til Open Badges og finansiert under European Erasmus + -programmet. Det samler organisasjoner fra hele Europa for å støtte utviklingen av et Open Badge-økosystem, og fremmer bruken av Open Badges i formell, ikke-formell og uformell læring. Det er spesielt bekymret for å ta opp spørsmål om mangfold.
Enkeltpersoner og organisasjoner som godtar merker og tilbyr muligheter i bytte, spiller en kritisk rolle i økosystemet. Gjennom denne prosessen kan Open Badges gjøres om til nye samarbeid, jobber, praksisplasser og rikere forbindelser mellom livslange elever. “
Open Badges gjør det mulig for mennesker, og lar dem portere sin læring til nye miljøer.
Badge the World er en sosial og teknologisk bevegelse for å fange anerkjennelse for læring som skjer hvor som helst, og oppfordrer folk til å dele sitt Open Badge-arbeid på et verdenskart, og oppfordrer folk til å få kontakt med andre.
I British Columbia er det bare en organisasjon med sitt åpne merkeverk på kartet. Det er i Vest-Vancouver, en høyinntektskommune nord for Vancouver. De oppgir at de “bruker merker for å selvmotivere og registrere prestasjonene og ferdighetene til elever i vårt Robotics Academy på West Vancouver School District (WVSD). Robotics Academy har elever fra alle de 3 videregående skolene i WVSD, og de spenner over 4 trinn (9 – 12). Studentens evner og ferdighetsnivåer spenner fra absolutte nybegynnere innen robotikk og koding, helt til å være svært erfarne …. [Robotics Academy] gir seg ikke lett til tradisjonell klasseromsmodell for undervisning etterfulgt av lærer som er tildelt lekser (eller oppgaver, prosjekter) for ferdighetspraksis, og evalueringer av slutten av kapittel (eller enhet). Siden hver elev er “unik” i sine evner, går inn (eller fortsetter i påfølgende år) akademiet på sitt nivå, og utvikler seg i sitt tempo, systemet med å tildele merker for å lære ulike ferdigheter hjelper studentene å bli engasjert, til å overvåke veksten deres gjennom året (e) og bli anerkjent for sine prestasjoner. o setter dem i ansvar for læringen sin, for eksempel i en flippert klasseromsmodell, eller prosjekt- eller utredningsbasert læring. “
Som Robotics-akademiet påpeker, er merker nyttige i mange tverrfaglige situasjoner der læringsferdigheter assosiert med teamarbeid eller rebounding fra fiasko, er viktige å lære.
Aktivitet
Undersøk bruken av merker for å dokumentere ferdigheter som trengs i en organisasjon du jobber i. Badgr tilby et gratis kurs om emnet.
The Boeing Model C seaplane, designed by Wong Tsu, was built as a trainer for the US Navy. Boeing built 50 Model Cs, including one used by Bill Boeing and pilot Eddie Hubbard to fly 60 letters from Seattle, Washington to Vancouver, British Columbia for the Canadian Exposition, inventing air mail in the process. The Model C’s first flight was 1916-11-16. (Photo: Boeing)
John Patrick Leary ends his discussion of Nimble, with: “A nimble organization, in short, maximizes productivity while minimizing labor costs. Nimble is athletic, vigorous, youthful, and gymnastic, like the boy who jumps over the candlestick. Never mind that nimbleness is so often a vaporous concept. Much of the language of late capitalism imagines workplaces as bodies in virtually every way except as a group of overworked or underpaid ones.” (p. 139-40)
Boeing is an archetypical nimble corporation. Since its founding in 1916, its success has been predicated on engineering competence. Reflecting these current libertarian times, the engineers have been displaced by financiers, intent on profit maximization. Yet, with two fatal 737-Max crashes, and a failed test on a 777X on 2019-09-06, some people – such as aerospace analyst Scott Hamilton – have asked if Boeing has a systemic problem in designing, producing and delivering airplanes.
The Father of Boeing, is not lumberman William Boeing (1881 -1956) but Wong Tsu (1893 – 1965), the company’s first engineer, and chief designer of the Model C in 1916, the first profitable aircraft to be made by Boeing. The emphasis here is on profitability, because while there were many companies producing aircraft, many had design flaws that discouraged potential buyers, others were overpriced in relation to potential purchasers’ to themselves profit from the use of aircraft. Boeing was able to make a plane that sold well, and was capable of taking them through the lean years that followed the end of World War I. The engineering of the Model C allowed the company to survive.
The history of American aircraft manufacturing is one of acquisitions, divestments and mergers. After a period of acquisitions and mergers from its start to 1931. In 1934, it was required to be separate aircraft manufacturing from air transportation. Boeing, what is now United Technologies and United Airlines emerged as separate entities. But acquisitions within its sector did not stop. In 1960, the company bought Vertol Corporation, a manufacturer of helicopters. During the 1960s and 1970s, the company diversified into many different industries. In 1997, Boeing and McDonnell Douglas (itself the result of a merger in 1967) merged in one final gesture to eliminate competition in the American commercial aircraft market.
Why, a century after its founding, is Boeing incapable of delivering safe machines? The root cause is that libertarian economics has only one requirement. A corporation must generate high/ persistent profits. For Boeing and most other nimble corporations, profits are their main product; airplanes are simply necessary bi-products.
When profits are a product, politics can be used to monopolize industries. Yet, rather than investing in engineers who can develop better commercial airliners, Boeing used $43 billion in recent years to buyback stock, as part of an effort to raise share prices.
In its 2018 Annual Report, Boeing states in its Operational Highlights (p. 3), revenues of $101.1 billion, deliveries of 806 commercial airlines, with 893 net new orders for commercial airplanes, raising its total order backlog to nearly 5,900 airplanes, about seven years of production. (Note: As of 2019-09, Boeing has received 73 orders for the 737-MAX since its grounding, compared to 497 in the same period in 2018.)
After a full page photo of chairman Dennis Muilenburg (p. 4), the Chairman’s Message (p. 5) even mentions a “signed a joint venture agreement to provide sustainment services for the Kingdom of Saudi Arabia’s fixed- and rotary-wing military aircraft.” For many this agreement is not something to brag about following the assassination of Jamal Khashoggi (1958 – 2018) and the ongoing atrocities and human rights violations of Saudi Arabia and its allies in Yemen (2015 – present).
The chairman also wants Boeing to take credit for the personal charitable contributions of its current and retired employees. “In 2018, Boeing and our employees and retirees invested a record $284 million—more than $100 million than the year before—plus thousands of employee volunteer hours to improve lives and communities where we live and work globally.” (p. 5)
Employment at Boeing peaked at 188 000 in 2001. After that, outsourcing had its impact on the number of jobs. Statistics show153 000 employees in 2005, 174 000 in 2012, below 141 000 in 2017, and 153 000 in 2018.
After the Boeing McDonnell Douglas merger, engineering became subordinate to finance. Prices could increase, outsourcing could replace in-house production, workers could be laid off, and production quality reduced.
All of this happened, without consequences. Neither customers nor suppliers had alternatives to Boeing or Airbus – the European equivalent of Boeing.
Boeing’s relationship with the Federal Aviation Administration (FAA) has also been criticized. The FAA had essentially allowed Boeing to “self-certify” its planes.
The Seattle Times reported that several technical experts inside the FAA said October’s Lion Air crash, where the MCAS (Maneuvering Characteristics Augmentation System) has been clearly implicated by investigators in Indonesia, is only the latest indicator that the agency’s delegation of airplane certification has gone too far, and that it’s inappropriate for Boeing employees to have so much authority over safety analyses of Boeing jets. “We need to make sure the FAA is much more engaged in failure assessments and the assumptions that go into them,” said one FAA safety engineer.
Boeing engineers authorized to work on behalf of the FAA developed the System Safety Analysis for MCAS, a document which in turn was shared with foreign air-safety regulators in Europe, Canada and elsewhere in the world. The document, “developed to ensure the safe operation of the 737 MAX,” concluded that the system complied with all applicable FAA regulations. Yet black box data retrieved after the Lion Air crash indicates that a single faulty sensor triggered the crash.
While crashes make Boeing more visible than many other companies, its behaviour is the norm in the corporate world across the west. High and persistent profits are indicative of ineffective economic competition. Without competition, prices to buyers can be raised, prices to suppliers lowered, along with pay to workers. In addition quality can be reduced, with impunity.
Mainstream political support for a modern, and right-winged, libertarianism started with Margaret Thatcher (1925 – 2013) as prime minister of Great Britain and Northern Ireland in 1979, and Ronald Reagan (1911 – 2004) as president of the United States of America in 1981. Its economic foundations are based mainly on the works of Friedrich Hayak (1899 -1992) and Milton Friedman (1912 – 2006).
Donald Trump and Boris Johnson are Reagan’s and Thatcher’s children who have used privilege to gain personal wealth and to take forward Milton Friedman’s monetarist polices, including its wholesale privatization of public assets and utilities. A new totalitarianism bonds the elite and the mob, on the extreme far right.
Nøkkelord 037 Smidig
John Patrick Leary avslutter sin diskusjon om Smidig = Nimble, med: “En smidig organisasjon, kort sagt, maksimerer produktiviteten mens den minimerer arbeidskraftskostnadene. Smidig er atletisk, sprek, ungdommelig og gymnastisk, som gutten som hopper over lysestaken. [Fra den engelske barnesangen: “Jack be nimble, Jack be quick. Jack jumps over the candlestick.”] Aldri husk at smidighet er så ofte et flytig konsept. Mye av språket i senkapitalismen forestiller seg arbeidsplasser som kropper på praktisk talt alle måter, bortsett fra en som forestiller seg en gruppe som er overarbeidede eller underbetalte. ” (s. 139-40)
Boeing er et arketypisk smidig selskap. Siden grunnleggelsen i 1916 har suksessen vært forutsatt teknisk kompetanse. Som reflekterer disse nåværende libertariske tider, har ingeniørene blitt fortrengt av finansfolk, med intensjon om maksimalisering av overskuddet. Likevel, med to fatale 737-Max flykrasj, og en mislykket test på en 777X på 09-09-2019, har noen mennesker – som luftfartsanalytiker Scott Hamilton – spurt om Boeing har et systemisk problem med å designe, produsere og levere fly.
Far til Boeing , er ikke tømmermann William Boeing (1881 -1956) men Wong Tsu (1893 – 1965), selskapets første ingeniør og sjefsdesigner av Model C i 1916, den første lønnsomme fly som lages av Boeing. Hovedvekten her er på lønnsomhet, fordi selv om det var mange selskaper som produserte fly, hadde mange av disse designfeil som frarådet potensielle kjøpere, andre var overpriset. Boeing var i stand til å lage et fly som solgte godt, og var i stand til å ta dem gjennom de magre årene som fulgte slutten av første verdenskrig. Det ingeniørarbeid i Model C lot selskapet overleve.
Historien om amerikansk flyproduksjon er en av anskaffelser, avhendinger og fusjoner. Først var det en periode med anskaffelser og fusjoner fra starten til 1931. I 1934 ble selskapet pålagt å dele flyproduksjon fra lufttransport. Det var delt inn i tre nye selskaper: flyprodusent Boeing, det som nå er United Technologies og United Airlines, som alle tre dukket opp som separate enheter. Men anskaffelser innen sektoren stoppet ikke. I 1960 kjøpte selskapet Vertol Corporation, en produsent av helikoptre. I løpet av 1960- og 1970-tallet diversifiserte selskapet seg til mange forskjellige bransjer. I 1997 slo Boeing og McDonnell Douglas (i seg selv resultatet av en fusjon i 1967) sammen i en siste gest for å eliminere konkurranse i det amerikanske markedet for kommersielle fly.
Hvorfor et århundre etter grunnleggelsen, er Boeing ikke i stand til å levere trygge flymaskiner? Hovedårsaken er at libertarisk økonomi bare har ett krav. Et selskap må generere høyt / vedvarende overskudd. For Boeing og de fleste andre smidige selskaper er fortjenesten deres hovedprodukt; fly er ganske enkelt nødvendige biprodukter.
Når overskudd er et produkt, kan politikk brukes til å monopolisere næringer. Likevel, i stedet for å investere i ingeniører som kunne utvikle bedre kommersielle fly, brukte Boeing de siste årene 43 milliarder dollar på tilbakekjøp av aksjer, som et ledd i et forsøk på å heve aksjekursene.
I sin Årsrapport 2018 , opplyser Boeing i sine operasjonelle høydepunkter (s. 3), inntekter på 101,1 milliarder dollar, leveranser av 806 kommersielle flyselskaper, med 893 netto nye ordrer for kommersielle fly, noe som øker den totale ordrereserven til nesten 5 900 fly, omtrent syv års produksjon. (Merk: Fra og med 2019-09 har Boeing mottatt 73 ordrer for 737-MAX siden flykrasjen, sammenlignet med 497 i samme periode i 2018.)
Etter et helsides bilde av styreleder Dennis Muilenburg (s. 4) følger styrelederens melding (s. 5) til og med et “signert en joint venture-avtale for å tilby underholdningstjenester for kongeriket Saudi-Arabias faste- og roterende- ving militære fly. ” For mange er denne avtalen ikke noe å skryte av etter mordet på Jamal Khashoggi (1958 – 2018) og de pågående grusomhetene og bruddene på menneskerettighetene mot Saudi Arabia og dets allierte i Yemen (2015 – nå).
Styrelederen ønsker også at Boeing selskap tar æren for de personlige veldedige bidragene til de nåværende og pensjonerte ansatte. “I 2018 investerte Boeing og våre ansatte og pensjonister rekordhøyt 284 millioner dollar – mer enn 100 millioner dollar enn året før – pluss tusenvis av ansattes frivillige timer for å forbedre liv og samfunn der vi bor og jobber globalt.” (s. 5)
Sysselsettingen i Boeing nådde en topp på 188 000 i 2001. Etter dette hadde outsourcing innvirkning på antall arbeidsplasser. Statistikk viser 153 000 ansatte i 2005, 174 000 i 2012, under 141 000 i 2017 og 153 000 i 2018.
Etter Boeing McDonnell Douglas-fusjonen, ble ingenørarbeid underordnet finansiering. Prisene kan øke, outsourcing kunne erstatte egenproduksjon, arbeidere kunne permitteres og produksjonskvaliteten reduseres.
Alt dette skjedde, uten konsekvenser. Verken kunder eller leverandører hadde alternativer til Boeing eller Airbus – det europeiske ekvivalentet til Boeing.
Boeings forhold til Federal Aviation Administration (FAA) har også blitt kritisert. FAA hadde i det vesentlige tillatt Boeing å “selvsertifisere” sine fly.
Seattle Times rapporterte at flere tekniske eksperter i FAA sa at oktoberens Lion Air-krasj, hvor MCAS (Maneuvering Characteristics Augmentation System) tydelig har blitt implisert av etterforskere i Indonesia, er bare den siste indikatoren på at byråets delegasjon av flysertifisering har gått for langt, og at det er upassende for Boeing-ansatte å ha så mye autoritet over sikkerhetsanalyser av Boeing-jetfly. “Vi må sørge for at FAA er mye mer engasjert i feilvurderinger og forutsetningene som går inn på dem,” sa en sikkerhetsingeniør FAA.
Boeing-ingeniører som var autorisert til å jobbe på vegne av FAA, utviklet System Safety Analysis for MCAS, et dokument som igjen ble delt med utenlandske flysikkerhetsregulatorer i Europa, Canada og andre steder i verden. Dokumentet, “utviklet for å sikre sikker drift av 737 MAX,” konkluderte med at systemet overholdt alle gjeldende FAA-forskrifter. Likevel data fra svart boks hentet etter Lion Air-krasjen indikerer at en enkelt defekt sensor utløste krasjet.
Mens krasjer gjør Boeing mer synlig enn mange andre selskaper, er oppførselen normen i bedriftsverdenen. Høyt og vedvarende overskudd tyder på ineffektiv økonomisk konkurranse. Uten konkurranse kan priser til kjøpere heves, priser til leverandører senkes, sammen med lønn til arbeidere. I tillegg kan kvaliteten reduseres med straffrihet.
Mainstream politisk støtte til en moderne, og høyrevriddet, frihetlighet startet med Margaret Thatcher (1925 – 2013) som statsminister i Storbritannia og Nord-Irland i 1979, og Ronald Reagan (1911 – 2004) som president i De forente stater i 1981. De økonomiske grunnlagene er hovedsakelig basert på verkene til Friedrich Hayak (1899 -1992) og Milton Friedman (1912 – 2006).
Donald Trump og Boris Johnson er Reagans og Thatchers barn som har brukt privilegium for å skaffe personlig formue og til å videreføre Milton Friedmans monetaristiske politikker, inkludert privatisering av offentlige eiendeler og verktøy i engrossalg. En ny totalitarisme binder eliten og mobben, helt til høyre.
The meritocratic dream is alive and well in Versailles, France,/ Den meritokratisk drøm er i livet og i god behold i Versailes, Frankrike. Photo/ foto: Annette Schuman, Unsplash.
John Patrick Leary tells us: “In 1958 British sociologist Michael Young coined [meritocracy] in his book, The Rise of the Meritocracy, which describes a dystopian society in a future Britain when compulsory schooling and a competitive civil service has replaced the inherited privileges of class society.” (p. 135) Today, there are few who understand that this word was meant satirically.
Since at least 1980, the funnel of opportunity in many Western (and most especially US) society has drastically narrowed. An ever increasing proportion of the elites are recruited from elite universities. This means that some families are desperate to maximize their children’s chances of success. They regard admission to an elite university as a vehicle for success.
Have you ever wondered how Harvard College dropout Bill Gates (1955 – ) became a self-made man? The answer to this rhetorical question is that it was because of his mother, Mary Maxwell Gates (1929 – 1994). In her New York Times obituary, it was noted that her tenure on the United Way national board executive committee is believed to have helped Microsoft at a crucial time. In 1980, she discussed her son’s company with John Opel (1925 – 2011), a fellow committee member and the chairman of International Business Machines Corporation (IBM). Opel, by some accounts, mentioned her to other IBM executives. A few weeks later, IBM hired Microsoft, then an insignificant software company, to develop an operating system for its first personal computer.
In 2008, William Deresiewicz in The Disadvantages of an Elite Education, sums up its content in his subtitle, “Our best universities have forgotten that the reason they exist is to make minds, not careers.” He continues, “The first disadvantage of an elite education, … is that it makes you incapable of talking to people who aren’t like you. … [A]n elite education inculcates a false sense of self-worth…. One of the great errors of an elite education, then, is that it teaches you to think that measures of intelligence and academic achievement are measures of value in some moral or metaphysical sense. But they’re not. Graduates of elite schools are not more valuable than stupid people, or talentless people, or even lazy people. Their pain does not hurt more. Their souls do not weigh more.” Deresiewicz later expanded this content in a 2014 book, Excellent Sheep: The Miseducation of the American Elite and the Way to a Meaningful Life.
In 2019, a college admissions bribery scandal emerges. Wikipedia describes it as, “a criminal conspiracy to influence undergraduate admissions decisions at several top American universities.” So far 50 people have been charged in this case, including 33 parents and 11 coaches/ athletic administrators. These people seem to be doing what is required by them, as described by Young – over fifty years ago – to become civil servants, or at least members of an aristocracy, or in today’s world, to get jobs on Wall Street.
Activity
The Meritocracy Party “is run by the Meritocracy International, an organisation dedicated to spreading and implementing Meritocratic democracy across the world.” Their website describes them as follows. “Mission: to transform the world into a place that delivers Equal Opportunity for Every Child to thrive and develop to the greatest extent of their individual talent and ambition. Vision: A world where everyone enjoys equal opportunity to thrive. Values: Reason, community, integrity, initiative, excellence, self-discipline.”
Their website provides information segmented into these sections: economy, culture, education, politics, psychology and philosophy.
Summarize your views on meritocracy as a principal in terms of economics/ education/ politics.
Nøkkelord 036 Meritokrati
John Patrick Leary forteller: “I 1958 oppdiktet den britiske sosiologen Michael Young ordet meritokrati i sin bok, The Rise of the Meritocracy , som beskriver et dystopisk samfunn i et fremtidig Storbritannia når obligatorisk skolegang og en konkurransedyktig embetsverk har erstattet klassesamfunnets arvelige privilegier. ” (s. 135) I dag er det få som forstår at dette ord var opprinnelig brukt satirisk.
Siden minst 1980 har traktet med muligheter i mange vestlige (og spesielt USA) samfunn drastisk smalt. En stadig økende andel av elitene rekrutteres fra eliteuniversiteter. Dette betyr at noen familier er desperate etter å maksimere barnas sjanser for å lykkes. De ser på opptak til et eliteuniversitet som et passende verktøy for å lykkes.
Har du noen gang lurt på hvordan Bill Gates (1955 -) ble en egenprodusert = self-made mann? Svaret på dette retoriske spørsmålet er at det var på grunn av sin mor, Mary Maxwell Gates (1929 – 1994). I hennes nekrolog fra New York Times ble det lagt merke til at hennes utnevnelse til den sammenslått veldedighets innsamlingsorganisasjon United Ways nasjonale styreutvalg antas å ha hjulpet Microsoft på et avgjørende tidspunkt. I 1980 diskuterte hun sønnens selskap med John Opel (1925 – 2011), et medutvalgsmedlem og styreleder for International Business Machines Corporation (IBM). Opel nevnte henne til andre IBM-ledere. Noen uker senere leide IBM Microsoft, den gang et ubetydelig programvareselskap, for å utvikle et operativsystem for sine første personlige datamaskiner.
I 2008, William Deresiewicz i Ulempene ved en eliteutdanning = The Disadvantages of an Elite Education, oppsummerer innholdet i undertittelen, “De beste universitetene våre har glemt at grunnen til at de eksisterer er for å fremme tenkning, ikke karrierer.” Han fortsetter, “Den første ulempen med en eliteutdanning, … er at den gjør at du ikke er i stand til å snakke med mennesker som ikke er som deg. … [A] n eliteutdanning påfører en falsk følelse av egenverd. … En av de store feilene ved en eliteutdanning, da, er at den lærer deg å tenke at målinger av intelligens og akademisk prestasjon er mål av verdi i en viss moralsk eller metafysisk forstand. Men de er ikke. Nyutdannede av eliteskoler er ikke mer verdifulle enn dumme mennesker, eller talentløse mennesker, eller til og med late mennesker. Deres smerter skader ikke mer. Deres sjeler veier ikke mer. ” Deresiewicz utvidet senere innholdet i en bok fra 2014, Excellent Sheep: The Miseducation of the American Elite and the Way to a Meaningful Life = Utmerket sauer: den feilformet utdanning av den amerikanske eliten og veien til et meningsfullt liv.
I 2019 dukker det opp en bestikkelsesskandale ved toppuniversiteter. Wikipedia beskriver det som “en kriminell sammensvergelse for å påvirke beslutninger om opptak ved studenter ved flere amerikanske toppuniversiteter.” Så langt er 50 personer siktet i denne saken, inkludert 33 foreldre og 11 trenere / atletiske administratorer. Disse menneskene ser ut til å gjøre det som kreves av dem, som beskrevet av Young – for over femti år siden – for å bli embetsmenn, eller i det minste medlemmer av et aristokrati, eller i dagens verden for å få jobber på Wall Street.
Aktivitet
Meritocracy Party “drives av Meritocracy International , en organisasjon dedikert til å spre og implementere meritokratisk demokrati over hele verden.” Nettstedet deres beskriver dem som følger. “Oppdrag: å transformere verden til et sted som gir like muligheter for at hvert barn kan trives og utvikle seg i størst grad av sitt individuelle talent og ambisjon. Visjon: En verden der alle har like muligheter til å trives. Verdier: Fornuft, fellesskap, integritet, initiativ, dyktighet, selvdisiplin. “
Nettstedet deres inneholder informasjon inndelt i disse seksjonene: økonomi, kultur, utdanning, politikk, psykologi og filosofi.
Oppsummere dine synspunkter på meritokrati når det gjelder økonomi / utdanning / politikk.
In his first paragraph, writing about market, John Patrick Leary notes: “It is striking that a concept so central to the political and economic discourse of the late twentieth and early twenty-first centuries is so promiscuously used and elusively defined.” (p. 132) In the end he concludes: “the market can be whatever you need it to be.” (p. 135)
Andrew Simms (1965 -) writing in The Guardian, Economics is a failing discipline doing great harm – so let’s rethink it (2019-08-03) begins, “Something is killing conventional economics and it’s probably an inside job. Reliance on abstract mathematics and absurd assumptions has brought the discipline into disrepute, even if politics and policy are guided by the ghosts of its teaching.”
He frets that the concept of markets has become so deeply entrenched that decisions escape scrutiny. In particular, Simms wants people to understand that there are a large number of impossible assumptions underlying economic (equilibrium) models that are not widely known. These assumptions include the following falsitudes: 1. everybody knows everything; 2. there are an infinite number of companies; 3. there are no barriers to setting up a business; 4. any product can stand in for any other (he suggests, a banana for a tractor); and 5. crucially, there are no “externalities” (economic speak for “consequences”) from production or consumption.
The reality of today’s market based economic system, is that it is unsustainable. Ecological debt refers to situations where economies operate beyond environmental thresholds. Overshoot day, marks the day each year when the world is estimated to exceed its ecological capacity. In 2019, this was 2019-07-29. This is 209 days/ 57% into the year.
Ganesh Sitaraman is Professor of Law at Vanderbilt Law School and the author of The Crisis of the Middle-Class Constitution (2017). Here, he argues that the American Constitution requires both a political and an economic system, with a dominant middle class and limited inequality. According to Sitaraman, this inspires a sense of shared purpose and shared fate, without which the system of government will fall apart. A short version of Sitaraman’s arguments can be found here. It (or the book) is worth reading because there are strong indications that a plutocracy has replaced democracy in USA, and elsewhere in the world.
This contention is supported by economist Joseph Stiglitz (1943 – ) who claimed, in 2011, that the United States is increasingly ruled by the wealthiest 1%. This view is supported by political scientists Martin Gilens (Princeton University) and Benjamin Page (Northwestern University). They stated in 2014 that “analyses suggest that majorities of the American public actually have little influence over the policies our government adopts.”
There is some indication of a pushback against these undemocratic tendencies. Two important authors here are Rutger Bregman (1988 – ) and Kate Raworth (1970 – ).
Rutger Bregman’s Utopia for realists: How We Can Build the Ideal World (2016), promotes a more equitable life based on three core ideas: a universal and unconditional basic income paid to everybody, a fifteen hour work week, and open borders throughout the world with the free flow of people. It was originally written as articles in Dutch for the online journal De Correspondent. Interestingly, an English version of The Corresponent will start publication on 2019-09-30.
In 2017, Kate Raworth published Doughnut Economics: Seven Ways to Think Like a 21st Century Economist, which is a counter-proposal to mainstream economic thinking that formulates conditions for a sustainable economy. However, the first iteration of the Doughnut was published as a discussion paper by Oxfam in 2012.
Among Raworth’s ecological concerns are: climate change, ocean acidification, chemical pollution, nitrogen and phosphorus loading, freshwater withdrawals, land conversion, biodiversity loss, air pollution and ozone layer depletion. In terms of the social foundation, she is concerned with energy, water, food, health, education, income and work, peace and justice, that people have a political voice, that there is social and gender equality, housing and networks.
“The essence of the doughnut: a social foundation of well-being that no one should fall below, and an ecological ceiling of planetary pressure that we should not go beyond. Between the two lies a safe and just space for all.” (p. 18)
The seven ways are:
“First, change the goal… [M]eeting the human rights of every person within the means of our life-giving planet. And that goal is encapsulated in the concept of the doughnut.” (p. 29)
“Second, see the big picture…. It is time to draw the economy anew, embedding it within society and within nature, and powered by the sun.” (p. 31)
“Third, nurture human nature…. [W]e are social, interdependent, approximating, fluid in values, and dependent upon the living world.” (p. 31)
“Fourth, get savvy with systems…. A far smarter starting point for understanding the economy’s dynamism is systems thinking, summed up with a simple pair of feedback loops.” (p. 31)
“Fifth, design to distribute…. There are many ways to design economies to be far more distributive of the value that they create – an idea best represented as a network of flows. It means going beyond redistributing income to exploring ways of redistributing wealth, particularly the wealth that lies in controlling land, enterprise, technology, knowledge, and the power to create money.” (p. 32)
“Sixth, create to regenerate…. This century needs economic thinking that unleashes regenerative design in order to create a circular – not linear – economy, and to restore humans as full participants in Earth’s cyclical processes of life.” (p. 32)
“Seventh, be agnostic about growth… explore how economies that are currently financially, politically and socially addicted to growth could learn to live with or without it.” (p. 32 – 33)
Activity
Gabby Hinsliff, writing in the Guardian, advises people to shop less, live more and save the planet (2019-08-31). What is your advice for making this planet more sustainable? Are you going to follow this advice, yourself? Why/ why not?
Nøkkelord 035 Marked
I sitt første avsnitt, der han skriver om markedet, bemerker John Patrick Leary: “Det er påfallende at et konsept som er så sentralt i den politiske og økonomiske diskursen fra slutten av det tjuende og begynnelsen av det tjueførste århundre, er så promiskuøst brukt og unnvikende definert. ” (s. 132) Til slutt konkluderer han: “markedet kan være det som du trenger det å være.” (s. 135)
Andrew Simms (1965 -) skriver i The Guardian, Economics is en sviktende disiplin som gjør stor skade – så la oss revurdere den (2019-08-03) begynner, “Noe dreper konvensjonell økonomi og det er sannsynligvis en innsides arbeid. Avhengighet av abstrakt matematikk og absurde antagelser har ført faget til vanære, selv om politikk blir styrt av fagets spøkelser.”
Han bekymrer seg for at konseptet med markeder er blitt så dypt forankret at beslutninger slipper unna gransking. Spesielt ønsker Simms at folk skal forstå at det er et stort antall umulige forutsetninger som ligger til grunn for økonomiske (likevekts) modeller som ikke er viden kjent. Disse antagelsene inkluderer følgende falskheter: 1. alle vet alt; 2. det er et uendelig antall selskaper; 3. det er ingen hindringer for å etablere en virksomhet; 4. ethvert produkt kan stå i for noe annet (han foreslår, en banan for en traktor); og 5. avgjørende er det ingen “eksternaliteter” (økonomisk tale for “konsekvenser”) fra produksjon eller forbruk.
Realiteten i dagens markedsbaserte økonomiske system er at det er uholdbart. Økologisk gjeld refererer til situasjoner der økonomier opererer utenfor miljøterskler. Overskudddag markerer dagen for hvert år hvor verden anslås å overstige sin økologiske kapasitet. I 2019 var dette 2019-07-29. Dette er dag 209 / 57% inn i året.
Ganesh Sitaraman er professor i jus ved Vanderbilt Law School og forfatter av The Crisis of the Middle-Class Constitution = Middelklassens grunnlovs krise (2017). Her argumenterer han for at den amerikanske grunnloven krever både et politisk og et økonomisk system, med en dominerende middelklasse og begrenset ulikhet. I følge Sitaraman inspirerer dette til en følelse av felles formål og delt skjebne, uten at regjeringssystemet vil falle fra hverandre. En kort versjon av Sitaramans argumenter finner du her. Det (eller boka) er verdt å lese fordi det er sterke indikasjoner på at et plutokrati har erstattet demokratiet i USA, og andre steder i verden.
Denne påstanden støttes av økonomen Joseph Stiglitz (1943 -) som hevdet, i 2011, at USA i økende grad styres av de rikeste 1%. Dette synet støttes av statsvitere Martin Gilens (Princeton University) og Benjamin Page (Northwestern University). De uttalte i 2014 at “analyser antyder at majoriteten av de Amerikansk offentlighet har faktisk liten innflytelse på politikken vår regjering vedtar. “
Det er en viss indikasjon på et tilbakeslag mot disse udemokratiske tendensene. To viktige forfattere her er Rutger Bregman (1988 -) og Kate Raworth (1970 -).
Rutger Bregmans Utopia for Realister: Gratis penger til alle, 15 timers arbeidsuke og en verden uten grenser (2017), oversatt av Rune R. Moen fremmer et mer rettferdig liv basert på tre kjerneideer: en universell og ubetinget grunninntekt betalt til alle, en femten time arbeidsuke, og åpne grenser over hele verden med fri flyt av mennesker. Det ble opprinnelig skrevet som artikle på nederlandsk for online tidsskriftet De korrespondent. Interessant nok vil en engelsk versjon av The Corresponent starte publisering 2019-09-30.
I 2017 publiserte Kate Raworth Doughnut Economics: Seven Ways to Think Like a 21st Century Economist = Smultring økonomi: Syv måter å tenke som en økonom fra det 21. århundre, som er et motforslag til mainstream økonomisk tenkning som formulerer betingelser for en bærekraftig økonomi. Den første iterasjonen av boka ble imidlertid publisert som et diskusjonsnotat av Oxfam i 2012.
Blant Raworths økologiske bekymringer er: klimaendringer, havforsuring, kjemisk forurensning, belastning av nitrogen og fosfor, uttak av ferskvann, konvertering av land, tap av biodiversitet, luftforurensning og nedbryting av ozonlaget. Når det gjelder det sosiale grunnlaget, er hun opptatt av energi, vann, mat, helse, utdanning, inntekt og arbeid, fred og rettferdighet, at folk har en politisk stemme, at det er sosial og kjønns likestilling, bolig og nettverk.
“Essensen av smultringen: et sosialt grunnlag for velvære som ingen skal falle under, og et økologisk tak for planetarisk press som vi ikke skal gå lenger enn. Mellom de to ligger en trygg og rettferdig plass for alle. ”(S. 18)
De syv måtene er:
“Først må du endre målet… Møte menneskerettighetene til enhver person i form av vår livgivende planet. Og det målet er innkapslet i begrepet smultring.” (s. 29)
“For det andre, se det store bildet…. Det er på tide å trekke økonomien på ny, legge den inn i samfunnet og i naturen og drives av solen.” (s. 31)
“For det tredje, pleie menneskets natur…. Vi er sosiale, avhengige av hverandre, tilnærmende, flytende i verdier og avhengige av den levende verden. ” (s. 31)
“For det fjerde, bli skyndige med systemer…. Et langt smartere utgangspunkt for å forstå økonomiens dynamikk er systemtenking, oppsummert med et enkelt par tilbakemeldingsløkker.” (s. 31)
“Femte, design for å distribuere…. Det er mange måter å utforme økonomier for å sørge for en mer rettferdig fordeling av verdien de skaper – en ide som best er representert som et nettverk av strømmer. Det betyr å gå utover å omfordele inntekter til å utforske måter å omfordele formue på, særlig formuen som ligger i å kontrollere land, foretak, teknologi, kunnskap og makten til å skape penger.” (s. 32)
“For det sjette, opprett for å gjenopprette…. Dette århundret trenger økonomisk tenkning som slipper løs regenerativ design for å skape en sirkulær – ikke lineær – økonomi, og for å gjenopprette mennesker som fulle deltakere i jordens sykliske livsprosesser.” (s. 32)
“Syvende, vær agnostisk om vekst … utforske hvordan økonomier som for tiden er økonomisk, politisk og sosialt avhengige av vekst kan lære å leve med eller uten den.” (s. 32 – 33)
Aktivitet
Gabby Hinsliff, som skriver i Guardian, råder folk til handle mindre, lev mer og redd planeten (2019-08-31). Hva er ditt råd for å gjøre denne planeten mer bærekraftig? Skal du følge dette rådet, selv? Hvorfor/ hvorfor ikke?
Safa & Marwa, after they were successfully separated at Great Ormond Street Hospital, in several operations, totalling 50 hours. (Photo: geminiuntwined.org)
John Patrick Leary informs us that “[a] maker is an artisan without the history of class consciousness; making is the countercultural ethos of DIY, minus the home repair; it is crafting with more technology and fewer women.” (p. 129) Yes, in this weblog post there will be fewer females, none in fact, with the exception of Safa and Marwa, unfortunately. Yes, makerism sounds incredibly dull, but some people manage to invest it with life-giving power.
Safa and Marwa were born craniopagus twins = joined at the head, in 2017. The twins moved to the UK, arriving in 2018-08. A team led by surgeons Owase Jeelani and David Dunaway of Great Ormond Street Hospital (GOSH), UK, separated them. Surgery was delayed due to a lack of funding, so the twins were older than ideal. The first stage of separation was undertaken on 2018-10-15, with this surgery lasting 10 hours. The next stage of separation was 4 weeks later on 2018-11-12. The surgery was more complicated and lasted 22 hours. Tissue expanders were inserted on 2019-01-11. The final separation was undertaken on 2019-02-11. This surgery lasted some 14 hours. The girls were discharged from hospital on 2019-07-01.
The girls were separated with the help of advanced technologies including 3D-printing: Imaging, 3D modeling and 3D printing allowed surgeons to plan their operation in much greater detail than any previous separation.
These cutting-edge technologies allowed the team to make a realistic computer model of the anatomy of the children and to plan surgeries in advance. Using traditional scans, 3D models of the twins’ brains, skulls and skin were made allowing the team to try out different strategies for operating, and to discover likely dangers given the twins’ unique anatomical structures. 3D printed models allowed the surgeons to hold the girls’ skull (yes, singular) in their hands and study it more closely.
GOSH’s 3D technician Kok Yean Chooi printed models of the skull in soft plastic, to plan how to divide the layer of skin between Safa and Marwa’s shared skull.Virtual reality was used to investigate the girls’ vascular system.
Activity
How would you want to use modern technology to improve the world?
Nøkkelord 034 Håndverker
John Patrick Leary informerer oss om at “[en] maker = en som lager noe med moderne teknologi, er en håndverker uten historien om klassebevissthet; to make = å lage noe er den motkulturelle ideologi til gjør-det-sev, minus hjemmereparasjoner; den bruker mer teknologi men færre kvinner deltar.” (s. 129) Ja, i dette blogginnlegget vil det være færre kvinner, faktisk ingen, med unntak av Safa og Marwa, dessverre. Ja, makerisme høres utrolig kjedelig ut, men noen klarer å investere det med livgivende kraft.
Safa og Marwa ble født craniopagus-tvillinger = tvillinger med hodene “smeltet sammen”, i 2017. Tvillingene flyttet til Storbritannia i 2018-08. Et team ledet av kirurger Owase Jeelani og David Dunaway fra Great Ormond Street Hospital (GOSH), Storbritannia, skilte dem fra hverandre. Kirurgi ble forsinket på grunn av manglende finansiering, så tvillingene var eldre enn ideelle. Det første separasjonsstadiet ble gjennomført 2018-10-15. Dette kirurgisk inngrep varte i 10 timer. Neste trinn i separasjonen var 4 uker senere 2018-11-12. Inngreppet var mer komplisert og varte i 22 timer. Vevsutvidere ble satt inn den 2019-01-01. Den endelige separasjonen ble gjennomført i løpet av 2019-02-11. Denne operasjonen varte i 14 timer. Jentene ble utskrevet fra sykehus i løpet av 2019-07-01.
Jentene ble separert ved hjelp av avanserte teknologier inkludert 3D-utskrift : Imaging, 3D-modellering og 3D-utskrift tillot kirurger å planlegge inngrep i mye større detalj enn noen tidligere separasjon.
Disse nyskapende teknologiene gjorde det mulig for teamet å lage en realistisk datamodell av barnas anatomi og planlegge operasjoner på forhånd. Ved hjelp av tradisjonelle skanninger ble 3D-modeller av tvillingenes hjerner, hodeskaller og hud laget, slik at teamet kunne prøve ut forskjellige strategier for inngreppet, og å oppdage sannsynlige farer gitt tvillingenes unike anatomiske strukturer. 3D-trykte modeller tillot kirurgene å holde jentenes hodeskalle (ja, entall) i hendene og studere den nærmere.
GOSHs 3D-tekniker Kok Yean Chooi trykte modeller av hodeskallen i myk plast for å planlegge hvordan man kunne dele hudlaget mellom Safa og Marwas felles hodeskal. Virtual reality = virtuell virkelighet ble brukt til å undersøke jentenes sirkulasjonssystem.
Aktivitet
Hvordan vil du bruke moderne teknologi for å forbedre verden?
One of about 100 Google autonomous vehicles, assembled by Roush Enterprises with equipment from Bosch, ZF Lenksysteme, LG and Continental. These were later rebadged as Waymo vehicles, as shown. (Photo: Waymo)
John Patrick Leary refers to the adjective and noun lean, as in devoid of fat. He excludes the verb, to incline or bend from a vertical position. Neither it, nor Sheryl Sandberg (1969 – ), the author of Lean In: Women, Work, and the Will to Lead (2013) are mentioned further in this weblog post.
Lean production first emerges as a phrase in 1988 by John Krafcik (1961 – ) in a study about the future of the automobile, Triumph of the Lean Production System that was published in Sloan Management Review. Lean production referred specifically to the Toyota Production System. James P. Womack (1948 – ), Krafcik’s thesis supervisor at MIT, then popularized lean in: Daniel Roos, James P. Womack, Daniel T. Jones, The Machine That Changed the World : The Story of Lean Production (1991).
If one looks at contemporary light vehicle manufacturing, it seems to be going the way economic theory says it should. Competition between manufacturers, reduces prices so that nobody can make excessive profits. The only way profits can be maintained is if the company has some form of monopoly. A brand name used to be enough. These days, other forms of intellectual property, such as in a suite of patents, are necessary. The two most promising areas are: battery/ electrical storage and propulsion technology, and, autonomous vehicle technology.
Mistakes can result in bankruptcy, even for large manufacturers. The light-vehicle manufacturing group that seems best positioned to survive anno 2019 is, in fact, one of the ones that made the biggest mistakes – putting illegal defeat devices on their diesel vehicles to disguise illegal/ excessive emissions – Volkswagen.
As for Toyota – not so much, despite its lean manufacturing. Toyota has gambled on hydrogen and hybrids. Brock’s prophecy: Both of these strategies will fail. Hydrogen technology has not scaled well, over the past twenty years, while hybrids require vehicles to be equipped with two means of propulsion = unnecessary expense, where one would do.
After earning a mechanical engineering degree at Stanford University, John Krafcik worked in traditional automotive manufacturing for several decades. First, at New United Motor Manufacturing, Inc., a joint venture between General Motors and Toyota. Then he took his master’s degree and worked at MIT’s International Motor Vehicle Program as a lean production researcher and consultant, studying 90 manufacturing plants in 20 countries, comparing their productivity and quality. Much of this work was presented in The Machine That Changed the World. In 1990, Krafcik moved to Ford Motor Company where he held several positions, including chief engineer for the Ford Expedition and Lincoln Navigator and chief engineer for truck chassis engineering. In 2004, he moved to Hyundai Motor America as vice president for product development and strategic planning, then become president and CEO of Hyundai Motor America. This was a period of record sales and increased US market share for Hyundai.
Krafcik became president of True Car, Inc. and served on its board, starting in 2014. True Car is an automotive pricing and information website for new and used car buyers and dealers.
Google hired Krafcik to head its self-driving car unit in September 2015, as it struggled to build relationships with automotive manufacturers. In December 2016, the self-driving car unit was spun off as its own company, Waymo, and made a subsidiary of Google’s parent, Alphabet, with Krafcik as CEO.
Krafcik has told auto makers that Waymo’s goal is to make better drivers, not cars. His focus is to commercialize Waymo’s autonomous technology with respect to ride sharing, trucking, urban last-mile solutions and passenger cars.
Waymo does not have any factories, so there is no need for Waymo to restrict production to the size of a single factory. The more autonomous vehicles that can be sold with Waymo technology, the better for Waymo.
The International Society of Automotive Engineers has defined six levels of autonomy: 0 = no automation (human drives it); 1 = driver assistance (hands on the steering wheel); 2 = partial automation (hands off the steering wheel, eyes on the road); 3 = conditional automation (hands off, eyes off the road – sometimes); 4 = high automation (hands off, eyes off, mind off the road – sometimes); 5 = full automation (steering wheel is optional).
In 2017, Waymo unveiled new technology that can be fitted to any vehicle. This is packaged into a Waymo Driver product. These technologies include sensors and chips that are less expensive to manufacture, cameras that improve visibility, and wipers that clear the lidar system. This means that Waymo manufactures a suite of self-driving hardware developed in-house that reduce Waymo’s dependence on external suppliers, and to efficiently integrate its technology to the hardware. In 2009, Waymo spent $75 000 for each lidar system from Velodyne. By 2017, that cost was $7 500 using its own technology.
This technology provides full autonomy with sensors that give 360 degree views, long-range lasers that detect objects up to 300 meters away, short-range lasers that detect and focus on objects near the vehicle, radar to see around vehicles and track objects in motion. Inside there are control buttons for riders to activate: Help, Lock, Pull over and Start ride.
Waymo uses Carcraft, named after the video game World of Warcraft, a virtual world where Waymo can simulate driving conditions. Inside Carcraft, 25 000 virtual self-driving cars navigate through models of Austin, Texas, Mountain View, California, Phoenix, Arizona, and other cities. As of 2019-07-11, Waymo has simulated more than 16 Tm (tera meters) = 16 billion kilometers of driving in its virtual world.
Waymo has created partnerships with AutoNation (American automotive retailer, partnered for vehicle maintenance), Avis Budget Group (vehicle rental, partnered for vehicle maintenance), Fiat Chrysler Automobiles, Intel (processors), Jaguar Land Rover, Lyft (on-demand transportation, partnered for pilot projects and product development) and Nissan-Renault-Mitsubishi.
Waymo has equipped various types of cars with the self-driving equipment: Audi TT, Fiat Chrysler Pacifica, Jaguar I-Pace, Lexus RX450h and Toyota Prius. Google also developed their own custom vehicle, about 100 of which were assembled by Roush Enterprises with equipment from Bosch, ZF Lenksysteme, LG and Continental.
At this point, a comment made by Elon Musk could be illustrative of the challenges facing autonomous vehicle technology manufacturers. Musk says a lot, but at one point he said that Tesla would stop selling cars to ordinary consumers, and restrict sales to those who can leverage self-driving characteristics to drive profit maximization.
In a thought experiment this is like saying that while a Model 3/E might have a price of $50 000, in the hands of a taxi medallion owner it is worth, say, $300 000. So, as this thought experiment continues, Tesla might be willing to sell the vehicle for, say, $150 000, and split the income/ profit with the medallion owner. In a monopoly situation this might even work. Unfortunately, there is no monopoly for autonomous vehicles … yet, and probably not in the future. Different companies are using different technologies to achieve the same end. In fact, there could be companies might have an interest in ensuring that Tesla is unable to sell a single autonomous vehicle.
While medallion owner taxi companies are being economically threatened by on-demand transportation companies, the bigger future threat is that of autonomous vehicles that no longer have to pay drivers. Waymo is pioneering this with their Waymo One, currently available in Phoenix, Arizona. This type of transportation service is increasingly being referred to as Mobility-as-a-Service.
Tesla and Waymo are not alone in their quest to provide autonomous technology. If one artificially restricts discussion to companies beginning with A, there are three companies that will discussed: Apollo, Apple and Aurora.
Apollo is not only a god of healing, music, light – including the sun, music, plague, poetry, prophecy and/or truth and more. It is also open-source technology, that offers opportunites for collaboration. This contrasts with much autonomous vehicle technology that is primarily proprietary, with several high-tech and/or automotive manufacturing companies wanting to be the first to deliver a successful solution. Once these companies realize that they will not be in either first or second place, they reluctantly see collaboration as the only meaningful way to proceed.
Apollo has its origins with Baidu, a Chinese multinational technology company specializing in Internet-related services and products, and artificial intelligence. It claims to be an open and secure autonomous driving platform with a flexible architecture. It was launched in July 2017, as an open source project (under the Apache 2.0 license), that dreams of becoming the Android of the auto industry.
The ApolloScape dataset is regarded as a key to its solution. It uses 26 predefined semantic terms to classify what the system sees and how it reacts to its environment. It gives developers access to a complete set of service solutions and open source codes that can enable a software engineer to convert a modern vehicle into an autonomous vehicle in about two weeks of work.
With Baidu as a founding member of the Linux Foundation’s LF Deep Learning Foundation, Apollo will benefit from open source innovation in artificial intelligence, machine learning, and deep learning. It will also be able to leverage work with Berkeley DeepDrive, whose mission is to merge deep learning with automotive perception.
Apollo partners including Bosch, Daimler, Delphi, Ford, Hyundai, Jaguar Landrover, Microsoft, Nvidia, TomTom, and others. Many different computing platforms, and cost-effective sensors are supported. Current offerings from apollo.auto include: game engine based vehicle simulation; sensor-unit pre-order, free Udacity based course on self-driving cars.
Apple distinguishes itself by its proprietary hardware, attempting to force users into an Apple ecosystem. This has been a successful strategy that led to two decades of growth. This growth stopped in 2019-01. By 2019-07-30 it announced a third consecutive quarter of declining net income. Apple has money, but after the death of Steve Jobs in 2011, Apple initially relied on inertia, but lost its ability to change direction, except to say that it wanted something big to augment cell phones. Wanting is not the same as getting.
Titan is the code name for Apple’s electric car project. Details are vague, and the reader is referred to Wikipedia for more information. According to this source, 5 000 engineers work on Project Titan. In 2019-01, 200 of these, working with autonomous vehicles, were fired.
Drive was started in 2015 by a group of Stanford University’s Artificial Intelligence Lab graduate and PhD students. The group initially worked to develop a retrofit kit to add their autonomous driving system to existing cars. It uses artificial intelligence to make self-driving systems for cars, and was the second company to remove the safety driver from its autonomous vehicles.
In May 2018, Drive announced a pilot program in Frisco, Texas to test the company’s vehicles in its first application of a passenger carrying service available to the general public. Yet, by 2019-06, it announced it planned to cease operations, shortly before Apple announced that it had acquired it for Project Titan.
The future for Project Titan does not look bright. Tesla has pioneered and field tested much of electric and autonomous vehicle technology, and even made some of it available under open-source licences. This narrows the scope of opportunity for other companies, such as Apple, wanting to profit from proprietary solutions. One wonders if Apple does not fully realize that its investment in autonomous technology is, at this juncture, a sunk cost, that may not earn income in the future.
In contrast to Apple, with no vehicle manufacturing facilities, and to Tesla, with a factory in Freemont, California, the Volkswagen Group has 100 plants in 27 countries. In 2018 it sold 10 083 000 vehicle throughout the world, making it the largest manufacturing group. For the Volkswagen Group, the marginal cost of producing one more self-driving vehicle is extremely low.
In 2005, a Volkswagen Electronics Research Lab – Stanford University team led by Sebastian Thrun, “won” the 2005 DARPA Grand Challenge using Stanley, a standard European diesel model Volkswagen Touareg with a “drive by wire” control system which could be adapted to be run directly from an on-board computer. This competition is widely considered the dawn of the automated vehicle era. Prior to working at Stanford, Thrun worked at Carnegie Mellon University, known for its computer science department, and its advanced work on artificial intelligence and machine learning.
The 2007 DARPA Urban Grand Challenge driverless car competition, was more demanding, requiring teams to navigate a vehicle autonomously across a desert landscape and then a fabricated city. This was won by a Carnegie Mellon University team led by Chris Urmson.
Aurora Innovation was founded by Chris Urmson, with Sterling Anderson, the former director of Tesla Autopilot and Drew Bagnell, Uber’s former autonomy and perception lead in 2017. Aurora is focused on autonomous vehicle software, data and hardware, but not vehicles. It aims to apply machine learning to the motion planning and perception components of autonomy simultaneously.
Aurora Innovation announced strategic partnerships for Mobility-as-a-Service (MaaS) with Hyundai/ Kia, then – more importantly – with Volkwagen. Aurora and Volkswagen then announced that they are working with the City of Hamburg to develop autonomous technology. Testing in an urban environment is necessary to progress automated driving. An important aspect of this work is to gain insights into urban infrastructure requirements.
Cities have to cater to many different groups of users, not just cars and their drivers. If cars are to be allowed to use cities in the future, systems have to be built that take into consideration other users. Part of this should be a digital ecosystem that enables vehicles to communicate with traffic lights and a traffic management systems, as well as with one another.
Volkswagen and the city of Hamburg are collaborating to build a nine kilometer test loop through the downtown area. Among other features the city is installing intelligent traffic signals that are capable of two-way communications with the test vehicles.
The real challenge with autonomous vehicles has to do with the urban (and not-so urban) landscape. Is the city for vehicles or for people? How much should transportation be allowed to dominate? Who is going to ensure that the externalities (disadvantages that a user generates, such as various forms of pollution, including noise, toxins released into the atmosphere, physical injury, stress, etc.) are corrected and paid for by the polluter?
Activity
Much of the writing on autonomous vehicles assumes that these vehicles will dominate much of the urban transportation infrastructure. Reflect on this, and how you would want to see transportation develop. In addition, focus on the needs of non-driving groups such as children, the disabled and the elderly.
Nøkkelord 033 Veltrimmet
John Patrick Leary refererer til adjektivet og substantivet lean = veltrimmet/ slank/ mager, som i blottet for fett. På engelsk har ordet også en annen betydning, verbet, å skråstille seg eller bøye seg fra en vertikal stilling. Her skal man bruke veltrimmet.
Veltrimmet produksjon fremstår først som en setning i 1988 av John Krafcik (1961 -) i en studie om bilens fremtid, Triumph of the Lean Production System som ble publisert i Sloan Management Review. Veltrimmet produksjon henviste spesielt til Toyota Production System. James P. Womack (1948 -), Krafciks oppgaveveileder ved MIT, popularisert begreppet veltrimmet produksjon i: Daniel Roos, James P. Womack, Daniel T. Jones,The Machine That Changed the World : The Story of Lean Production = Maskinen som forandret verden: Historien om Veltrimmet Produksjon (1991).
Om man ser på moderne produksjon av lette kjøretøyer, ser det ut til å gå slik den økonomiske teorien sier at den skal. Konkurranse mellom produsenter, reduserer prisene slik at ingen kan øke fortjenesten. Den eneste måten overskudd kan opprettholdes er om selskapet har en form for monopol. Et merkenavn pleide å være nok. I disse dager er andre former for åndsverk, for eksempel en pakke patenter, nødvendig. De to mest lovende områdene er: batteri / elektrisk lagring og fremdriftsteknologi, og autonom kjøretøyteknologi.
Feil kan føre til konkurs, selv for store produsenter. Den lette kjøretøyproduksjonsgruppen som virker best posisjonert til å overleve anno 2019, er faktisk en av dem som gjorde de største feilene – å legge ulovlige overvinnings enheter på dieselbilene sine, for å skjule ulovelige store utslipp – Volkswagen
Når det gjelder Toyota – ikke så mye, til tross for den magre produksjonsmetoden. Toyota har gamblet på hydrogen og hybrider. Brocks profeti: Begge disse strategiene vil mislykkes. Hydrogenteknologi har ikke skalert godt de siste tjue årene, mens hybrider krever at kjøretøyer er utstyrt med to fremdriftsutrustning = unødvendig kostnader.
Etter å ha gjennomført en maskiningeniørgrad ved Stanford University, jobbet John Krafcik i tradisjonell bilindustri i flere tiår. Først hos New United Motor Manufacturing, Inc., et joint venture mellom General Motors og Toyota. Deretter tok han sin mastergrad og jobbet ved MITs International Motor Vehicle Program som en veltrimmet produksjonsforsker og konsulent, der han studerte 90 produksjonsanlegg i 20 land, og sammenlignet produktivitet og kvalitet. Mye av dette arbeidet ble presentert i Maskinen som forandret verden . I 1990 flyttet Krafcik til Ford Motor Company hvor han hadde flere stillinger, inkludert sjefingeniør for Ford Expedition og Lincoln Navigator og sjefingeniør for bilens understell. I 2004 flyttet han til Hyundai Motor America som visepresident for produktutvikling og strategisk planlegging, og ble deretter president og administrerende direktør i Hyundai Motors America. Dette var en periode med rekord omsetning og økt amerikansk markedsandel for Hyundai.
Krafcik ble så president i True Car, Inc. og fungerte i styret, med start i 2014. True Car er et nettsted for pris og informasjon for kjøpere av nye og brukte biler, samt forhandlere.
Google ansatt Krafcik til å lede sin selvkjørende bilenhet i september 2015, da den slet med å bygge relasjoner med bilprodusenter. I desember 2016 ble den selvkjørende bilenheten spunnet av som sitt eget selskap, Waymo, og lagt som datterselskap av Googles forelder selskap, Alphabet, med Krafcik som administrerende direktør.
Krafcik har fortalt bilprodusenter at Waymos mål er å produsere bedre sjåfører, ikke flere biler. Fokuset hans er å kommersialisere Waymos selvkjørende teknologi med hensyn til riddeling, lastebiler, urban siste-kilometer-løsninger og personbiler.
Waymo har ingen fabrikker, så det er ikke behov for Waymo å begrense produksjonen til størrelsen på en enkelt fabrikk. Jo flere selvkjørende kjøretøy som kan selges med Waymo-teknologi, jo bedre er det for Waymo.
The International Society of Automotive Engineers = Den internasjonale organisasjonen av bilingeniører har definert seks nivåer av autonomi: 0 = ingen automatisering (mennesker kjører bilen); 1 = førerassistanse (hendene på rattet); 2 = delvis automatisering (hendene fra rattet, øynene på veien); 3 = betinget automatisering (hender av, øyne utenfor veien – noen ganger); 4 = høy automatisering (hendene av, øynene av, tankene utenfor veien – noen ganger); 5 = full automatisering (rattet er valgfritt).
I 2017 avduket Waymo ny teknologi som kan monteres på ethvert kjøretøy. Dette er pakket inn i et Waymo Driver-produkt. Disse teknologiene inkluderer sensorer og chips som er rimeligere å produsere, kameraer som forbedrer synligheten, og viskere som renser lidarsystemet. Dette betyr at Waymo produserer en pakke med selvkjørende maskinvare utviklet internt som reduserer Waymos avhengighet av eksterne leverandører, og for å effektivt integrere sin teknologi. I 2009 brukte Waymo 75 000 dollar for hvert lidar-system fra Velodyne. I 2017 var kostnaden 7 500 dollar ved å bruke sin egen teknologi.
Denne teknologien gir full autonomi med sensorer som gir 360 graders visninger, langdistanselaser som oppdager objekter opp til 300 meter unna, kortdistanselaser som oppdager og fokuserer på objekter i nærheten av kjøretøyet, radar å se rundt kjøretøyer og spore gjenstander i bevegelse. Inni er det kontrollknapper for passasjerene å aktivere: Hjelp, lås bilen, parker bilen og start.
Waymo bruker Carcraft, oppkalt etter videospillet World of Warcraft, en virtuell verden der Waymo kan simulere kjøreforholdene. Inni Carcraft navigerer 25 000 virtuelle selvkjørende biler gjennom modeller av Austin, Texas, Mountain View, California, Phoenix, Arizona og andre byer. Fra 2019-07-11 har Waymo simulert mer enn 16 Tm (tera meter) = 16 milliarder kilometer kjøring i sin virtuelle verden.
Waymo har opprettet partnerskap med AutoNation (amerikansk bilforhandler, inngått samarbeid om bilvedlikehold), Avis Budget Group (bilutleie, inngått samarbeid om bilvedlikehold), Fiat Chrysler Automobiles, Intel (prosessorer), Jaguar Land Rover, Lyft (på- etterspør transport, inngått samarbeid med pilotprosjekter og produktutvikling) og Nissan-Renault-Mitsubishi.
Waymo har utstyrt forskjellige typer biler med selvkjørende utstyr: Audi TT, Fiat Chrysler Pacifica, Jaguar I-Pace, Lexus RX450h og Toyota Prius. Google utviklet også sitt eget tilpassede kjøretøy, hvorav rundt 100 ble satt sammen av Roush Enterprises med utstyr fra Bosch, ZF Lenksysteme, LG og Continental.
På dette tidspunktet kan en kommentar fra Elon Musk illustrere utfordringene som autonome produsenter av bilteknologi står overfor. Musk sier mye, men på et tidspunkt sa han at Tesla ville slutte å selge biler til vanlige forbrukere, og begrense salget til de som kan utnytte selvkjørende egenskaper for å drive gevinstmaksimering. I et tankeeksperiment er dette som å si at mens en Model 3 / E kan ha en pris på US$ 50 000, i hendene på en drosemedaljeeier, er det verdt, si, US$ 300 000. Så da dette tankeeksperimentet fortsetter, kan Tesla være villig til å selge kjøretøyet for, for eksempel, 150 000 dollar, og dele inntekten/ overskuddet med medaljeeieren. I en monopolsituasjon kan dette til og med virke. Dessverre er det ikke monopol for autonome kjøretøy … ennå, og sannsynligvis ikke i fremtiden. Ulike selskaper bruker forskjellige teknologier for å oppnå samme mål. Faktisk kan det være selskaper som kan ha en interesse i å sikre at Tesla ikke er i stand til å selge et enkelt autonomt kjøretøy.
Mens drosjeselskaper av medaljongseiere blir truet økonomisk av transportfirmaer på forespørsel, er den større fremtidige trusselen den av autonome kjøretøy som ikke lenger trenger å betale sjåfører. Waymo pionerer dette med sin Waymo One, som for tiden er tilgjengelig i Phoenix, Arizona. Denne typen transporttjenester blir i økende grad omtalt som Mobility-as-a-Service.
Tesla og Waymo er ikke alene om deres søken etter å gi autonom teknologi. Om man kunstig begrenser diskusjonen til selskaper som begynner med A, er det tre selskaper som er viktig: Apollo, Apple og Aurora.
Apollo er ikke bare en gud for helbredelse, musikk, lys – inkludert sol, musikk, pest, poesi, profetier og / eller sannhet og mer. Det er også åpen kildekode-teknologi, som gir muligheter for samarbeid. Dette står i kontrast til mye autonom kjøretøyteknologi som først og fremst er proprietær, med flere høyteknologiske og / eller bilindustribedrifter som ønsker å være de første til å levere en vellykket løsning. Når disse selskapene innser at de ikke vil være på hverken først eller annen plass, ser de motvillig samarbeid som den eneste meningsfulle måten å fortsette på.
Apollo har sin opprinnelse med Baidu, et kinesisk multinasjonalt teknologiselskap som spesialiserer seg på internettrelaterte tjenester og produkter, og kunstig intelligens. Den hevder å være en åpen og sikker autonom kjøreplattform med en fleksibel arkitektur. Det ble lansert i juli 2017, som et åpen kildekode-prosjekt (under Apache 2.0-lisensen), som drømmer om å bli Android for bilindustrien.
Datasettet til ApolloScape blir sett på som en nøkkel til løsningen. Den bruker 26 forhåndsdefinerte semantiske termer for å klassifisere hva systemet ser og hvordan det reagerer på omgivelsene. Det gir utviklere tilgang til et komplett sett med tjenesteløsninger og åpen kildekoder som kan gjøre det mulig for en programvareingeniør å konvertere et moderne kjøretøy til et autonomt kjøretøy i løpet av to ukers arbeid.
Med Baidu som et grunnleggende medlem av Linux Foundation’s LF Deep Learning Foundation, vil Apollo dra nytte av åpen kildekodeinnovasjon innen kunstig intelligens, maskinlæring og dyp læring. Det vil også kunne utnytte arbeidet med Berkeley DeepDrive, om oppgaven er å slå sammen dyp læring med biloppfatning.
Apollo-partnere inkludert Bosch, Daimler, Delphi, Ford, Hyundai, Jaguar Landrover, Microsoft, Nvidia, TomTom og andre. Mange forskjellige databehandlingsplattformer og kostnadseffektive sensorer støttes. Nåværende tilbud fra apollo.auto inkluderer: spillmotorbasert kjøretøysimulering; forhåndsbestilling av sensorenhet, gratis Udacity-basert kurs på selvkjørende biler.
Apple utmerker seg med sin egenutviklede maskinvare, og prøver å tvinge brukere til et Apple-økosystem. Dette har vært en vellykket strategi som førte til to tiår med vekst. Denne veksten stoppet i 2019-01. I 2019-07-30 kunngjorde det et tredje kvartal på rad med synkende nettoinntekt. Apple har penger, men etter Steve Jobs’ død i 2011, stolte Apple først på treghet, men mistet evnen til å endre retning, bortsett fra å si at den ønsket noe stort å forsterke mobiltelefoner. Å ønske er ikke det samme som å få.
Titan er kodenavnet for Apples elbilprosjekt. Detaljer er vage, og leseren henvises til Wikipedia for mer informasjon. I følge denne kilden jobber 5 000 ingeniører på Project Titan. I 2019-01 fikk 200 av disse, som jobbet med autonome kjøretøyer, sparken.
Drive ble startet i 2015 av en gruppe av Stanford Universitys kunstige intelligenslabor og doktorgradsstudenter. Gruppen jobbet først med å utvikle et ettermonteringssett for å legge deres autonome kjøresystem til eksisterende biler. Den bruker kunstig intelligens for å lage selvkjørende systemer for biler, og var det andre selskapet som fjernet sikkerhetssjåføren fra sine autonome kjøretøy.
I mai 2018 kunngjorde Drive et pilotprogram i Frisco, Texas for å teste selskapets kjøretøyer i sin første anvendelse av en passasjertransporttjeneste tilgjengelig for allmennheten. I 2019-06 kunngjorde den at den planla å opphøre driften, kort tid før Apple kunngjorde at den hadde kjøpt den til Project Titan.
Framtiden for Project Titan ser ikke lys ut. Tesla har pionert og testet mye elektrisk- og autonom kjøretøyteknologi, og til og med gjort noe av det tilgjengelig under åpne-kilde lisenser. Dette begrenser muligheten for andre selskaper, som Apple, som ønsker å tjene på proprietære løsninger. Man lurer på om Apple ikke helt innser at investeringen i autonom teknologi på dette tidspunktet er en senket kostnad, som kanskje ikke vil tjene inntekter i fremtiden.
I motsetning til Apple, uten bilproduksjonsanlegg, og Tesla, med en fabrikk i Freemont, California, har Volkswagen Group 100 anlegg i 27 land. I 2018 solgte den 10 083 000 kjøretøy over hele verden, noe som gjør det til den største produsentgruppen. For Volkswagen Group er marginalkostnadene for å produsere ett mer selvkjørende kjøretøy ekstremt lave.
I 2005 “Volkswagen Electronics Research Lab – Stanford University team” ledet av Sebastian Thrun, “vant” 2005 DARPA Grand Challenge ved å bruke Stanley , en standard europeisk dieselmodell Volkswagen Touareg med en “drive by tråd “styresystem som kan tilpasses slik at det kjøres direkte fra en datamaskin om bord. Denne konkurransen blir ansett som daggryet for den automatiserte kjøretøysera. Før han jobbet ved Stanford, jobbet Thrun ved Carnegie Mellon University, kjent for sin datavitenskapelige avdeling, og sitt avanserte arbeid med kunstig intelligens og maskinlæring.
DARPA Urban Grand Challenge bilkonkurranse i 2007, var mer krevende, og krevde at lagene skulle navigere et kjøretøy autonomt over et ørkenlandskap og deretter en fabrikert by. Dette ble vunnet av et Carnegie Mellon University-team ledet av Chris Urmson.
Aurora Innovation ble grunnlagt av Chris Urmson, med Sterling Anderson, den tidligere direktøren for Tesla Autopilot og Drew Bagnell, Ubers tidligere sjef for autonomi og persepsjon i 2017. Aurora er fokusert på autonom kjøretøysprogramvare, data og maskinvare, men ikke kjøretøy. Den tar sikte på å anvende maskinlæring på bevegelsesplanleggings- og persepsjonskomponentene i autonomi samtidig.
Aurora Innovation kunngjorde strategiske partnerskap for Mobility-as-a-Service (MaaS) med Hyundai / Kia, og noe senere men – enda viktigere – med Volkwagen. Aurora og Volkswagen kunngjorde da at de samarbeider med City of Hamburg for å utvikle autonom teknologi. Testing i bymiljø er nødvendig for å få frem automatisert kjøring. Et viktig aspekt ved dette arbeidet er å få innsikt i krav til urban infrastruktur.
Byer må imøtekomme mange forskjellige brukergrupper, ikke bare biler og deres sjåfører. Om biler skal få lov til å bruke byer i fremtiden, må det bygges systemer som tar hensyn til andre brukere. En del av dette bør være et digitalt økosystem som gjør det mulig for kjøretøyer å kommunisere med trafikklys og et trafikkstyringssystem, samt med hverandre.
Volkswagen og byen Hamburg samarbeider om å bygge en testkjøring på ni kilometer gjennom sentrumsområdet. Byen er blant annet å installere intelligente trafikksignaler som er i stand til toveiskommunikasjon med testkjøretøyene.
Den virkelige utfordringen med autonome kjøretøy har å gjøre med det urbane (og ikke så urbane) landskapet. Er byen for kjøretøy eller for folk? Hvor mye skal transporten få lov til å dominere? Hvem skal sørge for at eksternalitetene (ulempene som en bruker genererer, for eksempel ulike former for forurensning, inkludert støy, giftstoffer som slippes ut i atmosfæren, fysisk skade, stress osv.) blir korrigert og betalt av forurenser?
Aktivitet
Mye av skrivingen om autonome kjøretøy forutsetter at disse kjøretøyene vil dominere mye av den urbane infrastrukturen. Reflekter over dette, og hvordan du ønsker å se transport utvikle seg. I tillegg skal du fokusere på behovene til grupper som ikke kjører som barn, funksjonshemmede og eldre.
John Patrick Leary begins his Leadership keyword with, “Every gangster, stock trader, and aspiring tough-guy’s favorite strategy manual, Sun Tsu’s The Art of War, counsels humility and generosity as the essence of leadership.”
The POTUS doesn’t seem to have read this work, or – if he has – learned anything from it. Currently, he seems to be leading the United States with a series of chants: “Send her back” is the most recent, while “Build that wall” and “Lock her up” are relegated to history. This lack of generosity has resulted in people realizing that there is a leadership vacuum, that they cannot count on government to support basic democratic principles, and that they have to take charge of their own lives.
Policing in America has historically had racial implications. The earliest forms of organized law enforcement in USA can be traced to slave patrols that tracked down escaped slaves, and overseers assigned to guard settler communities from Native Americans. In the centuries since, many law enforcement agencies directly participated in antagonizing communities of colour, or by shielding others who did.
Already on 2006-10-17, The Federal Bureau of Investigation, issued a bulletin White Supremacist Infiltration of Law Enforcement that detailed the threat of white nationalists and skinheads infiltrating police in order to disrupt investigations against fellow members and recruit other white supremacists. The bulletin was released during a period of scandal for many law enforcement agencies throughout the country, including a neo-Nazi gang formed by members of the Los Angeles County Sheriff’s Department who harassed black and Latino communities. Similar investigations revealed officers and entire agencies with hate group ties in Illinois, Ohio and Texas.
The FBI identified white supremacists in law enforcement as a concern, because of their access to both “restricted areas vulnerable to sabotage” and elected officials or people who could be seen as “potential targets for violence.” The memo also warned of “ghost skins,” hate group members who don’t overtly display their beliefs in order to “blend into society and covertly advance white supremacist causes.” “At least one white supremacist group has reportedly encouraged ghost skins to seek positions in law enforcement for the capability of alerting skinhead crews of pending investigative action against them.”
Wyoming senator Liz Cheney, daughter of former vice-president, Dick Cheney, stated: “Our opposition to our socialist colleagues, has absolutely nothing to do with their gender, with their religion, or with their race. It has to do with the content of their policies. They are wrong when they attempt to impose the fraud of socialism on the American people. They are wrong when they pursue policies that would steal power from the American people and give that power to the government.”
Clearly, this is nonsense. Ian Haney López and Heather McGhee have written, “In our diverse society, racism has been the plutocrats’ scythe, cutting down social solidarity to harvest obscene wealth and power.” The plutocrats’ fear is that Americans will unite, across racial, religious, immigration status, gender and similar divides and recognize a shared interest in taking control. At some point even the most dim-witted unemployed coal miner will realize that s/he has more in common with an undocumented immigrant, than with the elites.
On 2017-05-09, The Puget Sound John Brown Gun Club (PSJBGC) announced its founding. The day holds special significance as John Brown’s birthday. Its organizing principles include:
We stand against white supremacy;
We believe in true liberty for all people;
We stand for organized defense of our communities;
We are working class and poor people;
We are an above ground militant formation;
We stand against the nation-state and its forces which protect the bosses and the rich;
We stand against capitalism;
We stand against the wars of the rich;
We believe in the right of militant resistance;
We believe in the need for revolution.
The PSJBGC states on their website: “We Train in Defense. We legally train community members for the purpose of community defense, and we don’t rely on the state to do our work for us. We fully stand for the right of all adults who would defend themselves and their communities against far-right violence. This right includes the right to own, carry, and train with tactically useful rifles, pistols, and body armor.”
They also state that they work within communities: “We form coalitions with communities (of which many of us are a part) and organizations in our region – in particular, those from communities of color, indigenous communities, LGBTQ communities, all kinds of workers (from sex workers to tech workers), poor communities, houseless and migrant communities, religious minorities, those harmed by state violence (including prisoners), and organizations whose stated goals align with our goals.”
John Brown (1800 – 1859) was an American abolitionist, who advocated the use of armed insurrection to overthrow the institution of slavery in the United States. Historian James Loewen in, Lies My Teacher Told Me: Everything Your American History Textbook Got Wrong, noted that historians considered Brown sane until about 1890, then considered him insane until 1970, when he once again regained his sanity.
Loewen further notes, “Brown’s willingness to go to the gallows for what he thought was right had a moral force of its own. ‘It seems as if no man had ever died in America before, for in order to die you must first have lived,’ Henry David Thoreau observed in a eulogy in Boston. ‘These men, in teaching us how to die, have at the same time taught us how to live.’ Thoreau went on to compare Brown with Jesus of Nazareth, who had faced a similar death at the hands of the state.” (p. 168).
Activity
Reflect on your feelings regarding leadership at the national, state/province, county and municipal level, as well as at your own workplace. Do you feel that your “leaders” are showing humility? Do you feel that you are being treated with generosity? If not, how do you want to effect change so that the qualities you value, are being given to you?
Nøkkelord 032 Lederskap
John Patrick Leary begynner sitt nøkkelord med, “Hver gangster, aksjehandler og håpefull tøffings favorittstrategihåndbok, Sun Tsus Kunsten å krige = The Art of War , råder ydmykhet og raushet som essensen av ledelse. “
Den amerikanske presidenten ser ikke ut til å ha lest dette verket, eller – hvis han har – lært noe av det. For øyeblikket ser det ut til at han leder USA med en serie slagord som passer bedre til en fotballkamp: “Send henne tilbake” er den nyeste, mens “Bygg muren” og “Lås henne opp” er relegert til historie. Denne mangelen på raushet har resultert i at folk innser at det er et lederskapsvakuum, at de ikke kan stole på at regjeringen støtter grunnleggende demokratiske prinsipper, og at de må ta ansvar for sine egne liv.
Bruk av politi i Amerika har historisk hatt rasemessige implikasjoner. De tidligste formen for organisert politi i USA kan spores til slavepatruljer som sporet opp rømte slaver, og tilsynsmenn som ble utpekt til å vokte nybyggerfellesskap fra indianere. I århundrene siden deltok mange politivesener med direkte mål å motvirke rettigheter til den svarte befolkningen, eller ved å skjerme andre som gjorde det.
Allerede 2006-10-17 ga Federal Bureau of Investigation ut en bulletin White Supremacist Infiltration of Law Enforcement som detaljerte trusselen fra hvite nasjonalister/ skinheads som infiltrerer politiet for å forstyrre etterforskningen mot medmedlemmer og til å rekruttere andre “hvitmakt” folk. Bulletin ble utgitt i en periode med skandale for mange politi i hele landet, inkludert en nynazistisk gjeng dannet av medlemmer av Los Angeles County Sheriff’s Department som trakasserte svarte og Latino samfunn. Tilsvarende undersøkelser avdekket offiserer og hele byråer med hatgruppebånd i Illinois, Ohio og Texas.
FBI identifiserte hvite supremacists i rettshåndhevelse som en bekymring, på grunn av deres tilgang til både “begrensede områder sårbare for sabotasje” og folkevalgte eller personer som kan sees på som “potensielle mål for vold.” Notatet advarte også om “Spøkelseskinn” = ghost skins, medlemmer av hatgrupper som ikke åpenlyst viser sin tro for å “blande seg i samfunnet og skjult forhindre hvitmakt årsaker.” “Minst en hvitmakt gruppe har angivelig oppfordret spøkelsesskinn til å søke stillinger i politiet for å gi muligheter til å varsle skinhead-mannskap om avventende etterforskningstiltak mot dem.
Wyoming-senator Liz Cheney, datter av tidligere visepresident, Dick Cheney, uttalte: “Vår motstand mot våre sosialistiske kolleger har absolutt ingenting å gjøre med deres kjønn, med deres religion eller med deres rase. Det har med innholdet i retningslinjene deres å gjøre. De tar feil når de forsøker å pålegge det amerikanske folket med sosialismensbedrageri. De tar feil når de fører politikk som ville stjele makt fra det amerikanske folket og gi den makt til regjeringen. ”
Det er klart dette er tull. Ian Haney López og Heather McGhee har skrevet , “I vårt mangfoldige samfunn har rasisme vært plutokratenes ljå, og kuttet ned sosial solidaritet for å høste uanstendig rikdom og makt.” Plutokratenes frykt er at amerikanere skal forene seg på tvers av rasemessige, religiøse, innvandringsstatus, kjønn og lignende kløfter og anerkjenne en felles interesse for å ta kontroll. På et tidspunkt vil selv den svakeste arbeidsløse kullgraver innse at han / hun har mer til felles med en udokumentert innvandrer, enn med elitene.
Den 05.05.2017 kunngjorde Puget Sound John Brown Gun Club (PSJBGC) sin stiftelse. Dagen har spesiell betydning som John Browns bursdag. Organiseringsprinsippene inkluderer:
Vi står imot hvitmakt overherredømme;
Vi tror på sann frihet for alle mennesker;
Vi står for et organisert forsvar av våre samfunn;
Vi er arbeiderklasse og fattige mennesker;
Vi er en overjordisk militant formasjon;
Vi er mot nasjonsstat og dens styrker som beskytter sjefene og de rike;
Vi står imot kapitalismen;
Vi står imot krigene som de rike har støttet;
Vi tror på retten til militante motstand;
Vi tror på behovet for revolusjon.
PSJBGC uttaler på deres hjemmeside: “Vi trener i forsvar. Vi trener fellesskapsmedlemmer lovlig i form av samfunnsforsvar, og vi er ikke avhengige av at staten gjør vårt arbeid for oss. Vi står fullt og helt for retten av alle voksne som vil forsvare seg og sine lokalsamfunn mot vold til høyre. Denne retten inkluderer retten til å eie, bære og trene med taktisk nyttige rifler, pistoler og kroppsrustning. “
De oppgir også at de jobber i lokalsamfunn: “Vi danner koalisjoner med lokalsamfunn (som mange av oss er en del av) og organisasjoner i regionen vår – spesielt de fra samfunn med farger, urfolk, LHBTQ-samfunn, alle slags arbeidere (fra sexarbeidere til teknikere), fattige lokalsamfunn, husløse og migrantsamfunn, religiøse minoriteter, de som er skadet av statlig vold (inkludert fanger), og organisasjoner som har uttalte mål samsvarer med målene våre. “
John Brown (1800 – 1859) var en amerikansk avskaffelsesmann, som tok til orde for bruk av væpnet oppstand for å styrte slaveriinstitusjonen i USA. Historikeren James Loewen i, Lies My Teacher Told Me: Everything Your American History Textbook Got Wrong , bemerket at historikere anså Brown som sunn til omtrent 1890, og deretter betraktet han som sinnssyk til 1970, da han nok en gang fikk tilbake tilregneligheten .
Loewen bemerker videre, “Browns vilje til å gå til galgen for det han mente var riktig hadde en egen moralsk kraft.” Det virker som om ingen mennesker noen gang hadde dødd i Amerika før, for for å dø må du først har bodd, “observerte Henry David Thoreau i en samlivsordre i Boston. ‘Disse mennene, samtidig som de lærte oss hvordan vi skulle dø, har samtidig lært oss hvordan vi skal leve.’ Thoreau fortsatte å sammenligne Brown med Jesus fra Nasaret, som hadde blitt utsatt for et lignende dødsfall i hendene på staten. ” (s. 168).
Aktiviteter
Reflekter over følelsene dine angående ledelse på nasjonalt, stat / provins, fylkeskommunalt og kommunalt nivå, så vel som på din egen arbeidsplass. Føler du at “lederne” dine viser ydmykhet? Føler du at du blir behandlet med raushet? Hvis ikke, hvordan vil du gjøre endringer slik at egenskapene du verdsetter blir gitt til deg?
Women in Urbanism (WiU) Aotearoa = New Zealand is innovating. It is using gender mainstreaming to ensure that both men’s and women’s needs and experiences in their lived environment are considered equally. / Kvinner i urbanisme (WiU) Aotearoa = New Zealand er nyskapende. Den bruker kjønnsintegrering for å sikre at både menns og kvinnes behov og opplevelser i deres levde miljø blir vurdert likt. (Photo: Niko Elsen)
Innovation is one of the more enjoyable keywords to read about, in part because it implied different ideas at different times. For Thomas Hobbes (1588 – 1679) and Edmund Burke (1729 – 1797), it is negative, and represents an undesirable intrusion into the established order of things.
These men lived before Charles Lyell (1797 – 1875) who used natural causes to explain Earth history, and Charles Darwin (1809 – 1882) who explained the evolution of species, through a process he termed natural selection. These, and other scientists, effectively disproved James Ussher’s (1581 – 1656) contention that the world was created by divine intervention at 18:00 on 4004 BC-10-22. From now on, God was only perceived as creating the world indirectly, using the forces of evolution.
Thus, when Joseph Schumpeter (1883 – 1950) uses innovation in The Theory of Economic Development (1911), it is a much more positive term referring to a refinement of a process or a product, in contrast to invention, which was the creation of something entirely new.
Missing from the innovation keyword is any mention of creative destruction, sometimes referred to as Schumpeter’s Gale, which appears in Capitalism, Socialism and Democracy (1942). This concept came from a careful reading of Marx. Creative-destructive forces, unleashed by capitalism, would eventually lead to its demise, as a system. This well documented consequence is conveniently forgotten by those who want to extract surplus value for themselves.
Schumpeter’s creative destruction had an impact throughout the social sciences. Social Justice and the City (1973), written by David Harvey (1935 – ) continued Schumpeter’s work. In the first part, Liberal Formulations, Harvey views urban society and its problems from a liberal perspective. This part ends with liberals unable to solve urban problems, because they cannot bridge the gap between their ethical values and the social justice that is necessary to recreate the city.
In the second part, Socialist Formulations, Harvey approaches the cityscape from a Marxist dialectical perspective, in order to understand socially complex behaviors and forces related to land, industry and urbanism. Part 3, Synthesis, is short, and summarizes the significance of Marx’s ontology (= the theory of what exists), and epistemology (= the procedures and conditions that make knowledge possible), on Harvey’s theoretical formulations. The book ends with a short review of urbanism as theorized by Henri Lefebvre (1901 – 1991).
Throughout the world, women are under-represented in urban planning. Women in Urbanism Aotearoa = New Zealand was set up because of the glaring lack of women decision-makers in its urban industry (planners, architects, engineers and politicians, for example.) In New Zealand, only about 29% of architects and 14% of engineers are women. This lack of representation has a direct effect upon the urban form of cities, notably Auckland, Wellington and Christchurch in New Zealand, but more importantly it applies to most cities throughout the world.
City building has just become a competition between men to see who can build the biggest motorway or tallest tower. The biggest size, speed and spend seem to be the only things that have historically mattered to male city planners, especially those at the top.
The WiU surveyed women in New Zealand to understand how they feel about the urban environment, especially transportation networks and, most recently, speed limits. Results showed that women didn’t feel safe using transportation networks, because of the lack of safe infrastructure, and the limited support of the different modes of transportation. Women, compared to men, preferred walking to driving. Yet, most transportation networks are more oriented toward cars than pedestrians, which could be the equivalent of saying that they are built for men, not for women.
Statistics show that women walk more than men, take more regular short trips and that men are more likely to drive. Therefore, car prioritization makes road networks inequitable. Within these statistics, the more vulnerable users from minority groups suffer even greater. When cars command streets, independent mobility is diminished, while lifeless, unsafe and inactive transport options (read cars) are endorsed. A rapidly increasing world urban population in most regions of the world, has increased urban inequalities.
Women in Urbanism Aotearoa want to bring gender mainstreaming to New Zealand, embedding it in legislation, policy and cultural practices of all organizations involved in delivering urban outcomes. Gender mainstreaming ensures that both men’s and women’s needs and experiences in their lived environment are considered equally.
The ultimate outcome of this is gender equality in the home, public spaces, transport needs, accessibility and workplaces, to name a few. Gender mainstreaming is a binary way of viewing equity, and the process that would be ideal is one where any urban project or initiative had to go through an equality impact assessment so that it couldn’t discriminate against any vulnerable or disadvantaged people.
The WiU short term goal is to raise awareness nationwide that New Zealand may not be as equal as it thinks it is. It also wants to create a network that can level the playing field in industries associated with planning and can inspire women to enter these industries and then take on leadership roles
Gender mainstreaming has existed since 1985, where it was introduced at the Third World Conference on Women in Nairobi. It became part of the equality policy of The European Union in the 1990s. Yet, it has never seen many success stories. Often, it has been usurped, typically by elite women, who fashion goals in their own image, and without consultation. At other times it is just poorly implemented. What WiU is showing, is an innovative implementation of gender mainstreaming can applied at the grass roots level, in democratic countries.
Activity
To get a feel for low-level gender mainstreaming, watch this Ted talk. How can gender mainstreaming be used to promote a better a life for you? How can you encourage politicians in a jurisdiction near you, to implement gender mainstreaming? How can one prevent gender mainstreaming from being usurped by elites?
Nøkkelord 031 Innovasjon
Innovasjon er et av de morsommere nøkkelordene å lese om, delvis fordi det antydet forskjellige ideer til forskjellige tider. For Thomas Hobbes (1588 – 1679) og Edmund Burke (1729 – 1797) er det negativt, og representerer en uønsket inntrenging i tingenes etablerte rekkefølge.
Disse mennene levde før Charles Lyell (1797 – 1875) som brukte naturlige årsaker for å forklare jordhistorien, og Charles Darwin (1809 – 1882) som forklarte utviklingen av arter, gjennom en prosess han betegnet som naturlig seleksjon. Disse og andre forskere motbeviste effektivt James Ussher (1581 – 1656) om at verden ble skapt av guddommelig inngripen klokken 18:00 4004 f.Kr.-10-22. Fra nå av ble Gud bare oppfattet som å skape verden indirekte ved å bruke evolusjonens krefter.
Når Joseph Schumpeter (1883 – 1950) bruker innovasjon i sin Theory of Economic Development = økonomiskutviklings teori (1911), er det et mye mer positivt begrep som refererer til en foredling av en prosess eller et produkt, i motsetning til oppfinnelsen, som var etableringen av noe helt nytt.
En mangel i beskrivelsen av innovasjon som nøkkelord, er nærmere omtale av kreativ ødeleggelse, noen ganger referert til som Schumpeters Gale, som vises i kapitalisme, sosialisme og demokrati (1942). Dette konseptet kom fra en nøye lesning av Marx. Kreative-destruktive krefter, løsnet av kapitalismen, ville til slutt føre til dens undergang, som et system. Denne veldokumenterte konsekvensen blir lett glemt av dem som ønsker å hente ut merverdier for seg selv.
Schumpeters kreative ødeleggelse hadde innvirkning gjennom nesten alle samfunnsvitenskapene. Social Justice and the City (1973), skrevet av David Harvey (1935 -) fortsatte Schumpeters arbeid. I den første delen, Liberal Formulations, ser Harvey det urbane samfunnet og dets problemer fra et liberalt perspektiv. Denne delen ender med at liberale krefter ikke kan løse urbane problemer, fordi de ikke kan bygge bro mellom deres etiske verdier og den sosiale rettferdigheten som er nødvendig for å gjenskape byen.
I den andre delen, Socialist Formulations, nærmer Harvey seg bybildet fra et marxistisk dialektisk perspektiv, for å forstå sosialt sammensatt atferd og krefter relatert til land, industri og urbanisme. Del 3, Synthesis, er kort, og oppsummerer betydningen av Marx ‘ontologi (= teorien om det som eksisterer), og epistemologi (= prosedyrene og forholdene som gjør kunnskap mulig), på Harveys teoretiske formuleringer. Boken avsluttes med en kort gjennomgang av urbanisme som teoretisert av Henri Lefebvre (1901 – 1991).
Over hele verden er kvinner underrepresentert i byplanlegging. Kvinner i urbanisme Aotearoa = New Zealand ble satt opp på grunn av den voldsomme mangelen på kvinnelige beslutningstakere i bynæringene (planleggere, arkitekter, ingeniører og politikere, for eksempel.) I New Zealand er det bare rundt 29% av arkitekter og 14% av ingeniører som er kvinner. Denne mangelen på representasjon har en direkte effekt på den urbane formen av byer, særlig Auckland, Wellington og Christchurch i New Zealand, men enda viktigere gjelder det for de fleste byer over hele verden.
Bybygningen har nettopp blitt en konkurranse mellom menn for å se hvem som kan bygge den største motorveien eller det høyeste tårnet. Den største størrelsen, hastigheten og bruken ser ut til å være de eneste tingene som historisk har gitt betydning for mannlige byplanleggere, spesielt de som er på toppen
WiU undersøkte kvinner i New Zealand for å forstå hvordan de har det med det urbane miljøet, spesielt transportnett og senest fartsgrenser. Resultatene viste at kvinner ikke følte seg trygge ved å bruke transportnett, på grunn av mangelen på sikker infrastruktur og den begrensede støtten fra de forskjellige transportformene. Kvinner sammenlignet med menn foretrakk å gå enn å kjøre. Likevel er de fleste transportnettverk mer orientert mot biler enn fotgjengere, noe som kan være ekvivalent med å si at de er bygd for menn, ikke for kvinner
Statistikk viser at kvinner går mer enn menn, tar mer regelmessige korte turer og at det er mer sannsynlig at menn kjører. Derfor gjør bilprioritering vegnettverk ujevn. De mer utsatte brukerne fra minoritetsgrupper lider enda mer. Når biler befaler gater, reduseres uavhengig mobilitet, mens livløse, utrygge og inaktive transportalternativer (les biler ) godkjennes. En raskt økende verdensbybefolkning i de fleste regioner i verden har økt urbane ulikheter.
WiUs ønsker å bringe kjønnsintegrering til New Zealand og legge den inn i lovgivning, politikk og kulturell praksis for alle organisasjoner som er involvert i å levere urbane utfall. Integrering av kjønn sikrer at både menns og kvinnes behov og opplevelser i deres levde miljø blir vurdert likt.
Det endelige resultatet av dette er likestilling i hjemmet, offentlige rom, transportbehov, tilgjengelighet og arbeidsplasser, for å nevne noen. Integrering av kjønn er en binær måte å se på likestilling, og prosessen som vil være ideell er en der ethvert urbant prosjekt eller initiativ måtte gjennomgå en vurdering av likestillingseffekter, slik at den ikke kunne diskriminere noen utsatte eller vanskeligstilte mennesker.
WiUs kortsiktige mål er å øke bevisstheten over hele landet om at New Zealand kanskje ikke er like like som det tror det er. Den ønsker også å opprette et nettverk som kan utjevne spillefeltet i bransjer knyttet til planlegging og kan inspirere kvinner til å gå inn i disse næringene og deretter påta seg lederroller
Kjønnsintegrering har eksistert siden 1985, hvor den ble introdusert på den tredje verdenskonferansen for kvinner i Nairobi. Det ble en del av likestillingspolitikken i Den europeiske union på 1990-tallet. Likevel har det aldri sett mange suksesshistorier. Ofte har den blitt brukt, typisk av elitekvinner, som utabeider ønskemål som forsvarer deres elite stillinger, og det uten konsultasjon. Andre ganger er det bare dårlig implementert. Det WiU viser, er en innovativ implementering av kjønnsintegrering som kan brukes på grasrotnivå, i demokratiske land.
Aktivitet
For å få en følelse av kjønnsintegrering på lavt nivå, se denne Ted-talk. Hvordan kan kjønnsintegrering brukes til å fremme et bedre liv for deg? Hvordan kan du oppfordre politikere i en kommune i nærheten av deg, til å implementere kjønnsintegrering? Hvordan kan man forhindre at kjønnsintegrering blir misbrukt av eliten?
